Maria og Treenigheten

Bildet: "Marias kroning ved Treenigheten", Hans Baldung Grien. Fra nettstedet www.pylgeralmanak.nl.

En av de første katolske bøkene jeg leste, var "Å tro på den treenige Gud" av Gisberg Greshake. Det var pateren i kirken her hvor jeg bor, som lånte meg den ved innledningen til min opplæring i retning av å bli katolikk. Jeg slet en del med å forholde meg til den relativt tynne boka, noe jeg nevnte i et innlegg 10. mars 2009, mens jeg ennå drev og leste den.
Nå har jeg kjøpt boka for å eie den selv, og for å kunne bruke den som referanse når det trengs. Jeg har nemlig ikke klart å slippe taket i Greshakes kapittel "Trinitariske bilder", der han kommenterer Treenigheten slik den er framstilt i en rekke kunstverk fra tidlig og sen middelalder og, som bildet ovenfor, fra renessansen. Kunstneren Hans Baldung Grien levde fra 1480 til 1545 og var ifølge Wikipedia den dyktigste eleven til Albrecht Dürer. Griens utsmykning av høyalteret i Freiburg Münster er nevnt i artikkelen, og det er nettopp denne utsmykningen som er avbildet ovenfor og som Greshake kommenterer.
Bildet viser Den hellige Ånd øverst, som en due i den solfylte halvsirkelen. Til venstre sitter Jesus og til høyre Gud Fader. I midten finner vi Jomfru Maria i ferd med å få en krone plassert på hodet av Faderen og Sønnen. Greshake viser til de geometriske figurene i bildet der også Marias håndstilling understreker møtet mellom flere triangler. Vi siterer Greshake i den norske utgaven av Gunnar Wicklund-Hansen fra 1999:

"Hodene til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd danner her en trekant, som kunstneren har sett seg ut som det optiske midtpunktet for hele bildet. Det dreier seg altså virkelig om en fremstilling av Treenigheten. Likevel kommer her Maria til som et fjerde element. Hennes hode danner med Faderens og Sønnens hoder likeledes en trekant [...] trekanten [blir] i høyeste grad dannet ved Faderens og Sønnens hoder og Marias hender, som i en spiss vender nedover [...]."

Da jeg leste dette for første gang, som en søkende som ennå ikke hadde funnet troen, begynte jeg å lure på hvordan Marias posisjon virkelig skulle forstås, men på neste side griper teologen Greshake inn og presiserer:

"Hvis man ser nøyere etter, lar trekanten som Fader, Sønn og Maria danner, seg ikke forstå som del av en firkant. Den er snarere projiseringen av den øvre, trinitariske trekant inn i et imginært rom. Herved vil spissen av den øvre trekanten (Ånden) bli gjenspeilet i Maria. Det betyr: Nettopp det "sted" i Treenigheten som vi har betegnet som 'Guds ut over seg selv', nemlig den Hellige Ånd, svarer den forherligede Guds mor til som et speilbilde."

Så langt Gisbert Greshake og hans akademiske forklaring. Bruken av Hans Baldung Griens altertavle gir et godt innblikk i Marias posisjon i katolsk teologi og i hennes rolle i overleveringene fra de tidligste tider etter Jesu død og oppstandelse.
Når jeg nå ser fram til å bli opptatt i Kirken etter en langvarig og intens prosess, har det vært nødvendig å lære mest mulig om Maria, som vi ellers er så fattige på kunnskap om i vårt protestantdominerte land. Maria fyller rollen som Gud Faders kvinnelige motstykke, hun er Gudfødersken i Den hellige Familie, og hun speiler Gud på jorden slik Den hellige Ånd speiler Gud i himmelen.
Jeg synes det er vakkert og logisk, og det gjør faktisk hele det kristne budskap mer fullkomment og lettere å forholde seg til. Læren blir mindre tørr og teoretisk, og de jordiske får sin stedlige representant i himmelen - Advocata nostra. Derfor har det vært nødvendig for meg å skrive om Maria så mange ganger. Det har tatt tid å forstå hennes stilling. Min katolske tro er meningsfylt og formfullendt nettopp takket være Maria.

Å hedre et bilde

Enda en gang er det den lille statuen av Vår Frue av Fátima slik den står i Mariakirken i Askim som innleder et innlegg på denne bloggen. Dette er forøvrig det nest siste i en sammenhengende rekke på i alt 10 innlegg om Jomfru Maria Guds Mor. Bildet ovenfor tok jeg så sent som i går, og det viser en litt annen vinkel og er dessuten litt skarpere i kontrastene enn forrige bilde, som bl.a. ble omtalt den 27. august.
Jeg har begynt å forholde meg til denne Maria-figuren som en reell avbildning av Maria selv. Det er tydelig at jeg ikke er alene om å innta en slik konkret holdning til figuren: Noen i menigheten sørger for at det alltid er friske blomster rundt figuren; på bildet fra i går står det faktisk noen orkideer rundt statuens sokkel.

Mest slående er imidlertid den langsomt voksende samlingen av rosenkranser som henger rundt Marias hender, som er samlet i bønn. På bildet til venstre er hendene med rosenkransene forstørret, og vi ser at fem eller seks rosenkranser er hengt rundt hendene, en from handling utført av troende og bedende katolikker fra Indre Østfold.
I begynnelsen, ved mine første besøk i kirken for snart 2 år siden, ble jeg litt forundret over å se denne spontane og personlige utsmykkingen av en detalj i kirkerommet. Senere ble jeg vàr at en ny rosenkrans var kommet på plass, og senere enda én og i sommer en til. Denne gavetildelingen har etterhvert imponert meg og gjort meg overbevist om at jeg på ingen måte er alene om troen på Den Hellige Jomfru her i lokalmiljøet.
Den katolske kirkes katekisme åpner tolerant for heder til helgenbilder ettersom det helt klart er den avbildede personen og ikke bildet som sådant som hederen tilkommer. Allerede i mitt blogginnlegg "Om å bli katolsk" i april i år gjorde jeg meg ferdig med tvil og spekulasjoner rundt dette temaet og siterte katekismen:
"For den ære som vises bildet, går til den som er avbildet, og den som ærer bildet, ærer den person som er fremstilt."
Dette synet på menneskers holdning til helgenbilder gjør det mulig å utføre avanserte symbolhandlinger. De som har skjenket en rosenkrans til Maria-figuren i min hjemlige kirke, har villet vise Den Hellige Jomfru en spesiell hengivenhet eller takknemlighet. I sin fromhet har de gjort dette under et besøk i kirken vel vitende om at Himmeldronningen, Maria Guds Mor, ser deres handling og oppfatter symbolikken.
Denne muligheten til å uttrykke sine innerste tanker gjennom symbolhandlinger gjør Kirken så menneskelig og folkekjær i mine øyne. Dette demonstrerer også Marias rolle som talsperson for alt det kvinnelige og moderlige i det guddommelige uttrykk. Hennes posisjon, om enn beskjeden i framtreden, er av aller største betydning, og hvordan dette har nedfelt seg i Kirkens totusenårige tradisjon vil være tema i det neste innlegget på denne bloggen.
"O clemens, o pia, o dulcis Virgo, Maria."

"Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria."

Én person - mange gjengivelser

Blant de mange avbildningene av Maria som jeg har støtt på siden den katolske delen av midt liv inntrådte vinteren 2008-09, vil jeg denne gang bringe seks bilder som representerer hvert sitt særpreg i læren om Maria. Her blir det for én gangs skyld mer bilder enn tekst.

Høyt hevet:

Himmeldronningen med Sønnen på sokkel over plassen ved Santa Maria Maggiore, Roma.

Den vakreste:

Dronningen av Rosenkransen, midt i Santa Maria sopra Minerva, Roma. Denne statuen, omtrent 1½ ganger det vi vil regne som naturlig størrelse, er preget av en hverdagslig og uskyldig skjønnhet, og jeg valgte for lenge siden å benytte dette som profilfoto på denne bloggen.

Den eldste:
Den sorte Madonna i Częstochowa, Polen. Bildet stammer fra et tidlig århundre e.Kr., og tradisjonen hevder at det ble malt av evangelisten Lukas. Stort eldre kan ikke en Maria-avbildning være.

Den sørgende:
I en nisje i muren like innenfor hovedporten til Krakóws gamleby står et stort krusifiks med den sørgende Maria Guds Mor på den ene siden og Josef på den andre. Figuren av Maria er ikke mer enn 60-70 cm høy, men i sin senmiddelalderstil utstråler den likevel tung, følelsesmessig smerte ved korsets fot.

Den gjenkjennelige:

En kopi av Vår Frue av Fátima, plassert på et veialter i Slovenia. Kronen på hodet, det mørke håret og de samlede håndflatene lar oss raskt kjenne igjen posituren, og vårt blikk møter figurens som i et gjensyn.

Den moderne:
En forferdet Maria ved korset utgjør et av glassmaleriene i min hjemlige, katolske kirke, Mariakirken i Askim.

"Et Jesum benedictum fructum vetris tui, nobis post hoc exilium ostende."

"Og når vår utlendighets tid er forbi, vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt."

