Kommunionen

Vi fortsetter gjennomgangen av kommunionsliturgien i Den katolske kirke. Det er to dager siden jeg skrev første del, og jeg tar fatt der jeg avsluttet sist, nemlig da vekselsangen i "Troens mysterium" tonet ut.
Vi kan nå reise oss og fortsette ritualet stående før vi på nytt skal ned på kne. Men idet menigheten har reist seg, ber vi Fadervår syngende. Det overrasker meg at vi ikke like godt ber Fadervår mens vi ligger på kne, men slik er det ikke.
Etter Fadervår følger fredshilsenen, som jeg skrev om for noen dager siden. I denne forbindelse er det naturligvis nødvendig å stå oppreist; det er på dette punktet i messen at vi skal håndhilse og ønske Guds fred til menneskene omkring oss.
Dette hadde kunne være en anspent handling, men de som ikke ser sjenert ned, har smil om munnen og gleder seg over dette symbolske skuespillet. Det får det også til å oppstå litt gemyttlig støy i kirken når folk går ut av benken og må gå noen skritt for å nå fram til noen som sitter lengre borte samtidig som "Guds fred" blir sagt med dempede stemmer.
Så snart alle er tilbake på plass, senker roen seg, for nå har menigheten igjen tatt plass på knefallet foran seg. Den urgamle messedelen "Guds lam" - "Agnus Dei" - danner avslutningen på forberedelsene til kommunionen. Vi synger "Guds lam, som tar bort verdens synder, gi oss din fred" mens presten inntar brød og vin oppe ved alteret. Ministrantene ligger på kne vendt samme vei som menigheten. Alt er ekstremt høytidelig, og prestens bevegelser er lette å følge - nesten demonstrative for at alle skal se hva han foretar seg.
Noen siste, avgjørende ord veksles mellom prest og menighet før de som ønsker å motta kommunionen, reiser seg og går fram mot presten. En oblat legges i munnen på hver enkelt, og presten sier "Kristi legeme" til hver især.
Så vender kommunionsdeltakerne tilbake til plassene sine, køen kortes inn, og til slutt er vi klare for avslutningen av messen. De som har mottatt eukaristien, stiller seg gjerne på kne ved plassen sin, men ikke alle gjør dette.
Det som nå har foregått, er et drama i forvandling, ydmykhet, syndsbekjennelse og nåde.
Еυχαριστώ er ordet som greskfarende sydenturister lærer etter å ha vært i Hellas i en dag eller en uke. Det betyr "takk". Vi skjønner straks at det er nær sammenheng mellom dette ordet og eukaristi, som er en av de katolske betegnelsene på nattverden, som protestantene kaller den.
Siden jeg er mer enn alminnelig språkinteressert, eier jeg en gresk ordbok hvor jeg finner oppslagsordet Θεία ευχαριστία, som kan oversettes med Guds takksigelse. Dette er i ordboken oversatt til engelsk med Holy Communion. Dette uttrykket er faktisk helgresk, og er beholdt i Den katolske kirke, på tvers av den latinske dominansen. Dette er trolig betegnelsen innen Den ortodokse kirke. Ordene er, som de fleste nordmenn vet, fullstendig fremmede innen Den norske kirke.Det som er vanskeligst å forstå innen den praktiske fasen av kommunionen som er beskrevet ovenfor, er dette at kun personer som er definerte katolikker, får delta i selve måltidet. I de protestantiske kirkene er nattverden nærmest som et bordfellesskap, åpent for alle som ønsker å delta. Den katolske eukaristien derimot, er bare for katolikker. Det snakkes om sakramentfellesskap, og jeg er fremdeles utenfor.
Ønsket om å kunne delta fullt ut i kommunionen kan være en drivkraft til å konvertere. Sakramentfellesskapet representerer enda et felt hvor jeg er fylt av undring og manglende forståelse og innsikt. Behovet for å uttrykke takksigelse kan få utløp på andre måter og er likevel langt på vei tilgjengelig i messens øvrige deler. Men det å tilhøre rekken av mennesker som viser at de vil ha syndstilgivelse ved å ta imot oblaten av prestens hånd, er helt klart en målsetting for meg. Dette vil være tegnet på at jeg er fullverdig katolikk, hvis eller når jeg en gang kommer dit.