Samfunnsdebatt

I kveld har jeg prioritert trimtur og derette lesing i pave Johannes Paul II sin bok "Evangelium vitae", hans teologiske behandling av problematikken rundt abort og barmhjertighetsdrap. Teksten er tankevekkende, dyptpløyende, filosofisk og from. Uavhengig av hvor vanskelig problematikken er, er det en litterær opplevelse å lese tekster utformet av den forrige Hellige Far.
Temaet er kontroversielt i vårt moderne samfunn, eller kanskje riktigere: Det var kontroversielt. Når har samfunnet liksom lagt saken bak seg som problem betraktet. Abortloven har passert 30 års gyldighet i Norge og er blitt en del av den demokratiske kulturen enten man liker det eller ikke.
Nå til dags er det en annen problematikk som truer med å gå samme vei, nemlig spørsmålet om homofile ekteskap og integriteten til barn i homofile par. Selv om lovverket ble banket igjennom i fjor, har de nye verdiene på ingen måte slått rot i landets befolkning ennå. Kanskje vil dette ta lenger tid enn med abortloven - hvis de "politisk korrekte" holdningene noensinne blir folkeeie.
Mye tyder på at den tause motstanden er for stor i dette tilfellet. Den som imidlertid ikke er taus, er filosofen Nina Karin Monsen.
Jeg gjør henne til helten i dagens blogginnlegg. Neste uke mottar hun Fritt Ord-prisen tiltross for at hun stadig erter på seg de mest profilerte talsmennene for homofil likestilling.
Monsen bruker skarpe ord i sin argumentasjon mot de "politisk korrekte" holdningene, som likestiller homofile foreldre med heterofile.
Jeg er på ingen måte skikket til å beskrive argumentene på noen av sidene i debatten, men fordi Den katolske kirkes syn på disse sakene var mye mer et pro enn et contra for meg da jeg valgte å bli katolikk, ser jeg det som en ekstra velsignelse å lese Nina Karin Monsens uttalelser og synspunkter. All avisskrivingen i det siste har vist at det å tilhøre Den katolske kirke med dens spesielle syn i moralspørsmål, blir enkelt i forhold til den posisjonen som Monsen setter seg i når hun bruker de sterkest tenkelige uttrykkene for å protestere mot likestillingen av ektepar uansett kjønnskonstellasjon. Monsen er liksom på "vårt parti", og hun er det på en måte som kirkelige representanter knapt ville våge å gjennomføre. Det fascinerende er dessuten at hun i sin store kunnskap argumenterer på grunnlag av jus og biologi, ikke på grunnlag av Bibelen. Likevel trekker hun de samme konklusjonene.
For noen uker siden overhørte jeg en samtale i lunsjpausen blant mine kolleger på skolen. En av de yngre lærerne var fortvilt over slektninger med alderdommelige synspunkter på homofile foreldre. Da spisset den ene kollegaen etter den andre ørene, og etterhvert viste deg seg at alle de andre betraktet det som en selvfølge at vi som jobber i skolen, forstår at et barn behøver en mor og en far. Jeg satt der med mine dengang ferske, katolske sympatier og var meget tilfreds over at andre kolleger tok ansvar for den riktige argumentasjonen.
I disse dager er det Nina Karin Monsen som sier det som både katolikker og en mengde andre nordmenn med rettsfølelse tenker. La oss gå i forbønn for henne før utdelingen av Fritt ord-prisen. Massive protestaksjoner er forlengst varslet fra motsatt side i debatten.

Les forøvrig et oppslag på abcnyheter.no der det for øyeblikket finnes 75 leserkommentarer - de aller fleste til støtte for Monsen: http://www.abcnyheter.no/node/87770