Det er nå omtrent et halvt år siden det gikk opp for meg at jeg faktisk var interessert i Den katolske kirke. Akkurat i disse dager er det fire måneder siden jeg torde gå til messe for første gang. (Det er riktig å bruke ordet "torde" her. Jeg gikk til min første messe i den lokale katolske kirken; det var en onsdagskveld og langt mindre enn 10 mennesker til stede. Inkludert meg.)
Når jeg først driver med kortsiktig, historisk tilbakeblikk: Det er bare såvidt over 1 måned siden jeg opprettet denne bloggen for å skrive om min tilnærming til Den katolske kirke, en tilnærming som like godt kan ende med avskjed på grått papir.
Jeg har begynt å tenke på en sak, et aspekt som særlig min familie fremmer overfor meg med aller største forsiktighet og respekt. La meg gå en omvei for å forklare:
Vi vet at de aller fleste mennesker som stemmer ved politiske valg i Norge, er ikke medlem av partiet de stemmer på, og sannsynligvis ikke av noe annet parti heller. Likevel stemmer de.
Dette kan overføres til meg: Hvis jeg er så glad i å gå på katolsk messe og liker å gjøre korstegnet når jeg starter arbeidsdagen, kan jeg ikke bare nøye meg med det? Behøver jeg virkelig å melde meg ut av Den norske kirke, melde meg inn i Den katolske og konvertere med alt det medfører?
Her hvor jeg bor, vil folk flest si: "Er'e nøddvendi'?"
Dette spørsmålet er fundamentalt og eksistensialistisk. Jeg er opptatt av katolisismen, javel, men trenger jeg av den grunn å bli katolikk? Jeg kan jo faktisk la det være og fortsette som protestant i navnet men katolikk i gavnet.
Dette ville vært mye lettere i forhold til familien, mine kjære kolleger og mine nærmeste venner. Ingen av dem er katolikker. Jeg mener virkelig: Ingen av dem. Jeg blir alene. Men jeg kommer fortsatt til å være en del av den samme familien, tilhøre det samme kollegiet, beholde de samme vennene.
Vil det sette meg i en ny og vanskeligere situasjon i forhold til alle disse menneskene som betyr noe for meg?
Nei, er svaret, nei tvert imot. Jeg kan både fortsette som før og framstå som et menneske med en rikere bakgrunn, større dyp, mer seriøs, mer trygg, mer kunnskapsrik.
Jeg vet ikke om alle mine nærmeste vil oppleve meg på den måten. Jeg tror faktisk at dersom alle hadde visst hva jeg har for tanker om min egen framtid, hadde de ikke vist nevneverdig reaksjon. Det jeg driver med, er i de flestes øyne en privatsak.
Da jeg møtte min lokale pater til samtale den 19. februar, sa han at dersom jeg vil konvertere som den eneste i familien, må jeg være sikker på at det ikke skaper konflikter med mine kjære.
Dette har jeg begynt å undersøke, og det ser lovende ut. Fruen er en fleksibel, tolerant person, og mine to sønner er voksne og selvstendige og er egentlig uinteresserte i hva fatter'n finner på.
Dermed må jeg kunne regne med at en eventuell konvertering for min del ikke vil utløse konflikter. Sånn sett er jeg klarert for konvertering når tiden er inne.
Men er'e nøddvendi'?
La meg gi leserne en parallell: Jeg er så glad i Sverige! Jajamen! Jeg har vært i absolutt samtlige län og landskap. Jeg vet at Sverige har 290 kommuner, og jeg vet hvor på kartet samtlige kommuner befinner seg. Når jeg er på kjedelige jobbkurs, pleier jeg å korte tiden ved å sjekke skriftlig om jeg klarer å huske hvilke kommuner som ligger i Norrbotten, Dalarna eller Gävleborg. Som oftest klarer jeg alle sammen, noe jeg sjekker mot Sverigekartet når jeg kommer hjem.
Jeg er en hundreprosent-person. Jeg vet at Den katolske kirkes lære passer meg, min tro og min tvil, mitt uttrykksbehov og min samvittighet. Det vil ikke være riktig av meg å sitte hjemme i stua og vite at det bare 800 meter unna ligger en liten, nybygd kirke som kan tilby presis hva jeg har behov for - uten at jeg tilhører den.
Jeg er en hundreprosent-person. Jeg er ikke nødt til å konvertere, men i dag, en time før datoen er 7. mars 2009, ser jeg at dette vil passe meg og mine religiøse forestillinger helt perfekt. Da kan jeg ikke la være å stå løpet helt ut!
Jeg begynner å undre meg over meg selv. Også i går var jeg i nærheten av samme undring: Jeg startet denne bloggskrivingen for å sette mine tanker på trykk under prosessen med å vurdere å bli katolikk eller ikke. Hittil har omtrent alle innlegg vist en tendens til å ønske å konvertere.
Kanskje lar det seg ikke stanse. Neste innlegg kommer til å handle om identitet. Følg med...
