Nytelser

Med stor innlevelse leser jeg for tiden Aage Haukens fornøyelige kriminalroman "Den dypfryste pateren", som jeg nevnte i blogginnlegget for to dager siden. Boka er så underholdende at jeg ikke klarer å vente med å sitere et utsagn jeg leste i går kveld.
Handlingen i romanen utspilles blant munker i et karmelittkloster i Oslo. Det er to leire blant de 11 munkene, nemlig de italienske, som utgjør de opprinnelige beboerne i klosteret, og de norske, som alle har konvertert til katolisismen og drar meg seg norske holdninger. Mellom disse to gruppene hersker betydelig kulturell uenighet om mat og drikke, litteratur og teologi, omgangsform og atferd.
I en samtale der en av de italienske munkene uttaler seg om den norske pateren som, helt i tråd med romanens tittel, blir funnet død og nedfryst, sier italieneren:

"Han røker ikke, han drikker ikke, han lever som et dyr!"

Utsagnet fikk meg til å humre høyere enn alminnelig. Karakteristikken av den strenge pater Ansgar i boka forteller mye om hva den italienske pateren på sin side betrakter som forutsetninger for å leve et menneskeverdig liv.
I en annen scene lar Aage Hauken en annen italiensk pater fortelle en norsk novise i klosteret om katolisismen på grunnlag av forholdet til mat:

"Katolisismen kommer til oss nedenfra, ikke ovenfra - innenfra, ikke utenfra. Den hellige messe er typisk nok et måltid. Meditasjon og bønn kommer i annen omgang, som en følge av dette. Men først av alt kommer vin og brød."

Det er ingen grunn til å legge skjul på at denne pedagogiske framstillingen som romanforfatter Hauken har latt smyge inn i "Den dypfryste pateren", gjør inntrykk på meg. Jeg er klar over at et utsagn av denne typen ikke behøver å ha støtte i noe bredt lag av italienske katolikker, men når det først er nevnt, er det grunn til å tro at synet har sine representanter. Det fascinerer meg, og jeg gleder meg over det som framstillingen innebærer, nemlig en anledning til å se bordets gleder som et symbol på det som katolsk tro handler om.
Hver gang jeg har sett tegn på at katolikker omgås landbruksprodukter som øl og vin like selvfølgelig som de omgås korn og grønnsaker, har jeg gledet meg over det og tenkt på min ungdoms strenge pietistmiljø der totalavhold i forhold til alkohol var et frelsesspørsmål. Nå derimot, etter å ha klart å trenge et lite stykke ned i katolsk mentalitet, ser jeg at koblingen mellom avhold og frelse faktisk er ubibelsk.
Jeg trengte ikke nødvendigvis Aage Haukens roman for å få bekreftet adgangen til å glede seg over mat og drikke, men det gjorde gleden litt større og litt mer løssluppen. I kveld tror jeg sannelig jeg skal tenne en sigar også!
- - -
Bildet øverst: Et glass ouzo klart til å nytes på en gresk restaurant i Nyköping, Sverige.

