Eukaristi

For en opprinnelig protestant som meg når den katolske messen alltid et punkt hvor min undring ikke kjenner noen grenser. Det skjer mens vi alle står på knærne i benkeradene. Jeg har Den katolske kirkes salmebok åpen i hendene, for på de forreste sidene står den komplette liturgien skrevet omtrent ordrett slik den gjennomføres. Fordi jeg er musiker, liker jeg å følge notene i de sungne delene av liturgien, og jeg har funnet ut at i min lokale kirke er det gjerne melodiene i salme nummer 14 som blir benyttet. Jeg blar fram og tilbake i salmeboka etterhvert som liturgien skrider fram; jeg begynner faktisk å kjenne den første delen av salmeboka nå.
Vi er kommet til det stedet i messen der den såkalte "eukaristiske bønn" innledes med høytidelige ord framført av presten alene. Han gjengir også litt av nattverdberetningen fra evangeliene som en del av "Den eukaristiske bønn". Messen er inne i sin mest høytidelige, avgjørende og mystiske fase.
Katolikker som leser dette, og som er vel vant med den faste framdriften av messeliturgien, finner denne min møysommelige beskrivelse av hendelsene kanskje både uinteressante og dagligdagse, uten noen form for nyhetens interesse. For meg derimot, er dette fremdeles nye opplevelser. Jeg hadde ingen anelse om at det var slik en katolsk messe foregår. Hvis jeg er så heldig å ha protestanter blant bloggens lesere, vil disse oppleve dette som nytt og merkverdig, hvis min beskrivelse oppfyller sitt mål.
Når presten holder oblaten opp mot himmelen slik at den er synlig for alle i kirken, gjengir han de bibelske ordene "ta og et alle derav, for dette er mitt legeme, som gis for dere." De unge, hvitkledde ministrantene står på kne med ryggen mot menigheten når alt dette foregår. En av dem slår tre slag på en stor klokke. Så legger presten oblaten fra seg på et lite fat på bordet, kysser bordduken og kneler ved bordet. Da ringer det kort i noen mindre klokker som en annen av ministrantene betjener.
Dette er signalet: Underet har skjedd igjen! Forvandlingen har funnet sted: Oblatene er blitt til Kristi legeme!
Jeg glaner fascinert rundt meg og konstaterer blygt at jeg er den eneste som kneler uten å bøye hode. Jeg er interessert, lærevillig og nysgjerrig: Dette må jeg følge med på! Noen mumler lydløst der de står på knærne med hendene over ryggen på benken foran. Andre bare lukker øynene og venter på at ritualet skal gå videre.
Snart har presten reist seg igjen og gjentar ritualet, denne gang med vinkalken hevet over hodet. De bibelske ordene kommer: "Ta og drikk alle derav, for dette er mitt blods kalk, den nye og evige pakts blod, som skal utgytes for dere og for de mange til syndenes forlatelse. Gjør dette til minne om meg." Tre klokkeslag følger. Igjen skal presten ned på kne, og de små klokkene ringer.
Et nytt under.
Ja, slik er det! Et nytt under har funnet sted! Enda en gang, på dette lille stedet i verdenshistorien.
Vinen er blitt til Kristi blod.
Den eukaristiske bønn har virket igjen, og presten utbryter de liturgiske ordene "Troens mysterium."
Jeg er overveldet av åndelig opplevelse! I denne kirkelige messen brukes ordet "mysterium" som et fast innslag i liturgien! "Mysterium" er ellers et ord som forbindes med alminnelig kriminallitteratur eller helt banale tilfeller av at huslige gjenstander ikke befinner seg der de forventes å være.
"Troens mysterium" er prestens signal til menigheten. Vi synger, med en melodi som springer opp til kvinten i tonearten og haler ut en spenningsskapende dominantakkord i ordene "Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi inntil du kommer."
Troens mysterium har inntruffet: En syltynn kjeks nesten uten smak er blitt til Kristi legeme, og en skvett hvitvin er blitt til Kristi blod. Nå er det tid for å innta måltidet med disse ingrediensene, som skal rense kommunionsdeltakerne fra synd.
Men først avslutter presten Den eukaristiske bønn, og enda noen grep må gjøres av prest og menighet i dramatisk og musikalsk samspill før Kristi legeme utdeles.

Jeg sitter i dette øyeblikk her i TV-stua i mitt hjem en sein tirsdagskveld og kjenner at jeg allerede savner dette vakre, spennende og mysteriefylte ritualet. Det er bare to dager siden jeg var i den katolske kirken her på mitt hjemsted og opplevde det, men dette er noe jeg aldri blir ferdig med. Om jeg virkelig vil bli katolikk, er dette noe av det viktigste jeg må forholde meg til. I denne fasen i messen står jeg ved randen til det mest sentrale i hele Den katolske kirkes lære.
Det er så vakkert og fredelig, men er en slik opplevelse av eukaristien tilstrekkelig for å kunne fortsette prosessen mot å bli katolikk og fullverdig medlem av denne eventyrlige kirken?
Jeg beveger meg med skilpaddesteg i denne prosessen.