Bernadette Soubirous

Den siste boka jeg har lest, heter "Bernadette" og er skrevet av pater Kjell Arild Pollestad (Cappelen 2005). Boka inneholder livshistorien til Bernadette Soubirous, den fattige ungjenta som i 1858 hadde visjoner av Jomfru Maria ved en grotte nær Lourdes i Frankrike.
Bernadettes visjoner og kilden som hun en dag avdekket inne i grotten, er i dag et av de viktigste valfartssteder i Europa. Vår Frue av Lourdes feires den 11. februar i hele Den katolske kirke hvert år, på årsdagen for Bernadettes første møte med Den hellige Jomfru, og dette er én av fem årlige Maria-feiringer innen Kirken.
På denne bloggen skrev jeg om Lourdes og Bernadette Soubirous den 11. februar 2009, da bloggen var 1 uke gammel. I begynnelsen av januar i år omtalte jeg filmen "Mirakelet i Lourdes", en ny, fransk film som viser at Lourdes har sin aktualitet den dag i dag.
Pater Pollestad har skrevet sin bok på grunnlag av inngående gransking av de hundreder av kilder som finnes om hendelsene i Lourdes i 1858. Den fattige og ikke lesekyndige Bernadette ble knapt 14 år gammel forhørt strengt og grundig av lokale myndighetspersoner innen både politi og kirke, men hennes standhaftighet i forhold til det hun hevdet å ha sett, var ukuelig.
Selv om hun aldri var alene på stedet, var det bare hun som hørte og så den lille kvinneskikkelsen som åpenbarte seg. En gang spurte Bernadette, etter sterkt press fra skeptikere og kritikere i omgivelsene, om kvinnen kunne fortelle henne sitt navn. Svaret hun fikk, var: "Jeg er Den Uplettede Unnfangelse." Man mener at disse ordene var fullstendig fraværende i Bernadettes ordforråd. Hun strevde med å memorere uttalelsen til hun kunne avlegge rapport for sognepresten. Dette skjedde, minner Pollestad om, bare tre år og tre måneder etter at Den salige Pave Pius IX hadde erklært Maria som Den Uplettede Unnfangelse.
Bernadettes budskap fra Den Uplettede Unnfangelse var at det måtte bygges en kirke på stedet. Da Bernadette senere lå for døden, ble det ganske riktig bygd en kirke ved grotten, en veldig basilika som skulle ta imot de millioner av pilegrimer som i de siste 150 år strømmer til kilden i Lourdes for å be og for å søke helbredelse.
Historien om Bernadette er like fascinerende som den er tragisk. Hun døde bare 35 år gammel etter et svært langvarig og smertefullt sykeleie, malende beskrevet i Pollestads bok. Da hadde hun allerede vært døden nær ved flere ganger i årene før. Ved ett av disse tilfellene ga hun denne hilsenen til den som stelte henne under sykdommen:
"Gi aldri etter for motløsheten. Elsk inderlig den hellige Jomfru."
Historien om Lourdes og Bernadette Soubirous er så spesiell at jeg vil komme tilbake til den også i neste innlegg. Der vil jeg forsøke å forklare hvordan jeg oppfatter kjennetegnene til den Maria-skikkelsen som Bernadette møtte ved grotten.

"Ad te clamamus exules filii Hevae, ad te suspiramus gementes et flentes in hac lacrimarum valle."

"Til deg roper vi, Evas landflyktige barn; til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal."

En kvinne som var kledd i solen

"Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. 2 Hun var med barn og skrek i barselsmerter og fødselsrier." (Åp. 12,1-2)

Disse ordene innleder en av de viktigste bibeltekstene om Maria bortsett fra beretningene om Jesu unnfangelse og fødsel i Lukasevangeliet. Etter å ha lest en rekke bøker og tekster om Den katolske kirkes lære om Maria - mariologien - begynner jeg å se sammenhenger som gjør både troen, kirkene og symbolene så vidunderlig enhetlige.
Bildet øverst har vært brukt på denne bloggen tidligere. Det viser et Maria-bilde på veggen av kirken Santa Maria ai Monti i Roma. Forrige gang jeg brukte bildet her, var i det viktige og verdisøkende innlegget "Om å bli katolsk" den 5. april i år. Kirken hvor bildet pryder den ene langveggen, ble også omtalt i eget innlegg den 27. september i fjor.
Ettersom fotografiet ble tatt i mørket, er Marias stjernekrans meget framtredende. Dette trekket finnes i en rekke avbildninger av Maria, både malerier og statuer, og eksempler på slike vil bli benyttet som illustrasjoner på denne bloggen i flere av de kommende innleggene.
Det som slår meg når jeg ser et Maria-bilde jeg ikke har sett tidligere, er de enhetlige kjennetegnene. Her finnes trekk som er dokumentert i bibeltekster lik den som er sitert ovenfor eller i Lukasevangeliet eller også i Det gamle testamentet. Andre steder finner vi trekk som er bevitnet av personer som har hatt visjoner av Den salige Maria Guds mor. Den nylig omtalte Maria-figuren fra Fátima er et eksempel på dette. I neste innlegg vil jeg omtale Vår Frue av Lourdes og kjennetegnene derfra.
Det som imidlertid er ufravikelig ved alle avbildninger av Jomfru Maria, er blåfargen på deler av klesdrakten eller omgivelsene. Blått er Marias farge. Jeg er ikke sikker på hvorfor det er blitt slik, men fargen er med på å skape gjenkjennelse og kontinuitet uansett hvorfra avbildningen stammer og uansett hvem som har utarbeidet den.
Selv på det svakt opplyste fotografiet ovenfor er Marias blå kappe ikke til å ta feil av. Med kransen av stjerner rundt hodet framstår Maria her som selve Himmeldronningen.

"Salve Regina, mater misericordiae, vita, dulcedo et spes nostra, salve! "

"Hill deg, Dronning, barmhjertighetens mor. Du vårt liv, vår fryd, vårt håp, vær hilset!"

Lokal pilegrimsferd

Så har jeg også opplevd dette: Å være pilegrim i eget distrikt.
Takket være en rekke heldige omstendigheter - gudfeldigheter om man vil - ble det til slutt mulig for meg å delta ved dagens pilegrimsferd fra Askim til Maria-kilden i Spydeberg. Pilegrimsferden som arrangement gikk som kjent videre helt til Mariaholm oppe ved Øyern, men som jeg varslet, hoppet jeg av etter ca 12 km. Til gjengjeld fikk jeg da med meg en høytidelig andaktsstund ved Maria-kilden inne i skogen bak Hovin kirke.
Vandringen ble en lærerik opplevelse blant de mange polske tilreisende, og framfor alt ble jeg vàr hvor viktig vandringen i seg selv var. Hendelsene, aktivitetene og de indre opplevelsene under vandringen til fots langs kjente, asfalterte gangveier og ukjente bygdeveier uten fast dekke utviklet seg til en tankerekke på aller dypeste plan.
Jeg kommer tilbake med fyldigere betraktninger fra pilegrimsferden på et senere tidspunkt. Det viktige med dette innlegget var for det første å formidle at jeg faktisk deltok, noe jeg lenge var sterkt i tvil om; for det andre å kunne innlede med ovenstående bilde av Jomfru Maria i form av Den sorte Madonna, som jeg har beskrevet tidligere og som også vil bli nevnt på nytt om ikke så lenge.
Mine planer for denne bloggens siste og avsluttende fase begynner å ta form, og tekst og bilder i dette innlegget glir fint inn i denne rekken. Legg merke til hvor vakkert de godt og vel 150 pilegrimene speiles i Glommas strømfylte overflate, i dag 28. august 2010 kl. 13.00.