Troens avtrykk

Dette vakre Madonna-bildet fant jeg på en grunnmur i Roma i påsken. Bygningen ligger i Via della Scala i bydelen Trastevere, men jeg observerte samme bilde også enkelte andre steder.
Jeg synes et slikt bilde som dette setter i gang flere tanker enn mange andre billedframstillinger av Jomfru Maria. Størrelsen på bildet er beskjedent; det dekket en flate mindre enn et A4-ark. Det ser ut vil å være sprayet på muren ved hjelp av en sjablong. Bildet er høyst todimensjonalt og utført, som man ser, kun i sort med murens farge som kontrast.
Hva slags person er det som har tatt seg bryet med å utsmykke annen manns grunnmur på denne måten? Hva forestiller den spesielle borden under bildet, er det stiliserte bokstaver, eller er det bare en dekorasjon? Hva for drivkraft ligger bak den handlingen det har vært å spraye bildet på muren? Har det vært en handling i natt og mørke, eller har det foregått på dagtid med forbipasserende tilskuere og vitner?
Disse spørsmålene får vi aldri svar på, men de melder seg raskt, og de handler mer om den eller dem som har utsmykket muren på denne måten, enn de to kjente personene som bildet framstiller.
I Norge er det mildt sagt langt mellom grafitti av denne typen. Det nærmeste vi kommer er ord som "Jesus lever" skrevet av ungdommer fra sekter hvor de er blitt herlig frelst. I det katolske Italia derimot, vekker et bilde av Maria med barnet større glede og gjenkjennelse blant folk.
Selv om vi aldri får vite hvem som står bak denne beskjedne veggdekorasjonen, er det neppe noen tvil om at hensikten er positiv. Her ligger det idel tro og tillit bak, og bildet blir en påminnelse om fred og trygghet skapt ved kvinnen og barnet som er avbildet på denne måten.
Et anonymt bilde av Maria med Jesusbarnet blir aldri påtrengende. Det er derimot et avtrykk av troen hos ett eller flere mennesker som laget det. Sett i perspektiv av Romas øvrige gigantiske severdigheter er dette avtrykket på en tilfeldig murvegg et lavmælt bevis på at ennå finnes troen i verden.
- - -
Dette innlegget har vært påtenkt i noen dager, og arbeidstittelen i mitt hode har vært klar hele tiden: "Skriften på veggen". Før jeg kom i gang med å skrive innlegget, rakk jeg imidlertid å bla igjennom dagens lokalavis for annen gang i dag, og der oppdaget jeg at denne tittelen er i bruk allerede: Den nye, norske kriminalfilmen med Varg Veum som frontfigur heter nettopp "Skriften på veggen", og den er såkalt kinoaktuell i disse dager.
En forveksling her ville jeg ikke risikere. Dessuten er de tre ordene en velkjent klisjé hentet fra Det Gamle Testamentet - Daniels bok om jeg ikke husker feil - og det var egentlig ikke særlig oppfinnsomt fra min side å benytte dette som tittel.
Dermed falt valget på "Troens avtrykk". Kanskje ble det en litt annen tekst på den måten.

Lourdes

Det er bare noen dager siden jeg viste bildet av disse to Maria-figurene i et innlegg. Begge var på plass, hver for seg, i innlegget "Gudfeldigheter" den 21. august. Det er en helt spesiell grunn til at de er tatt med i dag igjen.
Jeg tror nemlig at disse to figurene må ha sitt opphav i den salige Bernadette Soubirous' visjoner i Lourdes i 1858, denne fantastiske historien som jeg omtalte så sent som i gårsdagens innlegg.
Bernadette hevdet at den lille kvinneskikkelsen hun møtte, alltid hadde en rosenkrans hengende fra høyre arm. Det har også begge de to figurene ovenfor, der den ene står i en nisje høyt oppe på en vegg i borggården i Wawel-slottet i Kraków, mens den andre står på et bord hjemme hos meg uten at jeg helt vet hvor den stammer fra.
Jeg er fristet til å utvide fenomenet gudfeldigheter med denne: Da jeg skrev om dette den 21. august, hadde jeg ennå ikke lest Pollestads bok der det står så tydelig om rosenkransen rundt høyre arm. Det betyr at jeg høyst nylig og definitivt etter at innlegget om gudfeldigheter ble skrevet, har lest og forstått at disse to enhetlige figurene ligner beskrivelsene fra Lourdes.
De to figurene har mye til felles. De skiller seg fra mange andre Maria-avbildninger ved at Maria holder hodet hevet og blikket løftet mot himmelen. Mange andre Maria-framstillinger - jeg vil nesten hvede at det gjelder flertallet - har blikket senket i alvorlig ettertenksomhet.
Ifølge pater Pollestads bok "Bernadette", som jeg refererte i går, ble Bernadette Soubirous på dødsleiet vist et bilde av en Maria-statue som var blitt oppstilt i grotten der Bernadette etter anvisninger i visjonene fant en kilde med helbredende vann. Bernadette uttalte da:
"Jeg skjønner ikke hvorfor man fremstiller den hellige Jomfru på denne måten; jeg har bestandig sagt at hun ikke bøyde hodet så langt bakover. Det var ikke slik hun så opp mot himmelen."
Med andre ord: Bilder av Vår Frue av Lourdes kjennetegnes ved at hodet er bakoverbøyd. Det må man kunne si om de to figurene over denne teksten. Uten behov for mer forklaring slår jeg meg til ro med at begge er kopier av Maria-figuren i Lourdes. Jeg er sikker på at den finnes gjengitt i mange flere utgaver enn disse to.
Jeg øver meg i fromhet for tiden ved å studere en rekke bilder av Maria som jeg har funnet under mine mange kirkebesøk i de siste 18-20 månedene. I neste innlegg vil jeg vise et bilde som er det folkeligste og mest moderne av alle: Maria som grafitti.

"Eia ergo advocata nostra illos tuos misericordes oculos ad nos converte."

"Se til oss i barmhjertighet du som går i forbønn for oss."

Bernadette Soubirous

Den siste boka jeg har lest, heter "Bernadette" og er skrevet av pater Kjell Arild Pollestad (Cappelen 2005). Boka inneholder livshistorien til Bernadette Soubirous, den fattige ungjenta som i 1858 hadde visjoner av Jomfru Maria ved en grotte nær Lourdes i Frankrike.
Bernadettes visjoner og kilden som hun en dag avdekket inne i grotten, er i dag et av de viktigste valfartssteder i Europa. Vår Frue av Lourdes feires den 11. februar i hele Den katolske kirke hvert år, på årsdagen for Bernadettes første møte med Den hellige Jomfru, og dette er én av fem årlige Maria-feiringer innen Kirken.
På denne bloggen skrev jeg om Lourdes og Bernadette Soubirous den 11. februar 2009, da bloggen var 1 uke gammel. I begynnelsen av januar i år omtalte jeg filmen "Mirakelet i Lourdes", en ny, fransk film som viser at Lourdes har sin aktualitet den dag i dag.
Pater Pollestad har skrevet sin bok på grunnlag av inngående gransking av de hundreder av kilder som finnes om hendelsene i Lourdes i 1858. Den fattige og ikke lesekyndige Bernadette ble knapt 14 år gammel forhørt strengt og grundig av lokale myndighetspersoner innen både politi og kirke, men hennes standhaftighet i forhold til det hun hevdet å ha sett, var ukuelig.
Selv om hun aldri var alene på stedet, var det bare hun som hørte og så den lille kvinneskikkelsen som åpenbarte seg. En gang spurte Bernadette, etter sterkt press fra skeptikere og kritikere i omgivelsene, om kvinnen kunne fortelle henne sitt navn. Svaret hun fikk, var: "Jeg er Den Uplettede Unnfangelse." Man mener at disse ordene var fullstendig fraværende i Bernadettes ordforråd. Hun strevde med å memorere uttalelsen til hun kunne avlegge rapport for sognepresten. Dette skjedde, minner Pollestad om, bare tre år og tre måneder etter at Den salige Pave Pius IX hadde erklært Maria som Den Uplettede Unnfangelse.
Bernadettes budskap fra Den Uplettede Unnfangelse var at det måtte bygges en kirke på stedet. Da Bernadette senere lå for døden, ble det ganske riktig bygd en kirke ved grotten, en veldig basilika som skulle ta imot de millioner av pilegrimer som i de siste 150 år strømmer til kilden i Lourdes for å be og for å søke helbredelse.
Historien om Bernadette er like fascinerende som den er tragisk. Hun døde bare 35 år gammel etter et svært langvarig og smertefullt sykeleie, malende beskrevet i Pollestads bok. Da hadde hun allerede vært døden nær ved flere ganger i årene før. Ved ett av disse tilfellene ga hun denne hilsenen til den som stelte henne under sykdommen:
"Gi aldri etter for motløsheten. Elsk inderlig den hellige Jomfru."
Historien om Lourdes og Bernadette Soubirous er så spesiell at jeg vil komme tilbake til den også i neste innlegg. Der vil jeg forsøke å forklare hvordan jeg oppfatter kjennetegnene til den Maria-skikkelsen som Bernadette møtte ved grotten.

"Ad te clamamus exules filii Hevae, ad te suspiramus gementes et flentes in hac lacrimarum valle."

"Til deg roper vi, Evas landflyktige barn; til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal."