Bøker til mismot og bøker til glede

I det 300. innlegget på denne bloggen, "Romertall CCC", fortalte jeg at jeg hadde gjort meg til eier av 2 klassiske helgenbøker. Den ene var en redigert utgave av skriftene etter St. Johannes av Korset (1542-91), den andre en tilsvarende utgave av St. Teresa av Ávila (1515-82). Begge disse spanjolene viet sine liv til karmelittordenen og var spirituelle og opptatt av det indre liv i hva de talte og skrev.
Jeg har nå nærmet meg disse to bøkene, som jeg i slutten av mai var uforsiktig nok til å fortelle at jeg hadde kjøpt i det nevnte blogginnlegget. Jeg må dessverre medgi at det ikke ga meg stort å lese dem, og jeg ga opp etter ca 30 sider.
Begge de to skriver om sjelens kjærlighet til Gud. Johannes av Korset var opptatt av lengselen etter evig salighet og skrev dikt som han selv kommenterer i boka til venstre på bildet øverst. Teresa av Ávila skriver i sin bok om bønn og om hvordan selve bønnehandlingen ideelt sett tar over bevisstheten og utløser en strøm av kjærlighet mellom Gud og den bedende. Boka på bildet er en redigert utgave av hennes åndelige lærebok "Den indre borg" fra 1577.
Jeg innser i dyp respekt for de to helgenene at deres bøker er skrevet ikke bare i en annen tid, men framfor alt i en ganske annen situasjon enn jeg befinner meg i. Bøkene er derfor også skrevet for et annet publikum enn verdslige og blaserte personer som meg. Oppgitt erkjenner jeg at jeg kommer til kort i åndelig drivkraft og lengsel; derfor evner jeg ikke å ta inn over meg de poetiske og inderlige anvisningene som Johannes og Teresa har nedskrevet. Dette ble i tøffeste laget for meg - i hvert fall på det nåværende stadium i min utvikling.
Nå fylles jeg ikke av noen dyp sorg over å ha måttet oppgi Johannes av Korset og Teresa av Ávila - bare et mildt mismot. Det finnes mengder av bøker som er mer tilgjengelige åndelig sett. Det er kanskje en del av himmelens ledelse at jeg i samme uke som jeg satte de to avbildede bøkene tilbake i bokhylla, ble presentert for en både underholdende og lærerik roman fra katolsk miljø. Det var min kone som i sommer lånte en spenningsroman av Aage Hauken på biblioteket, "Den dypfryste pateren", utgitt i 1987.
Professor Aage Hauken er godt kjent både innenfor og utenfor det katolske miljøet i Norge. Som forfatter og intellektuell dekker han et vidt spekter innen både teologi, historie, reiser og musikk. På sitt stilfulle nettsted presenterer han sine verker, også de skjønnlitterære utgivelsene.
"Den dypfryste pateren" har en klassisk kriminalhandling lagt til et munkekloster i Gamlebyen i Oslo. I romanen gir den kunnskapsrike forfatteren en levende beskrivelse av selve miljøet i klosteret, dagliglivet, ritualene og dynamikken mellom brødrene.
Det er framfor alt det siste aspektet som gjør romanen så umåtelig leseverdig og lærerik for min del. Her finner alt jeg har mottatt som nytt innhold i det personlige gudsforholdet, sin naturlige sammenheng i et genuint miljø. Jeg leser og fryder meg, opplever spenningen i romanens handling og finner boka midt i blinken nå som jeg har oppgitt de nevnte helgenbøkene. Aller mest gleder det meg å vite at min kone allerede har lest den og besitter de samme kunnskapene som jeg nå tilegner meg!
Mange vil sikkert mene at "Den dypfryste pateren" ikke representerer noe litterært høydepunkt, verken i generell forstand eller i Aage Haukens samlede produksjon. Det betyr ikke at den ikke har noe å gi. For meg har denne boka blitt en sammenhengende leksjon i anvendt katolisisme - i tillegg til at den underholder hele veien!

Solheim har sagt det!

I dagens Aftenposten står det en kronikk med en heller oppsiktsvekkende tittel:

Ta Gud alvorlig

Les eventuelt artikkelen her.

Tittelen er i seg selv oppsiktsvekkende; det er ikke ofte en seriøs avis kommer med en så direkte oppfordring knyttet til Gud Fader. Desto mer oppsiktsvekkende er at tittelen og kronikken er forfattet av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim, en av SVs representanter i regjeringen og en forhenværende leder av sitt parti.

Mitt behov for å være orientert om samtiden har preget hele mitt voksne liv. Derfor har jeg fulgt Erik Solheim på avstand fra han steg opp av folkedypet som en profilert partisekretær på begynnelsen av 1980-tallet, en intellektuell radikaler, en tidstypisk SVer i slutten av 20-årene. Solheim var alltid alvorlig og alltid behersket og saklig, men veldig ivrig etter å få fram sakens alle aspekter når han fikk uttale seg i mediene.

Et par år senere ble han valgt til partileder i SV, dette smått ytterliggående partiet som i 1980-tallets valg fikk slåss mer mot sperregrensen enn mot sine politiske motstandere. Solheim stilte i stadig nye gensere, lærte seg å smile til kamera og vant popularitet.

Da hjørnesteinsbedriften Viking Dekk i Askim ble nedlagt i 1992, var Solheim den partilederen som var flest ganger i lille Askim og talte lokalsamfunnets sak - til tross for at hans parti var imot bilisme, som i sin tur var så avhengig av Viking Dekks produkter. Erik Solheim holdt drømmen og håpet ved like i Askim helt til virkeligheten tok knekken på begge deler - og på Viking Dekk.

