Inntrykkene fordøyes (4): Påskeaften med tvil

Påskeaften i år ble særdeles innholdsrik og vellykket. Om den ble tilbrakt på rett måte etter katolske tradisjoner, vet jeg ikke sikkert, men selv er jeg meget tilfreds med min markering av dagen, som jo var i går. Her kommer et kort resymmé:
Etter en kort tur til butikken på formiddagen hjalp fruen og jeg vår egen hage med å komme i rett form. Rive, saks og trillebår var redskapene, men vi jobbet rolig og med hyppige pauser i det fine været. Tidlig på kvelden gikk jeg til den katolske kirken her i byen og overvar påskevigilien. Det var en stor og meget spesiell opplevelse; jeg kommer tilbake med en egen tekst om påskens alle messeopplevelser når påsken er over.
Etter messen passet det å ta med fruen på restaurant. Godt forsynte bega vi oss deretter til byens flotte kulturhus, der det var påskerock med lokale band. Et av bandene kaller seg Sørgekåpe; de har sin egen presentasjon på MySpace: http://www.myspace.com/srgekpe. Bandet består av 4 unge entusiaster som vil noe med musikken. Den eneste jenta i bandet spiller trommer(!).
De av leserne som nå klikker seg videre til det ovennevnte nettstedet, vil få ikke bare et inntrykk av hva slags musikk Sørgekåpe spiller og hvem musikerne er; de vil også kunne lese seg til hvilket sted i Norge jeg skriver om når jeg konsekvent bruker anonymiseringer som "her i byen" eller "min lokale, katolske kirke".
Hadde det vært et protestantisk kirkesamfunn jeg skrev om tilnærming til i denne bloggen, ville sikkert enkelte trofaste medlemmer ha stusset, for å si det mildt, over at jeg på selveste påskeaften kunne gå fra påskevigilien via restaurantbesøk til rockekonsert. Jeg oppfatter Den katolske kirke annerledes på dette området. Påskenatten er en tid for fryd og glede; et utbytterikt konsertbesøk er vel i skjønneste orden og et personlig valg som ikke berører den enkelte katolikks forhold til kirken, eller??
Jeg håper jeg har oppfattet Kirken rett; det er slik jeg ønsker at den fungerer...

Forøvrig sitter jeg her med én eneste form for tvil i spørsmålet om jeg skal ta skrittet fullt ut og bli katolikk eller ikke. Tvilen er spørsmålet om jeg for all framtid kommer til å beholde min overbevisning, gleden over den nye troen, tilhørigheten i de spennende og dramatiske ritualene. Vil jeg være like glad og fornøyd med å tilhøre Den katolske kirke om 10 eller 20 år?
Dette er det eneste som i dag holder meg tilbake. Dette spørsmålet kan bare besvares etter nettopp 10 eller 20 år; jeg må sannsynligvis bare ta sjansen nå som jeg er motivert og inspirert.
Jeg kommer tilbake til saken; denne serien av innlegg med tittelen "Inntrykkene fordøyes" kommer til å nå nr. 10 før den er ferdig. Da vil også mine svar på min egen tvil stige til overflaten.