Latvisk messe med norske innslag

Sentrum av Riga har en rikdom av mursteinskatedraler med ekstremt høye tårn. Den anglikanske kirken St. Peter ligger med utsikt over elven Daugava. Like bakenfor ligger den protestantiske St. Johannes (Sv Jana), og noen minutters spasertur nordover, i hjertet av gamlebyen, ligger Domkirken, også den protestantisk. Men ikke langt derfra finner vi St. Jakobs kirke, Baznica Sv. Jēkaba.

Lørdag ettermiddag kl. 18.00 var det messe i denne kirken, og mitt reisefølge og jeg hadde gledet oss i lang tid til å overvære den. Reisefølget besto av fruen og et par venner av oss. Alle var klar over min nye status som katolikk på vei til å konvertere, en status jeg ikke deler med noen av de tre andre. Det lå klart i situasjonen at min atferd under messen kanskje kunne bli noe annerledes enn deres. Jeg satte umåtelig stor pris på denne respekten hos mine nærmeste.

Vi gikk inn i kirken omtrent et kvarter før messen. Klokkene kimte utenfor, men så snart vi var kommet inn i kirkerommet, ble vi vàr at et kor var i ferd med å synge en salme på norsk! Var det ikke "Den store, hvite flokk" i et svært avansert arrangement, tro? Jovisst! Her var det åpenbart nordmenn på besøk, og de var i gang med å synge til andakt mens folk samlet seg til messe. Stemningen grep oss alle sammen, og de velkjente, norske ordene sank behagelig ned i våre sinn.

Sangen skiftet siden til "All my Troubles, Lord", også den i et meget smakfullt arrangement, og vakkert framført. Bare glimtvis hørte vi sangtekniske klisjeer som viste at det tross alt var amatører vi hørte.

Messen begynte. En ganske tilårskommen prest ledet messen, og alt sammen foregikk på latvisk. Vi skjønte ikke et eneste ord, men jeg hadde min katolske bønnebok med og fulgte liturgien uten problem. Med seg hadde den gamle pateren en middelaldrende prest og to ganske unge medhjelpere. Til messesvarene ble det spilt orgel, og en praktfull sopran sang fra galleriet og var forsanger i den latviske liturgien.

Fram til prekenen gikk alt helt som jeg er vant til fra den lokale, katolske kirken. Selve prekenen derimot, ble lenger enn jeg noensinne har opplevd det. I over et kvarter talte den gamle, engasjert og med tydelig betoning, men fremdeles uten at et ord var forståelig for oss nordmenn. Det var imponerende hvordan paterens stemme bar skjelvende ut i kirkerommet. Ikke en lyd kom fra menigheten.

Etter prekenen fulgte trosbekjennelsen som vanlig; det ble samlet inn kollekt, og samtidig gjorde prestene klar for eukaristien.

Koret som sto på galleriet, kom nå til sin rett. De medvirket under deler av liturgien med Sanctus og Agnus Dei. Dessuten sang koret en salme under selve kommunionen.

Men før vi kom så langt, var det fredshilsen. Jeg hadde forberedt mitt kjære reisefølge på dette innslaget, og vi håndhilste mens jeg sa "Guds fred" slik skikken er. Jeg hilste også på noen av latvierne rundt oss, og en dame lot til å bli ganske paff over min fromme henvendelse. Senere skulle det vise seg at denne damen var norsk og tilhørte følget til koret på galleriet. Tipper hun har med seg et særskilt inntrykk fra messen i Sv. Jēkaba.

Under utdelingen av hostien stilte folk seg på kne i en rekke langs trappetrinnet opp til alteret. Så snart de hadde mottatt hostien, reiste de seg og overlot plassen til nestemann. Jeg deltok med høyre arm skrått over brystet og kjente paterens fingre forsiktig på hodet mitt. Da visste jeg at jeg hadde mottatt velsignelsen på latvisk - og den virket like godt som på norsk eller latin!

Messen gikk mot sin avslutning. En av de yngre prestene sa noen ord på engelsk for å takke det norske koret. En kort applaus brøt løs. Så ringte de små klokkene inne i kirken, og prestene forlot kirkerommet mens koret sang en salme til slutt.

Messeopplevelsen var uendelig vakker. Når korsangen steg til det høye taket i den gamle kirken, skjønte både mitt reisefølge og jeg at dette var en sjelden stund. Vi snakket senere ikke om de eventuelle religiøse opplevelsene hver av oss hadde, men vi var likevel overveldet av skjønnhet, stemning, alvor og ydmykhet.

I det rommet som kalles våpenhuset i norske kirker, traff vi på noen av korsangerne. Det viste seg at de var kirkekoret fra Tingvoll på Nordmøre. Dette var ikke katolikker, og de var rimelig uvante med det de hadde overvært. Det var turoperatøren som hadde koordinert opptredenen i St. Jakobskirken, og det slo meg at her var det nok ingen som på forhånd hadde sjekket hva slags kirke de havnet i. Likevel, med dyktig manøvrering fra dirigentens side og trolig en viss forhåndskontakt med den katolske katedralen i Riga ble dette en formfullendt framføring - kanskje enda mer funksjonelt vellykket enn den pleier å være hjemme for de dyktige korsangerne.