Det er en minister jeg har spesiell respekt for som i dag har skrevet en innsiktsfull kronikk i Aftenposten. Han maner til aktelse og forsiktighet i alt bistandsarbeid i andre land fordi religionens betydning må forventes å være ukjent for norske bistandsarbeidere og utviklingseksperter, men den rollen religionen spiller, må tas på alvor om man ønsker gode resultater av bistands- og utviklingsarbeid. Dette er budskapet i utviklingsministerens artikkel.

Han kunne ha valgt en annen tittel. Han kunne ha kalt artikkelen "Religionene må tas på alvor" eller "Folks trosliv må ikke undervurderes". Erik Solheim uttrykker seg imildertid ikke slik i dagens Aftenposten. Han går til sakens kjerne, nemlig Gud i den vide forstand som omfatter de fleste gudsbegreper i verdens religioner, og han bruker uten omsvøp imperativformen: "Ta Gud alvorlig".

Det eneste som mangler, er et utropstegn etter oppfordringen. Jeg måtte kikke et par ganger ekstra da jeg leste denne tittelen over bildet av den kortluggede Solheim. Det var virkelig han som hadde skrevet kronikken, og dermed må det også ha vært han som formulerte overskriften. Artikkelen kunne ha handlet om mye annet enn det den lange teksten behandler. Tittelen vekker assosiasjoner hinsides det som er kronikkens tema, og budskapet i tittelen isolert sett ligger relativt fjernt fra det vi fra før vil forbinde med den gode SV-ministeren.

Derfor var det ytterst hyggelig og oppmuntrende, det var gledelig og utfordrende å ta Solheims overskrift inn over seg i en mild lettelse over den personlige vinklingen som tittelen uttrykker: Nå har også han skjønt det!

Ta Gud alvorlig!

Uten ord

Iblant, eller rettere sagt: Ikke så rent sjelden, kjenner jeg at ordene ikke strekker til. Det er best å tie stille og la situasjonen virke på innsiden av oss.

De siste ukene har jeg hatt mange gode opplevelser med min kjære og med gode venner, og i all enkelhet har vi hatt åndsnærværelse til å forevige stundene. Dessuten gleder jeg meg så intenst til en forestående tur til Bergen! I stedet for å snakke om alt dette gode og gledesfylte serverer jeg i kveld en liten samling bilder. Om du ikke forstår hva som er stort med dette, må det være nok å vite at dette representerer viktige begivenheter i mitt liv. Om opplevelsene har vært eller kommer til å bli annerledes enn de ville ha blitt hvis jeg ikke var katolikk, er ikke godt å si, men ikke engang det spiller noen rolle her og nå. Disse bildene representerer alle noe godt, subjektivt sett.

Sangsvane på Gjølsjøen i Marker.

Borgviks Järnbruk i Grums, Värmland

Brukspatronens bolig fra 1700-tallet, Borgvik

St. Mattias-feiringen seint fredag kveld 14.05.10
Bergen sett fra Ulriken

På det jevne

Omsider har jeg følelsen av å ha landet, eller i hvert fall av å se landingsstripa foran meg, innenfor rekkevidde. Omkring 16 måneder har gått fra jeg vaklet usikkert inn til min første opplevelse med katolsk messe en mørk og hustrig onsdagskveld høsten 2008. Det var ikke da min omvendelse inntraff, men det var da den startet.

I ukene og månedene som fulgte, lot jeg meg gradvis begeistre inntil eufori over den katolske messens opphøyde skjønnhet og muligheten til å vise seg som et ydmykt fnugg i benkeradene midt imot helligdommen framme ved alteret. Etterhvert ble min begeistring styrket i dybde og bredde når jeg oppdaget hvor mye det var å lære innenfor Den katolske kirkes historiske univers. Min undring var uten grenser.

Så startet jeg å blogge og skrev flere ganger i uka om mine nye erfaringer, mine tanker og refleksjoner, mine møter med mennesker, bøker og situasjoner, og mine utenlandsreiser. Slik har det fortsatt gjennom 13 måneder med blogging, lesing, messebesøk og samtaler med pater Piotr, min store helt i lokalsamfunnet.