En kvinne som var kledd i solen

"Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. 2 Hun var med barn og skrek i barselsmerter og fødselsrier." (Åp. 12,1-2)

Disse ordene innleder en av de viktigste bibeltekstene om Maria bortsett fra beretningene om Jesu unnfangelse og fødsel i Lukasevangeliet. Etter å ha lest en rekke bøker og tekster om Den katolske kirkes lære om Maria - mariologien - begynner jeg å se sammenhenger som gjør både troen, kirkene og symbolene så vidunderlig enhetlige.
Bildet øverst har vært brukt på denne bloggen tidligere. Det viser et Maria-bilde på veggen av kirken Santa Maria ai Monti i Roma. Forrige gang jeg brukte bildet her, var i det viktige og verdisøkende innlegget "Om å bli katolsk" den 5. april i år. Kirken hvor bildet pryder den ene langveggen, ble også omtalt i eget innlegg den 27. september i fjor.
Ettersom fotografiet ble tatt i mørket, er Marias stjernekrans meget framtredende. Dette trekket finnes i en rekke avbildninger av Maria, både malerier og statuer, og eksempler på slike vil bli benyttet som illustrasjoner på denne bloggen i flere av de kommende innleggene.
Det som slår meg når jeg ser et Maria-bilde jeg ikke har sett tidligere, er de enhetlige kjennetegnene. Her finnes trekk som er dokumentert i bibeltekster lik den som er sitert ovenfor eller i Lukasevangeliet eller også i Det gamle testamentet. Andre steder finner vi trekk som er bevitnet av personer som har hatt visjoner av Den salige Maria Guds mor. Den nylig omtalte Maria-figuren fra Fátima er et eksempel på dette. I neste innlegg vil jeg omtale Vår Frue av Lourdes og kjennetegnene derfra.
Det som imidlertid er ufravikelig ved alle avbildninger av Jomfru Maria, er blåfargen på deler av klesdrakten eller omgivelsene. Blått er Marias farge. Jeg er ikke sikker på hvorfor det er blitt slik, men fargen er med på å skape gjenkjennelse og kontinuitet uansett hvorfra avbildningen stammer og uansett hvem som har utarbeidet den.
Selv på det svakt opplyste fotografiet ovenfor er Marias blå kappe ikke til å ta feil av. Med kransen av stjerner rundt hodet framstår Maria her som selve Himmeldronningen.

"Salve Regina, mater misericordiae, vita, dulcedo et spes nostra, salve! "

"Hill deg, Dronning, barmhjertighetens mor. Du vårt liv, vår fryd, vårt håp, vær hilset!"

Lokal pilegrimsferd

Så har jeg også opplevd dette: Å være pilegrim i eget distrikt.
Takket være en rekke heldige omstendigheter - gudfeldigheter om man vil - ble det til slutt mulig for meg å delta ved dagens pilegrimsferd fra Askim til Maria-kilden i Spydeberg. Pilegrimsferden som arrangement gikk som kjent videre helt til Mariaholm oppe ved Øyern, men som jeg varslet, hoppet jeg av etter ca 12 km. Til gjengjeld fikk jeg da med meg en høytidelig andaktsstund ved Maria-kilden inne i skogen bak Hovin kirke.
Vandringen ble en lærerik opplevelse blant de mange polske tilreisende, og framfor alt ble jeg vàr hvor viktig vandringen i seg selv var. Hendelsene, aktivitetene og de indre opplevelsene under vandringen til fots langs kjente, asfalterte gangveier og ukjente bygdeveier uten fast dekke utviklet seg til en tankerekke på aller dypeste plan.
Jeg kommer tilbake med fyldigere betraktninger fra pilegrimsferden på et senere tidspunkt. Det viktige med dette innlegget var for det første å formidle at jeg faktisk deltok, noe jeg lenge var sterkt i tvil om; for det andre å kunne innlede med ovenstående bilde av Jomfru Maria i form av Den sorte Madonna, som jeg har beskrevet tidligere og som også vil bli nevnt på nytt om ikke så lenge.
Mine planer for denne bloggens siste og avsluttende fase begynner å ta form, og tekst og bilder i dette innlegget glir fint inn i denne rekken. Legg merke til hvor vakkert de godt og vel 150 pilegrimene speiles i Glommas strømfylte overflate, i dag 28. august 2010 kl. 13.00.

Fátima

Igjen bringer jeg dette bildet av Maria-statuen i min hjemlige, katolske kirke. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stått, knelt eller sittet og sett på denne vakre figuren og gjort meg tanker om hvorfor den ser ut som den gjør.
På sokkelen står det skrevet "Fátima", og jeg skjønner derfor at dette er en kopi av en Maria-statue som er laget til eller på grunnlag av Maria-visjonene i Fátima i Portugal i 1917. Kanskje var det slik de tre barna beskrev sine åpenbaringer i ettertid. I så fall er statuens utseende langt på vei autentisk.
Det er dette som gjør mange Maria-statuer så tiltalende og levende.
Allerede 13. mai i fjor skrev jeg om Vår Frue av Fátima i et innlegg med samme tittel. Der ble historien bak de forunderlige hendelsene i den portugisiske landsbyen grundigere omtalt. Mitt poeng i dag er at statuen på bildet øverst, slik den står i Sta. Maria kirke i Askim, er et eksempel på hvordan visse kunstverk som framstiller Jomfru Maria, har blitt gjenskapt i et rikt antall kopier. Dette gjør dem gjenkjennelige, og det bidrar til en viss enhetlighet i billedframstillingene av Maria på ulike steder i den katolske verden.
Hver avbildning som er knyttet til menneskelige visjoner - eller, om man vil, observasjoner - bærer særpreg som er beskrevet av den eller dem som har hatt visjonen. Fátima-figuren på bildet ovenfor bærer bl.a. en spesiell krone på hodet. Formen på kronen er et av kjennetegnene på Vår Frue av Fátima.
Et annet kjennetegn ved denne later til å være de brune øynene som stirrer alvorlig og mildt bekymret framover mot jorden. Jeg forsikrer dere, lesere, om at Maria-statuen så slik ut den gangen jeg tok dette bildet, men rent personlig tolker jeg dens ansiktsuttrykk forskjellig hver eneste gang jeg ser den.
- - -
Dette innlegget hadde jeg til hensikt å skrive i går kveld. Det måtte jeg oppgi av tekniske grunner; det var noe som gikk galt enten på Blogspot-serveren eller min egen PC. Jeg kan bare undre meg over hvorfor et innlegg som jeg hadde såpass klare tanker om, måtte bli værende i abstrakt tilstand inne i mitt hode fram til nå. Det hadde sikkert en god hensikt.

Jomfru Maria, Guds Mor

Helt fra denne bloggens spede begynnelse har Jomfru Marias stilling i katolsk tro opptatt meg. Fra før visste jeg bare at Maria er langt viktigere i Den katolske kirke enn i de protestantiske, men jeg hadde liten kunnskap om hvorfor. I dag, halvannet år etter at jeg skrev innlegget "Skikkelsen vi ikke kommer utenom", har jeg lært en hel del mer.

Ja, ikke nok med at jeg har lest og lært masse om Maria i denne perioden, men jeg har også erfart Marias nærvær og forbønn. Som så mange ganger før forundrer det meg over alle grenser at jeg - jeg mener: JEG! - er i stand til å sette en slik setning på trykk. Det hadde jeg nektet å tro om meg selv hvis noen hadde varslet meg om det for 2-3 år siden.

Jeg har lest bøker, jeg har studert nettsteder, og jeg har besøkt helligdommer i inn- og utland for å gjøre meg kjent med det som på fagspråket kalles Maria-kulten blant katolikkene. Det har vært berikende og utviklende og har bidratt til å gjøre meg til et nytt menneske.

Siden i sommer går jeg med dette Maria-smykket rundt halsen. Dette er ikke billig dritt; det er hvitt og gult gull, laget i pakt med tradisjoner på Balkan, der ortodokse og katolske begreper blandes og lever side om side. Kjedet er polsk og av samme materiale.

De neste innleggene på denne bloggen kommer til å handle om Maria Guds Mor slik jeg har mottatt læren om henne. Noe av dette har jeg nevnt tidligere på denne bloggen; pr. i dag er etiketten "Jomfru Maria" benyttet hele 52 ganger; se nederst på siden. Stadig lærer og erfarer jeg mer om denne fjerde himmelpersonen, og jeg stiller meg hoderistende til alt hva protestantene har gått glipp av når de har kastet vrak på mariologien - læren om Maria.

Det umåtelig beleilige ved å starte en serie Maria-innlegg nå, er at enten jeg deltar eller ikke i den omtalte pilegrimsvandringen førstkommende lørdag, kan serien gå sin gang: Pilegrimsferden gjennom Spydeberg har jo selveste Mariakilden som delmål underveis!

Det er bare å glede seg: De neste ukene står i Marias, den Uplettede Unnfangelses tegn på denne bloggen!

