God poesi

To ganger tidligere har jeg nevnt haldenseren Henning Kvitnes på denne bloggen. Begge gangene var på forsommeren i fjor, nemlig i teksten "Henning Kvitnes: Pescatorio" og "Romertall C". Det burde ikke overraske noen at jeg som østfolding er fascinert av den følsomme trubaduren fra byen lengst sør i fylket.
På 1980-tallet var Kvitnes en toneangivende sanger i norsk rock, og uten at jeg engasjerte meg nevneverdig i hans skapende aktivitet den gangen, har jeg forstått at han kategorisk avviste tanken på å synge rock på norsk.
Så kom 90-tallet, og etter noen få år snudde Henning Kvitnes. Han fikk en stor hit med låta "Evig eies kun et dårlig rykte", en tekst som vitner om livsvisdom og varierte erfaringer. Fremdeles spilles denne sangen jevnlig på NRK Østfold, selv om Kvitnes har levert en rekke store hits etter denne.
I de to ovennevnte innleggene på denne bloggen refererte jeg en av sangene fra hans album "Ut av veggen" fra 2006. Sangen heter "Fiskerens ring" og omhandler pave Johannes Paul IIs død. At sangen har nettopp pavens dødsfall som tema ble faktisk bekreftet av en kommentator så seint som 13. mars i år.
Jeg liker godt både Henning Kvitnes og de norskspråklige låtene hans. Selv har jeg opplevd ham på konsert i Halden og Askim flere ganger, og jeg har faktisk også vekslet noen ord med ham en gang eller to. En gang fikk jeg ham til å signere en av hans CDer som jeg aktet å gi i gave til en kjent, svensk rockeartist. Jeg tror det var hyggelig for Henning å få vite hvor plata skulle ta veien.
Enhver sangtekst er i prinsippet et dikt, og ethvert dikt kan som kjent leses og tolkes ut fra den enkeltes assosiasjoner. Jeg vil derfor gjøre Henning Kvitnes' ord til mine når jeg henter fram et vers fra en annen av låtene fra "Ut av veggen". Sangen har nr. 3 på CDen og har tittelen "En god dag". I siste vers synes jeg ordene fanger bedre enn alle disse mine ordrike bloggtekster hvordan jeg opplevde å møte Kirken. Jeg vil ikke på noen måte sette likhetstegn mellom meg selv og Kvitnes' referanse, for lite vet jeg om hva som fikk ham til å skrive denne teksten. For meg gir det imidlertid mer enn godt nok uttrykk for mottaket av en ny livsstruktur når han sier det på denne måten:

Jeg står her i lyset og takker for mørket
som fikk meg til å søke meg hit
Det blir som et puslespill når jeg ser meg tilbake
og prøver å finne hver bit
Jeg stod der i døra med hjertet i fatle
og prøvde å finne et smil
Jeg visste at veien jeg var nødt til å vandre
hadde mange, lange ekstra mil

"Tack Gud" - en hip hop-artists skriftemål

I denne bloggens barndom, 17. februar 2009, fylte jeg et innlegg med hele teksten til låten "Tack Gud" med den svenske hip hop-gruppa The Latin Kings, som eksisterte fra 1992 til 2005. Den gangen var ikke låten tilgjengelig på lovlig vis på Internett.
I den lange tiden som har gått siden jeg skrev om at "Tack Gud" har betydd mye for meg under min utvikling i retning av å bli katolikk, har jeg innsett at låtens betydning for meg personlig må ha vært anselig helt fra jeg hørte den første gang i 2003. Kanskje var den en av de mange små inntrykkene som til slutt førte meg til en katolsk messe for første gang høsten 2008. Jeg vil derfor for andre gang la et blogginnlegg i sin helhet dreie seg om denne låten. Her kommer et YouTube-vindu der det vises et stillbilde mens låten spilles. Nedenfor står teksten, som med fordel kan følges under avspillingen.
Med denne inderlige syndsbekjennelsen og takksigelsen ønsker jeg bloggens besøkere god helg!

Tack Gud för allt som du någonsin gett mig
tack Gud för min vackra dotter och min tjej
tack Gud för styrkan, lyckan och modet
och att du tog tag i mig när jag tappa rodret
jag ångrar allting och tar tillbax det idag
och förlåt mig för allt dumt som jag många gånger sa
tack Gud för taket, vinet och brödet
och allt det vackra som du gav mig i ödet
för kärlek, frihet och änglarna du sänt
i mörkaste stunder som turen alltid vänt
livsglädjen och lågan som alltid brinner
för livet e guld, vin och vackra kvinnor
att du låter sanningen smeka mina läppar
när jag langar rhymes som verkligen pepprar
för det e sant att alla hundar har sin egen dag
och ditt heliga ord kommer alltid va min lag
spirituella rysningar över hela min hud
jag e här idag för att tacka min Gud



REF:
jag tackar dig Gud, tackar dig Gud
jag tackar dig Gud, tackar dig Gud



jag ber inte om mycket och aldrig om mera
Gud ge mig sinnesro att acceptera
de saker jag inte själv kan förändra
mod att förändra, det som jag kan ändra
förstånd att inse skillnaden av negativa trenden
jag brukar ligga helt trasig uppe i gränden
me hela kroppen fullproppad av gifter
och glömma bort alla mina livsuppgifter
du gav mig många chanser att komma tillbaka
du lärde mig att gå gången där asfalt smaka
och mamma titta, jag står me fötterna på jorden
tar vara på talangen och spottar ut orden
man får bara en chans, men jag blåste flera
jobbar hårt och kämpar, för jag tänker fokusera
välsigna micken åt alla ute i det kalla
till misérias som fortfarande spelar balla
ingen attitydsproblem, bara kärlek och respekt
från hela hjärtat får du det, live och direkt



REF



flesta av dina budord har jag nångång brutit
vittnat falskt, tjuvat, varit otrogen och ljugit
jag vet du hatar synden, men älska syndaren
jag ber om din förlåtelse, Gud snälla skyddaren
kommer du ihåg när jag baxa i ditt hus från kollekten
tänkte bara på mig själv och tappa hela respekten
laborera med droger som det vore bästa godis
och lekte på djävulens bakgård som en lodis
gick balansgång på lögnens smala lina
vandra in i mörkret istället för att skina
blev frestad fast jag borde stanna upp och tänka
när lucifer viska i mitt öra om jag ska henka
du gav mig en gåva, gjorde mig mycket fet len
delar med mig av mitt hjärta till allmänheten
försöker va din tjänare i alla situationer
så tack för alla fina improvisationer
e jag nu redo för den rätta vägen
för jag e trött på att hamna i konstiga lägen
återvändsgränder som visar min dumhet
kasta bort min gåva som en gatupoet
så led mig mot ljusets vackra grindar
för det e naturell mystik som blåser i dina vindar



REF



Amen

Charpentier

Mange av innleggene på denne bloggen er blitt beriket med vennlige og gagnlige kommentarer fra mer eller mindre anonyme besøkere. En slik kommentar ble utferdiget til innlegget om det lauretanske litani den 19. mai i år.

Kommentaren var undertegnet Ståle, en blogger jeg faktisk har møtt og som også flere ganger tidliger har avgitt særdeles interessante kommentarer til enkelte av mine innlegg. Ståle drifter, såvidt jeg har forstått, en meget besøksverdig blogg med enorm spennvidde tuftet på katolsk tro; Koinonia heter den.

Men altså det lauretanske litani og min tekst fra 19. mai: Ståle gjør meg i sin kommentar høflig oppmerksom på den franske barokkomponisten Marc-Antoine Charpentier, en musikalsk personlighet jeg aldri tidligere hadde hørt om.

Nå derimot, takket være bloggkommentaren og litt påfølgende surfing og webinnkjøp, er jeg blitt eier av en CD med masse sakral musikk av den gode Charpentier. Et av verkene er "Litanies à la Vierge" - "Litani til Jomfruen". Dette kommer jeg tilbake til.

La meg først nevne at Marc-Antoine Charpentier levde fra 1643 til 1704. Han var altså født mer enn 40 år før barokkens giganter, Bach og Händel, og som franskmann var han fra feil land ettersom det var Italia og Tyskland som dominerte barokkmusikken - i hvert fall den delen av den som har beholdt en toneangivende rolle fram til vår tid.