Påsken 2009 kom og gikk, og før april måned var omme, var jeg utmeldt av Den norske kirke og innmeldt i Den katolske kirke i Norge. Aktivitetene fortsatte med samme iver, samme glød, samme framdriftstrang - og med økende fryd over å ha gjenfunnet troen, eller rettere: Over å ha blitt gjenfunnet.

De siste 18 dagene av februar måned i år gikk med til å besøke Slovenia på en særdeles grundig planlagt og prikkfritt gjennomført rundreise og å skrive om turen i en rekke betraktende bloggtekster; se den egne fortegnelsen over disse innleggene i margen til høyre.

Et nytt selvbilde inntrådte hos meg selv mens jeg jobbet meg gjennom vakre Slovenia og alle refleksjonene i ettertid. I løpet av de nevnte 18 februardagene, som bare såvidt er tilbakelagt, begynte jeg å se meg selv som et etablert medlem av Den katolske kirke. Riktignok mangler de rituelle formalitetene rundt konversjon, ferming og første kommunion, men en framtidig dato for dette er fastsatt og ligger innenfor overskuelig framtid.

Den enorme begeistringen og euforien jeg opplevde for 12-14 måneder siden, har fått en dybde og tyngde som gjør at jeg ikke kan snakke om eufori lenger, men om en rotfestet trygghet og takknemlighet. Jeg tilhører Kirken, og Kirken tilhører meg, på samme måten som det står skrevet i Joh. 15,5: Jeg er vintreet, dere er grenene.

Jeg er en av disse grenene, eller i hvert fall en liten, inntørket kvist, og jeg er en del av treet, Kristus, Kirken.

Det store skiftet i identitet og selvoppfatning har funnet sted hos meg! I min bevissthet er jeg simpelthen katolikk og er både tilfreds og takknemlig over å være nettopp det. Jeg vet at jeg har tilegnet meg kunnskaper om Den katolske kirke som selv de best utdannede RLE-lærere blant mine kolleger kan misunne meg. Jeg har fått den store opplevelsen av tilhørighet. Jeg trenger ikke iveren og begeistringen lenger; jeg har funnet trygghet innenfor Kirken som fant meg før det var for seint.

I et innlegg jeg skrev 24. juni i fjor og ga tittelen "Grøss!", beskrev jeg min daværende, dyptfølte frykt for selve konversjonshandlingen. Liturgien jeg hadde fått utlevert på 3 A4-sider, ga meg glimt av en forestilling med meg i sentrum og med absolutt alle tenkelige muligheter til å begå en flause av uopprettelige dimensjoner.

Jeg grøsser ikke nå lenger. Tiden har vært på min side, prosessen har jobbet i meg samtidig som jeg har jobbet med prosessen. Månedene som gjenstår til konversjonen, er en behagelig etappe der jeg som nevnt får sjanse til å ta ned de uværsskyene som ennå henger over meg og truer min tilværelse. Jeg rekker det, jeg har tid nok, for min mentalitet i forhold til en kristeligreligiøs identitet har gjennomgått en metamorfose jeg håpet på, men knapt trodde var mulig.

Oppholdet i det katolske Slovenia gjorde noe med meg. Møtet med Den kappekledde Jomfru Maria i Ptujska Gora åpenbarte meg selv som en av de tusener av figurer som står i ly under Marias utspente kappe. Jeg er tatt inn under vernet fordi jeg ønsket tilhørighet nettopp der.

Har du sett filmen "Engelskmannen som gikk opp på en ås men kom ned fra et fjell"? Omtrent noe slikt som denne tittelen uttrykker, har skjedd med meg. Jeg er hedningen som gikk inn i en kirke og kom ut av et hjem. Metamorfosen i mitt indre har funnet sted i så stor grad at jeg nå fornemmer slutten på den. Herfra blir alt bare bedre!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet!

Det vakreste rommet i Askim

Innleggene på denne bloggen har fra først til sist vært fylt av ord. Mine egne og personlige, men akk! så mange ord! I går ettermiddag, på min ukentlige stille stund i kirken etter jobben på fredager, hadde jeg kamera med og tok noen bilder i dette kirkerommet hvor jeg har hatt så mange dype, personlige og skjellsettende opplevelser i de siste 15 månedene. Dette er stedet hvor jeg skal avlegge mine konversjonsløfter til Den katolske kirke den 10. oktober i år. Bildene av dette for meg så kjente kirkerommet fyller meg med glede og fred. Med disse bildene fra Mariakirken ønsker jeg god helg!