Marias opptakelse i himmelen

I dag er det 15. august og festen for Marias opptakelse i himmelen. Dette er en av de virkelig store høytidsdagene i det katolske kirkeåret. Dagen har vært feiret helt siden 600-tallet, ifølge omtalen på katolsk.no.
Å feire messe i dag medførte en hel del lærdom knyttet til denne dagens dogmeinnhold. Det ble en særdeles innholdsrik og feststemt messe i St. Maria kirke i Askim, ikke bare fordi det var barnedåp denne søndagen, men også fordi menigheten kunne feire 18 års jubileum som selvstendig menighet. Det var nettopp på 15. august 1992 at biskop Schwenzer ledet grunnleggelsen av menigheten i Askim, og da den nye kirken sto ferdig i 2003, fikk den navnet Marias opptakelses kirke selv om den til vanlig kalles bare St. Maria kirke eller Mariakirken.
Alt dette ble nevnt i messen av pateren, og jeg tok det til meg som ny informasjon, ikke fordi jeg ikke har hørt eller lest det før, men fordi tilknytningen til datoen 15. august satte denne delen av lokalhistorien inn i en formfullendt sammenheng.
En del av dagens preken inneholdt referanser til Pave Pius XIIs erklæring fra 1950 om at Maria ved sin død ble opptatt i himmelen med legeme og sjel. Pateren siterte en del av det omfattende dokumentet fra Pave Pius XII, der det framgår at denne læren ble fastsatt etter åpenbaring fra Gud:
"...vi uttaler, erklærer og fastslår det som et guddommelig åpenbart dogme: At den Uplettede Guds Mor, den evige Jomfru Maria, etter å ha fullført løpet i sitt jordiske liv ble opptatt med legeme og sjel til Himmelens herlighet." (Punkt 44 i det pavelige dokumentet Munificentissimus Deus; min oversettelse fra engelsk.)
Rent personlig falt jeg i tanker om denne henvistningen til Pius XII og hans erklæring om Maria. Jeg berørte dette temaet på min vanlige, sleivete og litt for lite grundige måte i denne bloggens 6. innlegg, skrevet 8. februar 2009. Nå i dag møtte jeg så å si følgene av den pavelige erklæringen i søndagsmessen og feiringen av nettopp Marias opptakelse i himmelen, Assumptio Beatae Mariae Viriginis.
Jeg har lest igjennom Munificentissimus Deus i ettermiddag, og jeg har fått bekreftet det som sto klart for meg under dagens messe: Dogmet om Assumptio ble ikke formulert som et påfunn fra Paven eller andre i Vatikanet. Tvert imot; det ble stadfestet etter å ha vært en forestilling og overbevisning blant katolikker flest gjennom nær sagt alle århundrer. Tanken på at Maria, den Uplettede Unnfangelse, skulle måtte vente i en grav på å bli opptatt i himmelen på den ytterste dag mens Sønnen hele tiden var i himmelen, syntes urimelig og preget av bristende logikk.
Pave Pius XII gjorde ikke annet enn å fastslå skriftlig det som Den katolske kirke alltid hadde trodd, men han formulerte likevel ikke sitt dokument før det var blitt foretatt nye, grundige og langvarige undersøkelser om grunnlaget for å innføre forestillingen om Assumptio som et dogme i Kirkens teologi. Mesteparten av Munificentissimus Deus omhandler disse undersøkelsene og funnene de ga.
Jeg erkjenner at jeg har hatt en stor og god festdag for Marias opptakelse i himmelen i dag, 15. august 2010, og jeg merker hvor lite det krever meg å godta dette dogmet, som jeg i alle tidligere år - helt fra barneskolen, faktisk! - har lært å betrakte som en katolsk snurrighet. Nå derimot, er dette i skjønneste orden, for jeg har forstått litt av meningen med at Kirken forholder seg ikke bare til Skriften, men også til tradisjonen. Den vakre læren om Assumptio er et eksempel på dette, og den er til alt overmål gjenspeilt i det fulle navnet på kirkebygningen som jeg så ofte oppsøker og finner trøst og glede i.
Man kan trygt si at mitt liv har tatt uventede veier, og jeg bruker tiden akkurat nå til å konsolidere troen på at mitt valg om å gå helhjertet inn i Den katolske kirke, vil være et valg jeg kommer til å være tilfreds med for resten av dette forunderlige livet.

Częstochowa søndag 1. august

Jeg står inne i et trangt kapell innenfor klosterkirken i Jasna Góra, polakkenes helligdom i byen Częstochowa. Det er så trangt og fullt av folk at jeg nesten kunne ha holdt meg på plass ved å løfte opp føttene og bare henge inntil alle menneskene rundt meg. Varmen og luftkvaliteten er ekstremt plagsom, men jeg holder ut enda jeg ser at den andre ikke-polakken i det overfylte kapellet, nemlig min kjære kone, er på nippet til å gi opp. Men her er det ikke snakk om å komme seg ut med det første, så vi smyger fram hver vår mineralvannflaske og tar en livgivende slurk av vann som ikke lenger er særlig kaldt. Jeg holder kamera klart oppunder nakken på mannen foran meg, men det er innstilt på mørkefotografering og lang lukkertid fordi et blinkende skilt forrest i kapellet forbyr bruk av blitz.

Presis kl. 14.00 trer to prester inn foran alteret, og i samme øyeblikk starter en øredøvende musikk over et usynlig høyttaleranlegg. Musikken er ukjent for meg, men de framtredende paukene og messingintstrumentene får meg til å tenke på Richard Strauss' "Also sprach Zarathustra" eller Aaron Coplands "Fanfare for the Common Man". Etterhvert ser jeg at det skinnende blanke forhenget som dekker alterbildet i kapellet, er i ferd med å heve seg. Langsomt stiger det opp innenfor bilderammen slik at det berømte maleriet av Jomfru Maria med Jesusbarnet på fanget gradvis kommer til syne. Når nedre halvdel av bildet er åpenbart og de to avbildedes ansikter begynner å bli synlige, stiller alle i kapellet seg på kne. Det skjer i ett og samme sekund, og jeg oppfatter det raskt nok til å følge med - ikke minst fordi høytidsinnholdet i stunden gjør det å knele til det eneste naturlige. Idet hele bildet er avslørt, opphører den monumentale musikken, og det går et lydløst sukk gjennom forsamlingen. Orgelet spiller opp, de polske besøkende begynner å synge en salme som de tydeligvis kjenner godt, og en etter en reiser folk seg igjen. Jeg innser at jeg nå står og stirrer på et av de eldste, helligste og mest myteomspunne kunstverk i dagens Europa. Legenden vil ha det til at bildet er malt av evangelisten Lukas, og i praksis er det ingenting i veien for at dette kan være tilfellet. Jomfru Maria satt selv modell, sies det, og det er her jeg rammes av en overjordisk erkjennelse: Dersom opplysningene i legenden er riktige, må Den salige Jomfru Maria selv ha sett bildet i fullført utgave - det samme bildet som jeg sto der og så en lettere restaurert utgave av! Bildet er delvis dekket av en glitrende kappe som gjør at kun ansiktene til de to personene er synlige. Det er uendelig vakkert, fullt av mystisk utstråling, og etter å ha sett bildet med mine egne øyne, er jeg ikke lenger så opptatt av at mulighetene for å knipse et optimalt foto ikke er til stede.

Jeg snur meg i stedet mot langveggene i kapellet og studerer de tusener av gjenstander som polske katolikker har skjenket i takknemlighet til kapellet og Maria Guds Mor. Smykker og pynt i edle metaller henger tett i tett på veggene, og utenpå alle småtingene henger krykker og proteser som folk gjennom personlige mirakler har blitt frigjort fra. Den mange århundrer lange linjen med undere og folkelig fromhet treffer meg på nytt, og jeg ser at Polen og Den katolske kirke er uatskillelige. Her har historien til folket og Kirken gått hånd i hånd gjennom alle tider, og at Jomfru Maria har holdt sin vernende hånd over hver og én er hevet over tvil. Det slår meg at vi som var tilreisende utlendinger der i den polske helligdommen, fikk innsyn i noe særpolsk, et fenomen overordnet alt vi kan lese om i bøker eller på Internett. Her lot de oss se den viktigste kilden til kjærligheten til nasjonen, slik den forekommer både hos den stivpyntede familien med mor, far og fem døtre som vi traff ved porten, eller hos den lille, aldrende nonnen med vaklende ganglag som plutselig dukket opp ved siden av meg i kapellet. Jeg var rørt til tårer, og er det fortsatt.

