Presterollen - innlegg 3

Den 14. og 15. februar skrev jeg to innlegg om presterollen i Den katolske kirke (se linker nedenfor denne teksten). Jeg ga i innleggene uttrykk for den enorme respekten jeg finner det riktig og uunngåelig å vise overfor dem som har valgt å vie sitt liv til oppgaven som prest i Den katolske kirke.
I dag var det som vanlig høymesse i min lokale kirke. Det var ekstra godt besøk; især barnefamilier bidro til å fylle benkeradene. Det fine vårværet fristet tydeligvis ikke mer til uteliv enn til å overvære messen.
Hver søndag får menigheten med seg et ark med opplysninger om aktivitetene i menigheten de nærmeste dagene samt oversikt over messens tekstlesinger og forbønner. Dette arket - jeg tror det pleier å bli kalt "Søndagsbrevet" - ga denne gang et oppsiktsvekkende bilde av den kjære paterens arbeidssituasjon. Se bare her:
Dagen startet tidlig med en kjøretur fra boligen i Askim til paterens menighet i Moss, 45 km unna. Der begynte messen kl. 10.00. Like etter messen var det ingen tid å miste om han skulle rekke messen hjemme i Askim kl. 12.3o. En halv time etter at dagens høymesse var avsluttet, skulle det være messe på polsk. Jeg regner med at det er den samme pateren som skulle stå for denne ettersom han selv er fra Polen. I den knappe halvtimen mellom messene inviterte han til et informasjonsmøte med foreldrene til de barna som skal ha sin første kommunion på pinsedagen, 31. mai.
Førstkommende onsdag utgår den faste kontortiden fordi pateren skal på et møte i Oslo. Av den grunn opplyste han under kunngjøringene at konfirmantene måtte være forberedt på at han kanskje kommer litt for seint til undervisningstimen kl. 17.00 onsdag ettermiddag. Like etter konfirmanttimen begynner kveldsmessen, og kl. 19.00 skal det være både menighetsrådsmøte og møte med konfirmantforeldrene - samtidig!
En slik arbeidssituasjon er et bevis på at presterollen er et livslangt offer, en total utsjalting av behovet for privatliv. Her passer ingen tariffavtale; det er kun framdriften i Guds rike som styrer. Jeg bøyer i meg i støvet av respekt og beundring.
Ved porten inn til kirkeplassen står det to flaggstenger. Den ene er forbeholdt det norske flagget på flaggdager, mens på den andre stangen henger Vatikanets gule og hvite flagg døgnet rundt. I dag så jeg at det nederste festet som forbinder flagget med linen, var røket, og flagget slang i vinden fra bare ett hjørne og liknet en klut. Det var rent ille å se.
Da begynte min virketrang å friste meg til å gripe inn og ta ansvar. Hva skjer hvis jeg møter opp med ny line og karabinkrok for å lage nytt feste for Vatikanflagget og simpelthen fikse hele greia? Vil det være til hjelp og besparelse for pateren, eller er det en eller annen menighetsarbeider jeg i så fall tar jobben fra? - Jeg vet ikke hvordan ansvaret for slike forefallende oppgaver er fordelt i menigheten, så jeg får prøve å holde meg i bakgrunnen, følge passivt med og se om noen fikser flagget og linefestene. Skjer det ikke med det første, kan jeg jo spørre litt forsiktig om jeg skal hjelpe til. Tross alt er jeg ikke engang medlem ennå....
Vi er her inne på grensesnittet mellom presten som ansvarlig for at praktiske oppgaver blir tatt hånd om, og menigheten som enten utfører oppgavene eller gleder seg over at det blir gjort. Jeg har forstått at renholdet i kirken utføres på dugnad av de ulike familiene. Med tiden vil jeg sikkert få innsikt i hvordan andre vedlikeholdsoppgaver fordeles. Sist fredag traff jeg forresten presten inne i kirken da jeg kom på mitt ukentlige bønnebesøk ved Maria-statuen. Han hadde vært bortreist og hadde det travelt med å vanne alle blomstene inne i kirken. Det sier litt om hvilke småting han må ta seg av.
Min beundring for pateren bare øker og øker.

Interne linker:
Innlegget "Presterollen" fra 14. februar
Innlegget "Presterollen - innlegg 2" fra 15. februar