Et oppgjør med språkføringen (3)

Et sosialt virkemiddel
Dette er tredje innlegg i en serie som i bunn og grunn handler om banning og bruk av bannskap.
I dagens innlegg skal jeg forsøke å lete etter grensen mellom aksept og fordømmelse av banning. Jeg er klar over at dette temaet er helt søkt og både banalt og uvesentlig for veldig mange mennesker, men jeg for min del trenger å få nytt perspektiv på temaet.
Jeg har lett etter klare utsagn om bannskap i Den katolske kirkes katekisme. Det er mulig jeg ikke har lett godt nok, men jeg finner ikke noe klarere enn avsnitt 2146:

«Det annet bud forbyr å misbruke Guds navn, det vil si all utidig bruk av Guds, Jesu Kristi, Jomfru Marias og alle helgeners navn.»
Dette utsagnet handler egentlig ikke om bannskap i vulgær forstand, men utsagnet viser likevel til et forbud mot «all utidig bruk» av navn fra de helliges krets, og handler også om bruk i mer overført betydning.
En tydeligere formaning finner vi hos Paulus, naturligvis, i Efeserbrevet 5,4:

«Rå ord, tåpelig tale og grovt snakk er også upassende. Si heller takk til Gud!»

Trolig er det bibelsitater som dette som har satt bannskap i et ensidig negativt lys blant kristne i vår del av verden, og kanskje i mange andre verdensdeler også. Fra min oppvekst husker jeg hvordan formaninger i Paulus-brevene var høyt elsket lesning på bedehuset. Klare og betingelsesløse ordrer om å avstå fra goder og frihet, legge bånd på følelser og språk, tøyle kropp og sjel. En ukjærlig anvendelse av slike Pauli ord representerte et sett med enkle svar på kompliserte spørsmål.
Det er derfor jeg har slikt behov for å gjennomgå bannskapens rolle i en persons valg av språklige koder og stilarter.
I min langsomme vekst innen katolsk tro og bevissthet har jeg ikke rent få ganger undret meg på om de pietistiske predikantene fra min ungdomstid iblant glemte nåden og syndstilgivelsen i sin iver etter å tilfredsstille de tallrike, detaljerte formaningene i Paulus-brevene.
Jeg har stor glede av de små heftene fra Maximilian Kolbe Utgivelser. Derfra kommer et hefte om skriftemålets sakrament, «Vend om», utgitt 2008. Her finner vi i avsnittet «Skriftespeil» en serie direkte spørsmål basert på de 10 bud: «Har jeg misbrukt Guds navn eller bannet?» Selvsagt er tendensen til å banne noe som en katolikk kan framføre under anger i et skriftemål. Slik sett kunne jeg latt temaet ligge og bare bekjent ved hvert skriftemål, men jeg trenger å gå lenger; jeg trenger å analysere banningens funksjon.
Derfor er det mer relevant lesestoff i heftet «Vend om». På side 43 leser vi dette om vanesynd:

«Vanesynd er et begrep. Dette er synder som nærmest blir en del av oss, og det virker meget vanskelig å gjøre noe med dem.[...] Jo oftere vi begår slike vanesynder, jo vanskeligere blir det å slutte, og kanskje mer problematisk: Vi begynner å tro at det ikke er så farlig, eller at det ikke finnes noen løsning, eller at vi ikke trenger å skrifte det siden vi har gjort det så ofte.»
En mer presis beskrivelse av hvordan banning fungerer for den enkelte, kan vanskelig lages. Som fersk katolikk står jeg i valget mellom enten å forsøke så langt som mulig å kutte ut banning for å tilfredsstille de tradisjonelle nordmennene i min nærhet som oppfatter bannskap som direkte upassende for en troende, eller å fortsette å banne – eller nøye meg med å moderere banningen – for å praktisere min tro på syndenes forlatelse, skriftemålets verdi og menneskets uavvendelige skyld.

I en bok jeg i sin tid leste til studiet i lingvistikk, fant jeg følgende utsagn: «Svordomar har också en uppenbar funktion i att uttrycka attityder till lyssnaren.» (Per Linell: Människans språk. Liber Läromedel, Lund 1978.) Her framkommer en skillelinje av uvurderlig betydning: Den som benytter seg av bannskap, signaliserer en nedsettende holdning til dem han snakker med eller til sine medmennesker i alminnelighet. En slik holdning er ingen katolikk verdig, ei heller for noen annen oppegående og ansvarlig person.
Bruk av bannskap kan dermed defineres som sosialt uheldig for den som velger en slik språkføring. Dette er en vel så viktig grunn til å avstå fra eller begrense bannskap som sitatet fra Efeserbrevet og lignende referanser.
Samtidig finnes det tilfeller der aggresjon, begrunnet sinne, sorg og håpløshet kan framkalle bannskap hos den som rammes. Iblant er dette en god grunn til å slippe ut følelsene – heller banne enn slå! Dette er synder som uten særlig skam kan tas med i et skriftemål. Samtidig kan også en slik situasjon gi eventuelle vitner inntrykket av at den som reagerer med bannskap, har mistet kontrollen, et inntrykk som igjen er uheldig sosialt sett.
La meg til slutt i denne betraktningen ta med en høyst sann historie om min kjære far, som selv er et eksempel på en mann opplært og knuget av pietistisk kristendom. For mange år siden sto han på en stige og malte huset. Han hektet et nyåpnet trelitersspann med hvitmaling på kroken som hang på et stigetrinn høyt oppe, og idet han selv tok ett steg høyere, ga kroken etter, rettet seg ut som spaghetti og sendte malingspannet deisende ned på belegningssteinen nedenfor. Enda min far var helt alene der han sto oppe på østveggen, utbrøt han ikke annet enn: «Usj!» - påstår han selv. Der synes jeg nok kontrollen tok overhånd.