Den svarte madonna

Dette bildet, som jeg uten videre har hentet fra katolsk.no, viser Den svarte madonna i klosteret Jasna Góra i Częstochowa i Polen. Den første gangen jeg hørte om dette bildet, som representerer en helligdom med uendelig symbolkraft for det polske folk, var i 1983. Dette året var det Lech Wałęsa som mottok Nobels Fredspris for sitt arbeid for frihet og demokrati i Polen. Det gjorde inntrykk på meg da jeg leste i avisene at han ga fredsprispengene til utviklingsformål i Polen, og medaljen skjenket han til klosteret med Den svarte madonna.
I den tiden jeg har beveget meg innen Den katolske kirke, har historien om Lech Wałęsas fredspris dukket opp i minnet, og jeg har begynt å erfare et fjernt slektskap med den polske fredsprisvinneren. En artikkel i Wikipedia bekrefter at jeg husker rett; medaljen befinner seg blant de såkalte votivgavene i Jazna Góra.
Nettstedet katolsk.no har en lang artikkel om Den svarte madonna og den fantastiske rollen det eldgamle bildet har spilt i Polens dramatiske historie. Ifølge artikkelen finnes det til og med en myte som sier at bildet er malt av evangelisten Lukas, og at selveste Jomfru Maria satt modell mens han malte. Det skal ha vært i denne situasjonen at Maria fortalte evangelisten de mange familiære historiene som kun Lukas-evangeliet bringer oss.
Denne myten er besnærende, vakker og ikke direkte usannsynlig. Ekspertanalyser har fastslått at bildet kan stamme fra 500-tallet. Dette utelukker ikke muligheten for at det er enda eldre. Jeg liker godt den bakenforliggende tanken i myten om at Lukas ikke bare skrev et evangelium, men også malte bilder - eller i hvert fall dette bildet. Det gir en god forklaring på hvordan han og ikke de andre evangelistene kunne fortelle om engelens budskap til Jomfru Maria, Marias besøk hos Elisabeth, frambæringen av Jesus i tempelet og Jesus' forsvinning og gjenfinning som 12-åring i tempelet.
Halve rosenkransen har sin opprinnelse i nettopp de beretningene som Lukas er alene om! Å anse ham som opphavet til dette bildet er kanskje naivistisk, men ikke desto mindre et fromt konsept.
Min interesse for Den svarte madonna har nå, nesten 27 år etter at jeg hørte om den for første gang, nådd et nytt stadium: Jeg er så godt som på vei til henne! I morgen drar min kone og jeg til Kraków, og derfra håper vi å ta oss de ca 14 milene videre til Częstochowa for å avlegge madonnabildets helligdom et besøk. Det blir en slags ekspresspilegrimsreise nesten uten vandring, men opplevelsen kan likevel bli stor og uforglemmelig.
Det er ikke lenge siden reisen ble bestemt og bestilt. Det ville vært naturlig å kontakte den gode pater Piotr for å få råd og tips fra en kjentmann med lokalkunnskaper, men han har sin velfortjente sommerferie for tiden. Vi har derfor hatt kontakt med den alltid like vennlige pan J., som har kunnet gi oss de forslagene vi trenger for å komme oss til Częstochowa på den tiden vi har til rådighet.
Dermed er planene for kommende helg behørig avslørt. Det gjenstår å se om alt som trengs, klaffer for oss slik at vi får oppleve å se det hellige bildet i virkeligheten, men forhåpningen er stor. De som besøker denne bloggen jevnlig, vet nok nå at neste innlegg vil omhandle langhelgen i Kraków - som i seg selv inneholder mange muligheter til store opplevelser - og den eventuelle avstikkeren til Jasna Góra-klosteret.
Les mer om klosteret og helligdommen på http://www.jasnagora.pl/.

Mangfold

Det er lett å spore av, synes jeg, nesten uansett hva man tar utgangspunkt i. Inntrykk og tanker, minner og assosiasjoner velter innover en stakkar ustanselig, og det er ingen enkel sak å holde tråden hele tiden.
Iblant har jeg latt denne bloggen spore av. Det har skjedd når jeg har latt meg inspirere eller engasjere av temaer som ligger på siden av eller kanskje milevis unna det som er bloggens målsetting og hovedtema.
Egentlig har det ikke vært direkte feil av meg å skrive blogginnlegg om noe annet enn det å bli katolikk. Det kan forsvares ikke først og fremst fordi bloggen er min egen skapning av ord og bilder og mitt høyst private ansvar, men framfor alt fordi de tingene som jeg har berørt, amatørmessig og ikke sjelden ganske klønete, er temaer som også er med på å forme min hverdag og min tankeverden, side om side med mitt fokus på katolsk tro.
I dag kunne jeg med letthet ha skrevet en tusenordstekst om min språkforvirring etter en uke på Balkan, en frustrasjon som kommer til å sitte i min bevissthet i måneder framover fordi mitt kjennskap til varianter av serbisk og kroatisk - e-kavski, je-kavski og ije-kavski - viser seg ikke å stemme lenger. Kyrillisk skrift dukker opp der man minst venter det, og bosnierne kjører finere biler enn serberne.
Jeg klarer nok ikke la være å tygge på denne forvirringen en stund til, men jeg skal la det være en sak for meg selv helt og holdent.
I dag er det nøyaktig 11 uker til min lenge varslede konversjon til Den katolske kirke. Det er også på dagen 1 år siden jeg beskrev hvordan jeg mottok varselet om hvilken dato som skulle egne seg godt for denne begivenheten.
I dag klarer jeg å se mye, mye bedre hvordan mitt liv er blitt ledet inn i et rett spor i rett hastighet. Det er vanlig å benytte påskevigilien på påskeaften til å konvertere, har jeg forstått. I dag vet jeg at dersom jeg hadde fulgt mine kursfeller fra den lokale, katolske kirken sist vinter og konvertert på påskeaften i år, ville mitt hverdagsliv fortsatt ha inneholdt elementer som ville gjort veien videre noe tung og uordentlig. Disse elementene har i ettertid blitt tatt hånd om og fått den mest guddommelige løsning.
Hva som ennå venter meg i min katolske utvikling fram til konversjonen, gjenstår å se; de nevnte 11 ukene er et tidsrom mer enn langt nok til å inneholde både overraskende og forventede steg i utviklingen.
Iblant tenker jeg faktisk i store linjer og undrer meg over om de 20 årene jeg levde i maksimal, selvvalgt avstand fra Gud, i seg selv kan ha vært en del av den livslange prosessen, et langvarig og kanskje nødvendig stadium i utviklingen som til slutt skulle gjøre meg trygg og tilfreds som katolikk for resten av livet.
Det er så mye jeg ikke vet, og jeg øver meg dag etter dag på å leve med flere spørsmål enn svar. Dette representerer mangfoldet i en moden manns liv, all undringen som man må leve med på en slik måte at den snarere øker enn reduserer ens selvrespekt.
Jeg forsøker å samle mine tanker rundt den katolske læren om Maria, den vakre framstillingen av Guds Mors omsorgsfulle rolle i frelsesplanen, hennes betydning som mottaker av våre forbønnsbehov og hennes helt naturlige posisjon i Kirken. Det er framfor alt dette som har fått meg til å oppleve det berikende, trygt og beroligende og innta den knelendes stilling midt i alt mangfoldet.
Jeg hilser Dobra večer uten å vite sikkert lenger om dette er gangbart utenfor Kroatia og Montenegro, og spiller gode, gamle Slowhand til trøst og styrke:

When my hands no longer play,
My voice is still, I fade away.
Holy mother, then I'll be
Lying in, safe within your arms.

(Fra "Holy Mother" av Eric Clapton)

Å tro er et valg

Mange ganger under denne min vandring inn i og innenfor Den katolske kirke har jeg undret meg storlig over hva som har funnet sted i meg. Jeg trenger ikke se meg særlig langt tilbake for å erkjenne at en betraktelig mentalitetsendring har funnet sted i mitt indre.
Når jeg studerer min hverdagssituasjon, ser jeg en lang rekke gunstige sammenfall av omstendigheter som er til gagn og velsignelse for både mine nærmeste og meg selv, og som får meg til å tenke at alt dette kan jeg knapt regne som selvfølgeligheter, men snarere som frukter av en høyere styring.
Et skriftsted som var mye brukt i min ungdomstids bibeltro pietistmiljø
dukket opp i minnet her en dag:
"Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje." (Rom. 8,28)
En gang i min mest religionskritiske fase tidlig på 1990-tallet argumenterte jeg for at nettopp dette skriftstedet er Paulus' helgardering i Guds favør. Jeg hevdet at dersom ting ikke helt så ut til å gå rett vei for kristne personer, ville dette skriftstedet stå der som en beskjed om at hendelsene likevel tjente de troende til det gode. Med henvisning til dette bibelsitatet kunne kristelige ledere og kirkelige representanter uansett få rett i sin påstand om at Gud hører bønn og gir sine barn det beste - selv om det ikke alltid ser slik ut.
I dag derimot, etter at 20 års vannmasser har rent i elven, og jeg er blitt en tilårskommen og livserfaren mann, ser jeg annerledes på dette. Paulus' trossikre påstand som er sitert ovenfor, er et løfte, en trøst og en oppmuntring - simpelthen en stimulans til å se det gode i enhver situasjon ettersom det gode er en gave fra Gud.
Noe viktig har inntruffet i mitt liv, og det har tatt tid å erkjenne det. Det er især to faktorer som har fått en stille prosess i gang dypt inne i meg, en prosess under prosessen med å bli katolikk. Den ene faktoren som har ført meg dit jeg er i dag, er møtet med Den salige Jomfru Maria Guds mor i den katolske messen og i alle de katolske kirker jeg har besøkt de siste 2 årene. Det er som om den saktmodige kvinnefiguren framkaller noe godt i meg, en åpenhet overfor Guds nåde og barmhjertighet i hverdagen.
Den andre faktoren er lesningen av Salmenes Bok. Den regelmessige bevissthetspåvirkningen jeg på denne måten utsetter meg selv for, er bare til gagn. Virkelig utviklende! Det er som om jeg opplever gang på gang en fysisk erkjennelse av Salme 139,5:
"Du har lagt din hånd på meg."
Det å tro er et valg. Som menneske står man fritt i å se Guds hånd i det som skjer, eller å se bare konkrete og jordiske hendelsesforløp i tingenes tilstand og utvikling. Iblant griper jeg meg selv i å betrakte personer jeg kjenner godt, idet jeg tenker på hvor mye rikere disse personenes liv ville vært om de hadde valgt å se sitt liv som et produkt av en høyere ledelse. Samtidig slås jeg av takknemlighet over hva som har skjedd i mitt eget liv etter at jeg i fjor vinter valgte å stille meg under direkte påvirkning av de hellige blant oss.
Kanskje ville mitt liv ikke vært veldig annerledes i dag dersom jeg aldri hadde nærmet meg Den katolske kirke slik jeg har gjort. Men det som likevel er sikkert, er at min egen oppfatning av mitt liv ville vært stusseligere og gråere enn den nå framstår som. Jeg har fått mulighet til å velge en annen måte å betrakte hverdagens hendelser på, og mitt valg har gitt meg en ny opplevelse av min situasjon.
"Du lærer meg livets vei.
For ditt åsyn er det en fylde av glede,
ved din høyre hånd en evig fryd." (Salme 16,11)

Charpentier

Mange av innleggene på denne bloggen er blitt beriket med vennlige og gagnlige kommentarer fra mer eller mindre anonyme besøkere. En slik kommentar ble utferdiget til innlegget om det lauretanske litani den 19. mai i år.

