Messe på italiensk

Bak de frodige palmene på dette bildet har vi inngangspartiet til Chiesa di San Giuseppe i Alghero, Sardinia. Kirken er senter for en typisk lokal menighet i et helt ordinært boligområde. For oss nordboere er det eksotisk og fremmed å måtte forsere flere palmer for å komme fram til døra. Vel innenfor møter vi et modernistisk kirkerom med alle de elementer som en katolsk kirke skal inneholde.

Det var onsdag kveld den 1. juli at fruen og jeg overvar messen i San Giuseppe. Forsamlingen besto av mellom 30 og 40 mennesker i alle aldere. Akkurat som vi er vant til hjemmefra, var dette en hverdagsmesse med forenklet liturgi. De lange delene, som Gloria, Credo og preken, var utelatt. Målet med en slik hverdagsmesse er tydeligvis kommunionen, som ble gjennomført til punkt og prikke slik vi kjenner fra vår lokale menighet. Likevel klarte den italienske presten å klokke inn hele messen på 23 minutter. Selv vår egen pater Piotr på sitt mest effektive må se seg slått med flere minutter av pateren i San Giuseppe - hvis det da er noe mål å gjøre messen kortest mulig. Rent personlig er jeg i tvil om nettopp det.

Desto mer grundig opplevde vi messen søndag kveld i Algheros gedigne katedral, Santa Maria la Immaculata Concepzione. Her møtte atskillig flere mennesker - over 100, uten at jeg gjorde forsøk på å telle. På første benk satt en dame med mikrofon og leste innledende ord om hva messen og tekstlesingene skulle handle om. La meg for ordens skyld si at det hele - både i den ovennevnte onsdagsmessen og i den hernevnte søndagsmessen - foregikk på italiensk. Fordi hele liturgien var skrevet i en 4 siders folder som kunne hentes ved inngangen, klarte vi godt å følge med, og takket være våre språkkunnskaper forsto vi omtrent 40% av hva som ble sagt.
Messen denne søndagskvelden var meget vakker. Det var varmt i kirken, og mange av de eldre hadde tatt med seg vifter som de foldet ut og viftet foran ansiktet for å svale luften så godt det lot seg gjøre. Det var spesielt de eldre i menigheten som gjorde messen til en vakker forestilling. Skriftlesingen ble forestått av 2 eldre kvinner, og de leste rolig og med innlevelse fra Profeten Esekiel og fra Paulus' 2. brev til korinterne.

Under kommunionen valgte jeg å bli sittende. Jeg har jo ennå ikke fullt sakramentalt fellesskap med andre katolikker, og for å unngå misforståelser med pateren der framme, holdt jeg meg på plass i benken, bedende.
Det som overrasket meg under messen i katedralen Immaculata Concepzione, var det lille som foregikk av allsang. Melodiene minnet om europeisk gospelmusikk. Under Alleluia før og etter evangelielesingen ble det faktisk brukt en melodi for å synge Alleluia mange ganger som jeg for nær 30 år siden hørte i studentlagssammenheng. Allsangen foregikk dessuten uten musikk, og med ett unntak oppfattet jeg den som litt flat og banal.

Unntaket var Fadervår. Bønnen ble sunget, språket var latin, og melodien var nøyaktig den samme som vi kan høre Pave Johannes Paul II benytte i en video på Youtube:

Dét var virkelig en spesiell opplevelse der i den varme katedralen! Tidløshetsfølelsen innfant seg; vi sto der blant de syngende italienerne og lyttet til Herrens bønn på Kirkens eget språk, med en melodi som vi er blitt kjent med gjennom selveste Pave Johannes Paul II. Det var så godt å være der at jeg ønsket at bønnen skulle bli sunget på nytt og på nytt.
Slik ble det selvsagt ikke. Liturgien gikk videre, og etter kommunionsutdelingen var det hele straks over med "Andate in pace". Hele den vakre forestillingen tok 65 minutter.

Under disse to svært forskjellige messene på Sardinia la jeg merke til noen tydelige ulikheter i forhold til hva som er vanlig ved katolsk messe i Norge. Én ting var det relativt lite betydelige i at menigheten sto oppreist mye mer i stedet for å knele. Jeg fikk inntrykk av at det å knele var noe som de spesielt interesserte foretok seg, for bare enkelte valgte dette under konsekrasjonen og Agnus Dei.
En annen, mindre vesentlig forskjell var at italienerne ikke benyttet de greske ordene Kyrie Eleison, men derimot de italienske Signore, pietà. Denne delen av messen foregikk ved at presten leste en bønn om Guds miskunn (bønnen var skrevet i programmet), og deretter svarte menigheten Signore, pietà. Innholdsmessig var dette atskillig fyldigere enn i messer på norsk.
Til gjengjeld ble jeg nesten skuffet over at syndsbekjennelsen - "Jeg bekjenner for Gud, Den Allmektige, og dere alle at jeg har syndet meget...." - ikke ble benyttet i det hele tatt. Det var oppført en "Atto penitenziale" - "botshandling" - ved innledningen til Kyrie-delen, men denne hadde forskjellig innhold i de to messene og var åpenbart et ledd der pateren appellerte til menighetens samvittighet ved å lese noen få setninger om hva dagens messe skulle fokusere på. Og ganske riktig: Etter denne appellen fulgte en "Pausa di silenzio per un breve esame di coscienza" - "Stille pause for en kort gransking av samvittigheten".
Begge deler har sin ransakende funksjon. Personlig liker jeg best den norske varianten der vi skånselløst erklærer at vi har "syndet meget i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser ved min skyld". Den italienske varianten er likevel ikke uten effekt - og jeg skjønner jo mer jeg leser av katolsk teologi, at den enkeltes samvittighet er gjenstand for både respekt og oppdragelse innenfor Kirken. Den italienske formen for syndsbekjennelse som vi var vitne til, behandler kanskje samvittigheten med mer respekt og diskresjon enn vår norske variant.

De to messene i italienske kirker bød på fine opplevelser, lærerike erfaringer og en høy grad av ettertanke. Dermed har de som messer betraktet oppfylt sin rolle for mitt vedkommende.
Rendo grazie a Dio.