Utenlands

I ettermiddag har jeg scrollet gjennom en del digitale bilder jeg har liggende på PCen. Da jeg hadde sett igjennom alle bildene fra en utvidet helgetur til Lisboa våren 2007, slo det meg hvor umulig det var å finne bilder fra portugisiske katedraler i min lille samling. Kirkespir som avtegner seg mot himmelen finnes det en del av på oversiktsbilder oppe fra festningen eller fra den halsbrekkende heisinnretningen ved Bairro Alto. Monumentet over oppdagelsesreisene er fanget inn med kameraet mitt fra alle tenkelige vinkler, og de gule trikkene ses på en rekke gatebilder, slik som over denne teksten. Det merkelige slottet i Sintra er behørig avfotografert, men kirkelig interiør glimrer ved sitt fravær.
Jeg begynte å tenke at vi kanskje ikke besøkte noen kirke under den turen, kona og jeg, men det stemmer ikke helt. Jeg har et klart minne om at vi gikk inn i en kirke en kveld, satte oss ned i noen få minutter, og ute på gata like etterpå støtte vi på selveste professor Jon Bing. Det var det viktigste minnet fra kirkebesøket.
Mappen med bilder fra Budpest våren 2008 viser samme åndelige ensidighet: Bygningsfasader og bruer, parker og slott, Donau sett fra Buda-høyden og Szechenyi-badet i froskeperspektiv ruller over skjermen, men ikke et eneste kirkeinteriør.
Både Portugal og Ungarn er i hovedsak katolske land, og kirker finnes i hopetall i alle deler av landenes hovedsteder, så hvordan kunne det være mulig at jeg for såpass kort tid siden gikk uinteressert forbi alle kirkebygg? Jeg har nesten glemt hvordan jeg bevisst må ha sjaltet ut kirker som mulige besøksmål og i hvert fall som fotoobjekter på de siste årenes storbyferier. Det er oppsiktsvekkende.
Kanskje har min dragning mot Den katolske kirke ikke vært så sterk fra begynnelsen. Den må nemlig ha startet før Budapest-oppholdet i mars 2008. Sannsynligvis var den bare en nysgjerrighet, en fornemmelse av undring og uventet interesse i dypet av mitt indre, nesten pre-bevisst. I løpet av de sju månedene fra mars til oktober 2008 har dragningen vokst til et behov, og i dag, to år senere, har den ført til en beslutning og en nært forestående endring av livskurs. Også dette er oppsiktsvekkende.
Den tilsynelatende mangelen på sammenheng mellom mine bildeserier fra Lisboa og Budapest på den ene siden og kunngjøringene under dagens messe i Mariakirken i Askim reiser en serie spørsmål som bare kan besvares av meg selv og kanskje av den som har fulgt denne bloggen med særskilt interesse fra første dag. Under messen i dag kunngjorde nemlig pateren at det om to uker vil bli opptakelse i menigheten ved at Inventus (her sa pateren mitt virkelige fornavn) skal gjennomgå ferming og inntrede i Kirkens fellesskap. Det ga meg en første, pirrende føling med høytiden under seremonien som jeg ser fram til med økt spenning.
Jeg har sørget for å gjøre pateren orientert om at jeg ikke er helt lett tilgjengelig i de neste to ukene. En del jobbmessig og privat reisevirksomhet venter meg, men jeg har til hensikt å komme til messe her hjemme på de to kommende onsdagene. Her vil jeg trolig kunne drøfte de siste forberedelsene med pateren.
I morgen drar jeg av sted til Kiel. Det skal foregå en stor, pedagogisk konferanse om IKT-verktøy for skolene på Color Lines krysning til Kiel i morgen og på returen tirsdag, og vi er en liten gjeng fra Askim som kommer til å delta.
Enda jeg har vært i Kiel noen ganger før, og enda fergeturen gir bare noen få timer i land på tysk jord, har jeg for lengst undersøkt hvor jeg skal finne en katolsk kirke i byen. Det gjenstår å se om jeg finner mulighet til å kikke inn og søke ro fra konferansen i en kort stund i den tiden som gis til å spise tirsdagslunsj på egen hånd, men i så fall skal jeg dokumentere kirkebesøket med bilder. Kiels varehus, torg, havneområde og gjennomfartsveier har jeg sett og fotografert før. Nå er det andre severdigheter som er mer interessante.

Ingen sensasjon

Oftere og oftere forsøker jeg å minne meg selv om at min forestående konversjon ikke er noen sensasjon for andre enn meg selv. Jeg ser meg iblant tilbake bare for å konstatere at det jeg husker å ha vært med på i det siste, faktisk har funnet sted. Det er da jeg rammes av vantro undring over at det er jeg som har gjennomgått denne endringen og som nå er meget nær å stige inn i fellesskapet av verdens katolikker.
Dette fortoner seg i slike øyeblikk som en sensasjon uten sidestykke, men virkningen kan bare ses i mitt eget liv og hos de få personene som jeg forholder meg til i den mest private nærhet. Utover dette er det - heldigvis - ingen sensasjon at en etnisk nordmann i voksen alder velger å bli katolikk.
Det er ingen sensasjon av den grunn at konversjonen vedkommer svært få. Utad i samfunnet er det nesten som et tilbakeskritt, et utslag av sviktende rasjonalitet. Sensasjonen forblir innenfor privatsfæren, og skulle nyheten om konversjonen slippe ut til en større krets, er man på ingen måte sikret å få beholde inntrykket av å gjennomleve en sensasjon i ens egen mikrotilværelse.
Dette må jeg iblant forklare meg selv slik at jeg ikke skal miste av syne min ringe posisjon i verdensaltet.
Samtidig dukker det iblant opp hendelser så forunderlige at jeg må lure på hvem som egentlig har styringen. Selv har jeg ikke oversikt og framsynthet nok til å påvirke mitt eget liv på slike overordnede måter som jeg noen ganger opplever. Evnen til å oppdage strukturer på et høyere plan er blitt kraftig utviklet hos meg i de siste halvannet eller to årene, en innsikt som har gitt meg enda mer undring og økt takknemlighet.

