Undere og mirakler

I de mange årene da jeg levde som om Gud ikke fantes, var jeg opptatt av forklaringer. Alt hadde en forklaring, en årsakssammenheng, et fysisk bevis, mente jeg. De aller fleste moderne mennesker ville trolig være enig i et slikt grunnsyn.
Problemet med å skulle vise til praktiske og konkrete forklaringer på ethvert problem er at man må ha enorme kunnskaper innenfor de naturvitenskapelige disipliner. Alt fra astronomi til molekylærbiologi er nødvendig for å forklare de mange fenomenene rundt oss. Det er en i overkant drøy forventning å stille dersom én person skal besitte tilstrekkelige kunnskaper innen hele dette fagspekteret.
Med min nyfunne tro har jeg fått fred fra mitt eget forventningspress overfor meg selv. Når jeg hører om uforklarlige ting, kan jeg klare å se dem som nettopp uforklarlige. Jeg er på den annen side ikke nødt til å verbalisere henvisning til religiøse forklaringer, som at ”Gud grep inn” eller ”forbønnen må ha virket” eller ”helgenene bidro med beskyttelse”. Det er tilstrekklig å konstatere at en hendelse var uforklarlig og at en religiøs forklaring er like sannsynlig som en ukjent forklaring av fysisk art.

Poenget med dette er ikke at alt uforklarlig gis en religiøs forklaring. Poenget er derimot at jeg ikke lenger trenger å pålegge meg selv å finne forklaringer i konkrete og vitenskapelige årsakssammenhenger. Dette gir meg en slags hvile fra mine egne forventninger, en harmonisk aksept av det uforklarliges vesen.

Jeg er en ivrig leser av helgenbiografiene på katolsk.no. På den enkelte dag i året dukker det opp linker til den helgen som den enkelte dag er minnedag for. Presentasjonene er oftest imponerende i sitt omfang og grundighet, selv for helgener som levde sitt jordiske liv for mange hundre år siden.
Hendelsene og opplevelsene som omgir kulten rundt den enkelte helgen, kan være preget av både skjønnhet, barnesinn, troskyldighet og enfold. Felles for alle disse beretningene er at de er gode historier. Det er f.eks. ikke nødvendig å forklare hva som gjorde at Bernadette Soubirous hadde syner av Jomfru Maria (Vår Frue av Lourdes) for 150 år siden, heller ikke hvordan folk i omtrent all ettertid er blitt helbredet ved kilden på samme sted.
Mange ville nok hevde at det er utilbørlig blåøyd å ville tro på slike historier; andre ville ile til med fysiologiske, psykologiske og medisinske forklaringer. Som alternativ til de mulige forklaringene på en så flott historie virker det befriende å vite at for Kirken er mirakler en realitet. Dette faktum har gjort noe med min egen mentalitet og min holdning til det uforklarlige. Mirakler kan meget vel ha forekommet.
Bare selve ordet ”mirakel” er utdatert og for stort og sterkt for nåtidens språkbruk. Hvis vi ikke regner med mirakler, tror jeg vi går glipp av en underfull, poetisk dimensjon i tilværelsen.