Fátima

Igjen bringer jeg dette bildet av Maria-statuen i min hjemlige, katolske kirke. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stått, knelt eller sittet og sett på denne vakre figuren og gjort meg tanker om hvorfor den ser ut som den gjør.
På sokkelen står det skrevet "Fátima", og jeg skjønner derfor at dette er en kopi av en Maria-statue som er laget til eller på grunnlag av Maria-visjonene i Fátima i Portugal i 1917. Kanskje var det slik de tre barna beskrev sine åpenbaringer i ettertid. I så fall er statuens utseende langt på vei autentisk.
Det er dette som gjør mange Maria-statuer så tiltalende og levende.
Allerede 13. mai i fjor skrev jeg om Vår Frue av Fátima i et innlegg med samme tittel. Der ble historien bak de forunderlige hendelsene i den portugisiske landsbyen grundigere omtalt. Mitt poeng i dag er at statuen på bildet øverst, slik den står i Sta. Maria kirke i Askim, er et eksempel på hvordan visse kunstverk som framstiller Jomfru Maria, har blitt gjenskapt i et rikt antall kopier. Dette gjør dem gjenkjennelige, og det bidrar til en viss enhetlighet i billedframstillingene av Maria på ulike steder i den katolske verden.
Hver avbildning som er knyttet til menneskelige visjoner - eller, om man vil, observasjoner - bærer særpreg som er beskrevet av den eller dem som har hatt visjonen. Fátima-figuren på bildet ovenfor bærer bl.a. en spesiell krone på hodet. Formen på kronen er et av kjennetegnene på Vår Frue av Fátima.
Et annet kjennetegn ved denne later til å være de brune øynene som stirrer alvorlig og mildt bekymret framover mot jorden. Jeg forsikrer dere, lesere, om at Maria-statuen så slik ut den gangen jeg tok dette bildet, men rent personlig tolker jeg dens ansiktsuttrykk forskjellig hver eneste gang jeg ser den.
- - -
Dette innlegget hadde jeg til hensikt å skrive i går kveld. Det måtte jeg oppgi av tekniske grunner; det var noe som gikk galt enten på Blogspot-serveren eller min egen PC. Jeg kan bare undre meg over hvorfor et innlegg som jeg hadde såpass klare tanker om, måtte bli værende i abstrakt tilstand inne i mitt hode fram til nå. Det hadde sikkert en god hensikt.

Jomfru Maria, Guds Mor

Helt fra denne bloggens spede begynnelse har Jomfru Marias stilling i katolsk tro opptatt meg. Fra før visste jeg bare at Maria er langt viktigere i Den katolske kirke enn i de protestantiske, men jeg hadde liten kunnskap om hvorfor. I dag, halvannet år etter at jeg skrev innlegget "Skikkelsen vi ikke kommer utenom", har jeg lært en hel del mer.

Ja, ikke nok med at jeg har lest og lært masse om Maria i denne perioden, men jeg har også erfart Marias nærvær og forbønn. Som så mange ganger før forundrer det meg over alle grenser at jeg - jeg mener: JEG! - er i stand til å sette en slik setning på trykk. Det hadde jeg nektet å tro om meg selv hvis noen hadde varslet meg om det for 2-3 år siden.

Jeg har lest bøker, jeg har studert nettsteder, og jeg har besøkt helligdommer i inn- og utland for å gjøre meg kjent med det som på fagspråket kalles Maria-kulten blant katolikkene. Det har vært berikende og utviklende og har bidratt til å gjøre meg til et nytt menneske.

Siden i sommer går jeg med dette Maria-smykket rundt halsen. Dette er ikke billig dritt; det er hvitt og gult gull, laget i pakt med tradisjoner på Balkan, der ortodokse og katolske begreper blandes og lever side om side. Kjedet er polsk og av samme materiale.

De neste innleggene på denne bloggen kommer til å handle om Maria Guds Mor slik jeg har mottatt læren om henne. Noe av dette har jeg nevnt tidligere på denne bloggen; pr. i dag er etiketten "Jomfru Maria" benyttet hele 52 ganger; se nederst på siden. Stadig lærer og erfarer jeg mer om denne fjerde himmelpersonen, og jeg stiller meg hoderistende til alt hva protestantene har gått glipp av når de har kastet vrak på mariologien - læren om Maria.

Det umåtelig beleilige ved å starte en serie Maria-innlegg nå, er at enten jeg deltar eller ikke i den omtalte pilegrimsvandringen førstkommende lørdag, kan serien gå sin gang: Pilegrimsferden gjennom Spydeberg har jo selveste Mariakilden som delmål underveis!

Det er bare å glede seg: De neste ukene står i Marias, den Uplettede Unnfangelses tegn på denne bloggen!

For mye på én dag

Det er 13 måneder siden jeg skrev et uhøytidelig innlegg om valg (23.07.09). Nå er dagen her igjen, den siste lørdagen i august, da polske katolikker på Østlandet samles i Askim for å gå pilegrimsvandring til Mariaholm i Spydeberg.
I fjor kjørte jeg opp ruta på forhånd og lot meg skremme av at den er på ganske nøyaktig 2 mil. Jeg er fortsatt ikke eldre enn at dette skal gå greit; pilegrimene bruker hele dagen på å komme fram.
Det er dessuten mulig å snu på halvveien, etter pause med andakt ved Mariakilden bak Hovin kirke. Her er det også en matstasjon, har jeg forstått av programmet som i dag ble lagt ut på katolsk.no. Det gjør meg forresten ganske stolt å se de kjente stedsnavnene fra lokalmiljøet samt pater Piotr omtalt på denne nyhetssiden på Den katolske kirkes viktigste, norske nettsted.
Men en lørdag i august kan disponeres til så mangt. En sensommerrydding på hytta hadde vært fint på denne tiden, og her hjemme har jeg noe listverk som skulle vært hvitmalt. Dessuten er det det ene og det andre, og i år som i fjor ser jeg at en pilegrimsferd sammen med hovedsakelig utenlandske katolikker kan være både spennende og inspirerende, men også en aktivitet mest for meg selv, en egotrip i forhold til de mer allmennyttige gjøremålene i hus og hytte.
Dette siste kan utsettes, ingen tvil om det. Huset og hytta står der neste helg også. Denne pilegrimsvandringen derimot, foregår én eneste gang i året. I år har jeg dessuten, i motsetning til i fjor, et noe større kjennskap til den salige pater Jerzy Popiełuszko som er polakkenes hovedfokus ved pilegrimsferden.
Jeg er definitivt mer tiltrukket av ideen om å delta i år enn jeg var i fjor. I dag, mens det er bare 4 dager igjen til arrangementet, kan jeg bare si at vi får vente og se. En slik holdning er etter min mening blant de mest nedrige tendensene blant yngre mennesker i vår tid; det gjelder å vente i det lengste med å inngå avtaler ifall et enda bedre tilbud dukker opp før avgjørelsen må tas. Jeg misliker min egen holdning når jeg utsetter beslutningen, men jeg har flere enn meg selv å ta hensyn til, og foreløpig er det i hvert på ingen måte utelukket å delta.
La meg også medgi at jeg i dag kom over et blogginnlegg eller en kronikk på verdidebatt.no og debattantens egen blogg. Tittelen var "Multikultur i Kirken". Innleggets akademiske nivå gjorde inntrykk på meg, og jeg vil anbefale å lese det via en av linkene i dette avsnittet eller fra margen på St. Olavs blogg, hvor jeg selv fant tittelen. Disse tankene om mangfoldet i Den katolske kirke i Norge gjør at dersom jeg må velge bort lørdagens pilegrimsvandring fra Askim til Mariaholm, er det med litt tyngre hjerte enn jeg ville hatt om jeg ikke hadde lest det nevnte innlegget.
Det er utrolig hvordan ting dukker opp og setter sitt preg på valgene i hverdagen!