Jeg kom over ei bok i en av hyllene her hjemme i går. Den står i den innholdsrike samlingen av svenskspråklige bøker, og jeg vet godt at jeg har lest den. Jeg må ha kjøpt den sensommeren 2008, altså noen måneder før jeg gjennomførte mitt aller første besøk ved en katolsk messe.

Boka heter "De tre tornrummen" og er en samling intervju med 6 kristne, svenske forfattere. Intervjuene er skrevet av Lennart Göth. Jeg har åpenbart nevnt boka en gang tidligere på denne bloggen, nemlig 07.04.09. I dag derimot, forundrer det meg enormt at jeg gikk til innkjøp av ei slik bok en god stund før dragningen mot Den katolske kirke tok overhånd i mitt liv. Kanskje var det avgjørende for kjøpet at jeg hadde kjennskap til 4 av de 6 forfatterne fra før. Ja, dette synes som den mest sannsynlige grunnen til at boka ble kjøpt, men det må samtidig ha vært noe annet, en nysgjerrighet som var pirret fordi den store Torgny Lindgren, som jeg har nevnt flere ganger her på bloggen, er blant intervjuobjektene.

På side 85 i boka får han spørsmålet: "Men du har sagt: 'I någon mening är jag ju religiös.'" - Og Lindgrens svar lyder: "Ja, ja. Jag är ju katolik."

Dette er sterk lesning, for Lindgren er kjent for å behandle sin katolske tro med stor diskresjon.

Senere i interjvuet, på side 96, forteller Torgny Lindgren følgende slående historie, og da jeg leste dette om igjen tidligere i dag, oppdaget jeg med ett hva som er selve sensasjonen, nemlig en skjerpet observasjonsevne:

"Jag skrev en liten roman som heter "Ormens väg på hälleberget", och den berättelsen slutar med ett väldigt jordskred. En liten stuga sopas med i skredet och begravs. Och när jag skrivit den och lämnat den på förlaget körde jag upp till mina föräldrar längs inlandsbanan och hade bilradion på. Jag rattade in de lokala nyheterna efter det att jag for förbi olika platser. Och när jag var någonstans vid Åsele så berättades det i en nyhetssändning om exakt detta jordskred. Det var väldigt...."

"Du får akta dig för vad du skriver. Du kanske framkallar det."

"Ja. Nej, så kan ju universum inte vara inrättat. Det är väl så att ens observans skärps, att man lägger märke till det man inte hade lagt märke till innan."

Storheten i slike observasjoner etterlater oftest bare et personlig inntrykk, ingen applaus og ingen prinsesseoverskrifter. Kraften i opplevelsene forblir en uforklarlig privatsak.

Så også med min konversjon, ifølge statistikken én av hundre dette året. I dag var det dette som falt på plass som tema på denne bloggen, en sammenheng og en slutningsrekke som ikke var på plass før i de siste minuttene forut for skrivingen. Enda en gang har Torgny Lindgren bidratt til å tilføre meg innsikt og aktelse for det katolske univers. Det startet i 2007 med at jeg i ren interesse for mat og drikke kjøpte en roman med den forlokkende tittelen "Norrlands akvavit".

Maria og Treenigheten

Bildet: "Marias kroning ved Treenigheten", Hans Baldung Grien. Fra nettstedet www.pylgeralmanak.nl.

En av de første katolske bøkene jeg leste, var "Å tro på den treenige Gud" av Gisberg Greshake. Det var pateren i kirken her hvor jeg bor, som lånte meg den ved innledningen til min opplæring i retning av å bli katolikk. Jeg slet en del med å forholde meg til den relativt tynne boka, noe jeg nevnte i et innlegg 10. mars 2009, mens jeg ennå drev og leste den.
Nå har jeg kjøpt boka for å eie den selv, og for å kunne bruke den som referanse når det trengs. Jeg har nemlig ikke klart å slippe taket i Greshakes kapittel "Trinitariske bilder", der han kommenterer Treenigheten slik den er framstilt i en rekke kunstverk fra tidlig og sen middelalder og, som bildet ovenfor, fra renessansen. Kunstneren Hans Baldung Grien levde fra 1480 til 1545 og var ifølge Wikipedia den dyktigste eleven til Albrecht Dürer. Griens utsmykning av høyalteret i Freiburg Münster er nevnt i artikkelen, og det er nettopp denne utsmykningen som er avbildet ovenfor og som Greshake kommenterer.
Bildet viser Den hellige Ånd øverst, som en due i den solfylte halvsirkelen. Til venstre sitter Jesus og til høyre Gud Fader. I midten finner vi Jomfru Maria i ferd med å få en krone plassert på hodet av Faderen og Sønnen. Greshake viser til de geometriske figurene i bildet der også Marias håndstilling understreker møtet mellom flere triangler. Vi siterer Greshake i den norske utgaven av Gunnar Wicklund-Hansen fra 1999:

"Hodene til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd danner her en trekant, som kunstneren har sett seg ut som det optiske midtpunktet for hele bildet. Det dreier seg altså virkelig om en fremstilling av Treenigheten. Likevel kommer her Maria til som et fjerde element. Hennes hode danner med Faderens og Sønnens hoder likeledes en trekant [...] trekanten [blir] i høyeste grad dannet ved Faderens og Sønnens hoder og Marias hender, som i en spiss vender nedover [...]."