Kommentaren var undertegnet Ståle, en blogger jeg faktisk har møtt og som også flere ganger tidliger har avgitt særdeles interessante kommentarer til enkelte av mine innlegg. Ståle drifter, såvidt jeg har forstått, en meget besøksverdig blogg med enorm spennvidde tuftet på katolsk tro; Koinonia heter den.

Men altså det lauretanske litani og min tekst fra 19. mai: Ståle gjør meg i sin kommentar høflig oppmerksom på den franske barokkomponisten Marc-Antoine Charpentier, en musikalsk personlighet jeg aldri tidligere hadde hørt om.

Nå derimot, takket være bloggkommentaren og litt påfølgende surfing og webinnkjøp, er jeg blitt eier av en CD med masse sakral musikk av den gode Charpentier. Et av verkene er "Litanies à la Vierge" - "Litani til Jomfruen". Dette kommer jeg tilbake til.

La meg først nevne at Marc-Antoine Charpentier levde fra 1643 til 1704. Han var altså født mer enn 40 år før barokkens giganter, Bach og Händel, og som franskmann var han fra feil land ettersom det var Italia og Tyskland som dominerte barokkmusikken - i hvert fall den delen av den som har beholdt en toneangivende rolle fram til vår tid.

Det er som å høre den gamle og den nye tid møtes når man lytter til Charpentiers musikk. Her flettes vokalstemmene rundt hverandre i kaskader av velklang der teksten til den enkelte stemme knapt kan skjelnes, men der harmonier i moll avløses av dur og spinnes videre og videre. Her er også det instrumentale av stor betydning, og sammen med de ulike stemmene på strykeinstrumenter hører vi sannelig en lutt - av alle ting! - bli klimpret i bakgrunnen, på samme måten som vi i våre dagers popmusikk aldri unngår å høre minst én gitar.

Som ett av i alt 10 verker på denne stemningsfulle og oppriktig lovprisende CDen finner vi "Litanies à la Vierge" som et høydepunkt og et hovedverk både i alvor og varighet. Over 16 minutter tar det ensemblet å fullføre Charpentiers musikalske behandling av den omfattende teksten, og her blir det aldri kjedelig. Ordene "ora pro nobis" - "be for oss" - som gjentas et stort antall ganger, føyer seg så elegant inn i de verbale lovprisningene av Den salige Maria at anmodningen fortoner seg bare som et melodiøst sukk til Guds mor.

Det er ingen tvil om at teksten i seg selv har appellert sterkt til en barokkomponist. Her finner vi fantasifulle, inderlige og totalt grensesprengende hyllester til Jomfru Maria, en uttrykksform som passet godt til det 17. århundrets kunstneriske ideer. Jeg må i denne sammenheng bare få lufte min lille undring over én av de korte setningene i teksten, en formulering jeg la merke til men ikke hadde mot til å fokusere på da jeg omtalte litaniet 19. mai. Et stykke etter midten av litaniet finner vi nemlig hyldningstiltalen "Turris eburnea" - "Elfenbenstårn". Hvor i all verden kommer dette uttrykket fra? Hvilket forsvar - bibelsk eller tradisjonsmessig - har man for å omtale eller tiltale Jomfru Maria som Elfenbenstårn?

Vel, akkurat dette ordet har ingenting med Charpentier å gjøre, men kanskje var det ett av bidragene som skulle til for at han valgte å komponere et omfattende musikkverk til nettopp denne teksten. På det varmeste anbefaler jeg Charpentiers "Litanies à la Vierge" som et uttrykk for tiltro, heder og forbønnsbehov overfor "Sancta Virgo Virginum, Mater Christi, Mater divinae Gratiae."

Overraskelser

I dag er det akkurat ei uke siden jeg bebudet mer stillstand enn bevegelse på denne bloggen for at jeg skulle kunne bruke mer tid til åndelig fordypning. Resultatene har ikke latt vente på seg. Hittil har dette skjedd:

Dagen etter forrige blogginnlegg, torsdag 10. juni, kom en nyhet om
personalendringer på min arbeidsplass, en utvikling så gunstig i mine øyne
rent personlig at jeg knapt har våget be Gud om den. Likevel inntraff
dette på et tidspunkt da jeg trengte det mest. Jeg ble minnet om Salme
37,8-9:

"Jeg vil juble og glede meg
over din trofasthet,
for du har sett
min nød
og tatt deg av meg i min trengsel.
Du gav meg ikke i fiendens
hånd,
men lot meg ferdes i åpent land."

Neste dag fikk jeg, like uventet som den nevnte nyheten, en gave i form av en vakker Maria-figur i massiv keramikk. Figuren fikk straks en framskutt plass i
stua og bidrar til å heve inntrykket av at jeg bebor et katolsk hjem. Et bilde
av Maria-figuren står øverst i dette innlegget. Legg merke til at figuren har en
rosenkrans hengende fra høyre underarm, noe som viser at dette er en unorsk,
katolsk Maria og ingen generell, nordisk kvinneskikkelse.

Jeg har oppdaget nye situasjoner for rosenkransbønn. Det virker; min
evne til å samle konsentrasjonen om bønnen og kransen i stedet for
omgivelsene blir bedre og bedre.

Thomas Aquinas katekisme viser seg å være innledet med en lettlest og meget
interessant gjennomgang av den apostoliske trosbekjennelse. Avsnitt for avsnitt
viser Aquinas til ulike "vranglærere" - "heretics" - som presenterte og
argumenterte for avvikende og til dels ubibelske oppfatninger om sentrale dogmer
i historien om Jesus. Hver av "vranglærerne" nevnes ved navn, og det viser seg
at alle var toneangivende personer i Romerriket eller Midt-Østen på 200- og
300-tallet (Photinus, Sabellius, Arius, Ebion m.fl.). På grunnlag av hva
hver av disse lærerne sto for, ble den nikenske trosbekjennelse utformet for å tilbakevise de ulike, avvikende oppfatningene, hevder Thomas Aquinas. Hvorvidt han har rett i at denne trosbekjennelsen, som benyttes i den katolske messen hver søndag, ble utformet som en avslutning på en polemikk mellom den apostoliske Kirken og ulike filosofiske retninger, tør jeg ikke ha noen formening om. Derimot må
jeg innrømme at nettopp dette historiske argumentasjonsaspektet i Aquinas' katekisme er fascinerende, lærerik og uendelig oppbyggelig lesning.

Lørdag fikk jeg endelig samlet handlekraft nok i meg selv til å ramme inn og
henge opp en plakat med bilde av samtlige paver fra St. Peter og fram til
Benedict XVI. I alt 266 paver. Bildet henger godt plassert og lett synlig
ved arbeidsplassen min her hjemme; i et innlegg som kommer om kort tid, vil
jeg omtale nærmere hva bildet allerede har gitt meg av visdom og
innsikt.

Jeg har samlet tid og ro til å lese boka "Med kjærlighet alene" av
Den hellige Thérèse av Lisieux. Det er umåtelig fascinerende å følge "den lille Thereses" dagboksnotater under ferden mot en svært tidlig død. Til tross for enorme plager i sin sykdom slutter hun ikke å beskrive sin kjærlighet til Gud og til
medmenneskene, og mot slutten antar kjærligheten en nesten fysisk form. Jeg
klarer ikke å lese mye av gangen i denne boka; den hensetter meg i en tilstand
av undring, lengsel og dårlig samvittighet. Mer og mer framstår St. Thérèse for
meg som en helgen av kolossalt format.

Jeg ser at min nye disponering av tid og krefter, der jeg tar imot mer enn å
gi ut, har gitt gagnlige resultater. Jeg fortsetter slik jeg skrev for en
uke siden. Dette tenkte jeg intenst på sist søndag kveld, da jeg sto ved
Glomma i Østfolds eneste turistmagnet, Gamlebyen i Fredrikstad, og kikket
over mot Kråkerøy og tok dette bildet, der huset hvor min mor vokste opp, ligger
som en gulbrun prikk som bare jeg kan se. Elva strømmet stri som aldri før mot
havet, og en plastsnekke stampet iltert motstrøms for å nå småbathavna på
Nabbetorp eller Sellebakk før kvelden ble til natt. Selv sto jeg stille der på
de 400 år gamle murene og kjente det rett bare å stå der, ubevegelig i kontakt med fortiden. Min åndelige reise fortsetter.

