Guds fred

I min søken mot Den katolske kirke gikk jeg til messe for aller første gang i begynnelsen av november i fjor. Det er altså mindre enn 4 måneder siden. Det har blitt en rekke messebesøk i løpet av denne tiden; så også i dag, ettersom det er søndag.
Blant alt det nye som den katolske messen bød på den første gangen jeg var der, var det én ting som overrasket meg mer enn noe annet. Det var liturgiens nest siste innslag før selve kommunionen. Presten sa: "Hils hverandre med fredens tegn." Plutselig begynte alle i kirken å snu seg mot hverandre og håndhilse på hverandre. Fordi det ikke var så mange til stede på dette mitt første messebesøk, forlot folk plassene sine i benkene og gikk bort til hverandre for å håndhilse. En konfirmant som jeg kjente fra skolen hvor jeg jobber, kom bort til meg med hånden framstrakt, og da jeg grep den, sa han: "Guds fred!"
Da skjønte jeg poenget med all bevegelsen i benkeradene. Folk hilste hverandre med "Guds fred" som en symbolhandling før de inntok kommunionen.
Etter denne overraskelsen første gang jeg opplevde det, har jeg begynt nesten å glede meg til fredshilsenen i messeliturgien. Spesielt når det er mange folk til stede og man må nøye seg med å hilse på bare noen få i umiddelbar nærhet, er det spennende å se hvem man får anledning til å utveksle fredsønsket med. I min lokale katolske kirke er det flest utenlandske eller utenlandsfødte medlemmer. De østeuropeiske gjestearbeiderne mumler noe på sitt eget språk når de strekker fram neven, men alle deltar aktivt og offensivt i fredshilsenen.
Slikt gjør inntrykk på meg. Det er vakkert, uttrykksfullt og mettet av symbolikk både i forhold til stunden, til fasen i liturgien og til livet blant medmennesker i sin alminnelighet.
Les forøvrig hva som sies og gjøres i henhold til messeboken her.
Når fredshilsenen er utført og folk er tilbake ved plassene sine, faller alle ned på kne, for det neste som står for tur, er Agnus Dei - Guds Lam. Den korte bønnen blir framført talende eller syngende av prest og menighet.
Agnus Dei, qui tollis peccáta mundi, miserére nobis.
Deretter følger selve kommunionen. Dette er så stort at det blir tema for minst 2 bloggtekster de neste dagene her på Banker på Pavens port.
I dag trekker jeg meg tilbake fra bloggen vel vitende om at jeg i formiddag utvekslet ønsket om Guds fred med et antall mer eller mindre fremmede mennesker, en av de fineste opplevelsene jeg har i den katolske messen.