Kirkebesøk i Nederland (2)

Mitt besøk i Peter Canisius-kirken i Nijmegen sist helg gjorde egentlig ikke noe dypt inntrykk på meg. Derimot var besøket lærerikt og oppklarende på mange måter, kanskje nettopp gjennom forskjellene mellom det som foregikk under søndagsmessen og det jeg har blitt vant til å oppleve under messe i katolske kirker i Norge.
Dette innlegget handler i første rekke om musikken i messen. Det ble ikke spilt orgel under messen i Peter Canisius kirke, og når jeg tenker etter, så jeg ikke tegn til noe orgel der heller. Det kan har vært der et sted, men jeg så det som sagt ikke.
Til gjengjeld var et lite kor til stede helt framme i kirken, faktisk plassert bak alterbordet. Koret besto av 12-14 voksne mennesker, og ifølge arket med salmetekster heter koret "Koor Peregrinantes". Dette betyr faktisk "Pilegrimskoret".
Under hele messen var det koret som sang og som tok ansvar for salmesangen i stedet for menigheten. Jeg opplevde dette som svært passiviserende. Bare enkelte salmer var oppført med et slags omkved i fete typer på tekstarket, og kun der var det forventet at menigheten skulle delta i sangen.
Faste messedeler som Kyrie og Credo (trosbekjennelsen) ble framført talende. Gloria ble utelatt, og delene Sanctus og Agnus Dei ble sunget av koret.
Jeg stusset litt over et par sanger som var såpass allmennreligiøse at de like gjerne kunne ha blitt sunget i en protestantisk gudstjeneste. Den ene var et lite omkved som ble brukt mellom de ulike delene under forbønnen etter prekenen. I to enkle og nesten identiske tekstlinjer sang koret og menigheten (i den grad de sjenerte og dannede menneskene i menigheten kunne høres under sangen) denne lille teksten:
"Kom tot ons o Heer, ontsteek in ons uw licht
Kom tot ons o Heer, ontsteek uw licht in mij."
("Kom til oss o Herre, tenn ditt lys i oss, kom til oss o Herre, tenn ditt lys i meg.")
Et søk på nettet i dag har vist at dette lille omkvedet ganske riktig har vært brukt også i protestantiske gudstjenester. Melodien var enkel og vakker, men temmelig gospelpreget. Den ble akkompagnert på gitar. Jeg la merke til vekslingen mellom d-moll og G-dur og fant klare likhetstrekk mellom denne melodien og Ennio Morricones tittelmelodi til filmen "For a Few Dollars More".
Etter at messen var til ende og velsignelsen var framført, sang det lille koret en altfor berømt sang til avslutning. Dette var på ingen måte noen salme. Det var en nederlandsk oversettelse av den israelske, patriotiske visen "Jerushalayim shel zahav" av Naomi Shemer. Originaltittelen betyr "Jerusalem av gull". Refrenget i sangen skulle synges av menigheten sammen med koret, og der het det på nederlandsk "Jerusalaim, stad van God" - "Jerusalem, Guds stad".
For 30 år siden fikk jeg lære en finsk oversettelse av samme sang. Dette foregikk i et på alle måter konservativt, luthersk miljø innenfor studentlagsbevegelsen. Her het det i refrenget "Jerusalem, Jerusalem, sä ikinuori ikuinen..." - "Jerusalem, Jerusalem, du evigunge, evige."
Sangen er uendelig vakker rent musikalsk. Hvor vakker teksten er, avhenger av oversetteren. At en slik sang - en ganske enkel vise - ble framført som avslutning på en eukaristisk messe i fastetiden var vel i beste fall en overraskelse for meg. Rent ut sagt var det en skuffelse i forhold til forventningene om katolsk høytidelighet og rituelt alvor.
Kirken hvor dette foregikk, Peter Canisius, er ikke den største i Nijmegen. Det er derimot den gedigne middelalderkatedralen St. Stevens, der første byggetrinn sto ferdig i 1273. Her blir det på søndager feiret økumenisk messe. Det utføres altså en kombinasjonsøvelse som både protestanter (reformerte) og katolikker kan ta del i. Dette hadde jeg funnet ut på forhånd, og jeg valgte derfor å oppsøke den katolske messen i Peter Canisius-kirken. Det viste seg imidlertid at også her hadde det katolske særpreget blitt tonet ned.
Det kunne vært verre. Det kunne virkelig vært langt verre. På nettsidene til Peter Canisius-kirken står det en link til en bildeserie fra fastetidsmessen 22. februar i år. Med stolthet presenterer man bilder fra en tradisjonell karnevalsmesse der målet er å gjøre folk oppbrakt ved inngangen til fasten. Verzotting kaller nederlenderne denne skikken, som for min del har vært ukjent fram til nå.
Som sagt: Det kunne vært verre enn å oppleve protestantisk gospelsang eller pro-israelske viser under messen. Jeg kunne ha slumpet til å oppleve en karnevalsmesse med verzotting som mål. Dette slapp jeg, men jeg gleder meg intenst til førstkommende søndag, da jeg igjen har anledning til å gå til messe i min lokale kirke.