søndag 30. august 2009

Selvbildet utfordres

Blant bloggene jeg er innom og kikker på daglig, er det 3 andre som skrives av personer i en situasjon som ligner min egen. Både på disse 3 bloggene og den jeg skriver her, er det en hel del felles trekk når det gjelder fokus på innhold og fokus på menneskelige reaksjoner. Selv om alle de fire bloggene skrives anonymt, finnes det indikasjoner på at alle bloggskriverne er menn i moden alder; jeg tar sjansen og omtaler oss alle som "han".
Videre har de fire bloggene det felles trekk at de omhandler bloggerens egen, religiøse utvikling i nær fortid eller også i nåtid. Jeg for min del skriver jo om min vei fra å være frafallen, rent ut sagt ukristelig protestant til å bli troende katolikk, og denne prosessen foregår her og nå, mens jeg skriver. Også et par av de andre bloggene beskriver en pågående tankeprosess. Tre av bloggerne - meg selv medregnet - har definitivt kommet fram til Den katolske kirke som svar på funderingene, mens den fjerde ennå er åpen for flere muligheter innen floraen av valgbare kirkesamfunn.
De fire bloggene jeg sikter til, er, i tillegg til min egen, disse tre:
Sanctus, som skrives av personen rootsman; INRI - 365, som skrives av Credo; og En pilegrims vandring, som skrives av Vandreren.
I tillegg kommer jeg til å henvise til en femte blogg, nemlig Katolsk i hodet, som skrives av Tehme Melck. Denne bloggen var min viktigste inspirasjon i de første ukene jeg selv skrev blogg. Tehme Melck forteller at han konverterte for mange år siden, men likevel er, som vi skal se, noen av hans beretninger svært relevante for temaet i det innlegget jeg nå skriver.
Det mest slående og interessante fellestrekket er imidlertid at alle fem gir uttrykk for sterke, følelsesmessige opplevelser i møte med kirkehistorien eller det guddommelige. Det er kortfattet, men sterk lesning vi møter når bloggerne trår til og forteller om nærmest kroppslige opplevelser hinsides vanlig, maskulin kontroll når sannheten om ens funderinger og kirkelige tilnærmelser går opp for en. Man gripes av ett eller annet som utløses av enten lettelse og forundring over å ha funnet hva man søkte uten på noe tidligere tidspunkt å ha visst hva det var. Eller man hensettes i ærefrykt over å erkjenne at den prosessen man er i gang med, er irreversibel og vil uvergerlig føre til endringer i ens identitet.
Selv beskrev jeg en slik sterk opplevelse etter kveldsmessen 6. mai i år. Vandreren uttrykker på sin side "skrekkblandet fryd" over å erkjenne at han har startet på en vandring innover i den kristne religion. Tehme Melck forteller om "en svimlende tanke" når han beskriver sitt første og skjellsettende møte med Den katolske kirke i innlegget Tegn. De to siste bloggerne jeg refererer til her, forteller om sterke følelsesreaksjoner i sine beskrivelser av seg selv på bloggenes forside.
Spørsmålet er: Hvorfor blir det så sterkt? Hva er det som får voksne karer på hvert sitt sted i landet og med helt ulikt utgangspunkt til å reagere med tårer eller skjelving overfor en religiøs erkjennelse? Er det frykt eller glede over en forestående endring, eller er det avmakten ansikt til ansikt med det guddommelige og himmelske?
Jeg vil understreke at jeg stiller slike generelle spørsmål i egenskap av å være én av flere som framstår etter en slik opplevelse. Spørsmålene er ment å være generelle, uten å ville fravriste den enkelte blogger flere hemmeligheter enn de selv har uttrykt skriftlig på disse nettsidene. Vi er simpelthen fem eksempler på et fenomen, og det både forundrer og fascinerer meg hvor sammenfallende de beskrevne reaksjonsmønstrene er. Beskrivelsen hos Tehme Melck kommer i en særstilling ettersom han faktisk opplevde en visjon inne i kirken.
Det viser oss alle at det å befatte seg med religiøse funderinger i voksen alder er slett ingen spøk. Dette er en nødvendighet pålagt av noe som er større enn oss selv, og vi vet ved inngangen til våre funderinger at vi vil finne svar og konklusjoner som vi ikke vil være i stand til å avvise.
I mange av innleggene på denne bloggen har jeg forsøkt å ufarliggjøre og bagatellisere den identiteten jeg etterhvert framstår med som katolikk. Dette er ingen big deal, har jeg skrevet, for om jeg tilhører det ene eller det andre kirkesamfunnet, om jeg stemmer det ene eller det andre partiet og om jeg kjører rød eller blå bil er ingenting som andre har noe med.
I vårt demokratiske samfunn er dette en helt korrekt observasjon, så reaksjonene over å stå overfor noe svært og uunngåelig handler ikke om forholdet til menneskene rundt meg. Dette er ikke årsaken til at jeg iblant gripes av slike reaksjoner som innlegget fra 6. mai beskriver.
Derimot kan det være frykten over å innse at det er mitt eget bilde av meg selv som er i endring. Ja, bildet av den personen jeg var for mindre enn et år siden, ligger allerede i småbiter foran meg, og jeg vet ikke hvordan bildet av den nye Inventus vil se ut når det har funnet sin form.
I en slik situasjon er det ikke rart at det er skrekkblandet fryd inne i bildet. Jeg kan bare støtte meg til de andre bloggernes beskrivelser og konstatere at jeg verken er den første eller den siste til å erkjenne den overlegne styrken hos noe som er uendelig mye større enn meg selv. I dyp respekt for de fire nevnte bloggernes åpenhjertige betroelser på Internett takker jeg for at jeg får bruke deres ord på denne måten, til støtte for min egen undring over livet, Kirken og himmelen.

2 kommentarer:

  1. Fint inlägg! Det är så härligt att följa din (och andras) resa i tron!

    SvarSlett
  2. Takk, Bitte, for at du følger med!

    Hilsen Inventus

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Site Meter