Det er som å høre den gamle og den nye tid møtes når man lytter til Charpentiers musikk. Her flettes vokalstemmene rundt hverandre i kaskader av velklang der teksten til den enkelte stemme knapt kan skjelnes, men der harmonier i moll avløses av dur og spinnes videre og videre. Her er også det instrumentale av stor betydning, og sammen med de ulike stemmene på strykeinstrumenter hører vi sannelig en lutt - av alle ting! - bli klimpret i bakgrunnen, på samme måten som vi i våre dagers popmusikk aldri unngår å høre minst én gitar.

Som ett av i alt 10 verker på denne stemningsfulle og oppriktig lovprisende CDen finner vi "Litanies à la Vierge" som et høydepunkt og et hovedverk både i alvor og varighet. Over 16 minutter tar det ensemblet å fullføre Charpentiers musikalske behandling av den omfattende teksten, og her blir det aldri kjedelig. Ordene "ora pro nobis" - "be for oss" - som gjentas et stort antall ganger, føyer seg så elegant inn i de verbale lovprisningene av Den salige Maria at anmodningen fortoner seg bare som et melodiøst sukk til Guds mor.

Det er ingen tvil om at teksten i seg selv har appellert sterkt til en barokkomponist. Her finner vi fantasifulle, inderlige og totalt grensesprengende hyllester til Jomfru Maria, en uttrykksform som passet godt til det 17. århundrets kunstneriske ideer. Jeg må i denne sammenheng bare få lufte min lille undring over én av de korte setningene i teksten, en formulering jeg la merke til men ikke hadde mot til å fokusere på da jeg omtalte litaniet 19. mai. Et stykke etter midten av litaniet finner vi nemlig hyldningstiltalen "Turris eburnea" - "Elfenbenstårn". Hvor i all verden kommer dette uttrykket fra? Hvilket forsvar - bibelsk eller tradisjonsmessig - har man for å omtale eller tiltale Jomfru Maria som Elfenbenstårn?

Vel, akkurat dette ordet har ingenting med Charpentier å gjøre, men kanskje var det ett av bidragene som skulle til for at han valgte å komponere et omfattende musikkverk til nettopp denne teksten. På det varmeste anbefaler jeg Charpentiers "Litanies à la Vierge" som et uttrykk for tiltro, heder og forbønnsbehov overfor "Sancta Virgo Virginum, Mater Christi, Mater divinae Gratiae."

Hverdagsbetraktninger

Den ganske uvanlige teksten som lå her i et par døgn, har vist seg å være problematisk. Jeg forsøkte å slå hull i veggen mellom Internetts virtuelle verden og virkeligheten. Strømmen av informasjon begge veier medførte problemer. Teksten er derfor fjernet av hensyn til personer jeg kjenner. Det er beklagelig, men samtidig en bekreftelse på informasjonsflytens sykdom slik det opprinnelige innlegget skulle vise.

En klovns historie

Eldkvarn på scenen i Victoriateatern, Malmö, oktober 2007

- - -

I gårsdagens blogginnlegg lovet jeg at også det neste innlegget ville handle om musikk. Det gjør det, og ovenstående selvknipsede foto har satt standarden: Det svenske rockebandet Eldkvarn spiller på Rockefeller i Oslo førstkommende fredag, 28. mai. Dette er en begivenhet og en milepæl for bunnsolide Eldkvarns noe vaklende karriere på norsk side av grensen. Fredag 19. mars i år var bandets låtskriver, Plura Jonsson, gjest hos Skavlan for å snakke om sitt ferske førstesideoppslag om å ha blitt tatt for kokainkjøp i Göteborg ei uke tidligere.

Plura Jonsson har nesten 40 år som artist bak seg, og gjennom hans liv har det strømmet både rusmidler og kvinner samtidig som han har kunne øse ut stadig nye låter om "det vilda livet" og "de lyckliga, lyckliga - olyckliga åren". I glede og forventning til fredagens Eldkvarn-konsert på Rockefeller gjengir jeg her teksten til låten "En clowns historia" fra 1984, en av Pluras mange syndsbekjennelser som i sitt symbolspråk og poetisk tøyelighet kan gjøres til min egen:

Dricker igen med min vän

hallå ansikte i spegeln, det var länge sen.

Nåt du skrev, papperslappar som blev brev

förseglade och kyssta

vem ska bryta denna tystnad?

Tiga är guld - ditt livs historia

Kvittera en skuld - ditt livs historia

Komma hem full - det är en clowns historia

Tid att leva, tid att landa

komma ner på alle fyra

när vi gjort slut på varandra.

Svartvita detaljer, små, små ord

En bukett liljekonvaljer där rosorna stod.

Där rosorna stod - ditt livs historia

Och lyckan som log - ditt livs historia

Att aldrig få nog - det är en clowns historia.

Stjerner

Til tross for at det er pinse, med alt det forunderlige som denne høytiden inneholder, vil jeg skrive om noe aldeles uhøytidelig i dag, noe som grenser til det useriøse. Det er nesten med en følelse av bekymringsløshet at jeg har gjort et endelig valg av bloggtema for denne dagen, da Vatikanets flagg vaier på flaggstanga ved innkjørselen til byens katolske kirke, og det norske flagget blafrer friskt i toppen av flaggstanga i min egen hage, helt i samsvar med hva jeg lovet nylig.
I dag var det til og med feiring av første kommunion for en gruppe barn i menigheten. Det er en spektakulær tilstelning der barna er kledd og ustyrt så vakkert som engler. Nå ga jeg en fyldig beskrivelse av fjorårets messe med første kommunion, så jeg lar den omtalen gjelde også for i år slik at jeg kan komme videre med mine uvesentligheter.
Det handler som så mange ganger før om musikk, og det kommer også til å være tema for neste innlegg på denne bloggen, om enn i noe mer ettertenksom utgave enn dagens.
La meg først fortelle at på skolen der jeg jobber, spilles det musikk over et stort høyttaleranlegg hver fredag. Ansvaret for å spille musikk går på omgang mellom en gruppe elever på 4.-7. trinn. Så snart et friminutt er i gang, hører vi det dundrer av ny og dagsaktuell musikk fra høyttalerne. Iblant må inspiserende lærer stikke innom rommet der anlegget styres, for å justere ned lydnivået etter at ivrige elever har vridd litt på volumkontrollen.
En fredag for 2-3 uker siden var jeg ute i et friminutt for å ordne saker i en annen bygning på skoleområdet, og på veien tilbake passerte jeg en gruppe jenter som i glede over musikken som ble spilt, både danset og sang til en låt i kategorien norsk rap. Tilfreds med jentenes begeistring stoppet jeg opp og spurte om låten ble framført av Karpe Diem eller Erik og Kriss. Svaret kom umiddelbart: "Erik og Kriss." Jeg rakk såvidt å kjenne på min egen tilfredshet over å ha gjettet 50% rett da jeg ble arrestert av den desidert glupeste i jenteflokken: "Du får nok oppdatere deg der!"
Siden den dagen har jeg søkt på kryss og tvers på YouTube og sett de mest halsbrekkende videoer med kule unggutter som fører en ustoppelig, rytmisk monolog parallelt med hverandre. Duoen Karpe Diem - ikke med C, men på norsk vis med K - består av to unge menn ved navn Magdi og Chirag, mens Erik og Kriss befolker duoen som har deres egne navn.
Det er virkelig besnærende å høre helt greie setninger framført rytmisk og, i Karpe Diems tilfelle, med en knapt hørbar innvandreraksent. En veksling mellom sekstendels- og åttedelsnoter gjør teksten til låtens iboende perkusjon, og refrenglinjene setter seg fast med ord og rytmefigurer som forfølger lytteren lenge etter at låten er ferdigspilt.
Jeg har faktisk fått sans for denne musikken, og jeg har til en viss grad oppdatert meg slik den fremmelige eleven ga meg beskjed om. For å vise et glimt av hva slags musikk jeg frivillig har latt meg prege av i det siste, presenterer jeg her linken til en video der Karpe Diem framfører låta "Stjerner" live på Mysen videregående skole i fjor vår.
Legg merke til den besnærende, surrealistiske setningen som utgjør refrenget: "Stjerner i øya mine svir i meg sinssykt."
Som denne setningen viser er det da ganske mye flott og kreativ poesi i dette, er det ikke?
Og aller morsomst ved denne versjonen: Chirag med rytmisk tilrop til publikum etter hvert refreng: "Kan alle sammen putte henda sine opp, eller?"
Mine venner: Dette er ungdomskultur; disse artistene representerer den kommersielle delen av rap-miljøet, og det er min oppriktige påstand at dette er positivt og underholdende!

http://nrk.no/p3tv/goto/?bcpid=1909243188&bctid=13315966001

Pave Benedict XVI

Dette innlegget skal i all enkelhet handle om mitt forhold til pave Benedict XVI. Å kalle det et "forhold" er allerede i utgangspunktet en tilsnikelse; det vil være mer presist å snakke om mitt inntrykk av eller min befatning med den nåværende paven.
Bendict XVI ble valgt til pave i april 2005, få dager etter sin 78 årsdag. Fra før var han kjent som kardinal Josef Ratzinger fra Tyskland, en profilert og overmåte dyktig teolog i den forrige pavens stab.