"Gudfeldigheter"

Dagens tittel, "Gudfeldigheter", er et ord jeg lærte av en av bloggens kommentatorer i fjor vår. Ordet er, som man skjønner, avledet av ordet "tilfeldigheter", men med forstavelsen "gud-" får man gitt uttrykk for at de tilfeldige hendelsene kan eller skal tilskrives guddommelig styring. Jeg liker ordet og har adoptert det i dagligtalen, i hvert fall i mitt eget hjem.
Har man først fått syn for at gudfeldigheter eksisterer, ser man dem lettere i det som inntreffer av smått og stort. Jeg fikk definitivt en slik opplevelse i Kraków for 3 uker siden.
Sentralt i hendelsen er min 44 cm høye Maria-figur i keramikk, som jeg helt overraskende fikk i gave i midten av juni i år (se innlegg av 16.06.10). Figuren har en framskutt plass i stua her hjemme.
Da min kjære og jeg hadde kommet oss opp den lange trappa til borggården til slottet Wawel i Kraków den 31. juli, fikk vi se en nisje høyt oppe på veggen i en av bygningene, og inne i nisjen sto en Maria-statue som var påfallende lik min egen; se bildet nedenfor. Den ca 130 cm høye statuen i Wawel var noe mer detaljrik i utførelsen av Marias klær, men den bedende stillingen var helt lik, og fra figurens høyre underarm hang en rosenkrans på nøyaktig samme måte som min figur hjemme (dessverre ikke fullt så tydelig på bildet øverst). Det kan neppe være tvil om at min Maria-figur er laget som en kopi av den i Wawel, som kanskje er kopi av en enda eldre og fjernere original, for alt vi vet.
Det interessante var den uventede gjenkjennelsen. Det var som når en illusjonist viser fram et kort fra en kortstokk og lar en fremmed fra publikum velge et kort fra en annen kortstokk. Publikumeren velger nøyaktig samme kort som illusjonisten på forhånd har plukket ut - dersom trikset lykkes. En forbløffelse over noe lignende slo oss begge der i borggården på Wawel, og ikke vet jeg hvilken illusjonist som sto bak tilfeldigheten om det ikke var en med overjordisk peiling på ting, en som har evne til å iscenesette gudfeldigheter.
Jeg er smertelig klar over at de fleste moderne mennesker vil betrakte det som infantilt og overvettes blåøyd å gå rundt og tilskrive alle uventede parallellhendelser himmelsk ledelse. Samtidig er det en privatsak i hvilken grad man ønsker å betrakte den muligheten som reell.
Jeg har i de siste 12-18 månedene opplevd det som en ensidig berikelse av tilværelsen å holde muligheten åpen for at nettopp noen der oppe følger med og viser sin medvirkning i slike små og store inngrep.
I går inntraff et nytt slikt tilfelle, og ikke helt uten betydning. Jeg hadde et ærend et stykke inn i Värmland på ettermiddagen og kjørte i vei alene i bilen. Dette er en situasjon jeg liker godt, og jeg hadde utstyrt meg med håndplukkede CDer og en rosenkrans. Så snart jeg hadde nådd en passende marsjfart på E18 ut av Askim, fant jeg fram rosenkransen, la den til rette rundt girspaken og begynte å følge de 60 røde treperlene i syklusen, én for én.
Hele rosenkransen var bedt ferdig før jeg passerte grensen mellom Eidsberg og Marker kommuner. Jeg bestemte meg for å be den en gang til rett etter passeringen av svenskegrensen.
Dette skjedde, men jeg merket nå at jeg virkelig måtte streve med konsentrasjonen. E18 i Västra Värmland er en utfordring, og med smertens mysterier gående mellom høyre hånds fingre på samme tid, begynte jeg etterhvert å bli bekymret for min egen sikkerhet. Trafikken fløt i 100-105 kilometer i timen, og øyelokkene ble tunge som et kilo bly. Jeg ristet på hodet lik en elgokse for å holde meg våken, men slapp ikke taket i rosenkransen og bønnen før den var fullført.
Da jeg startet på hjemturen litt senere, hadde jeg til hensikt å be rosenkransen også på hjemveien. Jeg ventet til jeg hadde passert landegrensen igjen, trygt og uten forstyrrelser, og plukket deretter opp korset i rosenkransen som fortsatt lå ved girspaken.
Da oppdaget jeg straks at perlekransen var brutt; den var ikke en krans lenger, men et langt kjede. Koblingen mellom to av perlene hadde glidd fra hverandre, sannsynligvis etter press fra skinnet rundt spaken mens jeg skiftet gir.
Å følge en ødelagt rosenkrans med bare én hånd tilgjengelig i høy hastighet på Europaveien var ingen naturlig aktivitet å starte på. Jeg så det uventede bruddet i rosenkransen som et hint: Rosenkransbønn får vente til enten bilen står stille eller en annen enn jeg sitter bak rattet. Kanskje var det intet mindre enn en melding om at jeg ikke skal utsette meg selv og andre trafikanter for livsfare under rosenkransbønnen.
Jeg valgte å tolke hendelsen slik og kjørte hjemover med forundring i sinnet. Hjemme klarte jeg med letthet å sette rosenkransen sammen igjen, men jeg vet at den heretter ikke skal brukes i fart.

