Erfaringene formidles til andre

Vel innforstått med at jeg virkelig hadde en åndelig opplevelse i kirken sist onsdag, ser jeg nå framover mot helgen og opplevelser av et helt annet slag. Den uventede, indre bevegelsen under onsdagsmessen vil med stor sannsynlighet ha innvirkning på samtaler jeg blir involvert i denne helgen.
I morgen formiddag drar jeg ut i skogen med 5-6 gode venner, menn alle sammen, og målet er å overvære orrhaneleik på ei stor myr. Vi må kjøre bil et godt stykke, parkere ved et avsides småbruk og gå til fots derfra en times tid. På ryggen bærer vi sekker fulle av klær, mat og drikke. Oppakningen på veien ut i skogen er så tung at vi ville ha utløst gebyrfest om vi hadde møtt opp ved bagasjevektene på Gardermoen. På hjemveien er det meste av tyngden spist og drukket, og turen ned til bilene går en anelse lettere.
Disse kompisene ble for noen år siden medlemmer av en losje, en orden med hemmelige ritualer, snippkjole og sløyfe og regelmessige møter. Det startet med én av dem, og siden inviterte de hverandre med i losjen. Jeg har fått gjentatte invitasjoner til å slutte meg til dem, og jeg burde vel følt meg beæret over å være ønsket som medlem i brorskapet. Like fullt har jeg høflig takket nei til disse henvendelsene, mest fordi jeg ikke forstår poenget med alt hemmeligholdet.
Til gjengjeld er det et faktum at nysgjerrigheten på hva som trekker voksne menn til møter med høytidelig, rituelt innhold, var en tidlig spore til min interesse for katolisismen, en spore som jo har vokst langsomt, blitt forsterket av masse ny og mer tungtveiende motivasjon, og som hittil har ført meg på innsiden av Kirken som innmeldt, takknemlig medlem.
Fra i morgen, lørdag formiddag, skal jeg tilbringe et helt døgn med disse ”brødrene”. Foreløpig vet ingen av dem at jeg er blitt katolikk, men dette kan det nok bli en del snakk om. Det underlige er jo at de ikke kan snakke om sine rituelle møter fordi jeg, som eneste ikke-medlem av losjen, er til stede. Jeg for min del derimot, kan fortelle så mye jeg ønsker om de katolske ritualene jeg deltar i, fordi dette er åpent, offentlig og årtusener gammelt.
Normalt er det rundt bålet utover kvelden de gode samtalene utspinner seg, og dette er egentlig hovedgrunnen til den årlige turen under begrenset komfort.
I grålysningen begynner orrhanene å spille, og er vi heldige, er de nær nok til at vi våkner av lyden der vi ligger i soveposer under åpen himmel. Den som da orker å løfte litt på øyelokket, kan få et glimt av de sorte og hvite hanene som jager fram og tilbake mot hverandre under mye støy, men avstanden er oftest så stor at det knapt er bryet verdt å våkne. Den lavmælte festen rundt bålet er uansett turens høydepunkt, og denne festen er definitivt over når sistemann har falt i søvn.
Ett moment i situasjonen er ny i år: Vennegjengen har med seg en katolikk, nemlig meg. Kanskje vil det bli oppfattet slik at vi dermed har mer felles enn i fjor; ordensbrødrene har i sitt løfte overfor losjen erklært at de tror på Gud i en eller annen oppfatning av ordet. Jeg venter meg faktisk noen uvanlig gode samtaler under morgendagens utflukt. Kanskje kommer noen kloke utsagn fra samtalene til å berike neste innlegg på denne bloggen.