Inntrykkene fordøyes (5): Musikken er mitt liv!

Mens jeg har blitt en mer og mer trofast gjest ved messene i min nærmeste katolske kirke eller andre katolske kirker jeg har befunnet meg i nærheten av, er det to ting fra min fagbakgrunn som har fått fornyet storhet i mine kulturopplevelser.
Det ene er all den klassiske vokalmusikken som jeg har samlet på siden studietiden, men som ikke har vært særlig hyppig spilt de siste årene. Musikk har i hele mitt voksne liv vært en viktig del av det jeg har drevet med både på hobbybasis og til en viss grad i jobbsammenheng. Oftest er det rock og andre moderne musikkformer jeg bruker mest tid på.
Siden fastetiden ble innledet og jeg stiftet bekjentskap med den norske varianten av Stabat Mater dolorosa, har platene med sakrale standardverker fått det travelt i CD-spillerne både inne i huset og i bilene. Ja, enkelte verker har jeg bare hatt i LP-utgave, men i tiden før påske fikk jeg skaffet de viktigste på CD.
Det er især 4 verker jeg har viet mye tid på siden slutten av februar og fram til nå. Først og fremst er det Anton Bruckners Te Deum, som jeg viet et eget innlegg den 30. mars. Dernest har Gloria av Francis Poulenc blitt kjørt flittig. Link til Youtube-video av dette verket lå som avslutning i innlegget jeg skrev den 8. april. En måned tidligere, den 9. mars, skrev jeg om Stabat Mater dolorosa, og jeg fortalte at jeg ble kjent med dette verket i Giovanni Battista Pergolesis komposisjon, fullført kort tid før han døde i mars 1736, bare 26 år gammel. Min LP-utgave av Stabat Mater er innspilt med Ganddal Pikekor, men jeg er nå blitt eier av en Naxos-CD med profesjonelle, ungarske sangere og musikere. - Endelig må jeg nevne Gabriel Faurés grenseløst vakre Requiem blant verkene som har fått fornyet interesse her i huset.
Det er ingen tvil om at det har føyd sammen noen masker i det store nettet som utgjør mitt liv når jeg har truffet disse tekstene i den katolske salmeboken eller i Kompendiet over Den katolske kirkes katekisme. Tekster som tidligere tilhørte kun musikkverker fra den obligatoriske lyttingen i min studietid, viser seg med ett å være del av gudstilbedelsen i denne kirken som jeg denne vinteren har fått slik sans for. Det er som å møte gamle kjente i døra, jeg håndhilser og takker for sist, og jeg lar de gamle tekstene fylle huset og bilen - ja, jeg til og med lyttet til disse verkene på mp3-spilleren mens jeg stelte i hagen i forrige uke!
Og nå kommer vi til den andre saken som gjør at elementer fra min fagbakgrunn får fornyet interesse og oppmerksomhet fra meg selv: Felles for disse fire musikkverkene jeg har lyttet til så ofte i fastetiden og i påsken, er at de har tekst på latin. LATIN. Bare navnet på det klassiske språket vekker i meg assosiasjoner om dannelse, intellekt, disiplin, grammatikk og filosofi. Da jeg gikk på videregående skole (1973-76), gikk jeg parallelt med det siste kullet som gikk latinlinjen. Det var bare en håndfull elever på linjen, og de fulgte en annen klasse i alle andre fag enn latin. De var alvorlige ungdommer med tunge ordbøker i skolesekken. En gang jeg hadde heldagsprøve i tysk i 2. klasse, satt de i samme rom som jeg og strevde med latinen. Jeg misunte dem.
Derfor skaffet jeg meg latinsk grammatikk og ordbok akkurat som disse medelevene på den dunkle, utgående faglinjen. I alle år har det vist seg nyttig å ha et visst kjennskap til latin, og aldri har jeg opplevd maken til glede og nytte over tilsynelatende foreldet kunnskap som nettopp nå i år! I Den katolske kirke dukker latinske begreper opp rett som det er, og en rekke bønner, salmer og liturgielementer foreligger på latin ved siden av norsk. Å kunne litt latin gir mening - endelig!
Å møte igjen de store musikkverkene og deres latinske tekster har gitt meg et litt mer solid underlag for min mulige tilhørighet i Den katolske kirke enn jeg ellers ville hatt. Det øker gleden over tilhørigheten.