Kirkebesøk i Nederland (1)

For noen dager siden nevnte jeg at jeg skulle reise til Nederland i 3 dager, og sist fredag fortalte jeg at bloggen kom til å stå uendret pga en utenlandsreise. Nå er reisen unnagjort, jeg har hatt 3 utbytterike dager med arbeid og fest i Nijmegen, og jeg har vært på katolsk messe i et land der Den katolske kirke har en noe sterkere stilling enn i Norge.

Nederland har 16,1 mill. innbyggere ifølge wikipediga.org. Av disse er hele 48,2% uten religiøs tilknytning. Dette tallet er i seg selv tragisk høyt. Helt siden barneskolen har jeg lært at protestantismen fikk en egen retning i Nederland; Calvinisme tror jeg det ble omtalt som, etter sveitseren Jean Calvin (med overlegg tar jeg disse opplysningene fra hukommelsen uten å sjekke dem på nettet, som jeg akkurat nå benytter til å spre, ikke hente, informasjon). Vel, protestantismen har tilslutning fra bare 15,7% av nederlenderne ifølge Wikipedias nederlandske informasjonssider.

Den romersk-katolske kirke i Nederland har tilslutning fra 27% av nederlenderne. Dette utgjør 4,3 mill. innbyggere. Nederlands katolske befolkning utgjør alstå 90% av innbyggertallet i Norge, der bare 1% er katolikker.

Tall og statistikk er morsomt. Jeg vet ikke om mine kjære lesere har maktet å følge regnestykkene her, men poenget er at dette lille landet, mye mindre enn Finnmark fylke, har drøyt 3 ganger så mange innbyggere som Norge, og nesten 100 ganger så mange katolikker.

I går, søndag 22. mars, befant det seg én katolikk ekstra i Nederland, nemlig jeg. I forbindelse med et lederseminar i jobbregi var jeg i Nederlands eldste by, Nijmegen, i 3 dager, og søndag fomiddag gikk jeg til messe i den sentralt plasserte kirken for St. Peter Canisius.

Bildet som innleder dette innlegget, er tatt med mobilkamera få minutter før messen begynte. Kirken har et eget nettsted: http://www.petruscanisiusparochie.nl/. Dette innlegget er det første av flere fra mitt møte med Den katolske kirke i Nederland.

Messen startet kl. 10.30 og varte en snau time. St. Peter Canisius-kirken er romslig, og ved å telle benkerader og beregne benkenes lengde mot bredden av et menneske kunne jeg regne ut at minst 600 personer med letthet kunne plasseres sittende i kirken. I tillegg var det så god plass utenfor området med benker at mange hundre stående kunne tas imot i kirkerommet.

Til messen møtte drøyt 100 sjeler.

Det var ingen musikk å høre under messen, og jeg så heller ikke noe tegn til orgel. Kanskje var det der et sted i bakgrunnen, men det spilte liten rolle. Salmesangen ble nemlig ivaretatt av et kor bestående av 12-15 voksne og ganske dyktige sangere. Salmene fantes på et eget ark som messegjestene kunne ta med seg til plassen i benken.

Flere av salmene hadde omkved som var trykt med fet skrift på salmearket. Der var det meningen at menigheten skulle delta i sangen. Det var mulig å høre at det ble sunget i benkeradene, men sanget liksom runget ikke, slik den gjør i forsamlinger der folk fryder seg over å få synge.

Jeg ble svært forundret over hvor lite menigheten deltok stående i liturgien. Vi satt og satt, og presten holdt på med sitt oppe ved alteret. Dette var nesten like passivt som i protestantiske kirker.

Jeg mener: Dårlig salmesang og lite bevegelse - hvor er det blitt av de katolske kjennetegnene i Nederlands katolske kirke? Fram til prekenen var unnagjort, var det hele relativt kjedelig.

Det er nesten pinlig å innrømme det, men jeg syntes også at offertoriet - kollekten - var stusselig. Da innsamlingskurven kom til min plass, hadde den passert nesten 20 benkerader. Likevel fantes det ikke en eneste pengeseddel i kurven! Bare 1- og 2-euromynter. Dette var simpelthen skrekkelig for den offervillige personen som jeg i all beskjedenhet vil omtale meg selv som. For å slippe å gjøre Nijmegen-katolikkene til skamme ga jeg bare en brøkdel av hva jeg opprinnelig hadde tenkt.

Vel, det jeg har skrevet om søndagens nederlandske messe så langt, kan tyde på at hele forestillingen var en skuffelse. Det stemmer ikke - det må jeg virkelig ile til med å erklære! Det var riktig gildt å oppleve messens deler på et språk jeg forstår bare i omtrentlig grad. Jeg oppfattet f.eks. at trosbekjennelsen var den apostoliske, som også Den norske kirke benytter. Den mer omfattende og utviklede nikenske trosbekjennelsen ble ikke brukt i St. Peter Canisius denne søndagen.

Ved siden av meg hadde jeg en unggutt på knapt 20 år. Han tilbrakte hele messen liggende på kne, og det meste av tiden brukte han en medbrakt rosenkrans som han åpenbart gjennomgikk perle for perle. Dette observerte jeg uten egentlig å glo; jeg var turist på den mest anonyme av måter fordi jeg var i stand til å lese fellestekstene på landets språk fra liturgiheftet man kunne ta med seg ved inngangen.

Kommunionen var messens åpenbare høydepunkt. Folk knelte ned under den eukaristiske bønn, og aldri har jeg opplevd maken til iver under fredshilsenen! Mange gikk virkelig lange veier mellom benkeradene for å hilse på flest mulig før Agnus Dei og selve kommunionen. Det var fantastisk!

Jeg vet ikke om det var flere enn meg som valgte å avstå fra å delta i kommunionen. Det var i hvert fall med stor lengsel jeg lydig satt på kne som den protestant jeg ennå er, og avholdt meg fra kommunionsfellesskapet i påvente av en mulig, framtidig inntreden blant verdens "ekte" katolikker.

Også de to eller tre neste innleggene på denne bloggen kommer til å handle om mine ferske opplevelser i St. Peter Canisius i Nijmegen.