De tre korstegn

I forrige tekst skrev jeg om Bibelen som den viktigste kilden til katolsk tro. I messen står tekstlesingen sentralt. Det leses oftest 3 tekster. Første og annen lesning kan foretas av en menighetsarbeider eller frivillig som ikke er prest, og menigheten sitter mens disse to tekstene leses. De er hentet fra Det gamle testamentet og fra de delene av Det nye testamentet som ikke er evangelier.
Annen lesning har ofte form av en veksellesning mellom tekstleseren og menigheten, der menigheten gjentar et av versene fra teksten mellom de øvrige versene i lesningen, omtrent som et refreng i en sang.
Når dette er over og tekstleseren har gått ned, reiser menigheten seg, synger Alleluia og imøteser prestens introduksjon til tredje lesning, evangelieteksten. Presten løfter evangelieboken, velsigner den og kysser den og introduserer teksten med ordene "Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten......"
Når dette er sagt, tegner presten og alle i menigheten korsets tegn med tommelen over sin panne, munn og bryst. Dette er et vakkert, inderlig og svært personlig uttrykk i messen.
Evangeliet får en framskutt plass i serien av tekstlesninger. Det er tydelig for alle at Evangeliet står i en særstilling; det er her vi finner beretningene om Jesus og Maria. Når hele menigheten tegner tre små korstegn over deler av kroppen, gir man samtidig uttrykk for at nettopp den kommende teksten skal få prege ens tanker, ord, gjerninger og følelser.
Dette er den eneste gangen i messens liturgi at de tre "små" korstegnene benyttes. Her demonstreres forbindelsen mellom evangeliet og den enkelte katolikk, og her utføres en symbolhandling med klar betydning overfor alle tilstedeværende.
Alleluia-sangen, prestens ærbødige behandling av evangelieboken og de tre korstegnene gjør evangelielesningen til et personlig høydepunkt i messen, slik evangeliet selv er selve kjernen i kirkens lære.