Da jeg leste dette for første gang, som en søkende som ennå ikke hadde funnet troen, begynte jeg å lure på hvordan Marias posisjon virkelig skulle forstås, men på neste side griper teologen Greshake inn og presiserer:

"Hvis man ser nøyere etter, lar trekanten som Fader, Sønn og Maria danner, seg ikke forstå som del av en firkant. Den er snarere projiseringen av den øvre, trinitariske trekant inn i et imginært rom. Herved vil spissen av den øvre trekanten (Ånden) bli gjenspeilet i Maria. Det betyr: Nettopp det "sted" i Treenigheten som vi har betegnet som 'Guds ut over seg selv', nemlig den Hellige Ånd, svarer den forherligede Guds mor til som et speilbilde."

Så langt Gisbert Greshake og hans akademiske forklaring. Bruken av Hans Baldung Griens altertavle gir et godt innblikk i Marias posisjon i katolsk teologi og i hennes rolle i overleveringene fra de tidligste tider etter Jesu død og oppstandelse.
Når jeg nå ser fram til å bli opptatt i Kirken etter en langvarig og intens prosess, har det vært nødvendig å lære mest mulig om Maria, som vi ellers er så fattige på kunnskap om i vårt protestantdominerte land. Maria fyller rollen som Gud Faders kvinnelige motstykke, hun er Gudfødersken i Den hellige Familie, og hun speiler Gud på jorden slik Den hellige Ånd speiler Gud i himmelen.
Jeg synes det er vakkert og logisk, og det gjør faktisk hele det kristne budskap mer fullkomment og lettere å forholde seg til. Læren blir mindre tørr og teoretisk, og de jordiske får sin stedlige representant i himmelen - Advocata nostra. Derfor har det vært nødvendig for meg å skrive om Maria så mange ganger. Det har tatt tid å forstå hennes stilling. Min katolske tro er meningsfylt og formfullendt nettopp takket være Maria.

Nytelser

Med stor innlevelse leser jeg for tiden Aage Haukens fornøyelige kriminalroman "Den dypfryste pateren", som jeg nevnte i blogginnlegget for to dager siden. Boka er så underholdende at jeg ikke klarer å vente med å sitere et utsagn jeg leste i går kveld.
Handlingen i romanen utspilles blant munker i et karmelittkloster i Oslo. Det er to leire blant de 11 munkene, nemlig de italienske, som utgjør de opprinnelige beboerne i klosteret, og de norske, som alle har konvertert til katolisismen og drar meg seg norske holdninger. Mellom disse to gruppene hersker betydelig kulturell uenighet om mat og drikke, litteratur og teologi, omgangsform og atferd.
I en samtale der en av de italienske munkene uttaler seg om den norske pateren som, helt i tråd med romanens tittel, blir funnet død og nedfryst, sier italieneren:

"Han røker ikke, han drikker ikke, han lever som et dyr!"

Utsagnet fikk meg til å humre høyere enn alminnelig. Karakteristikken av den strenge pater Ansgar i boka forteller mye om hva den italienske pateren på sin side betrakter som forutsetninger for å leve et menneskeverdig liv.
I en annen scene lar Aage Hauken en annen italiensk pater fortelle en norsk novise i klosteret om katolisismen på grunnlag av forholdet til mat:

"Katolisismen kommer til oss nedenfra, ikke ovenfra - innenfra, ikke utenfra. Den hellige messe er typisk nok et måltid. Meditasjon og bønn kommer i annen omgang, som en følge av dette. Men først av alt kommer vin og brød."

Det er ingen grunn til å legge skjul på at denne pedagogiske framstillingen som romanforfatter Hauken har latt smyge inn i "Den dypfryste pateren", gjør inntrykk på meg. Jeg er klar over at et utsagn av denne typen ikke behøver å ha støtte i noe bredt lag av italienske katolikker, men når det først er nevnt, er det grunn til å tro at synet har sine representanter. Det fascinerer meg, og jeg gleder meg over det som framstillingen innebærer, nemlig en anledning til å se bordets gleder som et symbol på det som katolsk tro handler om.
Hver gang jeg har sett tegn på at katolikker omgås landbruksprodukter som øl og vin like selvfølgelig som de omgås korn og grønnsaker, har jeg gledet meg over det og tenkt på min ungdoms strenge pietistmiljø der totalavhold i forhold til alkohol var et frelsesspørsmål. Nå derimot, etter å ha klart å trenge et lite stykke ned i katolsk mentalitet, ser jeg at koblingen mellom avhold og frelse faktisk er ubibelsk.
Jeg trengte ikke nødvendigvis Aage Haukens roman for å få bekreftet adgangen til å glede seg over mat og drikke, men det gjorde gleden litt større og litt mer løssluppen. I kveld tror jeg sannelig jeg skal tenne en sigar også!
- - -
Bildet øverst: Et glass ouzo klart til å nytes på en gresk restaurant i Nyköping, Sverige.

Klarert

Et brev nådde meg i går, en C4-konvolutt fra Oslo katolske bispedømme. Headingen på brevarket var ikke til å ta feil av: Dette var brevet fra Biskopen som jeg har visst skulle komme.
Det er nesten 3 måneder siden jeg sendte min ordrike, men forsiktige anmodning om å få adgang til å bli tatt opp i Den katolske kirkes sakramentale fellesskap. Biskop Bernt har hatt et ekstremt arbeidspress i mye av denne tiden, noe som startet for fullt den dagen jeg intetanende om de kommende stormer postla min forespørsel (se innlegget fra 7. april).
I går kom altså biskopens svar, og det gir meg den aller varmeste velkomst i Kirkens fellesskap. Biskopen uttrykker også glede over at jeg har valgt navnet Mattias i forbindelse med min ferming.
Biskop Bernt trengte bare 77 ord for å gi svar på min 2 sider lange anmodning. De 77 ordene uttrykker så mye varme og medmennskelighet og gir så fyldestgjørende tilsvar til min egen henvendelse at jeg blir ettertenksom og full av beundring over biskopens ekspressive nivå.
Brevet skal bli tatt godt vare på, for det representerer ikke bare en innfridd forventning, men en klarering, et adgangstegn og en velkomst som fyller meg med lettelse og med en opplevelse av å være godkjent.
For at det ikke skal oppstå misforståelser må jeg nok medgi at jeg ikke hadde ventet noe avslag på min anmodning. Likevel er det først med biskopens skriftlige godkjenning og velsignelse at veien til full opptakelse som katolikk kan anses som åpnet for meg.
Det å ha fått dette brevet og å ha tilegnet meg dets velvillige innhold gir meg i sterkere grad enn før følelsen av å være klar for å fullføre denne prosessen som jeg begynte å tenke på i det stille for omtrent 2 år siden. I kveld opplevde jeg en forsterkning av dette, men det får bli tema i neste innlegg.

