Søndagsbetraktninger

Det har vært en god søndag. Vel, den er ennå ikke over, men en så stor del av dagen er nå tilbakelagt at det er trygt å si at søndagen har vært god.

Messen i Sancta Maria kirke i Askim startet en halvtime seinere enn vanlig i dag fordi pater Piotr skulle feire messe med første kommunion i Sanct Mikael kirke i Moss før messen i Askim. Utsettelsen på en halvtime var bare såvidt nok; klokka var tre minutter over annonsert tid da pateren ruslet opp gjennom kirken i sin svarte kappe fra Oblatfedrene og med kofferten i hånda, klar for å skifte til messehakel i sakristiet.
Messen var som vanlig svært godt besøkt, og vi hilste på folk som vi kjenner fra før eller som vi er blitt kjent med nylig. Min kjære og jeg rakk å ta en times spasertur rundt Moen, Ravinedalen og Løken før vi ankom messen til fots, litt varme, men svært opplagte.
Søndagens messe ble til velsignelse og oppbyggelse for oss, og det var godt å være der sammen, selv om det er bare jeg av oss to som har funnet det maktpåliggende å fullføre vandringen ved å konvertere til Den katolske kirke. Gleden og undringen over mysteriene i den katolske messen deler vi uansett.
De siste dagene er jeg blitt mer opptatt enn før av hva som gjør at folk vil profilere seg og sitt privatliv på nettet. Dette er blitt til en hverdagsbetraktning, men ettersom jeg starter å skrive om dette på en søndag, blir det også en søndagsbetraktning.
Undringen over folks formidlingsbehov startet sist torsdag, og jeg trekker selvsagt mitt eget uttrykksbehov, synliggjort i denne bloggen, med i betraktningen. Sist torsdag presenterte nemlig lokalavisen her, Smaalenenes Avis, noen lokale størrelser innen interiør og design. Et av intervjuobjektene er en dame som bor i samme gate som jeg, bare 150 meter unna. Hun fortalte om sin lidenskap for gamle ting som kan pusses opp med enkle midler og benyttes til å skape atmosfære og skjønnhet i et hjem. Denne kvinnen skriver en blogg om sin lidenskap for interiør, og bloggens adresse var, utrolig nok, oppgitt i intervjuet.
Jeg besøkte bloggen hennes og tenkte at her er vi nærmest bloggerkolleger i samme gate, vi har noe felles. Akkurat på det punktet følte jeg imidlertid at jeg hadde bommet etter at jeg hadde skaffet meg innblikk i hva hennes blogg handler om. Det er ikke så mye tekst i blogginnleggene hennes, men desto flere bilder. Bloggeren kaller seg Heidi, forøvrig helt i samsvar med Folkeregisterets oppføring i feltet Fornavn, og i dag har Heidi blogget om inngangsdøren til det eldre og vakkert renoverte huset hun bor i. Hun skriver blant annet:


"Vi lurer på om noen har et godt tips til oss angående denne døren.
Den er blitt stygg og slitt etter bare noen få års bruk,vi har også lyst til å bytte farge til sort.
Er det noen som kjenner til et lakkerings sted som utfører en sånn jobb(Østfold/Akershus)? Tror vel sprøyte lakkering blir det beste resultatet ,istedenfor annen type maling."