Gjester og vertskap

I forrige uke hadde pater Piotr gjester. De var sju personer fra Polen, alle ansatt ved offentlige og private ungdomsskoler i området rundt Katowice. Jeg snakket med dem etter messen forrige onsdag, etter fattig evne ettersom jeg kan enda mindre polsk enn det lille de kunne av engelsk. Ved hjelp av pateren fikk jeg formidlet en invitasjon til en omvisning på skolen hvor jeg jobber. Invitasjonen ble overraskende godt mottatt av de polske skolefolkene, og fredag kveld, for akkurat ei uke siden, møttes vi ved den lille barneskolen hvor jeg har jobbet i 10 år.
Vandringen gjennom gangarealene og innom enkelte klasserom gikk jevnt og rolig for seg. Gjestene var høflige og forsiktige og kommenterte det de så, med lavmælte kommentarer som jeg ikke hadde særlig utbytte av.
Innimellom observerte jeg i hvilken grad de var fortrolig med noe av den tekniske utrustningen. De var vel kjent med dataprosjektorer, men ikke vant til at lyset i klasserommene tennes automatisk ved hjelp av bevegelsessensor. Da de så stablene med lærebøker som lå klare til å ta imot elevene til første skoledag noen dager senere, ville de vite hvor mye foreldrene måtte betale for at elevene skulle få bruke alt utstyret. Da jeg ga til svar at alt er gratis og at det er forbudt etter Opplæringslova å ta betalt for noen som helst tjeneste i norsk grunnskole, ble de så forfjamset at de knapt klarte å stå oppreist. Derfor ilte jeg til med å si at elevene til gjengjeld må betale for å få melk og frukt på skolen, og at de må ha med egen matpakke til lunsj. Det hjalp litt på balansen for de polske gjestene.
En av dem bladde i en lærebok i faget RLE, "religion, livssyn og etikk". Bildene av Jesus på én side og Dalai Lama på en annen gjorde inntrykk, og jeg forsøkte å forklare hva faget går ut på.
Jeg fikk også i gang en enkel samtale om bruk av digitale medier og om innlevering av hjemmeoppgaver via Internett. Alle nikket gjenkjennende på hodet og trakk på skuldrene for å si at dette er da ikke noe særskilt, slik er det i polske skoler også, i hvert fall nå til dags. Først da jeg slo opp dørene til et av skolens mobile skap med tolv lekre, bærbare Lenovo PCer til elevenes disposisjon, gikk det et lengselsfullt sukk gjennom forsamlingen. Akkurat da så jeg meg selv utenfra og opplevde meg som den mest komiske av figurene i rommet: Dette sukket var hva jeg hadde ventet på hele tiden; såpass høyt rager min stolthet over standarden ved min arbeidsplass og såpass lavt ligger mine indikasjoner på kvalitet i skolemiljøet.
Omvisningen endte på personalrommet etter at gjestene hadde kikket misunnelig på lærernes arbeidsplasser og flirt av mitt kronisk uryddige kontor. Jeg serverte kaffe og Twist på lærerværelset og beklaget at jeg ikke hadde sørget for fløte til kaffen. Det spilte ingen rolle, ingen savnet fløten, men samtlige kikket forvirret rundt seg over kaffekoppene med et ord som ikke var til å ta feil av: "Cukier?" Sukker ja, det hadde jeg ikke tenkt på. En papirpose med det viktige tilbehøret ble funnet høyt oppe i et skap, og dermed var serveringen reddet. Twisten var det ingen som brydde seg om før all kaffen var drukket opp.
Jeg vet ikke hvem som lærte mest om hvem forrige fredagskveld. De var sju polakker og jeg var enslig nordmann. Kanskje lærte jeg sju ganger så mye som de, og kanskje vil jeg huske denne lille skolevisitten sju ganger bedre. Det var en vel anvendt kveldsstund, ingen tvil.

Nytelser

Med stor innlevelse leser jeg for tiden Aage Haukens fornøyelige kriminalroman "Den dypfryste pateren", som jeg nevnte i blogginnlegget for to dager siden. Boka er så underholdende at jeg ikke klarer å vente med å sitere et utsagn jeg leste i går kveld.
Handlingen i romanen utspilles blant munker i et karmelittkloster i Oslo. Det er to leire blant de 11 munkene, nemlig de italienske, som utgjør de opprinnelige beboerne i klosteret, og de norske, som alle har konvertert til katolisismen og drar meg seg norske holdninger. Mellom disse to gruppene hersker betydelig kulturell uenighet om mat og drikke, litteratur og teologi, omgangsform og atferd.
I en samtale der en av de italienske munkene uttaler seg om den norske pateren som, helt i tråd med romanens tittel, blir funnet død og nedfryst, sier italieneren:

"Han røker ikke, han drikker ikke, han lever som et dyr!"

Utsagnet fikk meg til å humre høyere enn alminnelig. Karakteristikken av den strenge pater Ansgar i boka forteller mye om hva den italienske pateren på sin side betrakter som forutsetninger for å leve et menneskeverdig liv.
I en annen scene lar Aage Hauken en annen italiensk pater fortelle en norsk novise i klosteret om katolisismen på grunnlag av forholdet til mat:

"Katolisismen kommer til oss nedenfra, ikke ovenfra - innenfra, ikke utenfra. Den hellige messe er typisk nok et måltid. Meditasjon og bønn kommer i annen omgang, som en følge av dette. Men først av alt kommer vin og brød."

Det er ingen grunn til å legge skjul på at denne pedagogiske framstillingen som romanforfatter Hauken har latt smyge inn i "Den dypfryste pateren", gjør inntrykk på meg. Jeg er klar over at et utsagn av denne typen ikke behøver å ha støtte i noe bredt lag av italienske katolikker, men når det først er nevnt, er det grunn til å tro at synet har sine representanter. Det fascinerer meg, og jeg gleder meg over det som framstillingen innebærer, nemlig en anledning til å se bordets gleder som et symbol på det som katolsk tro handler om.
Hver gang jeg har sett tegn på at katolikker omgås landbruksprodukter som øl og vin like selvfølgelig som de omgås korn og grønnsaker, har jeg gledet meg over det og tenkt på min ungdoms strenge pietistmiljø der totalavhold i forhold til alkohol var et frelsesspørsmål. Nå derimot, etter å ha klart å trenge et lite stykke ned i katolsk mentalitet, ser jeg at koblingen mellom avhold og frelse faktisk er ubibelsk.
Jeg trengte ikke nødvendigvis Aage Haukens roman for å få bekreftet adgangen til å glede seg over mat og drikke, men det gjorde gleden litt større og litt mer løssluppen. I kveld tror jeg sannelig jeg skal tenne en sigar også!
- - -
Bildet øverst: Et glass ouzo klart til å nytes på en gresk restaurant i Nyköping, Sverige.