Å overta Den hellige stol etter Johannes Paul II var ingen enkel oppgave. Den forrige paven hadde en verdensomspennende popularitet som er få mennesker forunt, og dette til tross for at han forfektet de aller mest konservative synspunkter på både moral og politikk.

Dette gjør også pave Benedict, men likevel har han kommet litt skjevt ut og falt i unåde hos mange mennesker både innenfor og utenfor Den katolske kirke.

Å plassere ham i det kirkepolitiske landskap på denne måten er en grei innledning, men for meg betyr ikke dette særlig mye. Jeg vet at Den katolske kirke i sitt vesen er konservativ, og kanskje er det nettopp måten å være konservativ på som gjør den tiltalende for meg tross de mange synspunktene som er politisk ukorrekte i vår del av verden.

Pave Benedict ser ut til å fosse fram med sin stil og sitt syn, og i uselvisk lojalitet til sitt apostoliske kall unnlater han gang etter gang å innfri medieskapte forventninger og velger i stedet sitt eget tidsskjema og sin egen form når det gjelder å vise sin profil.

Med brevet Summorum Pontificium sommeren 2007 åpnet han for å gjeninnføre den tridentinske messen til enhver tid på året unntatt i påsken. Dette ses på som et forsøk på å gå tilbake på ting som ble vedtatt under Det annet Vatikankonsil.

Jeg må bare melde pass og innrømme at mye, svært mye av dette har jeg ingen peiling på. Jeg bare konstaterer at dette er synspunkter og utspill som forbindes med pave Benedicts pontifikat.

Rett før jul i fjor utga pave Benedict XVI en CD med prekener eller bønnetekster som han framfører på italiensk, latin og tysk sammen med musikk og korsang som er laget spesielt til denne utgivelsen. Jeg setter stor pris på denne CDen, "Alma Mater", og selv om Benedict XVI ikke synger like bra som Johannes Paul II, er CDen meget høreverdig, og for den som bruker tid på å følge med på tekstene, er den oppbyggelig på katolsk vis.

På denne måten viste paven at han følger med tiden og gir folk det som markedet etterspør.

Pave Benedict er også forfatter. I sin tid som teolog og kardinal har han utgitt flere bøker, og han har også skrevet ett bind av to planlagte om Jesus fra Nasaret. Jeg eier denne boka, jeg har lest den og satt stor pris på den. Dette er teologi, men det er også oppbyggelse og fromhet samlet mellom to permer. Paven foretar en systematisk gjennomgang av Jesus slik han framstilles i evangeliene, og han fortolker og definerer Jesus i Guds plan med skapelsen og menneskenes framtid og frelse.

Det planlagte bind 2 av dette verket vil nok komme, men etter hva jeg fikk høre i høst, vil det ta lenger tid enn ventet fordi pave Benedict brakk håndleddet i fjor! Slike tilfeldige uhell kan skape hindringer for de utroligste ting. Vi får bare vente og se; i sitt forord til det foreliggende bind 1 legger Benedict XVI ikke skjul på at det gjaldt å komme i gang med å publisere dette verket ettersom han slett ikke er noen ungdom lenger.

Boka var god å lese. Jeg anbefaler den, og jeg er blant dem som venter på bind 2!

Til slutt kan jeg jo gjenta det fantastiske faktum at jeg med selvsyn har sett pave Benedict XVI i virkeligheten! Det skjedde den 16. september 2009. Da hadde min kone og jeg billetter til allmenn audiens i Vatikanet, men i trengselen kom vi knapt nok innenfor portene før audiensen var over og paven var dratt. Jeg rakk å få knipset et bilde med zoom gjennom stålsperringene. Pavens spesialbygde bil gled forbi innenfor gjerdet, og den forstørrede utgaven i rød ramme i denne montasjen viser at det faktisk var Den hellige Far Benedict som ble befordret forbi. Heldigvis befant han seg i synsfeltet mellom to vertikale bjelker i stengselen i det millisekundet da jeg knipset bildet.

Ikke desto mindre er dette et bilde jeg er stolt av! Kona og jeg har sett Paven - og her er beviset!

Jeg aner ikke hvor viktig det er å ha et forhold til den sittende Paven når man er katolikk. Dette er blant de mange tusen detaljer jeg ennå har til gode å lære. Like fullt ønsker jeg å bli enda bedre kjent med pave Benedict XVIs særpreg og fromhet, og jeg har ikke det aller minste behov for å uttrykke kritiske synspunkter overfor hans handlemåter, politikk eller teologi. Til gjengjeld har jeg ennå litt vansker med å forholde meg til ovennevnte uttrykk, Den hellige Far. Det er dette jeg håper å opparbeide et naturlig forhold til. I så måte er dette blogginnlegget første steg på veien.

Asperges me

Sist søndag våknet jeg i Fredrikstad og konstaterte at jeg hadde sinn og øyne åpne tidlig nok til å dra på messe i St. Birgitta kirke. I likhet med hva jeg har erfart fra tidligere besøk i andre kirker enn den lokale her hvor jeg bor, ble dette en litt annerledes opplevelse av messen enn jeg er vant til.
Selv om en katolsk messe i seg selv er rik på inntrykk og oppbyggelse, er det ofte avvikene fra det vante som bidrar til størst refleksjon.
Den vietnamesiskættede pateren hadde med seg en aldrende kollega som gjest denne søndagen, en prest jeg dessverre ikke oppfattet navnet på, men som visstnok hadde vært pater i St. Birgitta for en del år tilbake. Han hørtes nederlandsk ut i sin måte å snakke norsk på.
Messen hadde ikke syndsbekjennelsen i starten slik jeg er vant til. I stedet fikk jeg for første gang bli kjent med antifonen "Asperges me, Domine", nr. 23 i Lov Herren - katolsk salmebok. Mens salmen ble sunget vekselvis av menigheten og en kvinnelig forsanger på galleriet, gikk prestene gjennom kirken og stenket vievann over forsamlingen. Denne symbolhandlingen, vannstenking kombinert med "Asperges me", representerte faktisk en syndsbekjennelse nesten like sterk som den vanlige.
Teksten i antifonen er den latinske utgaven av Salme 51,9: "Rens meg for synd med isop, vask meg så jeg blir hvitere enn snø."
Orgelakkompagnementet var praktfullt, feilfritt og pålitelig. Den vakre kvinnestemmen som sang versdelen i "Asperges me" og i gradualsalmen, fungerte godt oppe fra galleriet, bølgende ut fra det høye. Jeg satte stor pris på musikken i denne messen.
Frammøtet var godt; det må ha vært over 150 mennesker i kirken. En overraskende andel lot til å være av helnorsk herkomst. Polakker fylte flere av de bakerste benkeradene, og det var også her jeg satt, blant kvinner og menn i sin beste alder, som avslørte sin språkbakgrunn med en hviskende strøm av lett hørbare konsonantlyder, så som szcz og ść. Rett foran meg stirret jeg inn i nakken på en mann med en slags allværsjakke med HH på trykknappene og et merke med HellyTech på kragen, sikkert en patent for mossevarianten av GoreTex.
Det er vel typisk at det er de aller mest uvesentlige detaljene i en situasjon som i størst grad legger beslag på oppmerksomheten. Forresten er det ikke helt utypisk å være nødt til å beholde yttertøyet på under en katolsk messe, for kirkene er slett ikke alltid tilstrekkelig oppvarmet.
Da vi kom til fredshilsenen rett før kommunionen, var det en særdeles gledelig opplevelse å se hvor ivrige de polske messedeltakerne rundt meg var etter å hilse på alle de rakk fram til - lille meg inkludert. Fredshilsenen er en personlig manifestasjon av ønsket om fred og forsoning mellom alle mennesker, og jeg merker den indre gleden ved å være den som får fremmede hender strakt mot seg.
Etter messen skulle det være kirkekaffe, men dette tok jeg meg ikke tid til. Det får bli en annen gang i St. Birgitta kirke.
Her kommer en YouTube-video med "Asperges me" der man kan følge tekst og melodi på et noteark som flyttes oppover mens antifonen skrider fram. Jeg er takknemlig over messen sist søndag, som gjorde at jeg ble kjent med enda en slik godt innarbeidet, gregoriansk salme.