Advocata nostra

Flere ganger har jeg skrevet at denne bloggen handler dypest sett om det den ikke forteller om. Det finnes irrganger og hulrom i mitt indre som aldri har kommet på trykk og som heller ikke vil bli brakt til offentlighetens kjenne.
De mest ivrige bloggerperiodene mine har vært de mest intense når det gjaldt aktiviteter avklaring og oppgjør på mine skjulte arenaer. Nå kommer en ny fase, en periode der det gjelder å stadfeste og konsolidere den helheten jeg så ville komme da jeg ble meg bevisst at jeg var en troende katolikk.
I stillhet og tillit vil jeg hente fram de katolske bøkene jeg eier, men ennå ikke har lest. Det er fromme og godt kjente betraktninger skrevet av personer som forlengst er helgenkåret: Teresa av Àvila, Johannes av Korset, Thérèse av Lisieux og Thomas Aquinas. Alle disse bøkene har jeg omtalt her på bloggen, men har jeg lest dem? Ikke ennå, men i tiden som nå kommer. Disse og Salmenes bok vil bli gjenstand for min fordyping, min kontemplasjon og mitt fokus.
Samtidig vil jeg på ny hente fram mine CDer med sakral musikk for enten å øke den åndelige atmosfæren i min umiddelbare nærhet eller for å bruke musikken som avveksling for å trenge ned i de gamle, åndelige tekstene: Te Deum, Hildegard von Bingens "Celestial Harmonies" og bønnene fra Den hellige Far Benedict XVIs CD "Alma Mater". Også rosenkransen vil bli tatt fram regelmessig. Jeg går en svært seriøs tid i møte.

Til daglig jobber jeg med å finne smidige løsninger som ivaretar flest mulig hensyn på én gang. Iblant lykkes det, iblant er det umulig. Da gjelder det å velge den løsningen som har best virkning der hvor det trengs mest. I min private situasjon som søkende, famlende, vaklende og syndefull katolikk og privatperson har jeg nådd et punkt der det gjelder å ivareta det som nå synes mest påkrevet, nemlig å vende oppmerksomheten innover i meg selv.

Ingen annen enn jeg selv har hatt forventning om at denne bloggen skal forsynes med 4-5 innlegg hver uke. Nå legger jeg bort dette selvpålagte kravet for å kunne bruke all ledig energi til å trenge inn i den katolske mystikk og åndelighet. Bloggen kan fra nå av bli stående uendret i dager og uker framover, og de som følger den regelmessig skal vite at både bloggleserne og jeg selv i denne fasen har det bedre enn noen sinne: Bloggens besøkere slipper å lese ubehagelig utleverende tekster fra min åndelige prosess, og jeg slipper å bruke energi på å tenke ut hvordan jeg skal skriftliggjøre de tanker som dette utviklingsstadiet vekker i meg.

Mitt ønske og min bønn er å konkretisere og oppleve fem egenskaper som jeg har sett at Den katolske kirke setter høyt: Takknemlighet, ydmykhet, trygghet, skjønnhet og kjærlighet.

Jeg starter med Den hellige Far Benedicts bønn til Vår Forbederske, Advocata nostra, slik han så vakkert framfører den på sitt morsmål på CDen "Alma Mater":

"Heilige Mutter des Herrn,

Hilf uns, die Kraft des Versöhnens und das Vergeben zu finden.

Hilf uns, geduldig und demütig zu werden, aber auch frei und mutig, wie Du es in der Stunde des Kreuzes gewesen bist.

Du trägst Jesus auf Deinen Armen, das segnete Kind, das doch der Herr der Welt ist.

So bist Du, den Segneten tragend, selbst zum Segen geworden.

Segne uns und diese Stadt und dieses Land.

Zeige uns Jesus, die gebenedeite Frucht Deines Leibes.

Bitte für uns Sünder, jetzt und in der Stunde unseres Todes.

Amen."

Det lauretanske litani

Nå i mai måned pleier kveldsmessen på onsdag å avsluttes med såkalt maiandakt i den katolske kirken her hvor jeg bor. Sist søndag ble også høymessen avsluttet på den måten, da også med incensering av alteret.
Helt siden mai måned i fjor har jeg latt meg fascinere og inspirere av denne andaktsformen. De gangene jeg har vært til stede, har jeg forsøkt å delta aktivt i vekselbønnen der pateren henvender seg til Maria med stadig nye tiltaleformer, og menigheten svarer: ”Be for oss.”
Fram til for noen dager siden trodde jeg at denne serien av bønner til Maria var av ny dato, forfattet for bønneboken for å skape en enhetlig form på maiandakter i de katolske kirkene i Norge.
Så feil kan en amatør ta. Nylig oppfattet jeg begrepet ”Maria-litaniet”. Det fikk meg til å sette i gang et mer målrettet søk, og nå har jeg faktisk funnet en aldri så liten skatt av ny kunnskap og from poesi!
Det viser seg at samlingen av bønner til Jomfru Maria som brukes ved maiandaktene, skriver seg helt tilbake til 1500-tallets Loreto øst i Italia og heter av den grunn ”Det lauretanske litani” – på latin ”Litaniae Lauretanae”. Nettstedet katolsk.no omtaler på oppslagssiden for 24. mai opprinnelsen til at litaniet ble innarbeidet i kirkeårets liturgi.
Dermed har jeg fått erfare at selv dette, en fellesbønn inneholdende en serie lovprisende tiltaleformer til Den salige jomfru Maria, skriver seg fra historien og tradisjonene. Det er blitt desto mer fantastisk å delta i dette litaniet, og i min hjemlige kirke gjør vi det fullkomment ved å avslutte maiandakten med hymnen ”Tantum ergo sacramentum” med tekst av St. Tomas Aquinas (1225-74).
Det føles ikke feil å delta i noe som har vært bedt og sunget av katolske troende gjennom så mange århundrer. Tvert imot – det føles som det eneste rette å gjøre. Om et par timer er det kveldsmesse Mariakirken igjen, og jeg har tatt en utskrift av den norske teksten til Det lauretanske litani for å følge ekstra godt med. Teksten finnes nedlastbar hos Kateketisk Senter, som jeg blir bare mer og mer imponert over.
La meg også avslutte med å presentere én av en lang rekke musikalske utgaver av Litaniae Lauretanae. En gregoriansk utgave fra 1587 finnes på Youtube. Klikk på den lille teksten under videobildet, og hele den latinske teksten kommer til syne og kan følges under den drøyt 6 minutter lange bønnen. Dette er kristen fromhet på sitt aller skjønneste.

Engelens dronning, be for oss.
Patriarkenes dronning, be for oss.
Profetenes dronning, be for oss.
Apostlenes dronning, be for oss.
Martyrenes dronning, be for oss.
Bekjennernes dronning, be for oss.
Jomfruenes dronning, be for oss.
Alle helliges dronning, be for oss.

Om å bli katolsk

Se nøye på dette bildet! Det viser en liten klase med hengelåser som er fastlåst dels i hverandre, dels i smijernsrekkverket på en bro. På hver hengelås er det skrevet to navn med vannfast tusj.
Bildet er tatt på broen Ponte Sant' Angelo i Roma, og det er elven Tiberen (Tevere) som skimtes i bakgrunnen.
Men altså: En samling fastlåste hengelåser med navn i sort eller blå tusj. Langs rekkverket på hele broen, som er stengt for biltrafikk, henger slike store og små samlinger av hengelåser. Enkelte klaser teller mange titalls låser.
Dette er symboler på hemmelige forlovelser, dype og inderlige kjærlighetsløfter mellom to elskende. Skikken er kanskje forholdsvis ny - hengelåsene ser i hvert fall nye ut - men den er ikke desto mindre utbredt: Et kjærestepar vandrer sammen ut på broen, skriver sine navn på en medbrakt hengelås, gir hverandre private løfter, låser fast låsen i rekkverket og kaster nøklene i Tiberen.
Kan det gjøres stort mer romantisk? Ved Fontana di Trevi finnes enkelte lignende opphopninger av hengelåser, men vannet i fontenen representerer trolig ikke et så evig gjemmested som elvebunnen i Tiberen.
Jeg kjenner ikke til at en lignende skikk foregår i Norge, eller noe annet sted enn i Roma for den saks skyld, men jeg vet slett ikke alt som folk foretar seg i verden. Poenget er at denne mer eller mindre nyskapte tradisjonen foregår i stor skala i Roma, og spørsmålet er hvorfor nettopp der? Hva er det som gir elskende par ideen til et så bokstavelig talt dyptloddende symboluttrykk for sin gjensidige kjærlighet?
- - -
Dette blogginnlegget handler om å tilegne seg mer enn Den katolske kirkes lære og historie. Det handler om å utvikle en tenkemåte, en sans for symbolikk og representative uttrykkformer som vi i vårt verdslige, blaserte, post-protestantiske Norden ikke har lært oss, et syn for handlinger med dobbel bunn, en hverdagens poesi som her hos oss aktes for intet.
La meg bringe ytterligere tre slike beretninger fra Roma, Den evige stad, Pavens bispesete. Dagens innlegg ligger an til å bli det lengste noen sinne på denne bloggen, og det sier ikke lite.