Helg i St. Olav

I den delen av bloggens arkiv som bare jeg selv har tilgang til, ligger en liste over kommende temaer jeg skal skrive om. Listen inneholder pr. i dag mange nok stikkord til regelmessig blogging de neste to ukene. Likevel velger jeg å se bort fra alle de mer eller mindre planlagte temaene i dag.
Det var verken tid eller energi igjen til å skrive noe nytt i går, fredag. Når arbeidsuka er over, er det oftest mer enn tilfredsstillende nok å ikke gjøre noe som helst nyttig, bare forsøke å være et triveligst mulig medmenneske i hjemmet.
Nå som det er blitt lørdag formiddag, står vi foran en helg som har alle muligheter i seg til å bli minneverdig. Vi skal reise bort og oppleve ting litt utenom våre vanlige aktiviteter. Etter planen er det til og med tenkt at vi skal feire messe i St. Olav domkirke i Oslo søndag formiddag før turen går videre til neste begivenhet. Kanskje hilser vi på noen vi kjenner utenfor kirken; det er alltid hyggelig.
Om bare halvannet døgn er vi tilbake i hjemmet, men akkurat nå som helgens mange planer ligger foran oss, har vi barnets spente forventning i kroppen foran disse opplevelsene som i flere uker har vært knyttet til datoene i dag og i morgen.
Det er godt å ha evnen til å glede seg! Da blir all ventetid kort, og enhver opplevelse litt større. Det blir simpelthen flere av slike dager som er omtalt i det kjente, svenske sitatet av forfatteren Pjotr Pavlenko:
"Livet är inte de dagar som gått, utan de dagar man minns."

Embolismen

På katolsk.no kan vi lese en generell orientering om den katolske messens struktur slik den foreskrives i Missale Romanum. Vi leser bl.a. om bønnen Fadervår i forbindelse med kommunionen:
"Celebranten alene tilføyer embolismen, mens folket avslutter med doksologien."
Det er en fantastisk språkføring i denne teksten. Vi merker oss især ordene embolismen og doksologien.
Da jeg begynte å gå regelmessig til messe i den lokale, katolske kirken, ble jeg forundret over hele framføringen av Fadervår. Først og fremst registrerte jeg ved aller første tilfelle at i Den katolske kirke benyttes fremdeles den "gamle" versjonen av Fadervår med konjunktivformer i de tre første bønnene:
"Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje..."
Jeg husker godt at jeg uvilkårlig smilte litt for meg selv da det gikk opp for meg at jeg befant meg i et ikke-statlig kirkerom. Her var ikke liturgien noen del av norsk lov og altså ikke underlagt statsdirigert språkrøkt.
Det neste som skjedde av overraskelser i Fadervår var at det etter "...men fri oss fra det onde" kom et lengre innskudd framført av pateren alene. Det er dette som kalles "embolismen" i sitatet ovenfor. "Embolisme" kommer fra gresk og er et uttrykk for et innskudd av ulike slag, avhengig av konteksten. Embolismen i Fadervår er innholdsrik og viktig, og jeg kommer snart tilbake til den.
Etter paterens innskudd - embolisme - følger lovprisningen: "For riket er ditt og makten og æren i all evighet." Ordet "doksologi" er som kjent det greske uttrykket for "lovprisning". I andre sammenheng sløyfes doksologien i Fadervår, har jeg erfart, og jeg finner det interessant å avslutte bønnen med "...men fri oss fra det onde. Amen." Jeg husker å ha lært i min ungdom at den tradisjonelle avslutningen, doksologien, ikke hører med i de nytestamentlige originalmanuskriptene. Derfor er det som om vi ber Fadervår helt i tråd med versjonen fra Jesus selv når vi i forbindelse med f.eks. rosenkransen ber Fadervår uten doksologien.
Men det interessante, det teologisk viktige og det personlig oppbyggelige er embolismen. Her sier pateren som kjent:
"Fri oss Herre, fra alt ondt, og gi oss nådig fred i våre dager, så vi med din barmhjertighets hjelp alltid må være fri fra synd og trygget mot all trengsel, mens vi lever i det salige håp og venter vår Frelser Jesu Kristi komme."
I lang tid stusset jeg litt over at presten virkelig ber om at vi må bli fri fra synd. Jeg fant det snodig, men valgte å la være å gå inn i problemstillingen. Slik gikk mange måneder mens jeg unngikk å slippe denne formuleringen innpå meg.
Så plutselig en søndag i september, mens vi sto oppreist under messen og gjorde et opphold slik at pateren kunne framføre embolismen på vegne av oss alle, gikk det plutselig opp for meg hvordan formuleringen må forstås, og jeg ble grepet av dyp og intens glede og takknemlighet over løsningen:
Ytringen om å være fri fra synd lyder jo i sin helhet: "...så vi med din barmhjertighets hjelp alltid må være fri fra synd..."
Jeg oppfattet plutselig at dette ikke innebærer at vi skal streve med å gjøre alle våre tanker, ord og gjerninger fri for synd. Dette er en umulighet teologisk sett og kan ikke være meningen med denne formuleringen.
Derimot må vi fokusere på "med din barmhjertighets hjelp", som henspiller på de nådemidler Gud har gitt oss gjennom Kirken. Her er kommunionens sakrament og her er botens sakrament. Begge er midler til syndsforlatelse, til å bli renset for all ondskap utført siden forrige deltakelse i sakramentet.
Hvilken nåde! Hvilken barmhjertighet! Hvilken mulighet gjennom Kirken! Med Guds barmhjertighets hjelp er det faktisk mulig å leve med alle synder tilgitt til enhver tid. Det må være slik vi skal forstå denne midterste delen av embolismen. Hver gang jeg har vært til messe etter den nevnte søndagen i forrige måned, har jeg gledet meg til å høre nettopp dette utsagnet fra pateren før vi alle bryter løs med doksologien. Fadervår har fått en helt ny betydning hos meg etter at jeg lærte å delta i bønnen på katolsk vis!
Fra en av de mange svenske og katolske bloggene jeg følger, gjengir jeg følgende sitat:
When the great English writer, G.K. Chesterton was asked why he became a Catholic, he responded "to have my sins forgiven."
Og jeg avslutter denne studien i takknemlighet med et utdrag fra Kirkens egen Gloria:
Gratias agimus tibi propter magnam gloriam tuam, Domine Deus, Rex Caelestis, Deus Pater omnipotens.