Godt innhold i søndagen

Søndagen har vært innholdsrik og god. En times kjøretur avsluttet kvelden utenfor hjemmet, og under kjøringen tenkte jeg litt over hvorvidt søndagen har vært god og gagnlig sett fra katolsk synspunkt, eller om det bare er fra mitt eget ståsted den synes god. Den har nemlig inneholdt svært mye musikk.

Stort sett kom jeg til at alt det gode jeg har opplevd denne søndagen, har knapt inneholdt noe som ikke er godt også i katolsk sammenheng. Ett unntak må jeg ile til med å vedgå, nemlig at jeg tidlig på ettermiddagen brukte en times tid ved PCen for å gjøre noen uomtvistelig jobbrelaterte forberedelser. Det dreide seg om å jobbe i Excel for å få til en ny dagsrytme for neste skoleår. Dette er ingen lett jobb når skoleuka i barneskolen skal inneholde et ulikt antall undervisningstimer for hvert klassetrinn, og det samtidig skal gis rom for obligatorisk, fysisk aktivitet og frivillig leksehjelp utenom den pålagte undervisningstiden. Det er ikke småtteri man skal få tid til mellom kl. 9 og 14.30, og i tillegg må vi ta hensyn til skolebussens rutetider!

Ved hjelp av Excel kom jeg i mål med dette, og var såre fornøyd til tross for at målsettingen ble oppnådd på en søndag og ikke en hverdag.

Desto bedre klarte jeg å slappe av under kveldens stimulerende aktivitet, tenkte nå jeg. Men la meg først starte forfra:

Søndagsmessen i St. Maria kirke i Askim starter ganske seint. Det er derfor aldri vanskelig å rekke messen, uansett hvor sein lørdagskvelden ble. Det var uvanlig mange folk i kirken, noe som sikkert skyldtes at det i dag ikke skulle være messe på noe fremmed språk etter høymessen.

Hos oss er det vanlig at det synges en salme på enten polsk eller vietnamesisk etter kommunionen. Jeg liker godt dette innslaget, og jeg sitter både respektfull og konsentrert når jeg lytter til den mer eller mindre fremmedartede sangen.

I dag ble det tid til både polsk og vietnamesisk salme. Polakkene fikk hjelp av pater Piotr til å stemme i uten akkompagnement, og med sine privateide salmebøker brummet de seg gjennom en salme som kunne vært skrevet av Brorson eller Kingo - i hvert fall var melodien av en slik type som vi med norsk gehør lett kunne ha lært.

Senere var det vietnamesernes tur. De fikk hjelp av organisten, som har vietnamesisk bakgrunn, og de fulgte tekst og noter i en avlang lefse av ei bok som det ligger en del eksemplarer av i våpenhuset. Melodien fulgte femtoneskalaen og var full av merkelige slynger lik ornamentikken vi hører i norsk folkemusikk. Mange ganger synger vietnameserne ikke på en vokal, men på en stemt konsonant, ofte en nasal (m, n eller ng). Jeg har stor faglig glede av å lytte til denne sangteknikken.

Mens jeg satt der og lyttet til de to utenlandske salmene, slo det meg at den katolske menigheten jeg tilhører, er uendelig rik nettopp fordi den har så sterkt innslag fra andre nasjoner. Vi var kanskje 25 etniske nordmenn i kirken i dag; de øvrige 100 var fra andre land. Dette representerer ganske bra den prosentvise fordelingen i menigheten, har jeg inntrykk av.

Det er mulig at de filippinske, kroatiske og ulike afrikanske medlemmene i menigheten kunne ønsket seg en salme på sitt språk også, men de har sine egne messer en gang i måneden. Hva som synges der, vet ikke jeg.

Fornøyd spaserte jeg hjem i det kjølige, tørre været. Det spesifikt katolske innslaget i søndagen var over, men et nytt høydepunkt ventet, etter middagen og etter den vellykkede jobben med organisering av skoledagen: Kona skulle ha meg med på konsert!

Til Valentine's Day i vinter fikk hun nemlig 2 konsertbilletter av meg, og den dårlig skjulte baktanken var jo at hun skulle ta meg med på konserten. Slik ble det også, til alt hell, og tidlig på kvelden satte vi oss i bilen for å dra til Fredrikstad og høre Omara Portuondo.

En verdensstjerne på besøk i Østfold en kjølig vårsøndag, hvilken begivenhet! Omara Portuondo, som fyller 80 år til høsten, kommer fra Cuba og ble verdensberømt med filmen "Buena Vista Social Club" av Wim Wenders. Da filmen ble laget i 1999, hadde artisten Ry Cooder på forhånd greid å samle et stjernelag av sangere og musikere fra den gamle underholdningsklubben for amerikanere som fantes i Habana fram til revolusjonen på Cuba i 1959. Omara Portuondo var en av de yngste som Cooder fant fram til, og hun gjør en strålende innsats i filmen sammen med Ibrahim Ferrer, Compay Segundo, Rubén González og de andre musikerne som opptrer autentisk i filmen.

I kveld sto hun på scenen i Fredrikstad og framførte de varme salsa-balladene så vi rent kjente Karibiens fløyelsnatt komme krypende oppover våre vinterbleke legger. Det var magisk, forførerisk og vakkert, et mesterstykke i Rikskonsertenes regi! 4 konserter i Norge gjenstår; benytt denne siste sjansen - dama er 80 år!

I all beskjedenhet setter jeg inn et bilde jeg knipset med mobilen, helt mislykket naturligvis, men det er hva jeg har å vise til utad. Innad har jeg konserten som et praktfull, gledelig minne om den dagen i mitt liv da jeg sammen med kona opplevde Omara Portuondo live. Kan en søndag bli stort bedre, mer fylt av menneskelig varme og katolsk takknemlighet? Neppe, ikke etter mine nåværende begreper i hvert fall.

- - -

Mandag er det tid for kurs i kommunal regi. I tråd med innsparingskravene i både kommuner og bedrifter i Østfold legges kurs med overnatting til hoteller i Sverige. Billigere kan det ikke gjøres. Jeg blir derfor avskåret fra blogging fram til tirsdag kveld. Av den grunn har jeg også måttet gjøre mye arbeid på forhånd på jobben og dels hjemme, slik at mine hyggelige og vennlige kommentatorer ikke har fått noen direkte tilbakemelding de siste dagene. Dette beklager jeg, men jeg må gjøre mine prioriteringer. Tirsdag er jeg tilbake!

Hildegard von Bingen

Det er ganske mange år siden første gang jeg hørte om Hildegard von Bingen. Det skjedde under en sommertur med et musikkorps til Rhindalen. En dag førte ferden oss med ferge over Rhinen, og plutselig befant vi oss i en småby ved navn Bingen. Da var det et lyst hode i bussen som bemerket at det vel måtte være her Hildegard von Bingen kom fra.
Lite visste jeg den gangen om den hellige Hildegard, og enda mindre ante jeg om at jeg en gang i framtida - ca 15 år senere - skulle dele hennes tro.
I dag var jeg innom en platebutikk i min egen lille by og fant en Naxos-CD med sanger av Hildegard von Bingen. Den kjøpte jeg, billig som den var, og nå har jeg begynt å nye den vakre, melismatiske sangen med latinsk tekst.
Hildegard levde fra 1098 til 1179. Det er riktig lenge siden! Ifølge omtalen av henne på katolsk.no var hun usedvanlig begavet og fikk både paver og keisere til å lytte til hennes synspunkter. Det var ingen liten respekt hun oppnådde som kvinne i middelalderen.
Hun hadde visjoner og åndelige opplevelser med profetisk innhold, og disse skrev hun ned i vakre og poetiske vendinger. Hun opprettet et kloster ved Bingen, og her fortsatte hun å skrive og å komponere melodier til sine dikt. Hun fikk Pavens tillatelse til å utgi det hun skrev. Hele den vakre og fantastiske historien kan med varmeste anbefaling leses på Den katolske kirkes norske hjemmesider.
Det mest forbausende er at Hildegard von Bingen ennå ikke er helligkåret. Arbeidet med dette startet på 1200-tallet, og i prinsippet pågår det ennå. Katolsk.no beskriver situasjonen slik at "det katolske folk i Tyskland har i århundrer ansett Hildegard som hellig." Likevel har de avgjørende bevisene for hennes helgenstatus uteblitt, og på nettstedet saints.sqpn.com kan vi lese en anmodning fra benediktinerklosteret i Rüdesheim om å melde ifra når noen har opplysninger som kan bidra til hennes helgenkåring.
Dette er det fantastiske ved Den katolske kirke: Gode og dyktige og innsiktsfulle mennesker kan kåres til helgener, men ikke for enhver pris. Bevisene skal være ugjendrivelige; prosessen foregår like seriøst og grundig hver gang, om den så må vare i mange århundrer.
For dem som uansett regner Hildegard for en helgen, har hun skytshelgen status for naturvitenskapsmenn, språkforskere og esperantister.
Tenk det, selveste Hildegard, den tyske middelalderens produktive dikterske og komponistinne, er esperantistenes egen helgen. Det førte meg igjen til et møte med meg selv og min egen fortid; se f.eks. mitt innlegg fra 9. september i fjor eller besøk nettstedet for katolske esperantister.
Jeg har levd et langt liv, føler jeg iblant, og på mange måter er det jo en sannhet. Å møte igjen Hildegard von Bingen på så mange måter som jeg har oppsummert her, viser at en fyr som jeg ikke kan forholde meg likegyldig til en person som levde for 1000 år siden. Hildegard von Bingen var stor i sin tid, og er fremdeles en størrelse det står respekt av. Bare musikken hennes er bevis på dette.

