Presterollen - innlegg 2

I gårsdagens innlegg skrev jeg om behovet for å vise respekt og ærbødighet overfor pateren som person på grunn av offeret som hans stilling innebærer. Jeg nevnte også at biskop Gerhard Schwenzer skulle lede søndagsmessen i min lokale kirke i dag og at jeg så fram til å oppleve en 70-åring som har vært biskop i 30 år.

Messen, som ble avsluttet mindre enn 2 timer før dette skrives, var en opplevelse. Vel, det er nå messen alltid, men det var likevel noe nytt når den sikre, erfarne og samtidig ydmyke biskopen ledet messen.

Biskop Schwenzer er ikke spesielt stor av vekst. Han har et mildt vesen, men påkaller likevel respekt for sin trygghet i situasjonen. Han har en kraftig tenorstemme med svært støtt tonetreff.

I dag var det også orgelmusikk til sangen; det hender ellers sjelden i min lokale kirke. Orgellyden hever menighetssangen og gjør folk trygge på tonehøyde og melodiføring - selv i de lange ritualtekstene.

Prestens inntreden i kirken ved begynnelsen av messen markeres med kort klokkeringing i en sprø, liten bjelle ved prestens sideinngang forrest. Den lille klokkeklangen er signalet menigheten får til å reise seg og gjøre klar for messens åpning.

Gjennom hele liturgien er presten messens midtpunkt, hans stemme høres av alle, og hans handlinger viser hvordan menigheten til enhver tid skal forholde seg. Til slutt kommer den klare beskjeden fra presten: "Messen er til ende. Gå med fred." Menigheten svarer: "Gud være lovet!"

Dermed forlater presten kirken gjennom den samme døren hvor han kom inn, og man står igjen med følelsen av at "Elvis has left the building."

Med presten ute av syne blir man igjen overlatt til seg selv og sitt eget gudsforhold. Noen forsvinner ut straks, andre går til Maria-alteret og tenner lys, atter andre blir liggende på kne ennå en liten stund. Det krever styrke å gå ut i hverdagen på egen hånd etter at pateren har hatt myndig hånd om messens mystikk.

Jeg hører til dem som kneler ved benken også når jeg skal gå ut, og som gjør korsets tegn med vievann ved utgangen. Mange gjør det slik, mens andre finner messens innhold tilstrekkelig slik at de kan forsvinne ut uten rituelle handlinger når messen er over. Dem om det; jeg syns det er best å være på den sikre siden.