Sjefsapostelen

I gårsdagens innlegg på denne bloggen nevnte jeg at jeg har fått hengt opp en plakat med bilde av samtlige paver fra apostelen Peter og fram til Benedict XVI. Jeg nevnte at det var 266 i alt; det stemmer ikke helt - det er 265.
Bildet slik det ser ut over denne teksten, ser i første omgang ut som en betydelig myntsamling. Det er det altså ikke; samtlige av pontiffene er avbildet i et lite, sirkelformet, kulørt kobberstikk. Det får alle sammen til å se historiske ut, også den nåværende og de andre som har levd etter at fotografiet ble oppfunnet.
Den enhetlige stilen på bildene forsterker inntrykket av et anegalleri, og dette forsterkes av den ytterst sparsomme teksten ved hvert bilde. Der står kune den enkelte paves navn samt hans tiltredelses- og fratredelsesår.
Den flotte og lærerike plakaten inngikk i en bok om alle pavene som jeg kjøpte i souvenir-shopen i Santa Maria Maggiore i Roma i fjor høst. Boka har blitt så integrert i mitt hjems boksamling at den ikke umiddelbart lar seg lokalisere.
For meg som er mer opptatt av årstall enn av historien bak tallene, er plakaten uendelig spennende. Her ser jeg for eksempel at da Olav den Hellige falt under slaget ved Stiklestad i 1030, var Johannes XIX pave i Roma. Under Svartedauden, en vanskelig tid for hele Nord-Europa, het paven Clement VI. Alexander VI avløste Innocent VIII i samme år som Columbus oppdaget Amerika, og kirkemøtet i Nikea fant sted mens St. Sylvester I var pave.
På denne måten faller Kirken og dens ledere på plass i verdenshistorien, synliggjort i den enkle plansjen på veggen foran meg. Noen av pavene er helligkåret og har derfor fått "St." foran navnet sitt, slik som den nevnte St. Sylvester I. Enkelte andre er saligkåret og har derfor en "B." foran navnet. Dette gjelder bl.a. pave Johannes XXIII, som var den paven som sammenkalte til Det annet Vatikankonsil.
Komponisten Giovanni P. da Palestrina regnes som den som klarte å redde flerstemtheten i kirkemusikken fordi han komponerte "Missa Papae Marcelli" - "Marcellusmessen". Den pave Marcellus som messen var skrevet for, het Marcellus II og var pave i bare 3 uker i 1555. Han er foreløpig den siste som het Marcellus.
Dette med navnevalget er umåtelig interessant. Om vi teller oss bakover i tid fra den nåværende pave Benedict XVI, greier vi oss med bare 10 ulike navn helt tilbake til 1689. Dette viser ikke først og fremst mangel på nyskaping i navneskikken, men snarere et sterkere og sterkere bånd til historien og den apostoliske linjen helt tilbake til St. Peter, øverst til venstre på plakaten.
De 265 bildene representerer en uendelighet av makt og fromhet, vilje og tro, dårskap og visdom, uhygge og salighet. Kirkens historie er broket og sammensatt, og den er representert ved den som til enhver tid har sittet i Den hellige stol. Det er forunderlig å tenke på hvordan plakaten foran meg er en gedigen oppsummering av troens forvaltning gjennom 2 årtusener, og dette enorme fellesskapet er jeg i ferd med å bli en del av i mikroskopisk eller snarere kvantefysisk format. Ja, det er forunderlig!

Ikke det?

