På kne

Som det kanskje framgår av et og annet innlegg på denne bloggen, er jeg en opptatt mann, hyppig opptatt på jobben utover vanlig arbeidstid, ofte på korte reiser, og ikke sjelden i nærkontakt med familiemedlemmer i andre byer enn her jeg bor. Dette er noen av grunnene til at det er lettere for meg å gå til messe på onsdager i min lokale kirke enn til høymessen på søndager. Det er litt synd, for det er på søndager at messen trekker masse folk. Likevel er messens høydepunkt den enkeltes møte med Gud i kirken, og det kan inntreffe uten store skarer til stede.
Førstkommende søndag er det 17. mai, og planene for dagen kolliderer kraftig med messetidene i de katolske kirkene jeg kunne ha oppsøkt den dagen. Neste uke er det Kristi Himmelfartsdag og altså helligdag på torsdag, og jeg uteblir nok en gang fra messen i den lokale kirken. Til gjengjeld kommer jeg til å ha en rekke muligheter til å gå på katolsk messe i utlandet på Kr. Himmelfartsdag og dagene som følger. En tur til Riga står for døren, og jeg kommer tilbake med beretninger derfra når reisen er over.
En messe er en opplevelse i seg selv - det kommer til uttrykk hos alle som skriver om det å leve som katolikk. Det er muligens påfallende for protestanter at en betydelig del av den katolske messen feires med menigheten liggende på kne. I en hyggelig og interessert kommentar til mitt innlegg i går spør en person som kaller seg Undrende, om "denne knelingen faller naturlig" for meg som er såpass fersk i Den katolske kirke. Undrende spør også om dette var en aldri så liten terskel. Jeg gleder meg til å formulere svaret - det er slike spørsmål som fører meg videre med store steg fordi jeg blir inspirert til å verbalisere erkjennelsen av alt det nye!
Jo, jeg opplever det helt greit og naturlig å knele under messen - ja, også under private kirkebesøk når kirken er åpen på dagtid. Jeg har som turist besøkt såpass mange store og små katolske kirker i andre land tidligere at jeg har skjønt av benkenes konstruksjon at her tilbringes en del tid på kne. Også glimt av messefeiring på film har vist at det faktisk er slik det foregår.
La meg være veldig personlig og si at da jeg gikk til messe for første gang for litt over et halvår siden, var det å knele noe av det jeg så fram til. Jeg ønsket å vise Gud - hvis Han fantes - at jeg ville stille meg ydmyk og blottet for mitt forhenværende, ikke-troende hovmod når jeg først gikk til det skritt å oppsøke en katolsk messe her på mitt hjemsted. (La meg her tilføye innrømmelsen jeg kom med i en kommentar for noen uker siden: Den første gangen jeg gikk til messe, var jeg så nervøs at jeg måtte ta et par drammer før jeg gikk av sted. Det var en grei motstandsredusering.)
Å knele, enten det er for å hilse tabernakelet når man stiger inn i kirken eller det er for å følge kommunionsliturgien, er et legemlig uttrykk som understreker ens egen litenhet i møtet med det guddommeliges storhet. Ja, jeg lengtet virkelig etter å være denne lille, ydmyke, upretensiøse synderen ved Jesu føtter. Kanskje var jeg meg ikke fullt bevisst hva jeg lengtet etter, men det å falle på kne når liturgien krevde det, var den første lille fullendelse av hva jeg søkte etter i Den katolske kirke.
Senere har dette blitt en naturlig og god del av hvert eneste kirkebesøk. Vel kan jeg observere ting som i protestantiske øyne virker påfallende, men det har ikke gitt meg noe problem. Det mest spesielle jeg har sett til nå, var prestenes inntog i St. Dominikus-kirken på langfredag. Da prosesjonen nådde helt forrest i kirken, la alle de fire prestene seg langflate på magen bak alterbordet. Det var påfallende, men så lenge dette hørte til prestenes rituelle atferd og ikke menighetens, er det greit. Det bare understreket mystikken.
Jeg har før nevnt at jeg allerede for mange år siden ble klar over at Den katolske kirke tilbyr aktivitet og delaktighet for menigheten i langt større grad enn de protestantiske kirkene. Det er helt opplagt at det er langt mer tilfredsstillende og stimulerende å få utøve synlige symbolhandlinger slik man gjør i katolske messer. Denne observasjonen var én av et bredt mangfold av årsaker til at jeg ønsket å oppsøke Den katolske kirke. Jeg er ikke blitt skuffet.