Innmeldt!

Fra i dag, 27. april 2009, er jeg medlem av Den katolske kirke i Norge! Jeg kan kalle meg katolikk, jeg er innenfor, og veien videre er klar, om enn noe lang.
Som jeg tenkte, var det ikke noe big deal å bli innmeldt i Kirken. Det var bare å fylle ut et skjema men de aller mest grunnleggende opplysningene, få paterens underskrift og stempel, og det var det.
Ikke rart at Kirken forventer en langt mer dyptgripende prosess før det enkelte medlem er verdig fullt fellesskap og deltakelse i sakramentene.
Men likevel er jeg innenfor, på riktig side, i troen en bror i det verdensomspennende fellesskapet som Kirken omfatter.
Bildet øverst i dette innlegget viser attesten med mine personalia nedskrevet symbolsk i skyggen av rosenkransen, men med paterens underskrift og Kirkens stempel godt synlig i nederste del.
Tenk at dette enkle og temmelig byråkratiske skjemaet gjelder meg og mitt liv! Dette er jo egentlig ingen begynnelse ettersom jeg har rukket å skaffe meg en viss fartstid innenfor Kirken. Det er heller ingen ny fase på veien til å bli fullverdig katolikk gjennom konvertering; det er bare en liten opptrapping. Men for mitt livsløp er dette stort - en festdag og et uttrykk for at jeg i vår har vendt om og funnet ro, trygghet og tilhørighet i en ny gudstro.
Det utfylte og stemplede skjemaet er simpelthen et synlig tegn på at jeg har gjort mitt første valg på denne lange veien. Gleden jeg opplever, sitter så dypt at jeg må konsentrere meg for å kjenne på den. Noe har skjedd med meg, men framfor alt har jeg vært aktiv og deltakende selv også. Derfor har jeg fått et dokument på mitt valg og min omvendelse: Jeg tilhører Den katolske kirke!
- - -
Under det relativt korte møtet med pateren på kontoret hans i formiddag, tok han opp spørsmålet om det ødelagte festet på Vatikanets flagg, som jeg nevnte i gårsdagens innlegg. Dette innlegget hadde han lest rett før jeg kom, og han humret godt. Vi gikk ut og kikket på flaggstangen sammen, og problemet kan ikke løses i forbifarten. Flagget har trolig surret seg fast, og hele flaggstangen må ned.
Pateren regnet med å be noen vietnamesere om hjelp med saekn i forbindelse med den vietnamesiske messen på lørdag. Dermed ser det ut til at dette høyst praktiske problemet kan bli løst i slutten av uka. Hvis ikke, ligger det til rette for en ganske artig føljetong her på denne bloggen!
- - -
Tilbake til min innmelding i Den katolske kirke i dag. Det er naturlig for meg å bruke musikk til å uttrykke feiringen av det som har skjedd meg. Jeg vil derfor hente fram et av de mest storslåtte og grensesprengende musikkstykkene fra Norden i vår tid: Det islandske bandet Sigur Rós sin dynamiske hyllest til sollyset med en svært overraskende og symbolsk video: "Glósóli". God fornøyelse - dette er en gledens dag!