En særskilt utfordring

Dette lille bildet viser baksiden av et visittkort jeg stappet i lomma for noen minutter siden. Kortets forside presenterer alle treffpunkter for pateren i den katolske kirken her hvor jeg bor.

Tallene og ordene som er skriblet på kortets hvite bakside, er akkurat hva som er nødvendig å vite for å kunne ta utfordringen pateren ga meg da jeg var innom kirken i ettermiddag: Førstkommende søndag er den faste organisten trolig fraværende, og pateren lurte på om ikke jeg kunne spille i stedet.

Tenk, jeg skal kanskje innta orgelkrakken i Mariakirken på søndag! Ennå klynger jeg meg til håpet om at den vanlige organisten likevel viser seg å dukke opp, men uansett må jeg bruke all ledig tid i dag og i morgen til å øve, simpelthen spille gjennom melodiene og finne egnede akkorder.

Kirken har tydeligvis ingen koralbok liggende. Jeg får bruke det vanlige eksemplaret av salmeboka, hvor melodilinjene står, og så gjelder det å finne en harmonisering som ligger så nær som mulig det som menigheten er vant til.

Det er den faglige utfordringen. De liturgiske melodiene, og å komme med rett forspill til rett tid, verken for tidlig eller for seint. Jeg må være på alerten på orgelkrakken oppe på galleriet, ikke sekund kan jeg slumre hen, men må følge messens gang med en annen oppmerksomhet enn før.

Det er den tekniske utfordringen. Opplevelsen av messen kommer over i en annen dimensjon; jeg skal få være aktiv i messens framdrift!

Jeg har spilt piano så lenge jeg kan huske, uten noen sinne å bli stort mer enn en erfaren amatør. Nå venter en annen oppgave, og jeg må bare undre meg over hvilke planer Gud Fader har med meg når jeg får noe slikt servert snaue to døgn i forveien. En papirlapp med et komplett kirkelig oppdrag!

Egentlig hadde jeg planlagt å skrive om et helt annet tema i dag. Uansett hva det var, lå det milevis unna min mulige debut som katolsk organist. Noen grep inn og endret mine planer for dagens bloggtekst, og nå gjelder det å gjøre mitt beste i forberedelsene - ifall den faste organisten virkelig uteblir!

- Og alt dette er skrevet bare noen minutter etter at utfordringen ble mottatt. Snart kommer tvilen, angsten, reservasjonene, innvendingene og angeren. Hvordan kunne jeg være så lettsindig å svare ja til noe slikt?! Erfaringsmessig går jeg nå et par rastløse døgn i møte.

...som Kristus i en bar

Se nøye på dette bildet! I forgrunnen er en bardisk med saltstenger, en tom kaffekopp og noe krydder. I bakgrunnen ses en hyllevegg med renvaskede glass i alle størrelser stablet opp-ned. Et utvalg spritflasker står i midten nede ved siden av den topp moderne kassen, som egentlig er en dataskjerm.
På øverste hylle står noen pyntegjenstander, noen kopper av keramikk, og i midten et krusifiks. Javisst!, her står et krusifiks, og ved siden av dette står en liten figur med et innhyllet Jesusbarn til venstre og en nattverdkalk og en Mariafigur til høyre.
Bildet er tatt i en landsens bar i Ptujska Gora, Slovenia, mindre enn 100 meter fra den tidligere omtalte Cerkev Marije Zavetnice s Plaščem.Kristus i en bar. Veldig unorsk, veldig katolsk. Dette bildet viser det som jeg i en tidligere tekst varslet som "så sterkt" at det måtte omtales i et eget innlegg. Dette er innlegget, det siste i min serie av refleksjoner etter reisen til Slovenia 12.-15. februar 2010.
Kristus i en bar. Begrepet minnet meg om noe jeg husket fra en sangtekst. Jeg satt i baren med min gode venn og turkompis og stirret opp mot de sakrale nipsgjenstandene. Jeg knipset et bilde av hylleseksjonen, helt sikker på at dette ville resultere i et blogginnlegg, et sterkt og personlig sådant.
"...som Kristus i en bar." Teksten begynte å stige til overflaten; den var på svensk, naturligvis, som all den gode musikken jeg liker å høre på. Eldkvarn, låtskriver Plura Jonsson, noe om å reise bort sammen med dama. Og jeg kom i tanker om min elskede, som fordrev tiden hjemme i Østfold i omtrent samme vintergrå, surkalde værforhold som her i sentrum av Sentral-Europa. Jeg hadde reist et sted, mens hun var hjemme. Ja, det var faktisk hennes eget forslag at jeg skulle ta med min beste kompis på denne svært sære turen, en folkloristisk pilegrimsreise, en kombinasjon av karneval og valfart. Den elskelige, vidunderlige kvinnen som har tålt så mye og båret over med så mye i det endeløse samlivet med Inventus, mea maxima culpa, eskapisten, bloggeren, klovnen, katolikken.
Her i landsbyens egen bar med selskapslokaler i bakrommet, Ptujska Goras festsal der menn og kvinner i generasjoner har feiret sine bryllup, sine 40- og 50-årsdager og sine barns konfirmasjoner, her møttes i min bevissthet Kristus, Plura Jonsson og mitt livs kjærlighet i en tradisjonell, lokalt upåfallende oppstilling av glass og krusifiks i en hylle bak bardisken. Jeg ble grepet av en intens hjemlengsel etterhvert som jeg greide å erindre den kjærlighetsfulle, impulsive teksten om ham og henne som møttes i en bar der han hang som en Kristus, oppløst av fyll og elskov og utferdstrang, ikke ulik meg selv.
Tilbake på hotellrommet et par timer senere fant jeg fram mp3-spilleren, scrollet meg fram til Eldkvarn, albumet "Sånger från Nedergården", låten "Månen och solen", og jeg spilte om og om igjen siste del av sangen. Han som hang som en Kristus i en bar, hadde jeg nå opplevd; det neste blir å oppleve reisen bort med "himlen vårt hus" i åndelig forstand, med min elskede som tilfører meg lys lik månen, som ville vært intet uten solen:

"Han hängde över disken nånstans i fjärran,
han hängde som Kristus i en bar.
Hon log och fyllde på glasen, varje gång han bad om mer.
Han sa: Du och jag borde resa nånstans, älskling, bare du och jag.
Det är tuffa tider nu och i den här stan har ridån gått ner.
Jag reser alltid med solen, sa han och reste sig från stolen.
Och i det första morgonljuset tog dom söderut när dom nådde en motorväg.
Och ifrån radion hördes en melodi, och det var nåt bekant med orden,
det var historien om solen och månen och den går så här:

Himlen är vårt hus, du är värme och ljus.
Jag är din man, du min fru.
Jag skulle va’ ett svart hjärta om du gick ifrån mig.
Älskling du är solen och jag är månen."

