Det katolske fellesskapet

I en protestants øyne er det særlig på ett felt at katolikkers livsførsel ser annerledes ut en protestantens egen: Katolikkene ser ut til å kunne gjøre som de vil så lenge de passer på å komme til messe og skriftemål rimelig ofte og regelmessig.
Det er naturligvis en svært overfladisk måte å se det på, men vi skal ikke se bort fra at gudfryktige protestanter kan kjenne et ufrivillig stikk av misunnelse overfor katolikker, som tilsynelatende kan tillate seg en hel del gleder og nytelser som protestantene finner umoralske eller rent ut syndige.
Enkeltmennesker vurderer hverandre ut fra detaljer. De små tingene blir viktige og avgjørende i å bedømme medmenneskers religiøse kvalitet.
For protestanter - ikke minst norske pietister - vil vindrikkende katolikker ofte fortone seg som lettlivede og skjødesløse.
De samme protestantene har til gjengjeld kanskje aldri overvært en katolsk messe og sett respekten, ydmykheten og det personlige alvoret som preger den gudtjenestelige atferden som hver enkelt katolikk utøver inne i kirkerommet.
Det er her vi henter fram igjen sitatet fra boken "Den katolske kirke i lommeformat" som jeg skrev om i forrige blogginnlegg. Her skriver Dr. Erwin Bischofberger:
"Den rette og omfattende troen finnes bare i hele det kirkelige fellesskapets forente bevissthet: Kirkens felles tro. Det er også derfor Kirken sier når den feirer nattverden: Herre Jesus Kristus, se ikke på våre synder, men på din Kirkes tro."
Det kirkelige fellesskapet, messen og kommunionen som prestene og biskopene tar ansvar for, er den enkelte katolikks skjold og verge. Slik tolker jeg dette sitatet, i stor grad farget av min opprinnelig protestantiske oppfatning av forskjellen mellom det å være aktiv protestant og aktiv katolikk.
Dette er logisk, og det forklarer den panikken som ifølge historikeren Lawrence Stone bredte seg blant vanlige folk etterhvert som reformasjonen fikk grepet om kirkene for 500 år siden. (Se mitt blogginnlegg "Før og etter reformasjonen" fra 7. februar.) Forklaringen er at mens Den katolske kirke både før reformasjonen og fram til denne dag har stått last og brast med sine medlemmer og hjulpet dem via messen og sakramentene til å få fred med Gud, forkynte de reformerte og protestantiske prestene at hver enkelt person står alene ansvarlig overfor Vårherre.
Dette siste virker ensomt. Som å være under en lyskaster uten på noe tidspunkt å kunne løpe ut av lyskjeglen.
I Den katolske kirke finnes ritualene, korstegnene, de ferdige bønnene, eukaristien og de syngende prestene. Der kan den enkelte få støtte og trygge rammer for sitt møte med Gud.
Det er gått litt over en måned siden jeg opprettet denne bloggen, og jeg har skrevet 26 relativt lange innlegg. Jeg synes å merke at noe har skjedd med meg og min mentalitet i denne tiden. Jeg er trolig i gang med en utvikling, og jeg håper at jeg er på rett spor. Dette oppleves godt og rett, og jeg ber om veiledning dersom jeg er på vei i feil retning.