Forventninger og krav

Etter å ha beveget meg mellom ulike blogger skrevet av norske katolikker har jeg fått et inntrykk, eller snarere en følelse av, at artikkelen "Det katolske Norge", som sto i Dagbladet Magasinet 30. september i fjor, har vakt en del debatt internt.

Det er ikke mulig for meg som nesten utenforstående å forstå hva som har fått katolikker til å reagere på artikkelen, men jeg ser helt klart at den har sine svakheter. Selv ble jeg fascinert første gang jeg leste den, for her fantes en hel rekke kjente og innflytelsesrike nordmenn som var villige til å framstå som katolikker.

Jeg leste ikke artikkelen da den var fersk den 30. september. Derimot leste jeg om den litt senere, og jeg søkte den opp på Internett og leste den der ca en måned etter at den sto på trykk. Utskriften som bildet ved her er en såkalt fac simile av, tok jeg den 8. desember. Det var godt, for ved årsskiftet ble den fjernet fra Dagbladets hjemmesider.

Jeg har lest artikkelen igjen og igjen, og jeg er naturligvis ikke så fascinert lenger. Journalistenes mål har trolig vært bl.a. å vise hvorfor kjente nordmenn har konvertert til Den katolske kirke på tross av alt den står for. Det blir liksom feil svar hos de intervjuede når de med større eller mindre grad av begeistring prøver å forklare hva de har konvertert på grunn av.

En annen ting som jeg finner smålig og lavttenkende hos journalistene som har utformet den 12 sider lange artikkelen, er framhevelsen av de intervjuede katolikkenes livsstil. Hos flere blir det snakket om vindrikking og gode sigarer - som om dette gjør dem til lettsindige kristne. Dette er en tarvelig og svært gammelmodig målestokk brukt innen statskirken for å bedømme aktive medlemmers grad av rett livsførsel.

Som sagt: Jeg finner det puslete av de presumptivt liberale og akademiske Dagbladet-journalistene å legge vekt på slike personlige livsstilsvalg hos norske katolikker. Det er som om de lar seg overraske over at slikt ikke har noe sterkt fokus hos Den katolske kirke.

Derimot vet alle nordmenn at åpen omgang med alkohol og tobakk har et visst fokus innen Den norske kirke. Det er denne målestokken journalistene benytter når de i artikkelen beskriver biskop Eidsvig i OKB. Dette er fantasiløst og helt tydelig et gufs fra journalistenes kjennskap til de verste og mest trangsynte grupperingene innen statskirken.

Samtidig - og det er dette som er min motivasjon for å søke mot Den katolske kirke - samtidig er det nettopp slike pirk i enkeltmenneskets privatliv som har gjort den norske, protestantiske statskirken så uinteressant, kjedelig og irriterende. Vi kommer ikke utenom det faktum at det fortsatt er bare i Oslo og byene på Østlandet at kjente statskirkemedlemmer kan nyte hva de vil på restaurant uten å bli regnet som suspekte.

Her skiller Den norske kirke og Den katolske kirke seg fra hverandre på en grunnleggende måte, hvis jeg har oppfattet mine erfaringer og mine informanter rett. En av mine katolske bekjente forklarte at en del av de tingene som for enkelte er vanlig og naturlig å gjøre i forbindelse med messen - som å tenne et lys før messen begynner eller knele etter kommunionen - er den enkeltes valg ut fra hva som føles nødvendig og naturlig. Ingen bryr seg med hvordan andre geberder seg. Dette er svært annerledes enn i statskirken.

Dagbladet-journalistene som skrev om "Det katolske Norge", har avslørt seg og sine dype røtter i statskirken. Dermed klarte de ikke å se at det er nettopp den befriende annerledesheten i Den katolske kirke som tiltrekker nordmenn som ikke finner formene i statskirken naturlige. I den grad aktiv kirketilhørighet handler om utøvelse av gudstro, er det lett å se at Den norske kirke har et langt snevrere register av ritualer og symbolhandlinger å tilby. Kanskje er det symbolfattigdommen hos protestantene som får dens medlemmer til å pålegge hverandre strengere krav til praktisk handling utenfor kirkesituasjonen.

Alt dette vet jeg egentlig like lite om som de mer eller mindre fordomsfulle journalistene som skrev den nevnte artikkelen i Dagbladet.