Vanlig hverdag

Helgen i Rømskog ble riktig bra. Der borte råder den store, dype stillheten. Lørdag morgen hadde jeg helt unik opplevelse: Sittende foran panoramavinduet i hotellrommet hadde jeg oversikt over en stor del av innsjøen Vortungen. Været var pent og utsikten formidabel. Der satt jeg og bad rosenkransen med det fantastiske utsynet over sjøen hver gang jeg åpnet øynene. Et storlom-par og tre fiskeørner stjal min oppmerksomhet gjentatte ganger, og det føltes så riktig å ta en pause med utsikt over naturen mellom rosenkransmysteriene. Det ble en uvanlig lang bønnestund.
Nå er det mandag, og en rekke begivenheter har funnet sted i nasjonen siden sist. Her i min hverdag derimot, hendte bare det at en kollega forhørte seg litt om datoen for konfirmasjon i den lokale, katolske kirken. Jeg kunne svare på stående fot. At det overrasket meg over alle grenser at kollegaen stilte meg et slikt spørsmål som om hun på forhånd visste at jeg kunne svare, ga jeg ikke uttrykk for. Det ble bare til en selvfølgelighet i kommunikasjonen at jeg har peiling på vårprogrammet i den kirken hvor ytterst få av våre felles bekjente har tilhold. Det er som jeg har opplevd gjentatte ganger allerede: Å være katolikk i Norge er egentlig ingen sensasjon, bare en privatsak som knapt interesserer folk flest.
På hjemveien dro jeg innom kirken og tente to lys ved Marias føtter. Ingen sensasjon det heller, bare helt alminnelig og naturlig.
Jeg har i de siste dagene fått et annet syn på min utvikling videre. Å konvertere til katolisismen handler ikke bare om å skaffe seg kunnskaper og innsikt, men også å modnes i sinn og mentalitet. Jeg har sopt til meg kunnskaper, skaffet meg bred erfaring fra messefeiring og fordypet meg i katolsk teologi. Likevel har jeg hele tiden visst at det å konvertere tar minst et år og gjerne mer. De siste dagene har vist meg at en modningsprosess må gå parallelt med utvidelsen av kunnskaper. Det er denne prosessen som tar tid, denne perioden der troen slår rot og gir seg utslag i holdninger, livsstil, handlingsvalg og tankegang. En slik utvikling skjer ikke over natta hos en mann på min alder. Jeg må sette ned tempoet og gi meg selv tid til refleksjon og modning. Det er nødvendig for å oppveie og utslette sporene etter min lange livsfase i vantro og fornektelse.
Mer refleksjon vil gjøre meg godt, det har de siste 2-3 døgnene vist. De ønsker og målsettinger jeg har for mitt liv, kan ikke erobres. De må dyrkes fram over tid.