Innlegget kan leses i sin helhet (det er ikke så mye mer enn det siterte), og et bilde av den stygge og slitte døren studeres på bloggens adresse: heidamen.blogspot.com/
Jeg lurer på om det er noen nevneverdig, teoretisk forskjell mellom Heidi og meg når vi betrakter våre behov for å fortelle samtlige av verdens norsktalende mennesker om våre interesser, våre mål i livet og de sakene vi engasjerer oss i på fritiden. Er det noen kvalitativ forskjell mellom å skrive om å bli katolsk og å skrive om "sprøyte lakkering" av boligens inngangsdør - så lenge begge deler gir mening og verdi i den skrivendes liv?
Både Heidi og jeg liker at vår blogg blir lest og kommentert, og vi opererer begge med så lite av vår identitet skjult at en hvilken som helst kreativ nettsøker vil kunne avdekke det lille vi skjuler, etter få minutters googling. Vi viser gjerne fram bilder av steder vi har vært, ting vi eier eller huset hvor vi bor.
Den virkelig viktige forskjellen mellom Heidis blogg "Charm Design" og "Banker på Pavens port" finnes verken i innholdet, i rettskrivningen eller i bloggerengasjementet, men ene og alene i besøkstallene. Dette er det eneste som betyr noe på dynamiske Internettsider. Mine såvidt over 300 blogginnlegg har hatt 12.129 besøk. Heidis blogg derimot, med sine 165 innlegg skrevet over noe lenger tid enn mine 300, har i dette øyeblikk hatt 116.651 besøk. Kanskje passerer bloggen 117.000 i løpet av denne kvelden.
Ett hundre og sytten tusen! Det skulle bety at for hver nordmann som liker å lese om tilnærming til Den katolske kirke, finnes det 17,6 (*) som heller vi lese om "sprøyte lakkering" av gamle ting.
Jeg kommer ikke til å fortelle Heidi eller noen annen beboer her i gata at jeg skriver blogg. Jeg kommer heller ikke til å fortelle henne at jeg har besøkt "Charm Design". Jeg kommer derimot, de neste gangene hun kjører forbi huset mitt på vei ut eller hjem, til å kikke litt ekstra etter henne for å se om jeg kan forstå hva det er i hennes liv og engasjement som tiltrekker så mange interesserte, nemlig ett hundre og sytten tusen.
Det er klikkene som teller. Det kommer også morgendagens betraktning til å handle om, og det blir en hverdagsbetraktning.
Les ellers om igjen mitt innlegg om "Internettkatolikker"!
- - -
* 17,6 = differansen i forholdet mellom antall besøk pr. innlegg på de to omtalte bloggene.

Menneskelig svikt

Bildet: Geysirutbrudd, Island i februar 2006.

"Christine selv derimot, er ikke uberørt, men hun er opptatt av sin framtids lykke, ikke først og fremst av sin sjels frelse."

Slik omtalte jeg hovedpersonen i filmen "Mirakelet i Lourdes" i innlegget med samme tittel sist lørdag. Filmens Christine opplever et mirakel innen katolsk tradisjon enda hun ikke gjør stort for å få det til å skje. Hun viser ikke engang noen ytre endring i sin religiøsitet etter hendelsen. Som nevnt i innlegget er det desto flere reaksjoner å finne hos de andre pilegrimene i hennes selskap.
Til tross for mangelen på ydmykhet, takknemlighet, bønn og gråt er det med Christine det vidunderlige skjer.
Jeg har blitt oppmerksom på dette sidebudskapet i filmen, og jeg har funnet en sammenheng mellom dette og elementer i den lokale, katolske kirken hvor jeg pleier å gå til messe.
Iblant starter messen for seint; den begynner når alt er klart, ikke nødvendigvis når det oppgitt i programmet. Både i tekstlesingen, forbønnene og bekjentgjørelsene høres en rekke varianter av norsk, og ikke alt er like lett å oppfatte. Salmesangen fungerer så som så; organisten er ikke alltid på lag med menigheten, og selve sangen blir iblant bare et sjenert pip dersom visse sangføre menighetslemmer er fraværende.
Har man møtt opp med kritisk sinn, er det lett å oppdage eksempler på menneskelig svikt i gjennomføringen av en vanlig messe på lokalplanet.
Man skal ikke være kritisk, mener mange, og det er klart at mangt og meget passerer lettere hvis man unnlater å sile det gjennom egne krav og forventninger. Jeg prøver å la det være, men overfor meg selv må jeg innrømme at jeg rett som det er registrerer ting som burde fungere bedre.
Etter å ha vurdert hvordan jeg skal takle min egen kritikk har jeg kommet til at alt jeg legger merke til, er uvesentligheter i forhold til messens intensjon. Idet messen innledes med ordene: "La oss bekjenne våre synder så vi verdig kan feire denne hellige handling."'
- så er messen i gang, og den vil med sikkerhet finne sted etter hensikten i kraft av å være en messe i apostolisk tradisjon! Det betyr at transsubstantiasjonen finner sted under den eukaristiske bønn selv om den framføres på et språk med unorske vokallyder. Syndene blir tilgitt hos alle som deltar i kommunionen selv om de ikke deltar i å synge Sanctus og Agnus Dei. Alle får Guds velsignelse ved avslutningen fordi de er til stede, selv om avslutningssalmen ikke akkurat lyder som englesang. Dette hender ved hver eneste messe fordi Gud handler uavhengig av menneskenes bidrag.
Det åpner for ganske fantastiske perspektiver når vi setter ting opp mot hverandre på denne måten. Mennesker svikter og kan knapt noe annet, men Guds handlinger skjer etter perfekt koordinasjon. På samme måte som utbrudd i geysiren på bildet øverst verken kan stanses eller settes i gang ved menneskers medvirkning, inntreffer Guds handlinger uavhengig av menneskers innsats, enn si forståelse.
Å holde seg til en slik anskuelse er å tro. Jeg formulerer dette fordi jeg mener å ha funnet en måte å forstå Guds inngripen på, ikke først og fremst fordi jeg kan påstå at jeg i alle sammenhenger klarer å tro at det er slik det fungerer. Med denne formuleringen har jeg i det minste for min egen del verbalisert en forklaringsmodell, en målsetting for troens utvikling.

