Før og etter reformasjonen

Min uvitenhet i forhold til Den katolske kirke er grenseløs. Det er denne uvitenheten jeg håper å få redusert betraktelig i løpet av de to årene jeg har gitt meg selv å avklare forholdet til katolisismen på.
Når det gjelder Den norske kirke, er min uvitenhet langt mindre, men det må innrømmes at jeg i 20 år ikke har nyttiggjort meg kirkens tjenester til annet enn å begrave min mor. Jeg var aktiv i kirkelig sammenheng i min ungdomstid, og jeg har lest en del om både reformasjonen og den norske pietismen i studiesammenheng i voksen alder.
Det er faktisk nødvendig å se på forskjellene mellom Den katolske kirke og Den norske kirke for at jeg selv skal forstå hvorfor jeg nå, like etter livets middagshøyde, er blitt tiltrukket av tanken på å bli katolikk mens tanken på å engasjere meg i tradisjonelt, norsk kirkeliv er stadig like fjern.
Historikeren Lawrence Stone har skrevet at da reformasjonen bredte seg blant folk i Nord-Europa, oppsto en panisk stemning etterhvert som det gikk opp for folk at hver enkelt skulle stå til ansvar overfor Vårherre. Den nye læren sa at det var individuelle tanker, ord og gjerninger man skulle bli dømt etter, og ikke etter gudstjenestelig samhandling med menigheten slik kirkene tidligere hadde forkynt. Den religiøse angsten var et faktum. (L. Stone: "The Family, Sex and Marriage in England 1500-1850").
Prof. Jan Brøgger ved NTNU har i flere sammenhenger betont reformasjonens vekt på asketisk religionsutøvelse, og han har i en artikkel sammenlignet utsmykningene i den førreformatoriske Ringsaker kirke med altertavlen i Hvaler kirke. Den førstnevnte inneholder en fargesterk bildeframstilling av evangeliene, den sistnevnte er teksten om lidelseshistorien utskåret i tre - bokstav for bokstav.
Askese og individfokus - dette er eksempler på det historiske grunnlaget for Den norske kirke. Dette sier en del om kirkens syn på livsutfoldelse og folkelige trosforestillinger. Her er det i utgangspunktet ikke rom for eller behov for de vakre legendene, de uttrykksfulle symbolhandlingene og for selve troens mysterium, slik vi finner det i Den katolske kirke. Katolikkene har i alle århundrer hatt anledning til å videreutvikle mytene og til å skape nye historier og fornye mystikken på måter som utdyper og aktualiserer de bibelske beretningene.
Spenningen som oppstår i alt som århundrene har tilført Den katolske kirke, mangler hos protestantene; det er ribbet vekk for ikke å forstyrre den rendyrkede, asketiske og udekorerte læren.
Denne grunnleggende forskjellen har vakt min fascinasjon. Det er den som trekker meg inn i Den katolske kirke og som på nytt og på nytt gir meg en opplevelse av fest og spenning under den katolske messen.