Bildet: Skjellsord eller bannskap? Statsministeren fornærmes på en mur på Sardinia.

I diktform

Dagens innlegg er til dels kjedelig å skrive, men forhåpentligvis langt mer givende å lese enn det som vanligvis spres utover denne bloggrullen. Jeg må vende tilbake til mitt innlegg fra 28. januar, min indirekte syndsbekjennelse med tittelen "Mea maxima culpa". I en av kommentarene siterte Ulv et dikt med samme tittel av Jens Bjørneboe.
Yr av poetisk nysgjerrighet har jeg omsider kommet meg til biblioteket og funnet ei bok med Bjørneboes samlede dikt. "Mea maxima culpa" ble første gang utgitt i diktsamlingen "Fugleelskerne" i 1966.
Mannen med det strenge blikket på bildet til høyre er St. Paulus slik han er framstilt i en statue ved inngangen til Basilica di San Paolo Fuori Le Mura i Roma. Om jeg kunne vende apostelens blikk innover i meg selv ville det kanskje ha gitt meg et snev av den refselse jeg vet at jeg fortjener, et soningsbehov som Bjørneboe så inderlig vel setter ord på på denne måten:

Mea Maxima Culpa

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
"Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?"
Hvem er et menneske, som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

Spør meg om "skyld"! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva én har syndet, har vi alle gjort!

Vi har sett uskyld, og vi skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjensler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjensler, alt vi kunne se!

Vi har lidt urett. Vi begikk det selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod!

I våre hjerter der er loven lagt,
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slaktehus!

Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, dén frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?

San Paolo Fuori Le Mura

Hadde det ikke vært for 2 bilderike innlegg på bloggen Oroa dig inte - Gud finns nog, hadde vi neppe tatt oss fram til Basilica di San Paolo Fuori Le Mura i Roma i forrige uke. Katedralen ligger langt sør for Roma sentrum, men var lett å finne når vi tok Metroen til stasjonen som bærer katedralens navn. Derfra var det godt skiltet, og spaserturen tok drøyt 10 minutter. Den lengste delen av vandringen foregikk faktisk rundt kirken, for hovedinngangen er i motsatt ende av der man først kommer fram.

Det var imponerende, virkelig et slående byggverk! Av bildeseriene på den nevnte svenske bloggen hadde vi nok sett at dette var noe helt spesielt. Dimensjonene, kraften og den majestetiske demonstrasjonen av urokkelighet ble tydelige først når vi sto utenfor den endeløse, dobbelte søylegangen som omkranser hagen utenfor hoveddøra.

Bildet til venstre øverst viser denne hagen, mens det neste bildet viser nettopp søylerekkene ved porten.

Jeg har skrevet flere ganger på denne bloggen at Paulus ikke er min favoritt. Det var derfor unektelig med en viss skepsis at jeg tok med min kjære for å se nettopp denne basilikaen som er viet den brevskrivende apostelen. I en krypt under kirken hviler hans jordiske levninger. Det var kanskje akkurat da jeg fikk se den eldgamle muren som skjuler hans grav under kirken at jeg fant det helt OK å være i denne fantastiske katedralen som hedrer hans minne: Det er ingen tvil om at Paulus er død. Han skrev sitt siste brev for svært lang tid siden. Dessuten er det ikke hans skyld at jeg har pådratt meg et så dårlig forhold til hans skriftlige budskap; skylden for dette ligger nok hos protestantiske, lavkirkelige og bortimot fundamentalistiske predikanter som jeg med stigende skrekk og ulyst lyttet til i min fjerne ungdomstid.

Skjønt, under besøket i Basilica di San Paolo Fuori le Mura - det lange navnet forklarer at basilikaen ligger utenfor Romas gamle bymurer, til forskjell fra en San Paolo-katedral som ligger innenfor - fikk jeg et bestemt inntrykk av at det slett ikke er bare jeg som har dårlige assosiasjoner til Paulus' skriftlige verk. Den veldige statuen av ham ved siden av hovedinngangen gir ikke akkurat inntrykk av en mild og sympatisk veileder. Det er snarere en innful strenghet over ansiktsuttrykket til figuren med skriftrullene og sverdet; se bildet.

Strenghet uttrykker også de mange snorrette søylerekkene inne i og utenfor katedralen. Her er det absolutt regelmessighet, en nesten militant orden og symmetri. Interiøret i katedralen er vakkert med avstemte farger og rike dekorasjoner, men de geometriske formene, de rette vinklene og den utilnærmelige strukturen i bygningen gjenspeiler noe av Paulusbrevenes krav og formaninger i skjønn forening med nådeforkynnelsen.

Det nederste bildet sier alt om kirkeskipets kjølige regelmessighet. Kanskje er det bare jeg som rent subjektivt tolker mine antipaulinske holdninger inn i byggverket, eller kanskje er det slik også de gamle arkitektene har tenkt seg det?

- - -

For å se bilder lagt ut av bloggeren Bitte, besøk hennes 2 innlegg fra Basilica di San Paolo fra 23. april og 20. juli. En varm takk fra min kone og meg til Bitte for disse to innleggene! Uten disse bildene hadde vi ikke tatt oss bryet med å besøke denne fantastiske basilikaen!