onsdag 15. april 2009

Inntrykkene fordøyes (7): Broderlige bidrag

I forbindelse med påsken hadde jeg behov for å stoppe opp, se meg litt tilbake og skue litt forsiktig framover. Nettopp påsken, med sin kirkelige og sosiale unntakstilstand, var et naturlig tidspunkt for en slik ettertankens parkering - en refleksjonspause. Av den grunn oppsto ideen om en serie innlegg med fellestittelen "Inntrykkene fordøyes". Dette er det 7. i rekken; jeg stanser serien nå, men ytterligere 3 innlegg er planlagt. De vil komme i rask rekkefølge, men i en bredere form og under en mer spesifikk tittel enn opprinnelig tenkt.
Bloggskrivingen fra ham som "Banker på Pavens port" - Inventus - har nå pågått i omtrent 70 dager. Over 60 innlegg er lastet opp, og dette tar ingen ende. Hver eneste dag gjør mine tanker om og min forståelse av Den katolske kirke nye sprang. Særlig det å lese Kompendiet over Den katolske kirkes katekisme gir meg mye. Innsikten innover i Kirkens dyp økes, og jeg ser den ubrutte linjen fra Den hellige apostelen Petrus og fram til Den hellige far Benedict XVI. Arven fra apostlene og urkirken utgjør et mektig fundament for denne Kirken som jeg håper å kunne bli en del av.
I en kommentar til et av mine innlegg het det at "Protestanter tror på en bok, katolikker tror på Gud". Formuleringer av den typen, sanne observasjoner høvlet ned til det uoverstigelig essensielle, setter i gang nye tanker hos meg, og formuleringene følger meg i hverdagen og bekrefter sin egen sannhet i alle nye sammenhenger og erkjennelser jeg kommer fram til.
En bekjent sendte meg et sitat i en mail nylig: "Den som har funnet Kirken, har funnet veien hjem." Utsagnet skriver seg fra kardinal Schönborn, en framstående østerriker som ifølge artikler og omtaler på katolsk.no har potensiale til å bli pave. Papabile var det italienske adjektivet som ble brukt, og en ny, anvendelig glose passerte straks inn i min iboende encyclopedi og falt behagelig på plass.
Men altså: Veien hjem. Kirken som tilholdssted, inspirasjonskilde, et trøstens og tilgivelsens fellesskap. Troens bolig. Den tvilendes trygge havn.
Jeg kunne komme med en endeløs rekke av vakre metaforer for Den katolske kirkes betydning i enkeltmenneskets liv, bilder formulert av andre eller av meg selv; kanskje er det sagt så mye fagert og poetisk om Kirken allerede at ingenting nytt kan sies.
Et helhetlig struktur begynner å avtegne seg i min bevissthet når jeg leser Den hellige far Bendicts Kompendium. Med min ferske og uferdige innsikt er jeg ikke i nærheten av å favne hele strukturen, men den framtrer som et bilde av Den katolske kirke gjennom to årtusener, med apostlene og Paven som urokkelig ledelse, menigheten som det tilbedende fellesskap og sakramentene som de tilgivende handlinger. Det er så logisk, så riktig - men også så uutgrunnelig. Jeg vet at hvis eller når jeg blir fullverdig katolikk, vil jeg kunne bruke resten av livet til å se flere og flere trekk i denne strukturen. Men først og fremst vil livet som katolikk være omtrent som før, bare beriket med det ydmyke og respektfulle fellesskapet i Kirken her hvor jeg bor eller der hvor jeg er.
...et unam, sanctam, catholicam et apostolicam Ecclesiam.
- - -
Neste innlegg på denne bloggen kommer fredag 17. april, og det vil by på en godbit når det gjelder begrepet messe. En bit musikk vil nok også høre med...

3 kommentarer:

  1. Tilnærmingen din til den katolske kirke er langsom og grundig, og du lærer og erfarer mye underveis. Å favne hele Kirkens struktur vil du aldri kunne, men det har du vel ingen illusjon om heller. All din grundighet til tross vil du komme til et punkt hvor det rett og slett dreier seg om å ta et valg, og et valg vil alltid inneholde usikkerhetsmomenter, det vil alltid være å ta en sjanse. Det finnes ingen garantier for noe som helst her i livet.

    SvarSlett
  2. Et godt poeng, Tehme Melck!
    Jeg følte selv at jeg kom hjem, da jeg ble døpt. Det var og er en trygg tilværelse. Man vil alltid kunne bli utfordret og presset etter man har tatt et slikt valg, noe som har vært min erfaring. Da er det viktig å være godt forankret og kanskje en klok samtalepartner (f.eks prest/fadder). Poenget mitt er, som TM, at man kan ikke være nok eller ferdig utlært. Det er et spørsmål om hva man tror. Du vil fortsette å lære og utdype deg etter du er tatt opp i kirken også. Vokser og lærer=) noe jeg selv har erfart.

    karoline

    SvarSlett
  3. Tehme Melck og Karoline: Jeg setter kolossalt stor pris på kommentarer til alle disse tankene om tro og tvil, framdrift og nøling, som jeg setter på trykk i denne bloggen! At valgets stund er svært nært forestående, er helt åpenbart. At dere begge sier at det å ta et valg alltid innbærer mulighet for påfølgende usikkerhet, bekrefter min egen erfaring. Usikkerhet overfor det som venter i nær eller fjern framtid, vil vi alle leve med uansett hvilke valg vi tar.
    Jeg har en plan. Denne bloggen er en viktig del av både planen og prosessen. Min avgjørelse og mitt valg vil se formfullendt ut på den måten at jeg vet hva jeg har fått innsikt i, og jeg har samtidig vist det gjennom alle refleksjonene som denne bloggen byr på. I løpet av innleggene som jeg vil skrive i dag og i morgen (19. og 20. april), vil mitt valg tre klart fram, velbegrunnet og i en talende kontekst...

    Vennlig hilsen Inventus

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

Site Meter