Bergen i solskinn må være den mest sjarmerende plass på jorden. Jeg har opplevd byen på denne måten i 3 sammenhengende dager, og dette må nesten være en rekord i mangel på nedbør der i byen. Det var en utsøkt fornøyelse fra begynnelse til slutt!
Med min dragning mot Den katolske kirke generelt og på søndager i messetiden spesielt kastet jeg nok en del blikk opp mot tårnet på St. Paul kirke, som er synlig fra store deler av Bergen sentrum. Dessuten visste jeg ut fra kirkens nettsider at det på søndag skulle være feiring av Kristi Legemesfest. En prosesjon inngikk i festplanene, og jeg visste at dette var noe av det mest folkelige og tiltrekkende ved Kirkens markeringer gjennom kirkeåret, en av de tingene ved Kirken som gjorde meg mest nysgjerrig før jeg våget å stige innenfor.
I dag, dagen etter Kristi Legemsfest, ligger det en praktfull og innholdsrik bildeserie ute som viser både oppslutningen og handlingene under prosesjonen i går. Jeg var ikke der, ikke engang i nærheten, og jeg synes jeg hører venner og kjente, blogglesere og støttespillere utbryte: "Ikke det?"
Det slår meg samtidig hvor ofte man - eller i hvert fall jeg - er nødt til å være et annet sted enn der jeg helst vil. En del av søndagen tilbrakte jeg på Fløybanen, Fløyen, utserveringen ved Fløykiosken og på de ubarmhjertig bratte Fløyensvingene ned til byen. Der har jeg nemlig aldri vært tidligere, ikke noen gang, og igjen kan folk utbryte: "Ikke det?"
Festspillene foregår fremdeles, noe som var merkbart over hele byen. Faner og plakater fortalte overtydelig hva som foregikk, og fra en knallgul campingvogn på Torgalmenningen ble det solgt billetter til de storslagne konsertene. Vi var ikke der, vi kjøpte ikke en eneste billett.
"Ikke det?"
Nei, det gjorde vi ikke, men vi sto rett bak en av celebritetene, fiolinisten Elise Båtnes, i kafeteriakø, og vi spiste frokost på hotellet side om side med Øystein "Knutsen" Dolmen. De var som oss begge to, når de ikke sto på scenen.
Vi hadde en annen målsetting med turen til Bergen; eller rettere: Vi hadde vår egen målsetting med turen til Bergen denne gang som hver gang ellers. Jeg beklager på én måte at jeg gikk glipp av den feststemte, katolske prosesjonen fra Johanneskirken til St. Paul, men det var noe annet jeg skulle gjøre denne gangen.
Dessuten er jeg ennå ikke helt komfortabel med så spesielle - jeg vil nesten si: sære - arrangement i katolsk regi.
"Ikke det?"
Nei, foreløpig har jeg til gode å delta i slikt, men målet er jo å få det til å passe slik at jeg også får del i denne erfaringen. Den 14. august kommer en ny sjanse: Prosesjon til ære for Den hellige Maria, Guds mor, i Oslo av alle steder. Det føles mer OK å forsøke seg på noe nytt i et miljø der jeg kanskje kjenner en deltaker eller to. Dessuten er jeg ikke fullverdig katolikk ennå - ja, ikke 14. august heller for den saks skyld.
"Ikke det?"
Det har vært tema på denne bloggen mange ganger de siste ti månedene at min konversjon forhåpentligvis kan finne sted den 10. oktober. Det er ennå drøyt 4 måneder til. Jeg trenger ikke å ha opplevd alt det innebærer å være katolikk før den tid. Det skal gjenstå en god del til min framtid som katolikk også. Derfor har jeg ingen tunge tanker over å ha gjort noe annet i Bergen enn å delta i feiringen av Kristi Legemsfest.
Dersom noen også her vil utbryte "Ikke det?", må jeg bare si at en del ting må vi velge selv. Enkelte ting er vi nødt til å velge bort. Det handler om å kunne prioritere, en nødvendig ferdighet i vår hektiske og tilbudsrike tid. Jeg hadde en fortreffelig helg i Bergen og vet at jeg bidro til andres utbytte av dagene. Også dette er en betydningsfull gjerning for et katolsk medmenneske.

Romertall CCC

Dette innlegget er nr. 300 etter at denne bloggen ble opprettet 4. februar 2009. Jeg ser det som en liten milepæl å ha skrevet og lastet opp 100 innlegg, og nå markeres det at så har skjedd 3 ganger.
For å jonglere litt med statistikk kan jeg fortelle at de første 100 innleggene ble skrevet i løpet av 4 måneder. De neste 100 tok det hele 6 måneder og 1 uke å avlevere, mens denne nyeste samlingen på 100 innlegg har blitt til i løpet av 5 måneder og 2 uker. Det skulle bety at jeg siden desember har skrevet 2 innlegg hver 3. dag, noe som representerer en viss frekvensøkning i forhold til arbeidet med innlegg 101-200.
Det er nærliggende å bli eksistensialistisk i denne stund og stille meg selv spørsmålet ”300 blogginnlegg og hva så?” Bloggen har uavbrutt beskrevet min lange vandring fra letingen etter en vei ut av hedenskap og skjørlevnet til funnet av Den katolske kirke, et nytt hjem. Denne bloggens levetid er ganske klart definert i høyre marg: Innen slutten av 2010 vil bloggens oppgave være fullendt.
Det underlige er bare at vurdering av muligheten til å konvertere og bli katolikk utviklet seg til noe nær en beslutning allerede før de første 100 innleggene ble skrevet. De neste 100 innleggene viste vandringen videre med et planmessig søk etter katolske erfaringer og katolsk kunnskap. En hel del reisebeskrivelser inngikk i denne fasen. Det gjorde også et flertrinns oppgjør med min oppvekst i et pietistisk miljø samt skildringen av hvordan jeg fant ut at 10.10.10 kunne være en egnet dato for min konversjon.
De siste 100 innleggene fram til dette har bydd på mer reisebeskrivelse, mer kunnskap og noen spredte refleksjoner over de bedrøvelige pedofiliavsløringene innen Kirken.
Jeg ser tilbake og konstaterer takknemlig at jeg for lengst er i gang med å utvikle en katolsk identitet. Mye av tiden siden i høst har gått med til å lære nye ting om Den katolske kirke både når det gjelder læren, historien, persongalleriet, musikken, tekstene og praktisk utøvelse av troen i hverdagen.
Ventetiden fram til konversjonen i oktober trengs for å rydde av veien noe etterslep etter mitt tidligere liv. Jeg tror faktisk at det vil vise seg i ettertid at det å vente med selve konversjonen vil ha sin verdi. Det kan kanskje høres ut som om jeg må inn og sone en fengselsstraff i mellomtiden, men dette er slett ikke tilfellet. Jeg har heldigvis ingen kriminell fortid av noe slag.
Mens de siste 100 innleggene har blitt til, har jeg også søkt biskopen om tillatelse til å bli opptatt som fullverdig katolikk. Noe svar på denne henvendelsen har jeg ennå ikke fått, men det haster heller ikke. Derimot har jeg fått høre at det har vakt en viss oppsikt i OKB at jeg har fått godkjent innmelding som formelt medlem av Den katolske kirke i Norge, og at dette har kunnet skje uavhengig av full konvertering. Også tidligere har jeg fått kommentarer om at dette er uvanlig, men ikke desto mindre har det foregått på denne måten. Derfor har jeg også kunnet glede meg over å motta medlemsbladet St. Olav (tidligere Broen) i posten i over et år allerede.
Selv med 300 – eller CCC – skrevne og opplastede blogginnlegg har jeg ikke til hensikt å slutte med denne skriveaktiviteten. Refleksjoner og opplevelser kommer over meg i en jevn strøm, og mye av dette resulterer i tanker om mitt forestående liv som mer eller mindre aktiv katolikk. Nylig fikk jeg kjøpt et par bøker om og av produktive, katolske skribenter fra 1500-tallet, nemlig St. Johannes av Korset og St. Teresa av Ávila. Jeg tør ikke love noe blogginnlegg om bøkene etterhvert som de blir lest, men det kan jo likevel tenkes at refleksjoner presser seg fram, finner veien til mitt tastatur og baner seg vei helt fram til den virtuelle dagboka som denne bloggen jo kan kalles.
Når innlegg CCC nå er skrevet og om et øyeblikk lastet opp, vet jeg at innlegg nr CD - eller 400 - neppe noen sinne vil komme; så langt rekker jeg ikke før konversjonen er gjennomført til høsten.
Det neste temaet på bloggen er planlagt et stykke på vei og vil ha sammenheng med endring og flukt på det indre plan. Jeg takker dere bloggbesøkere som fortsatt henger med i denne tilsynelatende endeløse serien av inngående skildringer.