Skolestart

I dag begynte skolen igjen. Barna troppet opp etter sommeren, høyere av vekst enn før og mer energiske, mer forventningsfulle og motiverte enn de vil være noen annen dag fram til neste sommer. Førsteklassingene kom stivpyntede med videofilmende foreldre i bakgrunnen. Fadderelevene i 5. klasse stilte opp og sang en velkomstsang for skolebegynnerne, og blant de voksne på skolegården var ikke ett øye tørt - ikke engang hos den garvede og aldrende inspektøren, som akkurat nå sitter her og skriver på sin dypt hemmelige blogg.
Det slår meg på en dag som denne at jeg har vandret rundt som en skolebegynner i nesten 2 år. Dette er tiden det har tatt meg å vandre fra å være nysgjerrig på hva Den katolske kirke inneholder, til å stå på terskelen til å konvertere og selv bli en katolikk i alle betydninger av ordet.
Det har vært 2 år fylt av personlige mirakler, men også av dramatikk og ubehag. Dette siste har jeg spart bloggen og dens lesere for, men alle de personlige hendelsene innenfor trosliv og katolsk lærdom har jeg brettet ut til det patetiske.
Jeg vedgår dette fordi jeg forlengst har registrert - og også nevnt her på bloggen - at katolikker er merkelig diskrete overfor hverandre og i all sin omgang med trosfeller. De simpelthen behøver ikke å utlevere sitt innerste slik mange av oss kjenner fra medlemmer ved norske bedehus og trossamfunn utenfor Statskirken. I en katolsk forsamling er det verken plass til eller behov for offentlige betroelser og selvutlevering, og årsaken er enkel: Troen og frelsen er en sak mellom hver enkelt troende og Gud Fader, og det man har behov for å snakke om, skjer under fire øyne i samtale med en pater i botens sakrament.
Det er, som jeg har skrevet mange ganger før, helt logisk, behagelig og befriende. Derfor opplever jeg iblant at mine skriverier her på denne bloggen inneholder en eksponering av mitt innerste som er høyst atypisk innen katolske kretser. Jeg har tatt sjansen helt bevisst og overveid hver eneste gang jeg har gitt til beste min tro og tvil og mine sorger og gleder.
Kanskje har både katolikker og andre lesere opplevd dette som litt vel personlig, litt too much av hjerte og nyrer fra en temmelig fremmed mann. Dette innlegget er tenkt å skulle markere en gradvis avrunding av slike tendenser.
Det er mindre enn åtte uker igjen til min konversjon. Denne dagen som jeg for et år siden så fram til med grøss og gru, er nå blitt en høytidsdag jeg venter intenst på. Den vil bli fullendelsen av en prosess jeg knapt trodde kunne være mulig da jeg etter fylte 50 år forsto at jeg var i gang med en vandring som jeg ikke på noen måte hadde forberedt meg på.
Nå går vandringens innledende fase mot slutten. Det er, som nevnt i starten på denne teksten, som om første skoleår har vart i henimot 24 måneder. En mann i min alder trenger nok litt lenger tid for både det ene og det andre - ikke minst for å gjøre seg av med alt oppsamlet grums og skrot gjennom et langt og definitivt syndefullt liv.
I det siste er det som om jeg har funnet sporet; jeg har fått fotfeste på skinner som fører dit jeg vet at jeg må fare. Dette har preget mine erkjennelser i de siste 4-5 innleggene. Jeg har ingen klar idé om hvordan de neste innleggene vil bli utformet, men jeg vet at jeg vil legge litt mer lokk på strømmen av informasjon fra mitt eget indre og i stedet framstå litt mer betraktende - kanskje litt mer katolsk, slik jeg omtalte i bloggens hittil lengste innlegg den 5. april.
Det kommer neppe som noen bombe at denne bloggen vil ha oppfylt sin målsetting og dermed vil bli avsluttet like etter min konversjon den 10.10.10. Mitt behov for å skrive vil imidlertid neppe dø ut etter den tid, så det gjenstår å se hvordan jeg deretter vil verbalisere mine tanker og opplevelser. Som skolebegynner innen katolsk trosliv ser jeg i hvert fall slutten på begynnelsen, og det kjennes så rett, så rett...

Bøker til mismot og bøker til glede

I det 300. innlegget på denne bloggen, "Romertall CCC", fortalte jeg at jeg hadde gjort meg til eier av 2 klassiske helgenbøker. Den ene var en redigert utgave av skriftene etter St. Johannes av Korset (1542-91), den andre en tilsvarende utgave av St. Teresa av Ávila (1515-82). Begge disse spanjolene viet sine liv til karmelittordenen og var spirituelle og opptatt av det indre liv i hva de talte og skrev.
Jeg har nå nærmet meg disse to bøkene, som jeg i slutten av mai var uforsiktig nok til å fortelle at jeg hadde kjøpt i det nevnte blogginnlegget. Jeg må dessverre medgi at det ikke ga meg stort å lese dem, og jeg ga opp etter ca 30 sider.
Begge de to skriver om sjelens kjærlighet til Gud. Johannes av Korset var opptatt av lengselen etter evig salighet og skrev dikt som han selv kommenterer i boka til venstre på bildet øverst. Teresa av Ávila skriver i sin bok om bønn og om hvordan selve bønnehandlingen ideelt sett tar over bevisstheten og utløser en strøm av kjærlighet mellom Gud og den bedende. Boka på bildet er en redigert utgave av hennes åndelige lærebok "Den indre borg" fra 1577.
Jeg innser i dyp respekt for de to helgenene at deres bøker er skrevet ikke bare i en annen tid, men framfor alt i en ganske annen situasjon enn jeg befinner meg i. Bøkene er derfor også skrevet for et annet publikum enn verdslige og blaserte personer som meg. Oppgitt erkjenner jeg at jeg kommer til kort i åndelig drivkraft og lengsel; derfor evner jeg ikke å ta inn over meg de poetiske og inderlige anvisningene som Johannes og Teresa har nedskrevet. Dette ble i tøffeste laget for meg - i hvert fall på det nåværende stadium i min utvikling.
Nå fylles jeg ikke av noen dyp sorg over å ha måttet oppgi Johannes av Korset og Teresa av Ávila - bare et mildt mismot. Det finnes mengder av bøker som er mer tilgjengelige åndelig sett. Det er kanskje en del av himmelens ledelse at jeg i samme uke som jeg satte de to avbildede bøkene tilbake i bokhylla, ble presentert for en både underholdende og lærerik roman fra katolsk miljø. Det var min kone som i sommer lånte en spenningsroman av Aage Hauken på biblioteket, "Den dypfryste pateren", utgitt i 1987.
Professor Aage Hauken er godt kjent både innenfor og utenfor det katolske miljøet i Norge. Som forfatter og intellektuell dekker han et vidt spekter innen både teologi, historie, reiser og musikk. På sitt stilfulle nettsted presenterer han sine verker, også de skjønnlitterære utgivelsene.
"Den dypfryste pateren" har en klassisk kriminalhandling lagt til et munkekloster i Gamlebyen i Oslo. I romanen gir den kunnskapsrike forfatteren en levende beskrivelse av selve miljøet i klosteret, dagliglivet, ritualene og dynamikken mellom brødrene.
Det er framfor alt det siste aspektet som gjør romanen så umåtelig leseverdig og lærerik for min del. Her finner alt jeg har mottatt som nytt innhold i det personlige gudsforholdet, sin naturlige sammenheng i et genuint miljø. Jeg leser og fryder meg, opplever spenningen i romanens handling og finner boka midt i blinken nå som jeg har oppgitt de nevnte helgenbøkene. Aller mest gleder det meg å vite at min kone allerede har lest den og besitter de samme kunnskapene som jeg nå tilegner meg!
Mange vil sikkert mene at "Den dypfryste pateren" ikke representerer noe litterært høydepunkt, verken i generell forstand eller i Aage Haukens samlede produksjon. Det betyr ikke at den ikke har noe å gi. For meg har denne boka blitt en sammenhengende leksjon i anvendt katolisisme - i tillegg til at den underholder hele veien!

