Kirkebesøk i Nederland (3)

Under min vandring i katolsk kirkelandskap så jeg lenge fram til besøket i Nijmegen 21. og 22. mars. På forhånd hadde jeg funnet Peter Canisius-kirken på nettet, og ved hjelp av en utskrift av bykartet fra turistkontorets nettsider hadde jeg funnet korteste vei fra hotellet på Grote Markt til kirken i Molenstraat. Veien var svært kort, under en halv kilometer.

Allerede lørdag ettermiddag gikk jeg forbi kirken og så at den var åpen. Jeg gikk inn og så meg diskret om, og jeg oppdaget at kirken faktisk hadde en liten butikk ved siden av inngangen. Butikken ble betjent av 2 eldre, hyggelige damer som snakket bare nederlandsk. De var over seg av begeistring, og da jeg i tillegg til å komme på besøk viste interesse for å kjøpe noe av krimskramset de hadde til salgs, var tjenesteiveren enorm.

I en stor monter som hadde glassvegger både mot gaten utenfor og mot butikklokalet, fant jeg en hel del katolske godbiter som jeg for en billig penge gjorde til mine. Det ene var en rosenkrans med sorte perler og sort trekrusifiks med Kristusfigur i sølv (eller sølvlignende materiale...). Dette er min aller første rosenkrans, og jeg ser fram til å lære å bruke den. Den norske katolske kirkes nettsider har mange store artikler om rosenkransen, og flere av dem gir god veiledning i å "be rosenkransen" med tilhørende mysterier avhengig av ukedag; se f.eks. denne artikkelen: http://www.katolsk.no/artikler/rosenkra.htm

På bildet ovenfor har jeg hengt rosenkransen på utstilling rundt et bronsekors som fruen og jeg kjøpte - merkelig nok! - i St. Olav katolske bokhandel for nesten 30 år siden og altså flere tiår før jeg ante at jeg senere skulle fatte slik interesse for katolisismen.

Det andre jeg kjøpte i butikken i Peter Canisius-kirken, var et lite krusifiks til å henge enten i kjede rundt halsen eller et annet sted; en nett liten gjenstand med uomtvistelig betydning og innhold.

Etter varm anbefaling fra de to eldre damene i kirkebutikken kjøpte jeg også en medaljong til å henge på et nøkkelknippe. Medaljongen forestiller St. Christoffer og bør ifølge de vennlige, nederlandske damene henge i bilen. Jeg har søkt etter St. Christoffer (Kristoffer? Christopher?) på katolsk.no, men ikke klart å finne noen helgen med det navnet som har umiddelbar forbindelse med bilkjøring og sjåfører.

Dette spiller jo liten rolle i og for seg; når selgerne av medaljongen anbefalte bilen eller bilnøkkelen som et egnet brukssted for St. Christoffer, følger jeg gjerne opp. Det kan jo aldri skade. Det er dette som er poenget med både helgenbilder, krusifikser og rosenkranser: Det skader ingen å tro litt på at sånt har en effekt. Tvert imot kan det gi litt mer trygghet til den som velger å tro det.

For noen år siden besøkte fruen og jeg et gresk-ortodoks kloster for Agios Efraim. Klosteret lå oppe i fjellsiden nær den historiske småbyen Marathonas, 5-6 mil øst for Athen. Inne i den lille klosterkirken lå gamle Efraim selv til utstilling i form av en liten, innskrumpet, balsamert mannsskikkelse.

I brosjyrer i klosterets butikk leste vi at Agios Efraim er den gresk-ortodokse kirkes helgen for bl.a. alkoholikere og rusmisbrukere. Jeg kjøpte en nøkkelmedaljong med bilde av ham, og denne har jeg benyttet på et av mine nøkkelknipper helt siden da. Det har ikke skadet - og jeg er ikke blitt noen større misbruker enn jeg var før jeg kjøpte nøkkelmedaljongen.

Der ser man: Det skader ikke å sette sin lit til en helgen!

- - - -

I kveld, onsdag, var det som vanlig kveldsmesse i min lokale, katolske kirke. Endelig hadde jeg tid til å være til stede igjen, og i kveld var vi hele 9 sjeler til stede, foruten pateren selv. Herrens bebudelse ble feiret i dagens messe, og det var høytid og feststemning rundt det noe forkortede ritualet. Det var godt å være "hjemme" igjen, og følelsen av å være hjemme i denne lille kirken som jeg nå kjenner så godt, overveldet meg og gjorde meg rørt.

Jeg hadde en kort prat med vår pater, og vi avtalte å ha en ny prat om min prosess som katolikk neste onsdag, den 1. april. Dette ser jeg fram til.