"In från regnet"

Rett inn fra kulda over de skånske slettene kom vi lørdag formiddag inn på en hotellrestaurant i Helsingborg. Ikke før hadde vi slått oss ned og fått en stor stark foran oss på bordet, så gikk brødrene Plura og Carl Jonsson på scenen og slo an den karakteristiske mollakkorden med glissando som innleder "In från regnet", min absolutt største favoritt blant sangene til bandet Eldkvarn.
Vi kom inn fra kulda og ikke fra regnet slik det heter i sangen de åpnet sin "unplugged" brunch-konsert med, men likevel var overgangen fra den lange kjøreturen sterk og merkbar. Vi ble hensatt til Pluras univers, der han "ligger här på sängen med stövlarna på. Vad gör jag här i stan?"
Sangen handler om å komme tilbake til noe man har forlatt, uten å finne igjen det gamle slik det engang var. Her møter vi uvisshet, rotløshet, desorientering, behov for hjelp og støtte fra "en doktor eller präst" og kanskje fra Gud selv. Eksistensielle spørsmål bombarderer sangens jeg-person, "jag", men sangeren har tid til å vente, "ingen svarar väl ändå i natt."
Rent analytisk så jeg med ett hvordan sangen beskriver det å ha kommet innenfor, å ha berget seg fra regn og kulde uten å vite helt hva man har fått i stedet. En overgangsfase, en kontrastiv tilstand mellom før og nå, utenfor og innenfor, der og her. Denne sangen som jeg har lyttet så intenst til i mer enn 15 år, steg liksom ut av den skånske vinteren sist lørdag formiddag og tilførte min egen tilværelse en belysning som jeg ikke tidligere har klart å dra nytte av. Nå derimot, fant jeg nye sammenhenger og definisjoner, og jeg ser fram til å skrive en hel del mer om min prosess og min nåtidssituasjon på bakgrunn av denne opplevelsen. Tro og tvil, tilhørighet og individualisme, skjønnhet og plage.
Det kommer med andre ord flere innlegg i forlengelsen av tankeprosessen som startet så uventet ved lunsjen sist lørdag. Det er nødvendig først å vise Plura Jonssons strålende låttekst i sin helhet. Den kommer her, og i de nærmeste dagene vil jeg laste opp skildringen av min nye oppfatning av denne teksten og min egen utvikling. Det er utrolig hvordan god poesi kan etablere nye måter å betrakte tilværelsen på!

In från regnet

Jag kommer in från regnet, hungrig och våt.
Jag ligger här på sängen med stövlarna på.
Vad gör jag här i stan? Jag talar inte språket längre.
Vad gör jag här, där alla vackra kvinnor hänger.

Jag kommer in från mörkret, blind som ett nyfött barn.
Jag kommer från en plats norr om stan.
Vad gör jag här, jag har glömt hur man älskar.
Bandet spelar upp, men jag har levt för länge utan sällskap.

Jag kommer in från kylan, jag åkte mot himmelen i väst.
Jag fann ett stort hus med rum att hyra, nu behöver jag en doktor eller präst.
Allt är sig likt - samma smuts, samma slavar.
Gud jag behöver din röst i dessa dagar.

Jag står och ser ut genom fönstret, jag hör regnet och allting är svart.
Jag låter frågorna hänga i mörkret, ingen svarar väl ändå i natt.

Jag kommer in från regnet, jag måste ut igen.
Jag kommer in för pengar, frågan är: Hur, var, när och vem?
Jag rör mig fort, jag har det i mitt blod.
Hon såg det i mina kort, mitt hem och mitt bord.

Jag rör mig mot ett land, mellan sjö och himmel.
Mellan fingrarna på min hand, där törsten brinner.
Mellan vråken och fälten, mellan månen och ljusets låga.
Mellan tystnaden och hjärtats slag, mellan det vackra och plågan.
- - -
Bandet Eldkvarn og dets sangtekster ble behørig omtalt på denne bloggen også 17. april 2009.

Lidelseshistorien gjenfortalt

Sist lørdag kveld, altså i går, bød på en helt spesiell, kulturell opplevelse for vår del. I julegave hadde vi fått billetter til musikalen Jesus Christ Superstar på Den norske teateret, en gave som vi nok hadde avgitt tydelige tips om.
Selv husker jeg musikalen som en dobbel-LP utgitt i 1970 i form av en boks med psykedeliske farger på forsiden og et komplett teksthefte inni. Musikken traff meg midt i hjertet den gangen, og jeg hadde store problemer med å forstå alle gravalvorlige kritikere av de politiske undertonene i tekstene og den åpenlyse harseleringen i enkelte av sangene.
I går var jeg altså blant de siste som har fått oppleve den kontroversielle rockesangeren Hans-Erik Dyvik Husby i rollen som Jesus. Jeg må si at både Dyvik Husby og regien i denne oppsetningen var strålende, over all forventning og med glimrende prestasjoner innen både sang, skuespill og scenografi.
Musikken dundret ut i teatersalen fra første øyeblikk. Den unge skuespilleren Frank Kjosås gjorde en god figur med ypperlig sangstemme der han spilte en slu, misunnelig og nesten sykelig utseende Judas Iskariot.
Miljøet blant disiplene og de andre tilhengerne av Jesus var lagt til undergrunnsmiljøet i en storby, rusmisbrukere og uteliggere mellom jernbaneskinner og brupillarer i en svinesti av tomgods og skrot.
Settingen hadde dermed lite til felles med det vi forbinder med apostlenes livsførsel, men overraskelsen ved å møte disse lurvete menneskene allerede utenfor inngangen til salen før forestillingen gjorde hele teateropplevelsen til en utfordring.
For ikke å gå for mye i detalj kan jeg gå rett på 2. akt og bevitne at vi her fikk en framstilling av Jesu lidelseshistorie som ingen bibeltolker kan ha noe å utsette på. At Pontius Pilatus denne gangen var en kvinne i Hildegunn Riises skikkelse representerer et ubetydelig avvik. Under de 39 piskeslagene tok ondskapen overhånd hos Riises Pilatus. Kledd i latexuniform ble hun den personifiserte grusomhet der hun deljet løs på Dyvik Husbys Jesus til han lå maktesløs og blodig i bar overkropp som en beseiret hvalross på scenen. Dette var det ultimate høydepunkt i forestillingen slik jeg for min del opplevde den. Rosenkransmysterium nr. 2 i Smertens mysterier, "Jesus blir hudstrøket", fikk en realisme over seg som vil sitte i sansene svært lenge.
En viktig del av kritikken mot Jesus Christ Superstar på 1970-tallet var at musikalen avsluttes med Jesu død. Den tomme grav er utelatt; ikke den ringeste antydning om oppstandelsen blir gitt i originalversjonen.
Her har Det norske teaterets regissør Erik Ulfsby gjort en teknisk genistrek som skapte tilstrekkelig forundring i publikum til å vekke minner om den tomme grav: I nest siste scene henger Jesus på et enormt kors omkranset av ørsmå lyspærer. Bare hodet og brystpartiet på Jesus er svakt opplyst av en spot. Idet Jesus dør, blir alt mørkt et øyeblikk før Judas, helt hvitkledd og med englevinger(!), dukker opp og synger sluttnummeret "Superstar". Gradvis kommer lysene rundt korset på igjen, og da er Jesus borte! Hans-Erik Dyvik Husby hang på korset 3-4 meter over gulvet i dødsscenen, men et minutt senere er den kolossale Jesus-skikkelsen vekk! Bare en liten plattform og et par knagger på korset skimtes i det sparsomme lyset.
Her har scenografien gjort det lille ekstra som gjør Jesus Christ Superstar-oppsetningen severdig og troverdig for alle og enhver.
Siste forestilling er 30. januar. Skynd deg....!

Sannhets Kirke

Lov Herren - katolsk salmebok er en bok jeg blir bare mer og mer imponert over. Ved nesten alle messer der den er i bruk, oppdager jeg noe nytt, en salme eller en sang som inneholder noe jeg virkelig blir grepet av eller noe som gir meg vind i seilene slik at jeg fyker videre på denne kirkelige oppdagelsesreisen.
Den 26. juli i fjor skrev jeg et eget innlegg der jeg uttrykte min glede over den katolske salmeboken. Innlegget het rett og slett "Salmeboken" og var en oppfølger til innlegget fra 11. mars, "Musikk mens vi venter". Når jeg i dag leser disse innleggene, ser jeg at det har funnet sted en utvikling i meg, en endring som kan ta pusten fra en halvgammel gubbe som helst burde ha stoppet opp og holdt seg i ro. Slik gikk det imidlertid ikke med meg; jeg ble sluppet inn i sannhets Kirke og har latt apostoliske forestillinger bli til en ny virkelighet i mitt bedervede indre. Stadig oftere finner jeg hint fra Gud til meg nettopp i Lov Herren, Norges katolske salmebok.
Slik ble det også ved messen i går, 10. januar, på dagen 9 måneder før min forventede konversjon. Etter prekenen deltok jeg i å synge salmen på nr. 534 i Lov Herren. Der utgjør følgende tekstlinjer siste del av 2. vers:

Et bluss langs korsets dunkle vei
har sannhets Kirke tent for meg.
Jeg aldri den vil svikte.

