Skikkelsen vi ikke kommer utenom

I min søken inn i Den katolske kirke går jeg gjerne bort til nisjen med Maria-statuen når jeg kommer inn i min lokale kirke. Kirkebygget er formet etter mønster fra de norske stavkirkene. På nettsidene katolsk.no finner vi følgende knappe beskrivelse av arkitekturen i denne ganske nybygde kirken som jeg begynner å bli så glad i:

"... valget falt på en stavkirkelignende bygning tegnet av arkitekt Rune Breili. Bakgrunnen for modellen ligger i konstruksjonsprinsippet for den tradisjonelle, norske stavkirken. Meningen er å hente inspirasjon fra fortiden og gi den form fra vår egen tid."

Maria-statuen i kirkens nordfløy er maken til den som markerer min ID på denne bloggen, men det bildet kommer etter hva jeg skjønner fra en helt annen katolsk kirke her i landet. Det er vel en kopi av en kopi av et eller annet... Men det spiller ingen rolle - Maria-figuren er troverdig.

Når jeg står der foran den ubeskrivelig vakre Maria-statuen, har tent et lys eller to (ett for mitt forsøk på å tro på Den hellige Maria, ett for en person jeg ønsker at Maria skal gå i forbønn for) og ber Hill deg, Maria lydløst noen ganger, slår det meg at jeg knapt kan være verdig å henvende meg til denne hovedhelgenen, kvinnenes kvinne, himmeldronningen.

Hennes renhet og hennes unike oppgave som Guds mor har fått Den katolske kirke til en gang å proklamere hennes tilblivelse som Den ubeplettede unnfangelse. Altså: Marias egen tilblivelse er fri fra arvesynd, hevder kirken. Dette ble stadfestet av Pave Pius IX i 1854, og Marias ubeplettede unnfangelse feires hvert år den 8. desember.

Denne dyrkelsen av renhet har satt i gang noe hos meg. Jeg er ikke den samme som før. Ja, til dere som makter å følge denne bloggen med en viss regelmessighet, kan jeg si: Forholdet til Maria, Guds mor, har påvirket meg og satt meg i gang med en ny prosess.

Jeg leste nylig at dagens gjennomsnittlige levealder for norske menn er 78,3 år. Jeg har levd omtrent i 2/3 av den tiden. Nå er det på tide å finne ut hva den siste tredelen av livet skal inneholde - hvis jeg da får så mye som 26 år til. Jeg foretar mange ganger om dagen en gjennomgang av hva mitt liv har inneholdt, og jeg er nøye med å se på hva jeg med fordel kan dra med meg videre, og hva som må vike plassen for en ny integritet, en ny definisjon av livet som norsk mann, gift, far, musiker og med stilling i skoleverket.

Jeg må innrømme at når jeg ber Hill deg, Maria, enten det skjer foran den lille figuren i min lokale kirke, på kontoret mitt på jobben eller i bilen, blir jeg grepet av behovet for å bli et renere og bedre menneske når jeg kommer til det inderlige utbruddet i midten av bønnen:

"Hellige Maria, Guds mor!" - "Sancta Maria, Mater Dei!"

Ingen kan vel bli et så godt menneske at de syndige elementene blir borte. Likevel har det påført meg noe nytt når jeg har forsøkt å opparbeide et forhold til Maria, som er så marginal i den stusselige, protestantiske kirken jeg opprinnelig kommer fra.

Marias renhet, Marias opphøyethet og Marias unike livsoppgave har påvirket meg. Maria representerer noe nytt i mine religiøse anliggender. Mitt liv er i ferd med å finne en ny kurs. Målet er Den katolske kirke, og Den hellige Maria, Guds mor, er mitt fyrlys.