Ny identitet

Den 7. mars i år skrev jeg et innlegg med tittelen Identitet. Her ga jeg uttrykk for tvil og skepsis i forhold til hvilke oppfatninger og konsepter jeg kan bli satt i forbindelse med om eller når jeg framstår som "troende" eller "kristen".
Det er gått 6 uker siden dette innlegget ble skrevet, og i denne tiden har jeg på ingen måte stått stille. Spørsmålet om hvorvidt jeg vil konvertere og bli katolikk, har iblant rykket så nær at jeg har fått en følelse av å ha kommet forbi det. Uten forvarsel havner jeg noen ganger i situasjoner der jeg må gi et svar som om jeg var blitt katolikk allerede.
Noe slikt skjedde for eksempel sist fredag. Jeg jobber jo i skolen, slik det framgår av min omtale av meg selv på denne bloggen, og jeg kan fortelle at jeg er undervisningsinspektør ved en barneskole. Iblant må jeg rett som det er ta vikartimer for lærere som er fraværende fra jobben, og sist fredag var jeg vikar på 4. trinn. Her går ei jente fra en familie som tilhører den katolske menigheten i byen.
Jeg gikk bort til kateteret da jeg kom inn i klasserommet, og ventet på at elevene skulle komme på plass. Jenta fra den katolske kirken kom direkte bort til meg på veien til plassen sin, stilte seg opp og sa: "Du er jo i kirken så ofte! Går du i kirken bare for å gå der, eller går du fordi du tror på Gud?"
Gulvet forsvant under mine føtter, tiden stoppet opp, og rommets vegger og tak forsvant.
I en slik situasjon står en mann overfor et valg. Betenkningstiden man har til rådighet, måles i millisekunder. Jenta sto der og forventet et svar; hun hadde åpent gitt uttrykk for noe hun undret seg over, og det er min jobb i ethvert klasserom på skolen å gi elevene svar på deres undring. Å fortelle denne eleven at hun gikk over grensen for hva man spør om, var ikke aktuelt. Spørsmålet var stilt, og det var bare én ting å gjøre: Å gi et svar.
Følgende korte dialog utspant seg:
"Nja..., du vet, det er ingen vits i å gå i kirken bare for å gå der."
"Så da tror du på Gud, da?"
"Vi kan vel si det slik...."
Stort mer forsiktig med religiøs påvirkning kan en undervisningsinspektør knapt være, men svaret var likevel godt nok for denne eleven: Hun omfavnet meg i ren glede over å ha noe så viktig til felles. Så gikk hun til plassen sin, jeg fikk ro i klassen, og norsktimen var i gang.
Dette er over 2 døgn siden, men det har knapt gått et kvarter uten at minnet om hendelsen har dukket opp hos meg på nytt.
- - -
Og likevel, livet inneholder alltid enda mer! Selv gårsdagen, lørdag kveld, bød på nye og givende utfordringer.
Vi hadde 4 gjester til middag og hygge, fruen og jeg. En av gjestene hadde hatt fødselsdag dagen i forveien, og jeg hadde kjøpt en liten gave til henne, nemlig den innholdsrike og vittige sitatboken "Jeg spiser aldri på tom mage - sitater om mat og drikke" redigert av Jørn Roeim. Sitatene og de biografiske opplysningene om redaktøren avstedkom en samtale - eller snarere en diskusjon - om min lengsel etter å tilhøre Den katolske kirke, som noen av gjestene hadde fått nyss om.
Så gikk vel en time da temaet var kristendom og gudstro generelt og katolisisme spesielt. Selv om temperaturen steg og overbevisningene ble sikrere og sikrere, var det en ære og en glede for meg å forsvare mitt nye syn. Forsvaret gjaldt ikke Den katolske kirke som sådan, men mine egne opplevelser av trygghet og støtte i det som Kirken står for. Jeg følte meg avslappet sindig i det jeg hadde å si, tross flere vinglass - ja, jeg ble etter diskusjonen rost for å ha bevart sinnsroen best av alle under det opphetede ordskiftet.
For meg var denne diskusjonen en viktig prøve på hvilke verdier i Den katolske kirke jeg vil framheve i en akutt samtalesituasjon. Samtalen kulminerte mens sølibatet var tema og jeg kunne beskrive den grad av aktelse og ydmykhet jeg opplever i møte med den lokale pateren. Han er 10 år yngre enn meg, men kjennskapen til de evige løfter han har avgitt, og som kvalifiserer ham til å kunne yte tjenester som jeg, gamle ulv, kan nyttiggjøre meg, fyller meg med en slik respekt at jeg vegrer meg for å møte blikket hans.
Da dette var sagt, var det ikke mer å si, ikke mer å innvende, ingen flere spørsmål, ikke mer tvil på noen side av bordet. Jeg oppdaget at våre gjester hadde akseptert fullt ut hvor riktig det er av meg å innta en identitet som katolikk.

"Ett lugn föll över mig en dag,
som en nåd..."
(Ulf Lundell)