Begrepet "sannhets Kirke" nevnes i alle versene i salmen, og erklæringen "jeg aldri den vil svikte" gjentas som et refreng i slutten av hvert vers. Det ble så sterkt for meg å se at det "bluss" som kaster et blekt skjær over "korsets dunkle vei" kommer fra Kirken - fra "sannhets Kirke"! I protestantiske sammenhenger ville man ha tatt klisjeen helt ut og sagt at lyset kommer fra Jesus eller noe i den duren. I denne katolske salmen derimot, er det Kirken som står for belysningen.
Det er så riktig, og det er så god en beskrivelse av hvordan jeg har opplevd Kirken fra første øyeblikk. Kirken er havnen, hjemmet, samfunnet og kilden. Det er framfor alt Kirkens posisjon både som gigantinstitusjon gjennom historien og som vern i mikroformat for den enkelte troende som har imponert meg så storlig under min opplæringsprosess gjennom hele 2009. Her, på nr. 534 i Kirkens egen salmebok, står det svart på hvitt hvordan Kirken - sannhets Kirke - kaster lys (glans!) over veien vi går på.
Mitt første møte med denne salmen sist søndag ble en liten, privat opplevelse til glede og berikelse for meg selv. Da de andre i menigheten, de fullverdig katolske, gikk fram til kommunionen, ble jeg sittende på plassen min og lese hele salmen én gang til. Den siste setningen, "jeg aldri den vil svikte", ble til en utfordring for resten av min framtid. Jeg ønsker ikke på noen måte å komme i en situasjon hvor jeg svikter Kirken, men med all min varierte erfaring er jeg forsiktig med å gi forbindtlige prospekter med langvarig gyldighet.
Jeg kan imidlertid si at jeg pr. i dag gjerne vil forbli en Kirkens støttespiller så lenge jeg lever, og enda bedre: Jeg vet at Kirken på sin side aldri svikter meg.

Farewell Angelina

I dag vil jeg først få opplyse at salmen som ble sunget til slutt i messen i Katolska Domkyrkan i Stockholm den 20. desember, står i den norske, katolske salmeboka på nr. 572. Den heter "Vær hilset, Herrens Moder" omtrent som på svensk, men her opphører likheten i teksten. Det første verset er altså så likt som det kan få blitt på svensk og norsk, men de neste versene er helt annerledes på de to språkene. Det kan nesten se ut til at den norske teksten bruker flere av rosenkrans-mysteriene i versene, mens den svenske er en mer generell lovprisning av Jomfru Maria.

Det er ganske berikende å se to utgaver av samme salme i sammenheng slik; den ene versjonen kaster lys over og styrker den annen.

- - -

I noen dager nå har jeg hatt Bob Dylans gamle klassiker "Farewell Angelina" i tankene. Sangen ble skrevet i 1965, og jeg husker at jeg satt i engelsktimen på ungdomsskolen 7-8 år senere og skulle forsøke å tolke teksten i en gruppe med 3-4 medelever. Resultatet ble magert, og det viste seg etterpå at dette var nettopp lærerens hensikt: Teksten er så intrikat og spesiell at ingen annen enn Dylan selv kan begripe hva den handler om.

Dypest sett ser det ut til at dette er en avskjedssang. I en Dylan-biografi jeg har, presenteres teksten som en film der en rekke underlige og overraskende scener presenteres fortløpende uten at noen umiddelbar sammenheng kan oppfattes.

Jeg husker fra den nevnte engelsktimen at ett vers var liksom litt greiere å forholde seg til enn de andre, nemlig vers 3, der det finnes en rekke referanser til kortspill:

The jacks and queens have forsaked the courtyard
Fifty-two gypsies now file past the guards
In the space where the ace and the deuce once ran wild
Farewell Angelina, the sky is folding
And I'll see you in a while.

Som ungdomsskoleelever tenkte vi at når både knekten og dronningen, esset og toeren er nevnt, må de femtito sigøynerne handle om kortstokken som helhet. Læreren smilte i skjegget, husker jeg, og spurte om det ikke finnes en annen helhet enn en kortstokk som består av 52 enheter.

Da slo det ned i et av gruppemedlemmene at året jo har 52 uker! Dermed slo kortstokksymbolikken sprekker i vår fortolkning, og vi ble satt tilbake noen stadier. Lenger kom vi heller ikke med "Farewell Angelina".

I dag plukker jeg fram denne gamle låta på nytt. Ikke for at jeg har funnet Forklaringen med stor F, men fordi linjen om de femtio sigøynerne som marsjerer forbi, har fått ny aktualitet hos meg personlig. Om vi betrakter "Farewell Angelina"som en film slik den nevnte biografien foreslår, kan vi se for oss opptoget med 52 personer tilhørende rom-folket, menn i slitte dresser og fete gullringer, kvinner i vide, fargerike kjoler og barn med forskremte blikk og sørgerender under neglene. Ingen ærerik forsamling, men uglesett over hele verden og betraktet som utskudd, folk på feil sted.

Sett at tallet 52 verken betyr personer, spillkort eller uker, men derimot år i en tidsregning, tidsenheter i et liv. I mitt tilfelle passer dette godt akkurat i dag; 52 år av et liv er tilbakelagt. Årene har inneholdt mye vakkert, mye skjønnhet og mange gleder, men dypest sett har de hatt et anstrøk av noe uferdig og upassende.

Når denne dagen er over, er mitt 53. år i gang, og jeg ser fram til å bli klargjort for en ny status som katolikk, en fullkommen tilhørighet til verdens største trossamfunn i løpet av året vi går inn i. Jeg vet at året vil bringe mye godt med seg av et slag som hittil har vært fremmed i min tilværelse. Siden i fjor på disse tider har jeg sett på nært hold hvordan livet kan leves enda rikere.

For en mann på toogfemti er det på høy tid å finne fram til en endelig ståsted her i verden. De fleste menn kommer vel fram til en slags definitiv status før fylte 40. Jeg har brukt betydelig lenger tid og har dermed kunnet høste flere erfaringer før jeg fant fram til det endelige standpunktet når det gjelder verdier og målsettinger. Jeg vet at det jeg nå driver med, vil gi meg tilfredshet og trygghet resten av livet, hvor lenge dette nå måtte vare.

Svenske Ulf Lundell sier i innledningen til sangen "Senare år" (2002):

Fyrtio är din ungdoms ålderdom.
Femtio är din ålderdoms ungdom.

Det kan være hardt å innse det, men min alderdom har ifølge Lundell vært i gang i 2 år allerede. Det er på tide å finne fram, finne hjem, finne seg sjæl - på tide med så mangt. Takket være god helse og gudegitt beskyttelse mot ulykker er det likevel ikke for sent for meg ennå. I dag blir det familiær feiring av den alltid like ubeleilige fødselsdagen, med lytting til gamle klassikere: Jan Erik Vold fra tidlig 70-tall og Stavangerensemblet fra tidlig 80-tall, men "Farewell Angelina" skal få hvile. Avskjedstoget med de femtito sigøynerne har passert gradvis i år og er allerede forbi.

Messe i St. Eriks Domkyrka, Stockholm

Denne mektige fasaden tilhører St. Eriks Domkyrka i Stockholm. Kirken ligger i Folkungagatan på Södermalm, like ved krysset med den travle Götgatan.
Det som dominerer bildet, er det gamle kirkeskipet fra midten av 1800-tallet. Det er dette vi ser straks vi er innenfor døra, men den innerste veggen er åpnet, og via noen få trappetrinn kan man stige opp og inn i en nyere del av kirken, et stort tilbygg som dette bildet bare antyder begynnelsen på. Tilbygget kan være fra 1970-tallet og er betydelig bredere enn den gamle hovedkirken.

Den nye delen av kirken rommer minst 250 sittende mennesker, mens den gamle neppe har plass til mer enn 200. Ved messen sist søndag var det i våre øyne godt besøk; det er ikke usannsynlig at antallet messegjester oversteg 300.

Langs høyre vegg i det nye kirkeskipet strakte det seg et galleri med orgel. Herfra lød fantastisk musikk som virkelig drev messen fram og opp. Den mannlige organisten spilte med en praktfull fintfølelse, og i tillegg fungerte han som forsanger med en aldeles strålende tenorstemme som klang høyt og klart over orgeltonene. Allasangen ble iblant også ivaretatt av en kvinnelig forsanger, som i tillegg framførte enkelte deler av messen solo, bl.a. Alleluia-delen.