Den gode samtalen

Bildet: Det bredeste partiet av Glomma langs elveløpet mellom Askim og Spydeberg, en varm kveld i mai 2010.
---
Om kvelden 17. mai traff jeg en kar i et lag hos felles venner. Tidligere samtaler med denne mannen i slike vennelag har hver gang ført til noe nytt, et steg i min utvikling, hva det nå måtte ha for betydning i det enkelte tilfellet.
I det hele tatt er det oppsiktsvekkende hvordan enkelte personer innehar egenskaper som ubevisst etablerer en særdeles gunstig dynamikk mellom personen selv og visse medmennesker. Kanskje har hvert enkelt menneske en slags frekvens som gjør at det på denne spesielle måten når fram til visse andre personer når omstendighetene ligger til rette for det. Mannen jeg har nevnt, har vist de rette egenskapene i de samtalene vi har hatt.
Forrige gang han og jeg møttes og kunne utveksle synspunkter og opplevelser, handlet det om svensk samtidslitteratur. Det var i denne samtalen han gjorde meg oppmerksom på forfatteren Torgny Lindgren, som jeg siden har hatt stort utbytte av å lese. Da jeg kom over en opplysning om at Lindgren konverterte til Den katolske kirke allerede i 1980, hadde jeg allerede lest et par av bøkene hans og ble ikke det minste overrasket.
Når jeg så traff denne karen igjen 17. mai, hadde jeg til hensikt å fortelle ham hvilken glede det hadde gitt meg siden sist å bli kjent med Torgny Lindgrens forfatterskap. Så langt kom jeg likevel aldri den kvelden. Samtalen dreide snart i helt andre og stadig mer overraskende retninger. Vi startet sammen med et par andre gjester ute på terrassen, der vi satt med hver vår sigar og hadde utsikt til Glomma. Vi pratet om de sosiokulturelle årsakene til at høflig tiltale, ordene De, Dem og Deres, forsvant fra norsk språk i løpet av 1970-årene, og hvordan TV-debattene mellom Gro og Kåre på 1980-tallet fjernet siste rest av språklig ærbødighet ved at titlene herr, fru eller frøken og personens etternavn opphørte som tiltaleform.
Synspunktene under sigarrøyken var meget velfunderte fra både den omtalte mannen, som er journalist, et par av de andre gjestene, som er pedagoger, og meg, som liker å betrakte meg som sosialantropolog. Diskusjonen var på samme tid interessant og gemyttelig.
Senere fortsatte samtalen innendørs, og mens de andre forsvant med en kaffekopp eller det som bedre var, bestemte jeg meg for å komme med et stykke vennlig og konstruktiv kritikk av avisen som journalisten arbeider for.
Vi hadde begge lange og gjennomtenkte innlegg i vår dialog, og hvordan det enn hadde seg, sto vi etter tjue minutters diskurs og snakket om viktigheten av å være bevisst på hvorvidt og i så fall hvorfor man som privatperson ønsker å tilhøre et kirkesamfunn.
På dette tidspunkt hadde jeg nettopp fortalt om min utvikling som katolsk troende, noe som formelig åpnet en vid dør inn til et nytt rom i dynamikken mellom journalisten og meg selv, en sal der vi til gjensidig glede lot erfaringer og deler av personlig tro virvle opp i luften og legge seg som et tenksomt teppe over oss der vi i samtalens konsentrerte iver nesten glemte at vi ikke var alene i 17. mai-selskapet, men hadde koner med oss som etterhvert begynte å tenke på hjemveien.
Årets 17. mai endte dermed temmelig annerledes enn det som var mulig å tenke seg på forhånd. Kontakten og den mellommenneskelige delingen av en stemning like mye som intellektuelle argumenter gjorde at vi kunne konstatere at vi uten på noen måte å planlegge det hadde opplevd den gode samtalen, et fenomen som ikke kan opprettes, men som oppstår av seg selv.
Forundret sto jeg og reflekterte over hva jeg hadde deltatt i da vi skiltes seint på kvelden. Som ennå uferdig katolikk hadde jeg maktet å sitere Pave Johannes Paul II, jeg hadde kommentert forskjeller mellom katolsk og luthersk teologi, og jeg hadde til og med benyttet betegelsen Guds mor Maria i et av mine samtalebidrag, og hva mer er: Journalisten, med en noe vensteorientert, luthersk høykirkeholdning, var full av respekt over alt jeg hadde sagt. Dette ble en dialogopplevelse som livet knapt kan inneholde særlig mange av.

