En bifurkasjon?

På litt under 2 måneder har jeg skrevet omtrent 50 innlegg på denne bloggen, alle omhandlende mine pågående funderinger om hvorvidt det å bli katolikk er noe for meg. For eventuelle lesere som ikke har tid til å klikke seg langt nok tilbake - og de har min fulle forståelse! - kan jeg fortelle at jeg etter å ha passert 50 år og ha tilbrakt de 20 siste av dem som fullstendig passivt og fraværende medlem av Den norske kirke, har fattet enorm interesse for Den katolske kirke. Messen fascinerer og stimulerer, symbolene setter i gang opplevelser på et dypere plan, og muligheten til å utøve aktivitet i full oppmerksomhet og konsentrasjon ved kirkebesøk har vist meg at det er mulig å ha et gudsforhold som er konkret og spennende uten å være et press og en skremsel.

I kveld, 1. april 2009, hadde jeg min andre samtale med pateren i min lokale, katolske menighet. Målet er ikke å konvertere for enhver pris, men å finne ut innen jul 2010 om det å konvertere er noe jeg virkelig ønsker å gjennomføre. Pateren er en vennlig og tålmodig sjel som ser det som en oppgave å veilede potensielle konvertitter heller enn å undervise eller drive kurs. Her hvor jeg bor, ville jeg uansett blitt eneste kursdeltaker akkurat nå, så veiledningslinjen er nok mer rasjonell.

Pateren leverte meg en ny bunke bøker. Det fantes ingen bebreidelse over at jeg ikke har lest hele katekismen fra perm til perm - han er, i motsetning til meg, ingen lærer som sjekker at pålagte lekser er gjort til punkt og prikke.

En av bøkene jeg fikk låne denne gang, er skrevet av Pave Johannes Paul II og omhandler Den katolske kirkes syn på familieliv, forplantning og seksualitet, Evangelium vitae. Denne ser jeg fram til å lese; den forrige paven var en glimrende forfatter og en stor og kjærlig filosof.

Jeg fikk også tildelt som en gave en liten, katolsk bønnebok der en rekke bønner, ordninger, ritualer og kirkelige handlinger står beskrevet eller gjengitt. Boken pleier visstnok å bli gitt til barn ved første kommunion, forklarte pateren.

Uten å gå i ytterligere detalj om boksamlingen pateren sendte med meg, kan jeg si at jeg virkelig vil være på vei mot noe dypt og alvorlig når disse bøkene er lest. Jeg er kommet til en relasjon med Den katolske kirke der jeg ikke lenger lefler med min egen eller paterens tid. Nå er det tid for å være ærlig mot meg selv i vurderingen om mitt snev av tro er tilstrekkelig - eller rettere: Om min tvil ikke er for framtredende til at veien videre mot konvertering er blokkert.

Som jeg har sagt før: Jeg ønsker å tro. Jeg ønsker å bli en av disse barske mannfolka som legger for dagen en hemningsløs ydmykhet og oppriktighet i det øyeblikket de stiger innenfor kirkedøra og starter sin utøvelse av de rituelle handlingene i helligdommen.

Om dette ønsket ikke er nok, er det i hvert fall en begynnelse. Jeg deler kirkens syn på at prosessen fram mot fullt sakramentalt fellesskap må være lang - minst et år.

Det som virkelig gledet meg over alle grenser under kveldens samtale med pateren, var informasjonen om at det er mulig å "melde seg inn" i Den katolske kirke uten å konvertere. Jeg kan med andre ord melde meg ut av Statskirken - noe som uansett er på høy tid - og opprette medlemskap i Den katolske kirke for å ha tilhørighet uten sakramentalt fellesskap. En slik tilhørighet vil jo gjøre full innlemmelse i kirken både enklere og mer naturlig på et litt senere tidspunkt.

Det spesielle i denne prosessen jeg er i gang med, er at jeg ikke én eneste gang i løpet av disse 5 månedene som jeg har holdt på med å gjøre meg kjent med Den katolske kirke, har hatt lyst til å gi opp. Tvilen er der i vekslende grad, men tvilen er en del av troen; det sa pateren til meg i kveld.

Jeg har altså ikke vært så svak i mitt ønske om å tro at tvilen har tatt overhånd hittil.

Fordi jeg kjenner Sverige og svensk geografi så godt, har jeg funnet en parallell til meg selv i et unikt naturfenomen i den aller nordligste delen av Sverige: Bifurkasjonen i Pajala!

En bifurkasjon er en sideelv som forbinder to vassdrag, altså en liten utløper fra en større elv som renner over i en annen større elv.

Den største og mest kjente bifurkasjonen dannes av elven Casiquiare i Venezuela, som forbinder Rio Negro med Orinoco-floden. Casiquiare er 326 km lang (ifølge Wikipedia.org).

I Pajala i Norrbotten finner vi den 50 km lange Tärendö älv som bøyer av fra Torneälven og forener seg med Kalixälven; se kart fra egen nettside om den svenske bifurkasjonen.

Jeg begynner å se meg selv om en slik bifurkasjon som Tärendö-älven: Jeg bøyer av fra Den norske kirke, drar med meg noe tankegods derfra, men fortsetter i snirkler og kast fram til en ny ecclesial flod, nemlig Den katolske kirke.

Bildet er nok søkt, og det står helt i stil til min ellers nokså råbarkede omgang med symboler, men bildet forteller meg noe om min egen posisjon i denne prosessen: Den samme Gud - elvevannet i bildebruken - forekommer i 2 helt ulike utgaver og miljøer - Torne og Kalix elver som bilder på hhv. Den protestantiske og Den katolske kirke - og jeg løper på en usikker, 50 km (eller 50 år) lang ferd ut av den ene og inn i den andre.

Er det vakkert eller brutalt? Det spiller liten rolle; bildet fungerer for meg selv, og det er mine valg og mitt livsløp mellom kirkeretninger det dreier seg om. Jeg banker på Pavens port.