Involvering

I gårsdagens bloggtekst var jeg opptatt av ting jeg hadde opplevd som læring under søndagsmessen. Det var faktisk flere ting å lære under messen i går; festen for Den salige Jomfru Marias opptakelse i himmelen tilførte messen et visjonært preg, noe pateren vektla på sin sindige og oppriktige måte.
Jeg lærte en lekse om å se messen på riktig måte og å sette rett ord på det jeg opplever.
Tidligere har jeg betraktet den katolske messen som en teateroppsetting, et fysisk drama framført med små vekslinger i virkemidlene. Menighetens delaktighet har jeg sett på som en aktivisering, en invitt til å delta med egne bevegelser og svar.
Pateren satte imidlertid det hele på plass for meg på en litt annen måte i gårsdagens preken. Det føltes nesten som om et av hans utsagn ble sagt nettopp til meg: I begynnelsen av messen hadde jeg nemlig fått en ny assosiasjon til nettopp teaterregissørens oppgaver da jeg fulgte med på paterens dirigering av de unge ministrantene som strevde med å holde fyr i røkelsekaret.
"Det er verken en teaterforestilling, en oppvisning eller en utstilling vi er vitne til i den katolske messen, men tvert imot en invitasjon til å involvere oss i de hellige handlingene, uttalelsene og budskapet." Slik uttalte pater Piotr seg i prekenen.
Å involvere seg er noe annet og ganske mer bevisst enn å bivåne en forestilling eller la seg aktivisere. Den som involverer seg, deltar aktivt av egeninteresse, som et uttrykk for tilslutning til bønnene om syndstilgivelse og nåde.
Dette er den katolske messens betydning for den jevne troende: En mulighet til å involvere seg i tilbedelse og gudsdyrkelse, en høytidsstund i ei hektisk uke der personlig involvering i en ydmyk seremoni er den eneste målsettingen.
I spenningsfeltet mellom Den allmektige Gud, den korsfestede Kristus, den kjærlig forbedende Jomfru Maria og den jordiske troende oppstår kontraster i tid og rom, høyde og dybde. Aller nederst, i et avhengighetsforhold til hele det himmelske spekter, befinner enkeltmennesket seg, som et ørlite, ynkelig motstykke til Gud Fader. Med involveringen i messens handlinger får den enkelte et redskap til å uttrykke sin ydmyke posisjon, sin takknemlighet og sin selverkjennelse.
Mer og mer blir jeg overbevist om at det er denne involveringen og alt som uttrykkes gjennom den, som gjør den katolske messen så uendelig mye mer formfullendt, uttrykksfull og opplevelsesrik enn moderne, lutherske gudstjenester. Jeg vet at jeg har kommet til rett kirke denne gangen.

Marias opptakelse i himmelen

I dag er det 15. august og festen for Marias opptakelse i himmelen. Dette er en av de virkelig store høytidsdagene i det katolske kirkeåret. Dagen har vært feiret helt siden 600-tallet, ifølge omtalen på katolsk.no.
Å feire messe i dag medførte en hel del lærdom knyttet til denne dagens dogmeinnhold. Det ble en særdeles innholdsrik og feststemt messe i St. Maria kirke i Askim, ikke bare fordi det var barnedåp denne søndagen, men også fordi menigheten kunne feire 18 års jubileum som selvstendig menighet. Det var nettopp på 15. august 1992 at biskop Schwenzer ledet grunnleggelsen av menigheten i Askim, og da den nye kirken sto ferdig i 2003, fikk den navnet Marias opptakelses kirke selv om den til vanlig kalles bare St. Maria kirke eller Mariakirken.
Alt dette ble nevnt i messen av pateren, og jeg tok det til meg som ny informasjon, ikke fordi jeg ikke har hørt eller lest det før, men fordi tilknytningen til datoen 15. august satte denne delen av lokalhistorien inn i en formfullendt sammenheng.
En del av dagens preken inneholdt referanser til Pave Pius XIIs erklæring fra 1950 om at Maria ved sin død ble opptatt i himmelen med legeme og sjel. Pateren siterte en del av det omfattende dokumentet fra Pave Pius XII, der det framgår at denne læren ble fastsatt etter åpenbaring fra Gud:
"...vi uttaler, erklærer og fastslår det som et guddommelig åpenbart dogme: At den Uplettede Guds Mor, den evige Jomfru Maria, etter å ha fullført løpet i sitt jordiske liv ble opptatt med legeme og sjel til Himmelens herlighet." (Punkt 44 i det pavelige dokumentet Munificentissimus Deus; min oversettelse fra engelsk.)
Rent personlig falt jeg i tanker om denne henvistningen til Pius XII og hans erklæring om Maria. Jeg berørte dette temaet på min vanlige, sleivete og litt for lite grundige måte i denne bloggens 6. innlegg, skrevet 8. februar 2009. Nå i dag møtte jeg så å si følgene av den pavelige erklæringen i søndagsmessen og feiringen av nettopp Marias opptakelse i himmelen, Assumptio Beatae Mariae Viriginis.
Jeg har lest igjennom Munificentissimus Deus i ettermiddag, og jeg har fått bekreftet det som sto klart for meg under dagens messe: Dogmet om Assumptio ble ikke formulert som et påfunn fra Paven eller andre i Vatikanet. Tvert imot; det ble stadfestet etter å ha vært en forestilling og overbevisning blant katolikker flest gjennom nær sagt alle århundrer. Tanken på at Maria, den Uplettede Unnfangelse, skulle måtte vente i en grav på å bli opptatt i himmelen på den ytterste dag mens Sønnen hele tiden var i himmelen, syntes urimelig og preget av bristende logikk.
Pave Pius XII gjorde ikke annet enn å fastslå skriftlig det som Den katolske kirke alltid hadde trodd, men han formulerte likevel ikke sitt dokument før det var blitt foretatt nye, grundige og langvarige undersøkelser om grunnlaget for å innføre forestillingen om Assumptio som et dogme i Kirkens teologi. Mesteparten av Munificentissimus Deus omhandler disse undersøkelsene og funnene de ga.
Jeg erkjenner at jeg har hatt en stor og god festdag for Marias opptakelse i himmelen i dag, 15. august 2010, og jeg merker hvor lite det krever meg å godta dette dogmet, som jeg i alle tidligere år - helt fra barneskolen, faktisk! - har lært å betrakte som en katolsk snurrighet. Nå derimot, er dette i skjønneste orden, for jeg har forstått litt av meningen med at Kirken forholder seg ikke bare til Skriften, men også til tradisjonen. Den vakre læren om Assumptio er et eksempel på dette, og den er til alt overmål gjenspeilt i det fulle navnet på kirkebygningen som jeg så ofte oppsøker og finner trøst og glede i.
Man kan trygt si at mitt liv har tatt uventede veier, og jeg bruker tiden akkurat nå til å konsolidere troen på at mitt valg om å gå helhjertet inn i Den katolske kirke, vil være et valg jeg kommer til å være tilfreds med for resten av dette forunderlige livet.

Solheim har sagt det!

I dagens Aftenposten står det en kronikk med en heller oppsiktsvekkende tittel:

Ta Gud alvorlig

Les eventuelt artikkelen her.

Tittelen er i seg selv oppsiktsvekkende; det er ikke ofte en seriøs avis kommer med en så direkte oppfordring knyttet til Gud Fader. Desto mer oppsiktsvekkende er at tittelen og kronikken er forfattet av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim, en av SVs representanter i regjeringen og en forhenværende leder av sitt parti.

Mitt behov for å være orientert om samtiden har preget hele mitt voksne liv. Derfor har jeg fulgt Erik Solheim på avstand fra han steg opp av folkedypet som en profilert partisekretær på begynnelsen av 1980-tallet, en intellektuell radikaler, en tidstypisk SVer i slutten av 20-årene. Solheim var alltid alvorlig og alltid behersket og saklig, men veldig ivrig etter å få fram sakens alle aspekter når han fikk uttale seg i mediene.

Et par år senere ble han valgt til partileder i SV, dette smått ytterliggående partiet som i 1980-tallets valg fikk slåss mer mot sperregrensen enn mot sine politiske motstandere. Solheim stilte i stadig nye gensere, lærte seg å smile til kamera og vant popularitet.

Da hjørnesteinsbedriften Viking Dekk i Askim ble nedlagt i 1992, var Solheim den partilederen som var flest ganger i lille Askim og talte lokalsamfunnets sak - til tross for at hans parti var imot bilisme, som i sin tur var så avhengig av Viking Dekks produkter. Erik Solheim holdt drømmen og håpet ved like i Askim helt til virkeligheten tok knekken på begge deler - og på Viking Dekk.