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Jeg var i en svært lignende situasjon før jeg selv konverterte, og stilte meg selv de samme spørsmålene. Etter at undervisningen var avsluttet, konverterte de jeg gikk til undervisning sammen med, mens jeg nølte - var det ikke litt for sært å ta skrittet helt ut og bli katolikk? Men etter å ha gått rundt og nølt et år eller to, var det Sigrid Undset som ga meg løsningen - hun skriver et sted noe sånt som at for henne var det å konvertere ikke først og frem å gå over fra det ene til det andre, men å ta konsekvensen av hva hun egentlig var. Og slik ble det for meg også (jeg hadde for øvrig for lengst meldt meg ut av statskirken). Men altså - jeg tenkte som en katolikk, jeg følte meg som en katolikk - hva var da mer naturlig enn å ta konsekvensen av det?
SvarSlettNå skal det imidlertid også sies at i bunnen av min konvertering og min tilnærmelse til den katolske kirke i det hele tatt, ligger en oversanselig religiøs opplevelse som jeg hverken hadde søkt eller bedt om, og som jeg etter egen mening ikke engang var disponert for, men som viste meg Kristi tilstedeværelse i alterets sakrament i den katolske kirke. Denne opplevelsen er omtrent identisk med den pater Pollestad beskriver i sin bok "Veien til Rom", men NB: Denne boken kom ut flere år etter min opplevelse -- jeg hadde i det hele tatt aldri hørt om opplevelser av denne art.
Pollestad skriver (og det kunne like gjerne vært mine ord):
"Jeg har aldri skjønt det som skjedde i Santa Maria Maggiore under denne skjærtorsdagens aftenmesse til minne om Kristi innstiftelse av nattverden. Det finnes så vidt jeg kan begripe inten trekk i min karakter, ingen episoder i mitt liv som kunne forberede meg til, eller p å noen måte innvarsle, en slik opplevelse. Jeg hadde heller ingen grunn til å forvente at noe slikt skulle vederfares meg. Det hadde ikke engang vært min hensikt å gå til gudstjeneste; pavemessen palmesøndag var mer enn nok for mitt vedkomemnde. Og nå var jeg altså på et øyeblikk blitt fylt av en urokkelig overbevisning om at det det som skjedde her, det disse menneskene trodde og bekjente, det var det som var sant. Jeg var blitt troende. Det var lukket opp for meg før jeg rakk å banke på."
Min opplevelse skjedde til alt overmål første gang jeg overhodet satte mine ben i en katolsk kirke, i et helt nakent kirkerom uten "stæsj" og ytre stemningsmessige påvirkninger. Det eneste jeg hadde å feste blikket på, var det røde lyset som brant ved tabernakelet. Og da skjedde det.
En opplevelse av denne art er etter min mening et enestående privilegium. Andre har karakterisert min opplevelse som en direkte gudserfaring, men det er et begrep jeg ikke tør bruke selv. Men slike opplevelser er ikke uvanlig i katolsk sammenheng, har jeg senere erfart. Biskop Gran forteller i sin første erindringsbok at han kjente en hånd på sin skulder (derav bokens tittel) da han skulle foreta det samme valget. Heller ikke han hadde forestilt seg å skulle bli et troende menneske, enn si katolikk.
Alle har selvsagt ikke slik opplevelser, og man skal ikke søke dem. De kommer, eller kommer ikke.
Men tilbake til din situasjon: ER du ikke katolikk?
Jeg takker for fyldig og personlig kommentar! I løpet av de siste månedene har jeg kommet over flere tilfeller av folk som forteller om åndelige opplevelser i tilknytning til katolsk tro. Selv har jeg ikke hatt noen slik opplevelse, men jeg ser helt klart at et katolsk kirkerom og katolisismens mystikk kan hjelpe til med å gjøre folk åpne for slike opplevelser.
SvarSlettI artikkelen "Det katolske Norge" i Dagbladet Magasinet 30. sept. i fjor forteller forfatteren Arne Berggren at han hadde en åpenbaring som varte i om lag 5 minutter mens han var alene på hytta på Tjøme. Sånn kan det skje.
Selv om det høres både fantastisk og uforståelig ut når folk forteller om slike hendelser, er jeg ikke avhengig av en oversanselig opplevelse for å komme videre. Det er i første rekke de mer håndgripelige og allmenngyldige sidene ved Den katolske kirke som tiltrekker meg.
Ditt avsluttende spørsmål representerer imidlertid en mulighet som fyller meg med begeistring og ærefrykt: Kan jeg allerede nå tillate meg å si at jeg ER katolikk???
Jeg har vært forsiktig med å betrakte meg selv på den måten, for jeg har trodd at "katolikk" er noe man blir først ved konvertering og opptakelse i Den katolske kirke.
Hvis det derimot er troen, synspunktene og hva man personlig identifiserer seg med som avgjør, er det riktig av meg allerede nå å betrakte meg som katolikk.
Det er en ære å kunne benytte denne betegnelsen på meg selv. Dersom det er akseptabelt å gjøre det før jeg har konvertert og før jeg har fått sakramentfellesskap med andre katolikker, er det faktisk rett og relevant av meg å framstå som katolikk (i den grad det er nødvendig å "framstå"; religiøse interesser kan holder man jo for seg selv i de fleste sammenhenger).
Jeg antar at det første jeg må se å få gjort, er å melde meg ut av Den norske kirke. Der hører jeg nok ikke hjemme lenger.
Takk for hjelpen, Tehme Melck!