Respekt

I kirkebenkene i den katolske kirken på stedet hvor jeg bor, ses ofte menn med østeuropeiske trekk. Store, firskårne kraftkarer som beholder yttertøyet på innendørs, omgitt av tobakks- og maskinoljeduft og med kort, grånende hår og brede ansikter. Hardhauser som etter 15, 20 eller 30 år som arbeidsfolk er innstilt på at de aldri kommer bort fra hardt arbeid.
Disse barske karene viker likevel ikke unna den ydmyke, respektfulle tilnærmingen til helligdommen innenfor kirkedøra. Vievannet og korstegnet hører med nesten som en reflekshandling ute i gangen, og når de setter seg, nøyer de seg ikke bare med et kort kneling før de tar plass i benken, men de stiller seg på kne ved plassen og blir sittende slik med foldede hender i et minutt eller to før de setter seg på benken på vanlig måte og venter på at messen skal begynne.
Enkelte av dem foretrekker faktisk å knele på det flislagte gulvet i stedet for på knefallet ved benken. Hardt underlag forstyrrer dem ikke i den viktige symbolhandlingen.
Respekten for det hellige og det guddommelige sitter i ryggmargen på disse karene. Det er ikke i underdanighet eller uro de søker inn i kirken på bøyde knær; det er dyp respekt for korset, for madonnafiguren og for brødet og vinen i skapet ved alteret de viser med ordløs atferd når de stiger inn i gudshuset.
De rituelle bevegelsene som alle og enhver kan gjøre i ly av den katolske messen, og forventningene som ligger i kirkerommets utsmykning, plasserer alle tilstedeværende på samme nivå. Her er ingen høyere eller lavere enn andre, ingen tøffere eller mykere.
Det fascinerer meg over alle grenser å se hvordan de som har vært så heldige å vokse opp i et land der Den katolske kirke er toneangivende, har med seg rituelle vaner med så sterke symbolinnslag av respekt, verdighet, ærefrykt og ydmykhet. Velsignelsen som hver enkelt kan påføre seg selv med de få dråpene vievann like innenfor inngangen, gjør hver enkelt kirkegjenger likestilt med alle de andre. Respekten overfor det hellige er felles, og alle kirkens tilhengere står i samme forhold til det guddommelige man samles om. Det vises i bevegelser og atferd.
Her starter messens virkning på meg som er så fersk innenfor Den katolske kirke. Jeg er én i en ensartet mengde, og med min respektfulle atferd kan jeg vise at jeg ønsker å være det. Hittil er dette min første, gryende forståelse av hvordan det kan være å leve som katolikk.

For videre lesning: Hjemmesidene til St. Pauli skole i Bergen har en god beskrivelse av atferd inne i kirken og av messens liturgi: http://www.stpaul.no/kirken/messinnh.htm