Mange tungemål

Den som har lest et lite antall av innleggene på denne bloggen, vil ha kunnet gjette at den som forfatter disse tekstene, bloggeren Inventus, er mer enn gjennomsnittlig opptatt av fremmede språk. Dette er ingen hemmelighet blant dem som kjenner meg personlig, så gjetningen stemmer temmelig presist.
I katolsk sammenheng har det derfor vært en særskilt glede at alle tekster, all liturgi og alle fagbegreper foreligger på latin som hovedspråk. Alt jeg lærer på norsk i kirken, er altså oversatt fra latin. Det blir derfor spesielt intenst når jeg kan delta i noe som foregår på latin, f.eks. å synge "Tantum ergo sacramentum" ved avslutningen av Maria-andaktene nå i mai måned. Når jeg ber rosenkransen, ber jeg Hill deg, Maria på latin minst 2 ganger i hver dekade, dels for lettere å holde på konsentrasjonen, dels fordi ordene er så vakre.
Denne høyst private opplevelsen fikk meg for noen dager siden til å søke opp Hill deg, Maria på mange språk på Internett. Dette ga full klaff etter et kort og enkelt søk: Nettsiden

campus.udayton.edu/mary/resources/flhm.html#top

inneholder den eldgamle Maria-bønnen på et utall kjente og ukjente språk.
Noen vil lure på hva vitsen er; det må da være mer enn nok å lære bønnen på norsk. For de fleste av oss nordmenn er bønnen ikke engang en del av barnelærdommen. Vel, jeg for min del har glede av å kjenne til dette korte og vakre bønneuttrykket på flere språk enn bare mitt eget. Det har verdi når det gjelder å lære kirkelige begreper på språk jeg ellers har et overfladisk forhold til, og det har verdi når det gjelder å gjenkjenne begreper når jeg befinner meg på messe i andre land. Det har hendt noen ganger de siste 15 månedene, som det framgår av denne bloggens historie.
Å lære Hill deg, Maria på sentrale språk som italiensk og spansk bør ikke by på store problemer. Jeg kommer til å slite litt mer med slovensk, men det er definitivt bryet verdt.
Desto mer verdi vil det ha å kjenne til Fadervår på andre språk. Fra min tidlige ungdomstid på Nordisk Studentmøte i regi av Studentlagsbevegelsen lærte jeg Fadervår - Isämeidän - på finsk, og har faktisk hatt både glede og nytte av denne tilsynelatende døde kunnskapen ved mange anledninger. Derfor gjorde jeg like godt et tilsvarende søk på Fadervår og fant denne nettsiden:

www.prayer.su/other/all-languages.html.

Jeg har små forventninger til at bloggens besøkere finner disse to nettstedene særlig verdifulle. Likevel kan det være at én enkelt besøker finner akkurat hva han eller hun trenger i forbindelse med en reise eller en kontakt med fremmedspråklige katolikker nettopp her. I så fall har jeg gjort søket som trengs til glede for de få eller de mange som det måtte glede: Her, på de to ovennevnte nettsidene, er Den katolske kirkes to viktigste bønner for allmuen tilgjengelig på alle de språk man som europeer kan komme til å få behov for.
Måtte Den allmektige Gud og Den salige Maria, Guds mor, høre vår bønn uansett sted, tid og språk!

Et oppgjør med språkføringen (4)

Språket – det er meg
En persons språkføring kan være en svært personlig sak dersom den er valgt bevisst og ut fra ideelle motiver. En person som flytter fra ett sted i landet til et annet, vil måtte velge sin framtidige dialekt ved enten å beholde dialekten han eller hun har vokst opp med, lære seg det nye bostedets dialekt eller slå om til et mer eller mindre nøytralt bokmål eller nynorsk – i den grad slikt finnes. Jeg for min del, som flyttet fra regionen for den beryktede Fredrikstad-dialekten for over 30 år siden, har langt på vei valgt den siste varianten.
Den som leser mye litteratur, vil få sitt språk påvirket og kan få et større ordforråd i dagligtalen enn folk som nøyer seg med å lese lokalavisen. Folk med teoretisk utdannelse vil ofte uttrykke seg mer variert og presist enn andre, men selv dette er et valg ut fra hva slags språk man ønsker å framstå med. Språket kan si en hel del om en persons identitet.
Slik også med bruk av vulgarismer i dagligtalen. De som konsekvent unngår bruk av kraftuttrykk, kan komme til å framstå som både dannet og kjedelig, korrekt og religiøs, sindig og upersonlig. Bedømmingen av hva slags person man er, vil i stor grad henge sammen med både atferd, klesdrakt og valg av samtaletemaer – kort sagt en lang rekke ikke-verbale eller supraverbale trekk.
Under arbeidet med dette og de tre foregående blogginnleggene har jeg endelig innsett min posisjon i det uventede veivalget jeg er blitt nødt til å gjøre nå, lenge etter at jeg passerte 50 år: Mitt valg om å bli katolikk er dypest sett et valg der jeg innser at jeg er en troende, en kristen, simpelthen. Nesten motvillig – jfr. Innlegget «Identitet» som jeg skrev i bloggens tidligste fase – ser jeg at min prosess for å tilegne meg katolsk kunnskap og utvikle katolsk tro, er den eneste farbare veien mot å tilfredsstille behovet for å leve en kristens liv, mer enn 20 år etter at jeg kvittet meg med min ungdoms kristentro og trodde det skulle gjelde for resten av livet.
Ettersom studiet av språk alltid har vært viktig for meg, har det også vært av stor betydning å gjøre et bevisst valg av språklig stil i min identitet som katolsk kristen. I de tre innleggene der jeg har forsøkt på kortfattet vis å studere bannskapens rolle og virkning i dagligtalen og i sosiale situasjoner, har jeg kommet til at det i de aller fleste tilfeller gagner talerens renommé å unngå banning. Bare den dypeste og mest uforutsette fortvilelse eller håpløshet legitimerer spontan, innett banning, og jo færre tilhørere jo bedre. Skulle uhellet likevel være ute og gamle uvaner trenger seg fram, er det tilgivelse å få! Yes! Tenk hvilken guddommelig kjærlighet, hvilket tålmod!
Jeg har gjort mange valg i denne prosessen slik den er beskrevet fra denne bloggens oppstart og fram til nå. Valget knyttet til banning eller ikke banning er på ingen måte blant de viktigste valgene fra denne prosessen, men valget er merkbart for meg selv fordi jeg må styre mine reaksjoner inn i helt andre former enn tidligere.
Nå er ikke dette helt nytt for meg lenger. Det siste halvåret har faktisk inneholdt en radikal reduksjon i bruk av kraftuttrykk i min dagligtale. Det er egentlig ikke så vanskelig. Når jeg sitter i min lokale, katolske kirke under en messe eller under min private lystennings- og bønnestund fredag ettermiddag og betrakter den vakre, lille statuen av Vår Frue av Fátima, er det ikke vanskelig i det hele tatt. Den som har opplevd å få hjelp, støtte, oppfølging og veiledning av Guds Mor, har mindre lyst til å påkalle djevler og demoner.
I skriftlig, skjønnlitterær sammenheng kan det iblant ha en raffinert effekt å smyge inn en vulgaritet, men dette skal gjøres smakfullt og sjeldent. Jeg har gjort det noen ganske få ganger her på bloggen, og jeg lover ikke at det har skjedd for siste gang.
Til gjengjeld kan jeg fortelle at jeg nylig hadde en prat med min overordnede, for hvem jeg i den daglige driften av vår skole er en høyre hånd, en nestleder og kumpan. Han ga meg en uformell oppsummering av vinterens medarbeidersamtaler, og som en opplysning om våre medarbeideres tilfredshet kunne han fortelle at flere hadde observert og kommentert at jeg – inspektøren – banner ikke lenger!
Så er også dette valget gjort.