Det er en minister jeg har spesiell respekt for som i dag har skrevet en innsiktsfull kronikk i Aftenposten. Han maner til aktelse og forsiktighet i alt bistandsarbeid i andre land fordi religionens betydning må forventes å være ukjent for norske bistandsarbeidere og utviklingseksperter, men den rollen religionen spiller, må tas på alvor om man ønsker gode resultater av bistands- og utviklingsarbeid. Dette er budskapet i utviklingsministerens artikkel.

Han kunne ha valgt en annen tittel. Han kunne ha kalt artikkelen "Religionene må tas på alvor" eller "Folks trosliv må ikke undervurderes". Erik Solheim uttrykker seg imildertid ikke slik i dagens Aftenposten. Han går til sakens kjerne, nemlig Gud i den vide forstand som omfatter de fleste gudsbegreper i verdens religioner, og han bruker uten omsvøp imperativformen: "Ta Gud alvorlig".

Det eneste som mangler, er et utropstegn etter oppfordringen. Jeg måtte kikke et par ganger ekstra da jeg leste denne tittelen over bildet av den kortluggede Solheim. Det var virkelig han som hadde skrevet kronikken, og dermed må det også ha vært han som formulerte overskriften. Artikkelen kunne ha handlet om mye annet enn det den lange teksten behandler. Tittelen vekker assosiasjoner hinsides det som er kronikkens tema, og budskapet i tittelen isolert sett ligger relativt fjernt fra det vi fra før vil forbinde med den gode SV-ministeren.

Derfor var det ytterst hyggelig og oppmuntrende, det var gledelig og utfordrende å ta Solheims overskrift inn over seg i en mild lettelse over den personlige vinklingen som tittelen uttrykker: Nå har også han skjønt det!

Ta Gud alvorlig!

Erkjennelser

Å leve som troende katolikk er å vite seg sett.
Med våre korstegn og blikk mot det høye, våre krusifikser og medaljonger, våre helgenbilder og rosenkranser vet vi at vi bærer og utfører synlige kjennetegn. Katolske idrettsutøvere, uansett nasjonalitet, lar seg bli sett som katolikker når de gjør korstegnet idet de gir seg i kast med arenaens utfordringer. Tilskuerne ser det fra tribunen eller TV-skjermen og gjenkjenner signalet i undring eller respekt.

Å leve som troende katolikk er å vite seg sett av noen i himmelen.
Målet med våre synlige trosuttrykk er ikke å bli identifisert og kategorisert av medmennesker og ukjente tilskuere, men å uttrykke ønsket om å bli sett fra det høye. Katolske yrkessjåfører har ofte et krusifiks eller en rosenkrans hengende fra bakspeilet, og i nøkkelringen henger kanskje en medaljong med St. Christopher. Med slike ordløse, statiske uttrykksmidler viser den troende et behov for å bli sett og tatt vare på av noen med overordnet kontroll, av en skytshelgen, av Maria Guds Mor eller av Den allmektige Gud selv.

Å leve som troende katolikk er å vite seg sett av noen i himmelen som vil en vel.
Våre religiøse bevegelser og våre symboler har til hensikt å be om velsignelse, beskyttelse og miskunn til enhver tid og i enhver situasjon, især når omstendighetene blir særs krevende eller risikable. På en katolikks kontor finner man ofte et krusifiks eller et bilde av nåværende eller forrige pave. Slike billedsymboler viser at kontorets bruker mener seg avhengig av visdom og ledelse fra krefter som vil alle menneskers beste.

Å leve som troende katolikk er å kunne gjøre bruk av Kirkens sakramenter for å få tilgivelse for synd, feilgrep og svik mot den himmelske ledelse.
Kirken rommer med sine sakramenter alle uttrykk for Guds nåde overfor hvert enkelt menneske. Bønn om nåde kan ikke så lett uttrykkes med bevegelser i hverdagen eller med bilder og symboler i kjøretøy og arbeidsrom. Inne i kirkerommet derimot, faller den troende katolikk på kne, og her uttrykkes rent fysisk den ydmykhet, syndserkjennelse og takknemlighet som budskapet om nåden naturlig utløser. Dette er en sak mellom den enkelte troende og Gud selv og trenger ikke tas med ut i alles påsyn. Til gjengjeld tenner vi et lys eller flere i et ønske om de helliges forbønn for oss selv, for våre kjære og for vår neste.

Forenklet uttrykt på denne måten blir det så logisk, så godt og så kjærlighetsfullt, et trosliv omgitt av de helliges daglige medvirkning og Kirkens nådeforvaltning.
Dette er en oppsummering av hvor langt - eller kort! - jeg har nådd i min katolske forståelse.

Gloria Patri et Filio et Spiritui Sancto.
Sicut erat in principio, et nunc et semper et in sæcula sæculorum.

Kirkelig smil

I Skärhamn på øya Tjörn, 5 mil nord for Göteborg, finner vi denne kirken med en litt spesiell fasadedekorasjon. Kirken tilhører den lokale menigheten av Svenska Kyrkan, Sveriges evangelisk-lutherske folkekirke. I midten av juni hvert år innledes sommersesongen med at to sorte rør henges parallelt på kirkeveggen, og meningen er akkurat hva det ser ut som: "En öppen kyrka som med ett leende välkomnar var och en." Dette ble opplyst oss av en hyggelig vertinne i den sommeråpne kirken.
Høyt over den hektiske båthavnen i Skärhamn kneiser den hvite kirken med den smilende fasaden ut mot havet, som en godmodig havn i havnen eller, om man vil, som et klovnefjes. Jeg avstår fra å komme med synspunkter - døm selv!

Kraftsenteret Częstochowa

Częstochowa er både et senter for polsk nasjonalfølelse og gudsdyrkelse og en alminnelig, grå industriby. Etter polsk målestokk er den med sine snaut 250.000 innbyggere ingen storby. Jeg har lyst til å bringe noen flere inntrykk fra denne byen, der min kone og jeg tilbrakte sist søndag under konstant mottakelse av nye og sterke inntrykk.

