Anton Bruckner

Husker du Deep Purple's enestående rockelåt "Highway Star" fra albumet "Machine Head" (1972)? Det er den låta som starter med en lang, rytmisk hamring på én tone på bassgitaren sammen med besettende trommespill. Intensiteten i introen til "Highway Star" minner om et sakralt verk fra musikkhistorien, nemlig Anton Bruckners "Te Deum".

Anton Bruckner levde i Østerrike fra 1824 til 1896. Han viste på et tidlig tidspunkt at han hadde musikalske evner utover det vanlige. 31 år gammel fikk han jobben som organist i Linz, Østerrikes nest største by. Her virket fram til 1968, da han tok imot en professorstilling ved musikkonservatoriet i Wien.

De komposisjonene som Anton Bruckner er blitt kjent for, er store, massive og grensesprengende verker. Han lekte seg med harmonier, utviklet iørefallende melodier som triller videre og videre, og musikken strever hele tiden målbevisst oppover, mot himmelen.

Bruckner er kjent som en oppriktig troende, en komponist med trygg, religiøs overbevisning, en god katolikk.

"Te Deum" ble fullført i sin endelige utgave i 1884, altså for 125 år siden. Verket går i C-dur, en toneart så enkel og likefram at det har vært nesten uvanlig blant komponister å benytte den. Anton Bruckner valgte den, og han lot strykerne i orkesteret innlede verket med en brutt C-dur akkord i et hissig åttedelsmønster. Det er her "Te Deum"og "Highway Star" har et likhetspunkt: En intro som setter grunnrytmen fra første sekund, er stykke musikk som peker mot en tekst det er maktpåliggende å bringe ut i verden:

"Te Deum laudamus, te Dominum confitemur.
Te æternum Patrem omnis terra veneratur."

Det er opphøyet begeistring over kor og orkester i denne innledningen. Stemningen er satt: Her skal det lovprises! Det er så man nesten kan høre dirigenten rope "Køl på!" for å få både musikere og sangere til å gi sitt ytterste. Det står mange steder fff i notene for virkelig å understreke at her skal det ikke spares på noe. Dette er musikk som krever oppmerksomhet - det er ingen ringere enn Gud Herren som skal lovsynges.

På tittelbladet til sin 9. symfoni skrev Anton Bruckner: "Zu meinem lieben Gott" og dedikerte dermed verket til sin kjære Gud. Tilsvarende leser vi over tittelen til "Te Deum" en forkortelse: O. A. M. D. G. Forkortelsen er forklart i en fotnote: Omnia ad majorem Dei gloriam - alt til den største ære for Gud.
Det er ekthet over gudsdyrkelsen vi finner hos Bruckner. Han viser et personlig engasjement, og dette har gitt inspirasjon til all musikken han etterlot seg. Himmelropende, takksigende og bønnfallende lar han strykere og blåsere stige og synke, et orgel får slippe til her og der, og overalt er det sang, til og med i hver eneste av de 9 symfoniene han komponerte.

Teksten til "Te Deum" er hentet fra en gammel, latinsk takkebønn; se komplett tekst på latin og norsk her.

Det er lenge siden sist jeg lyttet til Bruckners "Te Deum", men jeg kom i tanker om den for ikke lenge siden. Jeg fryder meg over verkets klart religiøse innhold og hovedhensikt, og jeg har tenkt at dette kan være en passende øvelse i takknemlighet nå ved slutten av fastetiden: Å lytte til "Te Deum" i sin helhet med tekstheftet foran meg, i et forsøk på å fange den samme inderlighet som Anton Bruckner framsto med i sin monomentale musikk. Opplevelsen kan bli sterk og gripende, musikken skal få tordne gjennom lydanlegget, og jeg vil fokusere på den opphøyde målsettingen: Omnia ad majorem Dei gloriam!

Hele verket varer i 17-18. På Youtube finnes denne kortversjonen der vi får med den hamrende innledningen, som et stykke katolsk rock'n'roll à la "Highway Star" fra 1880-tallet. God fornøyelse!