Tilbakeblikk

I morgen, 1. april, skal jeg for andre gang møte pateren i min lokale, katolske menighet til samtale. Sammen skal vi se på min vei videre inn i Den katolske kirke. Jeg finner det ganske oppsiktsvekkende at jeg hittil har vandret bare lenger inn og dypere ned i all den historie, tankegods, personkrets og gudstro som katolisismen inneholder, uten et øyeblikk å ønske å gi opp eller gå tilbake til den jeg var.
Da jeg startet på denne veien ved å gå til messe for første gang i november i fjor, var jeg mest spent og interessert søkende. Nå er jeg mer lengtende og engasjert.
Det er blitt ganske mange messebesøk i denne perioden. Hver eneste messe har bydd på en ny opplevelse. Inntrykket er massivt. Især var det uventet men fint å oppleve korsveien nå i fastetiden. Dette var med på å lære meg noe nytt om deler av kirkerommets inventar, nemlig de 14 bildene langs veggene.
Takket være paterens råd har jeg fått stifte bekjentskap med Katekismen og Kompendiet. Især dette siste har vært et lærerikt tilskudd. Det har slått meg at samlingen av gamle, skrevne bønner bakerst i Kompendiet forteller en hel del om den personlige trosutøvelse innen Den katolske kirke. Kirken liksom stiller med alle hjelpemidler tilgjengelig: Den som foretrekker å formulere sine egne, private og spontane bønner, står fritt i å gjøre det, men kirken selv har ferdige, uttrykksfulle bønnetekster til å uttrykke de fleste generelle ønsker og behov overfor Gud og Jomfru Maria.
Dette komplette tilbudet av vakre bønneformuleringer henger også sammen med kirkefellesskapets ansvar for de troendes synder. Gjennom sakramentene - især kommunionen og skriftemålet - er det mulig for den enkelte å søke tilgivelse for synden gjennom ritualer og felleshandlinger.
Det er vakkert ut fra både et religiøst og et sosialt synspunkt. Ingen blir stående alene. Det gjelder bare å oppsøke fellesskapet i kirken med jevne mellomrom.
Rent personlig opplever jeg dette som en stor og vesentlig forskjell mellom Den katolske kirke og Den norske, protestantiske kirken. Jeg er både i ukjent farvann, på gyngende grunn og tynn is når jeg forsøker meg på komparativ teologi på denne måten. Likevel har jeg en viss erfaring fra Den norske kirke - større enn hos de fleste, faktisk - og jeg er bevisst i min søken etter nye svar på gamle spørsmål når jeg nå gjør meg kjent med katolsk tankegang. Svarene jeg finner, er nye hele tiden, og de tiltaler meg.
For et par uker siden skrev jeg om mitt inntrykk av måtehold som dyd innenfor Den katolske kirke. I morgen vil jeg forsøke å drøfte dette spørsmålet med pateren; jeg har varslet ham i en mail om at dette er et tema jeg er opptatt av.
Hvis mitt inntrykk er rett, er det faktisk slik at det å konvertere ikke representerer noen dramatikk. Det representerer bare en definert referanseramme for ønsket om å være et ålreit menneske, omgjengelig og beleilig for dem som behøver noe av meg, og med en åpen dør oppover ifall det er mer der ute, en Gud og en himmel og en flokk av engler og helgener som vil meg vel. Å konvertere betyr blant annet å si ja til at dette er og fortsatt ønskes som en del av den store referanserammen som omgir et liv fullt av varierte erfaringer. Utover dette er det hele en privatsak, akkurat slik jeg opplever i messen hver eneste gang: Noen tilbringer mer tid på kne enn andre; noen tenner lys før eller etter messen mens andre gjør det ikke; noen bøyer seg flere ganger under trosbekjennelsen mens andre står bare stille - og ingen bryr seg med hvordan andre geberder seg.
I morgen får jeg noen flere svar på alle mine spørsmål om hvordan det er å leve som katolikk, og hvordan jeg selv kan bli en, på fullverdig måte. Jeg begynner å se at svarene ikke kan være så kompliserte når det kommer til stykket. Det er et spørsmål om tid, om modning, om utvikling av en mentalitet som er litt unorsk. Slikt tar tid, men jeg må innrømme at denne bloggskrivingen har gjort prosessen langt lettere og mer konkret. Nå kan jeg scrolle tilbake og finne ut hva jeg var opptatt av for 6 uker siden.
I morgen kveld, etter messen, får jeg sjanse til å se neste mål i denne prosessen. Jeg er dypt takknemlig for at den travle pateren - som betjener 2 menigheter med 5 mils avstand - vil sette av tid til en usikker, søkende sjel av protestantisk opprinnelse. Be for ham - han trenger støtte, langmodighet og velsignelse.
Kanskje kan jeg allerede seint i morgen kveld gi et kort resymmé av denne samtalen som jeg har så store forventninger til.