På vei til kommunion

Av mennesker som bor i Norge og som går regelmessig på katolsk messe, er jeg en av de få som er så heldig å ha gangavstand til kirken. Jeg bruker faktisk ikke engang 10 minutter på spaserturen langs nordgående riksvei gjennom byen og deretter langs østgående riksvei ut av byen.
Kirken ligger midt i et sentrumsnært boligområde, og riksveien østover går forbi rett utenfor glassmaleriene. Når jeg kommer gående opp bakken, ser jeg alltid en hel del biler på parkeringsplassen, for folk ankommer tidlig. Ute på kirkebakken står det grupper av kirkegjengere og prater sammen. Mest menn. En gruppe vietnamesere står midt på plassen, og alle hilser vennlig når jeg kommer. Innunder takskjegget på tilbygget står polske gjestearbeidere og røyker. De mumler hurtig på stemte konsonanter og nikker høflig idet jeg passerer dem.
Jeg tenker at disse menneskene er kommet til kirken av én felles hovedgrunn: For å motta nattverden. For å få syndenes forlatelse i konkret form gjennom kommunionen. For å delta i det knelende fellesskapet som bivåner det eukaristiske under før de mottar oblaten av paterens hånd.
Ennå kan jeg ikke delta i annet enn forberedelsene til nattverdmåltidet. Jeg er ikke katolikk ennå. Ja, jeg vet jo ikke engang om jeg vil bli det, og det er nettopp kommunionen og all mystikken knyttet til denne som vil være en test på hvor langt min tro kan klare å strekke seg.
Jeg setter pris på alt som skjer i messen og alle delene av liturgien, enten de tales eller synges, foretas stående, sittende eller knelende. Framfor alt setter jeg pris på å være én av dem som deltar i ritualene i min lokale, katolske kirke, vel vitende om at det i hele verden er over 1,1 milliard som gjør det samme.
Så må jeg også slippe løs undringen over kommunionen: Det kan da ikke være bare jeg i denne kolossale menneskemengden som lurer litt på hvordan vi skal forstå at vinen og det såkalte "brødet" faktisk forandrer seg og blir til Jesu legeme og blod - i virkeligheten?
Som nevnt i går vil kommunionen være tema for flere bloggtekster de nærmeste dagene. På samme måte som messen står sentralt i kirkens liv, står kommunionen sentralt i messen. Den er et sakrament som det på ingen måte skusles med. Derfor må jeg som ikke har konvertert, vente med å innta dette mystiske og ytterst symbolske måltidet og nøye meg med å motta velsignelsen. Det er OK, for selve kommunionen i katolsk forståelse må jeg bruke en del tid på.