Her kommer neste beretning:
I gaten Via dei Serpenti, som strekker seg gjennom bydelen Monti fra den monumentale gaten Via Nazionale og ned til Via Cavour, ligger den lille lokalkirken Santa Maria ai Monti. Jeg skrev om denne kirken den 27. september i fjor. Den gang var den ene ytterveggen dekket av stillas og presenning i forbindelse med oppussing. Nå, i slutten av mars i år, var vedlikeholdsarbeidet ferdig, og veggen lyste med nytt mursteinsdekke og et totalrenovert bilde av Monti-områdets Madonna.
En kveld spaserte min kone og jeg oppover gata langs kirkeveggen, og mot oss på fortauet kom en dame i 40-årene. Like før hun var på høyde med Maria-figuren på veggen, gjorde hun korsets tegn opp mot Marias lysende glorie, og på vakkert, italiensk vis kysset hun etterpå fingrene som hadde laget korstegnet.
At hun på veien møtte oss, et middelaldrende par turister, spilte ingen rolle. Hennes møte med Madonna-bildet på veggen var så mye viktigere, så helt umulig å passere uten å vise denne formen for ærbødighet, tillit, takknemlighet og tro.
Slike uttrykk kikker jeg ofte etter når jeg besøker land med overveiende katolsk befolkning, og tegnene uteblir aldri. Folk som er oppvokst med Jomfru Maria og helgenene som alltid tilstedeværende støttespillere, møter ofte påminnelser om de helliges eksistens og bidrag i hverdagen. Som katolikker har de et helt register av uttrykkformer for å vise sin erkjennelse av de helliges medvirkning.
Det er dette som for meg representerer katolsk tenkemåte, katolsk atferd, katolsk mentalitet, katolsk trosutøvelse.
Jeg er på vei mot min konversjon for å bli katolikk. Samtidig ønsker jeg å bli katolsk. Dette går dypere enn katolikk-identiteten. Den katolske tenkemåten er et uttrykk for virkelighetsoppfatningen og verdensbildet. Dette utvikles ikke gjennom litteratur eller kurskvelder, men gjennom modning etter observasjon og fortolkning. Og det tar tid.
- - -
Palmesøndag i Roma bød på utallige møter med folk som bar på olivengrener. Vi så dem på vei til eller fra kirke på formiddagen, men vi observerte framfor alt at folk bar på sine olivengrener hele dagen. På T-banen, på restauranter og kafeer, på gatene og piazzaene, i parken rundt Villa Borghese og på vei hjem til hus eller hotell: En kort eller lang kvist fra et oliventre, med de smale, grågrønne bladene stikkende stivt oppover langs selve kvisten, ble båret synlig sammen med håndveske, bærepose, mobiltelefon, drikkeflaske eller uten noe annet i hånden.
Det imponerende var at kvistene ble båret av menn og kvinner i alle aldere. En gruppe unggutter på T-banen unnså seg ikke for å gå med hver sin olivenkvist synlig for alle og enhver, som en dekorasjon og et kjennetegn på linje med hettegenserne, saggebuksene og capsene som de stilmessig hadde på plass.
Det å bære en olivengren på offentlig sted er utvilsomt et tegn på at man vet og tilkjennegir at man vet at det er palmesøndag. Kun denne dagen er det rimelig å se folk dra rundt på én enkelt slik kvist, og kun i land hvor det er betydningsfullt å vise at man erkjenner dagens spesielle karakter, kan man se folk praktisere denne skikken.
At det var like utbredt blant ungdom som blant voksne og eldre, imponerte oss. Det vekket oss, simpelthen! Her var vi midt i et folkeferd som ser det som et uttrykk for god oppførsel å bære en minst halvmeterlang olivenkvist i hånda under en byturpå palmesøndag. Det er katolsk, ganske enkelt, rett og slett katolsk, og jeg er stum av beundring over Kirkens stilling hos Italias folk.
- - -
Lørdag 27. mars var dagen for den siste i en lang rekke forestillinger der operaen La Traviata av Giuseppe Verdi skulle framføres i en kirke. Vi liker opera, og vi liker å oppleve noe høyverdig når vi er på ferie, så vi skaffet oss billetter og møtte opp.
Køen for å komme inn og kapre seg en best mulig plass på de unummererte setene var lang da vi var på plass en halvtime før forestillingen. Kirken hvor operaen skulle framføres, heter San Paolo Entro Le Mura, altså Paulus-kirken innenfor murene, en relativt liten kirke som ikke må forveksles med den enorme Paulus-kirken utenfor murene.
Jeg var i utgangspunktet litt spent på hvordan kirken skulle være utsmykket, for det er ikke vanlig å bruke katolske kirker til noe så verdslig som en operaforestilling. Snart viste det seg at San Paolo Entro Le Mura er en anglikansk kirke, beliggende på Via Nazionale et par hundre meter fra Piazza Rebubblica; se bildet til venstre.
Interiøret i kirken var en god del enklere enn det vi er blitt vant til å se i katolske kirker. Noen Maria-figur med tilhørende bønnestol og lysestaker var ikke å se. Heller ikke noe tabernakel ved alteret. Vegger og tak var i hovedsak uten dekorasjoner, men hvelvingen bak alteret viste mosaikker med bibelske motiver, og en linje med tekst fra Bibelen var plassert på tvers mellom mosaikkbildene. Teksten viste begynnelsen av 1. Mosebok på hebraisk fra midten og mot venstre, mens begynnelsen av Johannesevangeliet var skrevet på gresk fra midten og mot høyre. På den måten møttes den gammeltestamentlige og den nytestamentlige skapelsesberetningen midt i hvelvingen bak alteret.
Publikum kom på plass, og ikke én gjorde korsets tegn eller knelte eller oppførte seg på andre måter som er vanlig når man stiger inn i katolske kirker. I pausene mellom aktene var det livlig prat i benkeradene, og da operaen var slutt, brøt en endeløs applaus løs.
Dette hadde ikke kunne skje i en katolsk kirke. Det er nærmest fysisk umulig fordi utsmykningen i kirken har en annen symbolsk tyngde enn den hadde i den anglikanske - og altså reformerte - kirken hvor La Traviata ble framført denne lørdagskvelden. I en katolsk kirke oppbevares dessuten konsekrert brød og vin, som dermed har inntatt skikkelsen av Jesu kjøtt og blod, men dette kan teoretisk sett være fjernet fra tabernakelet i anledning et eventuelt annet arrangement.
Men spørsmålet er: Hvordan skal vi forstå symbolvekten av bilder og figurer i katolske kirker til forskjell fra det som gjelder i de reformerte? Den katolske kirkes katekisme sier at helgenbilder ikke skal tilbes som bilder, men at de skal bidra til å hjelpe oss å konsentrere tanken om den vi henvender oss til, og de skal minne oss om hva den enkelte helgen står for av kvaliteter og egenskaper.
Katekismens avsnitt 2132: "For den ære som vises bildet, går til den som er avbildet", og "den som ærer bildet, ærer den person som er fremstilt".
De helgener som er avbildet i et kirkerom, tilkommer altså ære fra dem som betrakter bildet. Det betyr at dersom en flokk mennesker samles i et kirkerom i en annen hensikt enn å ære de hellige som er avbildet i kirken, blir helgene passivt og indirekte vanæret fordi de tilstedeværende neglisjerer helgenbildene til fordel for den målsetting de er samlet om.
Dette er katolsk syn, katolsk måte å ære avbildede personer på. Dette synet er ikke forenlig med de reformertes syn, der avbildede personer fortrinnsvis er bibelske personer avbildet i kunstnerens forestilling om en bibelsk episode. I reformerte kirker er bildene dermed en dekorasjon med bibelsk innhold. Bildene og personene på dem er dermed verken hellige eller ærbare i seg selv.
Dette er trolig grunnen til at hvem som helst kan valse inn i en reformert eller protestantisk kirke, prate og le høylydt og ikke respektere andre størrelser enn de menneskene som kommer til kirken for å tale, lese, synge eller opptre for alle de andre.
Jeg har skrevet det før: En katolsk kirke er aldri tom. En avbildet, avdød person i kirken mottar de tilstedeværendes ære. Et bilde eller en statue i kirken er derfor ingen likegyldig gjenstand, ikke bare et verk av kunst eller kitsch, men en representasjon av en ærbar person.
Forskjellen er egentlig enorm og uoverstigelig, og den forklarer hvorfor en opera - som gjerne har en aldeles latterlig, meningsløs handling - kan framføres i en reformert kirke, men ikke i en katolsk.

Dette synet på symboler og symbolbruk er blant tenkemåtene jeg ønsker å utvikle som del av en katolsk mentalitet. Dette vil gjøre meg til en katolsk mann, ikke bare til en katolikk. Begrepet "katolsk i hodet", som er et begrep fra norsk litteratur og som er forklart i et nesten 2 år gammelt innlegg i en glimrende blogg av samme navn, får dermed posisjon som en målsetting, et attråverdig utviklingsstadium. Å reise i land med hovedsakelig katolsk kirketilhørighet er derfor noe av det mest lærerike og utviklende jeg kan gjøre. I de neste månedene håper jeg mine opplevelser hittil vil vokse i meg slik at jeg til slutt ikke bare blir en fullverdig del av Kirken, men slik at også Kirkens katolske tenkemåte og forståelse blir en del av meg.