Mysteriet

"Troens mysterium - din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi." Det fins neppe noen norsk katolikk som ikke øyeblikkelig gjenkjenner disse ordene fra eukaristi-liturgien. Den første gangen jeg gikk til katolsk messe, gjorde det et uutslettelig inntrykk på meg at begrepet mysterium inngikk med største selvfølgelighet i liturgiteksten.

Kommunionshandlingen er i enhver henseende et mysterium, eller snarere et helt sett av mysterier. Å få lov til å ta del i dette uttrykket i messen er en velsignelse for et moderne, tvilende menneske. Det som med rette kan kalles et mysterium, er i sitt vesen noe vi må akseptere uten å kunne forvente å få innsikt i eller forståelse av hvordan saken henger sammen. Det er dette som gjør det til et mysterium.

Daglig reflekterer jeg over troen. Det er sant: Min tro er ennå så lite selvfølgelig at daglig refleksjon er naturlig og nødvendig. Jeg er blitt en av de mange, mange mennesker i verden som tror på Gud og som regner med at Han er hos oss og rundt oss til enhver tid og på ethvert sted. Gud er blitt en å regne med - en jeg kan "vente alt av", som en vennlig leser skrev i en kommentar på denne bloggen for ikke lenge siden. Det er en gave å få tilhøre dette store utvalget av folk som har Gud med i privatlivet på denne måten.

Et av de innholdsrike nettstedene som er blitt anbefalt meg i bloggkommentarer fra leserne, er en amerikansk site som især behandler Kristi realpresens, altså det faktiske nærvær av Kristus i kommunionen. På disse nettsidene kom jeg i går over følgende utfordring:

"He is in the Eucharist with His human mind and will unite with the Divinity, with His hands and feet, His face and features, with His eyes and lips and ears and nostrils, with His affections and emotions and, with emphasis, with His living, pulsating, physical Sacred Heart. That is what our Catholic Faith demands of us that we believe. If we believe this, we are Catholic. If we do not, we are not, no matter what people may think we are." (http://www.therealpresence.org/eucharst/realpres/a12.html)

Hver gang jeg er på messe, ligger jeg der på kne og skotter opp mot alterbordet der pateren løfter hostien mot himmelen, kysser messeboken og kneler idet klokkene ringer. Jeg tenker: NÅ ble brødet til Kristi legeme!" Det er en bearbeiding. Jeg vet at det ikke kan skje rent kjemisk. Dette handler imidlertid ikke om kjemi, men om selve Mysteriet over alle mysterier. Min protestantiske oppdragelse og min livsfase som vantro har gjort det nødvendig for meg å bearbeide meg selv bevisst og systematisk.

Det er i denne aktiviteten jeg er blitt så klar over at det å tro handler om vilje. Jeg vil bli katolikk, altså tror jeg på transsubstansiasjonen og Kristi realpresens. Det gir meg ro og trygghet å lære de rette bevegelsene som hører med i kirken under messe, derfor utfører jeg alt med største konsentrasjon og imiterende nøyaktighet for å vise at jeg tror. Jeg beskriver ikke min tvil, men jeg styrer min atferd og min tanke slik det er naturlig for den troende. Det å tro er hva jeg vil, derfor jobber jeg med troen og ikke med tvilen.

Dermed, Father John A. Hardon S.J., du som formulerte den katolske utfordringen gjengitt ovenfor, dermed håper jeg å kunne bli en rotekte katolikk en dag. Inngangen til det hele er adgangen til å omtale det hele som mysterium, slik den velsignede Kirken selv har formulert det.

Palmehelg

Palmesøndag står for døren, og dermed innledes påsken 2009. Jeg har studert oversikten over messetidene i påsken både for min lokale, katolske kirke og for andre katolske kirker det er mulig å nå innenfor en times kjøretur. Det er ikke så rent få, faktisk, ettersom hovedstaden befinner seg innenfor denne timesradiusen.

Det slår meg når jeg ser både tidspunktene for påskens messer, antallet messer - gjerne flere om dagen - og navnene de har, at i Den katolske kirke spiller detaljene i de bibelske beretningene stor rolle. Dessuten leser jeg ut fra messeoversiktene at kirken gjerne vil lage fest og feiring for å minnes, for å gjenskape, for å utføre symbolhandlinger.