Katolsk ettermiddag

Hadde det ikke vært for at postbudene her omkring kjører ATV nå for tiden, hadde dagens post til min adresse veid tungt i sykkelveska de brukte før i tiden. I dag kom både Broen og en bokpakke jeg har bestilt.

Rett fra min ukentlige ukeavslutning foran Maria-statuen i den katolske kirken her hvor jeg bor, kom jeg hjem og fant først av alt tidsskriftet Broen i postkassa. Hvilken glede! Som jeg skrev for mindre enn ei uke siden, begynter jeg å vente intenst på å få Broen i posten straks jeg så at et nytt nummer var blitt utgitt. Da jeg fant bladet her, med mitt eget navn påtrykt i mottakerfeltet, visste jeg at jeg er skikkelig innrullert i Den katolske kirkes medlemsregister. Nå er tiden kommet da bladet kan ligge framme for at både jeg selv, andre familiemedlemmer og husets gjester skal kunne bla i det når som helst. "Katolsk kirkeblad", står det som undertittel. Nå ligger det særdeles tilgjengelig på bordet mellom sofaen og den beste lenestolen, mellom en reisehåndbok for Italia og lærebok i polsk. Bladet pynter opp hele stua - det syns nå i hvert fall jeg!

Postkassa inneholdt imidlertid mer enn bare Broen i dag! Det er derfor dagens post her i huset ville vært en byrde for tidligere tiders postbud. En pakke med 4 bøker fra St. Olav Forlag var også blant posten. Pakka inneholdt 4 bøker som jeg bestilte på mandag, og som jeg med stor forventning vil lese i sommer - med mindre pater Piotr har bedre forslag når jeg møter ham til samtale på onsdag.

De fire bøkene er:

• "Om Guds åpenbaring" fra Det annet Vatikankonsil.
• "Kirken" fra Det annet Vatikankonsil.
• "Dagsorden for det tredje årtusen" av Pave Johannes Paul II.
• "Å leve med Kirken" av kardinal Christoph Schönborn.

