En liminalfase eller to

Det ligger et ark på skrivebordet mitt i kveld. Et offentlig skjema fra nettet med overskriften "Utmelding av Den norske kirke". Skjemaet er utfylt med mine personlige data: Navn, adresse, personnummer og underskrift. Det er alt som kreves for å forlate Den norske kirke, som jeg har vært medlem av siden dåpen i mars 1958.

Skjemaet skal leveres på det lokale menighetskontoret, som også utsteder utmeldingsattest. Det blir trolig torsdag denne uka at jeg tar en tur dit i lunsjpausen. Torsdag 23. april 2009 vil for alltid stå som dagen da jeg meldte meg ut av statskirken.

Jeg håper på et kortest mulig intervall mellom denne utmeldingen og min påfølgende innmelding i Den katolske kirke i Norge. Når jeg har vært medlem av Den norske kirke i så lang tid - først som et resultat av mine foreldres valg, deretter som følge av min egen overbevisning og til slutt som en siste forsikring i forhold til en evighet jeg ikke trodde på - er det både uvant og litt usikkert å være helt uten kirketilhørighet.

Idet jeg går ut av menighetskontoret på torsdag, trer jeg inn i en liminalfase. Dette uttrykket benyttes av sosialantropologer for å beskrive mellomtilstanden som folk befinner seg i under overgangen fra én tilstand til en annen. Tradisjonelt var f.eks. forlovelse en liminalfase der man hadde bundet seg til en kommende ektefelle gjennom private løfter, men hvor man ennå ikke var gift og kunne nyte fulle rettigheter som ektefolk.

Torsdag etter lunsj er jeg liminal i forhold til kirketilhørighet. Personer i en liminalfase er litt truende både for seg selv og omgivelsene. De er på samme tid verken-eller og både-og. De er "betixt and between", som det heter i en sosialantropologisk analyse av fenomenet. Folk i omgivelsene vet ikke helt hvor de skal plassere liminale personer. Derfor gjelder det å gjøre inngangen til den nye statusen markert. Et bryllup er en stor fest; en konfirmasjon også, på samme måte som innvielse til voksenlivet er det i tradisjonelle småskalasamfunn.

Jeg venter ingen stor festivitas idet jeg signerer innmeldingsskjemaet hos min kjære pater i min lokale, katolske kirke om noen dager. Derimot blir markeringen trolig litt mer synlig når jeg en gang senere - kanskje neste år - er klargjort for å konvertere og tre inn i fullt, sakramentalt fellesskap med alle andre katolikker.

Min liminalitet kommer dermed i to faser: Først den kortvarige mens jeg er helt uten medlemskap i noe norsk trossamfunn. Deretter den mer langvarige mens jeg er katolikk med begrenset tilgang til sakramentene. Men da er jeg i det minste katolikk!

Å melde seg ut av Den norske kirke er tydeligvis det enkleste man kan foreta seg her i landet. Tidligere førte menighetene statistikk over hva de utmeldte medlemmene gikk til. Det var tall for hvor mange som hadde blitt pinsevenner, hvor mange som var blitt humanetikere, hvor mange som hadde gått inn i islam eller buddhismen osv. Nå er myndighetene maksimalt diskret, og jeg venter ingen kommentarer av noe slag når jeg torsdag tropper opp med mitt enkle formular. Ingen skal felle noen tårer, ingen skal komme med råd, formaninger eller forsinket overtalelse.

Jeg kjenner godt kapellanen i menigheten her jeg bor. Vi er jevngamle, han er musikalsk som jeg selv, og jeg har hatt barna hans på skolen. Derfor vil jeg for gammelt vennskaps og kjennskaps skyld sende ham en mail nå i kveld og informere om min avgjørelse. Kanskje blir han verken skuffet eller bekymret, men snarere lettet over at min utmelding tross alt markerer overgangen til en annen kristen kirke. Det fins verre ting.