Det første bildet viser et helt ordinært gatebilde. Det kunne vært tatt hvor som helst i Øst-Europa: Eldre, slitte fasader med billig reklame vender ut mot gata, og her og der ses dekorasjoner i stilarter som knapt er gangbare vest for Szczecin - se f.eks. gatebelysningen på dette bildet.
I motsatt ende av denne gaten - Aleja Najświętszej Maryi Panny (Den allerhelligste Jomfru Marias Allé) - ligger Jasna Góra-høyden med det berømte klosteret, som var åsted for forrige innlegg på denne bloggen. Nederst til høyre på bildet aner vi en samling med noe hvitt. Dette er et hav av hvite plaststoler som er sirlig utplassert innunder friluftsalteret ved klosterets østvendte mur. Her kan det holdes messe og arrangement for flere titalls tusen mennesker. Når de hvite stolene på dette bildet tar så liten plass, sier det litt om dimensjonene forøvrig.
I det nordvestre hjørnet av den festningslignende ringmuren rundt klosteret er det innredet et historisk museum som viser klosterhelligdommens betydning gjennom Polens dramatiske historie. Her er framstillinger av slag mot tartarer, tyrkere, svensker og tyskere, her er uniformer og utmerkelser fra de forskjelligste epoker, og her er framfor alt historien om fagbevegelsen Solidaritet og frihetskampen på 1980-tallet. Lech Wałęsa og pave Johannes Paul II spiller en framtredende rolle i denne historien, og i en monter nede i museets underetasje fikk vi se medaljen og diplomet fra det norske Nobelinstituttet da Wałęsa fikk Nobels Fredspris. Det var strengt forbudt å fotografere i museet, og fordi jeg respekterte dette, har jeg dessverre ikke noen fotodokumentasjon derfra.
Tilbake i alleen som fører opp til klosteret. Den siste kilometeren er konstruert som en bilfri paradegate der man som pilegrim eller bare alminnelig fotgjenger hele tiden har klosterkirken foran seg som et høyere mål. På begge sider av alleen finnes rikelig med enkle og rimelige serveringssteder for sultne og tørste pilegrimer. På bildet ser vi forøvrig en gruppe på over 50 polske pilegrimer på vandring opp mot Jasna Góra. De sang optimistisk og fortrøstningsfullt, vinket blidt mot oss som sto langs kanten og smilte tilbake, og de skrittet lettet ut mot målet for den siste etappen på vandringen. Bakerst i gruppen ser vi en ung fransiskanermunk som hadde slått følge med de ellers alminnelig antrukne pilegrimene. Enda vi ikke visste hvor langt de hadde vandret, var det et gripende syn.
Gripende var det også å se det stille og tankevekkende minnesmerket over presten og martyren Jerzy Popiełuszko langs alleen. 37 år gammel ble den modige pateren likvidert av politifolk i oktober 1984. Popiełuszko er et sterkt symbol for det katolske Polens frihetskamp mot fiender av vekslende art opp gjennom historien. Den 6. juni i år ble Popiełuszko saligkåret og inngår dermed til evig tid i Den katolske kirkes flokk av hellige. Vår søndag i Częstochowa ble et møte med Jerzy Popiełuszko ettersom hans portrett og bilder fra hans aktiviteter tidlig på 1980-tallet inngikk i alle deler av utstillingene i Jasna Góra. Selv husker jeg meget godt navnet hans fra stridighetene i Polen på den tiden, og det gjorde et så dypt inntrykk på meg da han ble funnet død og henslengt i veikanten, at jeg aldri har glemt navnet hans. Derfor gir det meg underlige følelser av å ha gått en stor runde når jeg nå møter ham som et av navnene på minnedagskalenderen i denne Kirken som jeg snart skal være en del av.

- - -

For foreløpig å avslutte de spredte glimtene fra vår korte tur til Polen nylig kan jeg turistmessig opplyse av min kone og jeg fløy til og fra Kraków, hvor vi også hadde hotellrom i 3 døgn. For å komme til Częstochowa tok vi tog. Det hadde vært mulig å ta rutebuss, og hadde vi hatt andre ukedager til rådighet, kunne vi også ha deltatt i en guidet tur med hotel pick up fra Kraków. Toget tok to timer og et kvarter den ene veien og to timer og femti minutter tilbake. Det eksisterte verken luftkjøling eller salg av forfriskninger på toget, så dette ble i seg selv en opplevelse av samvær med den jevne polakk under til dels ekstreme omstendigheter, men dette er en annen historie.

Częstochowa søndag 1. august

Jeg står inne i et trangt kapell innenfor klosterkirken i Jasna Góra, polakkenes helligdom i byen Częstochowa. Det er så trangt og fullt av folk at jeg nesten kunne ha holdt meg på plass ved å løfte opp føttene og bare henge inntil alle menneskene rundt meg. Varmen og luftkvaliteten er ekstremt plagsom, men jeg holder ut enda jeg ser at den andre ikke-polakken i det overfylte kapellet, nemlig min kjære kone, er på nippet til å gi opp. Men her er det ikke snakk om å komme seg ut med det første, så vi smyger fram hver vår mineralvannflaske og tar en livgivende slurk av vann som ikke lenger er særlig kaldt. Jeg holder kamera klart oppunder nakken på mannen foran meg, men det er innstilt på mørkefotografering og lang lukkertid fordi et blinkende skilt forrest i kapellet forbyr bruk av blitz.

Presis kl. 14.00 trer to prester inn foran alteret, og i samme øyeblikk starter en øredøvende musikk over et usynlig høyttaleranlegg. Musikken er ukjent for meg, men de framtredende paukene og messingintstrumentene får meg til å tenke på Richard Strauss' "Also sprach Zarathustra" eller Aaron Coplands "Fanfare for the Common Man". Etterhvert ser jeg at det skinnende blanke forhenget som dekker alterbildet i kapellet, er i ferd med å heve seg. Langsomt stiger det opp innenfor bilderammen slik at det berømte maleriet av Jomfru Maria med Jesusbarnet på fanget gradvis kommer til syne. Når nedre halvdel av bildet er åpenbart og de to avbildedes ansikter begynner å bli synlige, stiller alle i kapellet seg på kne. Det skjer i ett og samme sekund, og jeg oppfatter det raskt nok til å følge med - ikke minst fordi høytidsinnholdet i stunden gjør det å knele til det eneste naturlige. Idet hele bildet er avslørt, opphører den monumentale musikken, og det går et lydløst sukk gjennom forsamlingen. Orgelet spiller opp, de polske besøkende begynner å synge en salme som de tydeligvis kjenner godt, og en etter en reiser folk seg igjen. Jeg innser at jeg nå står og stirrer på et av de eldste, helligste og mest myteomspunne kunstverk i dagens Europa. Legenden vil ha det til at bildet er malt av evangelisten Lukas, og i praksis er det ingenting i veien for at dette kan være tilfellet. Jomfru Maria satt selv modell, sies det, og det er her jeg rammes av en overjordisk erkjennelse: Dersom opplysningene i legenden er riktige, må Den salige Jomfru Maria selv ha sett bildet i fullført utgave - det samme bildet som jeg sto der og så en lettere restaurert utgave av! Bildet er delvis dekket av en glitrende kappe som gjør at kun ansiktene til de to personene er synlige. Det er uendelig vakkert, fullt av mystisk utstråling, og etter å ha sett bildet med mine egne øyne, er jeg ikke lenger så opptatt av at mulighetene for å knipse et optimalt foto ikke er til stede.

Jeg snur meg i stedet mot langveggene i kapellet og studerer de tusener av gjenstander som polske katolikker har skjenket i takknemlighet til kapellet og Maria Guds Mor. Smykker og pynt i edle metaller henger tett i tett på veggene, og utenpå alle småtingene henger krykker og proteser som folk gjennom personlige mirakler har blitt frigjort fra. Den mange århundrer lange linjen med undere og folkelig fromhet treffer meg på nytt, og jeg ser at Polen og Den katolske kirke er uatskillelige. Her har historien til folket og Kirken gått hånd i hånd gjennom alle tider, og at Jomfru Maria har holdt sin vernende hånd over hver og én er hevet over tvil. Det slår meg at vi som var tilreisende utlendinger der i den polske helligdommen, fikk innsyn i noe særpolsk, et fenomen overordnet alt vi kan lese om i bøker eller på Internett. Her lot de oss se den viktigste kilden til kjærligheten til nasjonen, slik den forekommer både hos den stivpyntede familien med mor, far og fem døtre som vi traff ved porten, eller hos den lille, aldrende nonnen med vaklende ganglag som plutselig dukket opp ved siden av meg i kapellet. Jeg var rørt til tårer, og er det fortsatt.