Det er mange grunner til at jeg ønsker å lese nettopp disse bøkene. I stedet for å fortelle om forventningene på forhånd, vil jeg heller kommentere bøkene slik jeg faktisk oppfatter dem etter at jeg har lest dem. Det betyr nok at det kan gå noen uker før alle bøkene er lest; jeg har jo også annen og atskillig lødigere litteratur jeg vil tilegne meg innimellom.

Nå er en ny helg på vei inn over oss. Fra en god venn i Uddevalla fikk jeg en tekstmelding i formiddag: "Glad midsommar från Bästkusten!" Sånn har svenskene det. Knapt en halv arbeidsdag i dag, og en nesten helt stengt forretningsstand i morgen. Det skal feires for alle penga der øst, men her hos oss tar vi det litt mer ro. St. Hans er ikke før på tirsdag. Det skulle bety at jeg rekker både litt vedlikehold på hytta, litt familieliv og litt lesing i løpet av helgen. Når har jeg sannelig mye godt å boltre meg i, både av lesestoff og aktiviteter!

God helg - og glad midsommar til svenske blogglesere!

"For I will consider my cat..."

Min dragning mot Den katolske kirke denne vinteren og våren har vekket i meg en fornyet interesse for de klassiske musikkverkene jeg har i platesamlingen. Tidligere har jeg skrevet om både Pergolesis "Stabat Mater" og om Anton Bruckners "Te Deum".
Utvalget av gode, katolske verker er utømmelig. Det er ingen kunst å unngå Bach og Händels protestantiske kantater og oratorier på tysk og engelsk; det vrimler av komponister både før og etter deres tid som har holdt seg til den katolske messen og de liturgiske tekstene i pavekirken - oftest på latin.
I min glede over å ha registrert meg som medlem i Den katolske kirke sist mandag har jeg brukt litt tid på Benjamin Brittens hemningsløse lovprisningsverk "Rejoice in the Lamb".
Benjamin Britten var en 1900-tallskomponist (1913-76) fra Storbritannia. Jeg må innrømme at jeg ikke har sikre holdepunkter for å hevde at han var katolikk, men enkelte av titlene på hans mange sakrale komposisjoner kan tyde på det ("Hymn to the Virgin; Te Deum; Jubilate Deo; Missa Brevis; Hymn to St. Cecilia).
I 1943 presenterte han verket "Rejoice in the Lamb", et verk for kor, solister og orgel med tekst av 1700-tallsdikteren Christopher Smart (1722-71). Smart er i våre dager ikke kjent for stort annet enn teksten til "Rejoice in the Lamb", og tittelen var opprinnelig på latin: "Jubilate Agno". Teksten ble oppdaget så seint som i 1939, og deretter gikk det altså bare 4 år før Benjamin Britten hadde gjort det til hovedbestanddelen i et glimrende korverk for lovprisning av Gud.
Christopher Smart var innlagt på sinnssykeasyl da han skrev teksten. Han ville lovprise Skaperen og Frelseren i sitt monumentale dikt, og han tok utgangspunkt i de nære ting. Herunder sin katt Jeoffry.
Jeg opplever den engelske teksten i "Rejoice in the Lamb" som både from og underholdende på samme tid. Dette skyldes nok de sidene hos tekstforfatteren som gjorde at hans samtid oppfattet ham som sinnslidende. Når han bruker sin kjære katts medfødte egenskaper som bilde på Skaperens fullkomne hensikter, blir det tidvis så høytidelig i sin hverdagslighet at det påkaller latteren. Og jeg vil si: Desto større blir gleden over skaperverket som vi moderne, respektfullt lyttende mennesker deler med den lettere sinnsforvirrede Christopher Smart, godt hjulpet av Benjamin Brittens modernistiske tydeliggjøring av teksten.
Her kommer "Rejoice in the Lamb" del II, der vi hører om Christopher Smarts kjære katt Jeoffry. Fotoet øverst i dette innlegget, kjære lesere, er min families egen huskatt, som lyder det atskillig mer bibelske navnet Samson.

For I will consider my cat Jeoffry.
For he is the servant of the Living God, duly and daily serving him.
For at the first glance of the glory of God in the East he worships in his way.
For this is done by wreathing his body seven times round with elegant quickness.
For he knows that God is his Saviour.
For God has blessed him in the variety of his movements.
For there is nothing sweeter than his peace when at rest.
For I am possessed of a cat, surpassing in beauty, from whom I take occasion to bless Almighty God.