Evangeliene blir levendegjort i kirken på måter jeg ikke ante var mulig. Menigheten er et aktivt publikum som spiller roller i dramaene som de kirkelige ritualene representerer. I min lokale kirke blir folk oppfordret til å ta med seg palmegrener til kirken på palmesøndag. Grenene skal velsignes og gjøres verdige til å dekorere veien for Kongen som ydmyk kommer ridende på et esel (Sak. 9,9). I enkelte andre kirker skal det være velsignelse av påskematen ved en messe påskeaften, og skjærtorsdag tilbys til og med rituell fotvasking.

Det er atskillig dramatikk over messens profil i de katolske kirkene nå i påsken. Jeg ser fram til å oppleve noe av dette, men å overvære daglige messer med dramatiske innslag tror jeg vil bli for sterkt. Jeg er ennå tilbakeholden og forsiktig med å få folk for nær innpå. Derfor kommer jeg til å velge ut et lite antall messer som virker ukompliserte for meg som ennå er ukjent med ritualer utover ordinarium missae.

- - -

Fordi det er vår med tegn og naturfenomener som glir fort forbi, kommer jeg til å benytte palmesøndagen til å oppleve et naturfenomen av et visst omfang: Tranedans ved Hornborgasjön. Denne uka har opptil 18.500 traner vært å se ved den grunne innsjøen på sletten mellom Skara, Skövde og Falköping. Det skjer hvert år, og det blir flere og flere fugler for hvert år. Her kommer de flygende fra Middelhavet via Tyskland og BeNeLux-landene, bøyer nordøstover og velger akkurat Hornborgasjön blant tusener av andre småvann og myrområder. Her har de sine paringsritualer før de flyr videre nordover og fordeler seg parvis over hele Skandinavia. Tranene er monogame.

Hornborgasjön er som en felles rasteplass, et nålestikk på tranenes genetiske Europakart. Jeg vil oppleve det nå mens antallet er på det høyeste. Naturfenomener er en påminnelse om de mange troens mysterier.

Presterollen - innlegg 2

I gårsdagens innlegg skrev jeg om behovet for å vise respekt og ærbødighet overfor pateren som person på grunn av offeret som hans stilling innebærer. Jeg nevnte også at biskop Gerhard Schwenzer skulle lede søndagsmessen i min lokale kirke i dag og at jeg så fram til å oppleve en 70-åring som har vært biskop i 30 år.

Messen, som ble avsluttet mindre enn 2 timer før dette skrives, var en opplevelse. Vel, det er nå messen alltid, men det var likevel noe nytt når den sikre, erfarne og samtidig ydmyke biskopen ledet messen.

Biskop Schwenzer er ikke spesielt stor av vekst. Han har et mildt vesen, men påkaller likevel respekt for sin trygghet i situasjonen. Han har en kraftig tenorstemme med svært støtt tonetreff.

I dag var det også orgelmusikk til sangen; det hender ellers sjelden i min lokale kirke. Orgellyden hever menighetssangen og gjør folk trygge på tonehøyde og melodiføring - selv i de lange ritualtekstene.

Prestens inntreden i kirken ved begynnelsen av messen markeres med kort klokkeringing i en sprø, liten bjelle ved prestens sideinngang forrest. Den lille klokkeklangen er signalet menigheten får til å reise seg og gjøre klar for messens åpning.

Gjennom hele liturgien er presten messens midtpunkt, hans stemme høres av alle, og hans handlinger viser hvordan menigheten til enhver tid skal forholde seg. Til slutt kommer den klare beskjeden fra presten: "Messen er til ende. Gå med fred." Menigheten svarer: "Gud være lovet!"

Dermed forlater presten kirken gjennom den samme døren hvor han kom inn, og man står igjen med følelsen av at "Elvis has left the building."

Med presten ute av syne blir man igjen overlatt til seg selv og sitt eget gudsforhold. Noen forsvinner ut straks, andre går til Maria-alteret og tenner lys, atter andre blir liggende på kne ennå en liten stund. Det krever styrke å gå ut i hverdagen på egen hånd etter at pateren har hatt myndig hånd om messens mystikk.

Jeg hører til dem som kneler ved benken også når jeg skal gå ut, og som gjør korsets tegn med vievann ved utgangen. Mange gjør det slik, mens andre finner messens innhold tilstrekkelig slik at de kan forsvinne ut uten rituelle handlinger når messen er over. Dem om det; jeg syns det er best å være på den sikre siden.