Disse høyverdige, musikalske innslagene gjorde messen til en opplevelse av skjønnhet utover det alminnelige.

Rent liturgisk ble messen ledet av en eldre prest som tydelig og med stor ro og enkelte innslag av Skåne-dialekt førte forsamlingen gjennom de ulike leddene i messen. Alt var gjenkjennelig og ganske likt de norske formuleringene. Vi savnet riktignok Gloria-delen; jeg har ingen forklaring på hvorfor denne uteble, men den ble i hvert fall sløyfet. Vi registrerte også at Kyrie-delen ble framført på svensk: "Herre, förbarma Dig," tilsvarende hva vi opplevde i Italia tidligere i år.

En hel liten samling av kappekledde menn i forskjellig alder bidro til gjennomføringen av alle detaljer i messen. Jeg vet ikke hvor mange av disse som hadde rolle som ministrant; det var bare et par unggutter blant dem, og de fleste andre var voksne nok til å være prester eller prestestudenter. Røkelsekaret ble flittig benyttet, og duften i kirken var himmelsk.

Under kommunionen stimlet folk sammen på flere ulike steder i kirken. Det var virkelig imponerende å sitte på våre plasser på 11. benkerad i den nye delen av kirken og se folk på alle kanter samle seg i dannede køer med alvorlig forventning om å motta eukaristien. Selv om vi for vår del var henvist til å sitte stille og betrakte det hele, fikk vi en stor opplevelse av fellesskap med alle disse kommunionssøkende menneskene.

Messen ble avsluttet med en Maria-salme, enkel og majestetisk. Jeg går ut fra at salmen også finnes på norsk i vår egen salmebok Lov Herren, og dette skal jeg finne ut av nær framtid. Jeg gjengir salmen her slik den sto kopiert på arket med innholdet fra denne svenske adventsmessen.

Én dag før Broen!

Kult: I går, 6. desember, skrev jeg en varm anbefaling av den nye CDen der pave Benedict XVI medvirker med tekstlesing. CDen ble utgitt ca 1. desember, så dette er flunkende nytt stoff hittil.
I dag kom julenummeret av Broen, medlemsbladet for Den katolske kirke i Norge, i posten. Der finner vi en helsides annonse for samme CD-utgivelse. Annonsen fyller side 19 i bladet.
I praksis var nok Broen først ute med reklamen ettersom det tar tid å trykke og sende ut et medlemsblad. Jeg la ut anbefalingen av CDen her på bloggen dagen før jeg så annonsen i Broen, og jeg unner meg selv å se det som en liten seier å være tidligere ute med en anbefaling av Paven enn Kirkens eget medlemsblad var. Hadde jeg lest annonsen først, ville gårsdagens blogginnlegg ganske sikkert ha hatt en litt annen vinkling.
Dette var moro, og det beste av alt var dette: Når det viser jeg at jeg anbefalte et produkt som Broen reklamerer for, har jeg definitivt ikke gjort noe galt, men snarere bidratt til noe riktig.

"Alma mater" - Paven på CD

Idet desember måned ble innledet, framsto pave Bendict XVI som plateartist. Jeg har for øyeblikket ikke kjennskap til om han har debutert innen platebransjen tidligere, men jeg var raskt ute med å skaffe meg det nye produktet, "Alma Mater".
Plateutgivelsen foreligger i 2 utgaver, én med bare CD og én med CD + DVD med "making of"-opptak. Begge deler kan bestilles fra CDON eller tilsvarende forretning på nettet.
Plata inneholder 8 spor. De har i hovedsak samme form, nemlig en kort Maria-bønn på latin som blir sunget av et kor, en sekvens der Paven leser en betraktning knyttet til bønnen og en instrumentalsats for symfoniorkester. Melodiene vekker assosiasjoner til enten ny-gregorianikk, syditaliensk eller endog orientalsk folkemusikk eller klassiske, sakrale verker. Betraktningene som Paven leser, er autentiske opptak fra Den hellige Fars opptredener i ulike deler av verden, og tekstene er derfor skrevet på enten italiensk, tysk, fransk eller portugisisk.
La oss også ta med at det ikke er hvilke som helst musikere som medvirker, men selveste Royal Philharmonic Orchestra fra London.
Denne plateutgivelsen er en glimrende sjanse til å høre Pavens vakre og kjærlighetsfulle stemme når som helst og hvor som helst. Den gir også mulighet til å trenge inn i tidligere tiders inderlige bønneuttrykk overfor Den salige Jomfru Maria. Hvert av de 8 sporene varer såpass lenge at de blir en betraktning i seg selv der bønn, lesning og musikk avløser hverandre.
Alle tekstene er gjengitt slik de høres med engelsk oversettelse. Her er det altså alle muligheter til å få utbytte av produktet.
Selvsagt ligger det en masse penger i utgivelsen også; Geffen Records har gjort det skarpt med å skaffe seg rettighet til kategoritittelen "Music from the Vatican". Derfor er det enkelt å finne en trailer som reklamerer for produktet. Jeg anbefaler derfor nedenstående video for den som vil danne seg et inntrykk av hvordan musikken på "Alma Mater" lyder.
Regina coeli, laetare, alleluja:
Quia quem meruisti portare, alleluja.

Konsentrasjon

Forleden kveld satt jeg alene i stua og fant ut at det var tid for en runde med rosenkransen og kanskje lesing av noen gammeltestamentlige salmer. Erfaringsmessig gjør det godt å bruke en halvtimes kveldsstund på den måten; jeg innrømmer villig at jeg ikke har klart å gjøre dette til en regelmessig handling ennå.

Jeg satte meg godt til rette og la en CD i spilleren. En god og konsentrert ro senket seg over meg, og jo lenger fram i rosenkransen jeg vandret, jo mer kjente jeg at dette var riktig, dette var velvalgt både når det gjaldt sittestilling, bakgrunnsmusikk og ting å feste blikket på.

Dette siste er ikke minst viktig. Det faller meg kunstig og uhensiktsmessig å be rosenkransen med lukkede øyne. Dertil tar bønnestunden for lang tid. Jeg kan ikke under noen omstendighet ha øynene lukket i så mye som 15-20 minutter uten å sovne! Derfor må blikket kunne hvile på noe som ikke distraherer.

Iblant har jeg sittet vendt mot et vindu, og dette har vært nyttig når det har vært dagslys. Nå i denne måneden er dagslys det vi har minst av, så jeg valgte like godt å sitte med ryggen mot vinduet .

Det var da jeg for alvor oppdaget at et maleri i Vebjørn Sands serie fra Sydpolen var et helt fantastisk objekt for blikket under en stille stund i stua. Det er naturligvis en reproduksjon som henger her hos oss, men den er ganske stor og har en bildeflate som er god å hvile blikket på.

Dermed hadde jeg funnet et godt sted å sitte. Det viste seg snart at dette var en ypperlig plass i kombinasjon med musikken som jeg uten særlig grundig omtanke hadde hentet fram: CDen "Officium" med Jan Garbarek og Hilliard-ensemblet.

Denne musikken, med sakrale tekster på latin, skrevet i senmiddelalderen eller renessansen, var naturligvis den helt optimale klangbunn for en rosenkransbønn. At jeg ikke har kommet på denne tanken før! Jeg har hatt CDen i mange år, og jeg har lyttet til den atskillige ganger. Noen ganger med stort hell, andre ganger uten særlig utbytte. Iblant kan så spesiell musikk høres bare malplassert ut.

Denne gangen var situasjonen optimal for å nyte og å anvende musikken. De klassiske tenorstemmene og Garbareks himmelropende saxofoner dannet en symbiose med de rytmiske Hill deg, Maria-bønnene i rosenkransen, og de dype blåtonene i Vebjørn Sands maleri mettet de visuelle behovene i situasjonen. Dette var en bønnestund av klasse, vil jeg si, en eksklusiv, åndelig opplevelse skapt av mine tilfeldige - gudfeldige - valg av sted og stimuli.

Dette er en anbefaling. Vi har alle våre preferanser når det gjelder å definere "en stille stund". Jeg fant min definisjon på denne måten for en dag eller to siden.

- - -

I stedet for å plante en kraftig filmrute fra YouTube her i blogginnlegget, legger jeg bare en link til en video til spor 1 fra Officium-CDen. De som ønsker å gjøre seg kjent med denne inderlige tilbedelsen i musikalsk form, kan ganske enkelt klikke her.