Bästkusten

Svensker som bor eller oppholder seg mye på vestkysten av Sverige - Västkusten på svensk - liker å omtale kysten som Bästkusten, et billig ordspill som uttrykker både velfortjent kjærlighet til en vakker landsdel og en nesten sjåvinistisk mening om at vestkysten foretrekkes framfor alle andre kystlinjer.
Betegnelsen er rett og presis. Kysten fra Strömstad og sørover til Göteborg er full av små tettbebyggelser som omkranser en båthavn med plass til både lystfartøyer og fiskebåter. Om sommeren er det norske flagg på et flertall av båtene, men hva gjør vel det - nordmenn elsker Bästkusten like mye som svenskene selv gjør.



Fra dette området, nærmere bestemt Tanums kommun, nedstammer jeg på morssiden. Jeg er kvart svensk, og kanskje er det denne firedelen av meg jeg liker best. Hele gårdagen, hele sist natt og en stor del av dagen i dag har jeg tilbrakt i disse fantastiske omgivelsene. Med mobilkameraet tok jeg de to bildene i dette innlegget fra balkongen til mitt hotellrom. Bildene er tatt i nesten samme vinkel, så det er samme scene i dagslys og nattemørke de viser.
Etterhvert som kvelden falt på i går, kom jeg i snakk med en kollega ved en annen skole i min hjemkommune; vi deltok på samme kurs. Han er en ung mann, omkring 20 år yngre enn meg, sympatisk og med et velordnet liv med kone og to små barn. Vi snakket om alt mulig, og etterhvert som temaet fjernet seg fra det rent jobbmessige, fant jeg det passende å nevne en passant at jeg er katolikk. Ikke mange minutter senere fikk jeg vite at mannen er engasjert i en protestantisk menighet her i byen. Vi er med andre ord ikke bare kolleger, men også trosbrødre på tvers av visse skillelinjer. Samtalen med den unge mannen ga meg en egen glede, et inntrykk av ikke å være fullt så aparte med min religiøsitet som jeg iblant har inntrykk av.
Jeg gikk tidlig til ro; behovet for å vise måtehold var påtrengende i selskap med omkring 100 kommunalt ansatte i leder- eller mellomlederstillinger. Hva de andre kursdeltakerne på hotellet aktet å bruke kvelden og natten til, angikk meg ikke. For første gang valgte jeg å skygge banen, avstå fra den uoffisielle konkurransen om å være nattens helt, og i stedet gjøre bruk av installerte og medbrakte faciliteter på hotellrommet.
Bortsett fra samtalen med unge mannen hadde jeg ingen særskilte opplevelser av å være katolikk i denne sammenhengen, og det hadde jeg heller ingen forventninger om. Jeg var på kurs som mellomleder, og jeg gjorde det som ble forventet av meg som kursdeltaker. Slik er vel egentlig hverdagen enten man er på vanlig plass på jobben eller på kurs eller andre eksterne oppdrag. Den trosmessige tilhørigheten og identiteten er noe man har med seg i det skjulte, mest til glede for en selv.
For dem som kjenner meg godt fra tidligere kurs med hotellopphold, framsto jeg kanskje som annerledes enn før, mer lavmælt og beskjeden, mindre profilert og ingenlunde åpenlyst beruset - i den grad de selv hadde kapasitet til å observere slikt.
På hjemveien i ettermiddag tenkte jeg en hel del på hva dette todagers kursoppholdet har brakt meg av ideer til dagens blogginnlegg, og jeg kom fram til at de to mobilfotoene fra balkongen min kanskje er det fineste å bibringe i denne omgang.
Mitt neste innlegg må nå handle om et tema jeg har utsatt i månedsvis, nemlig banning. Det vil ta meg noen dager å få det utformet og opplastet, for dette er et tema som jeg må grave dypt i meg selv, både emosjonelt og faglig, for å kunne omtale i full bredde. Ansporingen til å ta opp dette temaet nå omsider, etter at jeg i over et halvt år har hatt saken i tankene, dukket opp på NRK1 i kveld, i et innslag i nyhetssendingen kl. 21. Kikk på innslaget her; etter vel 20 sekunder har du hørt nok til å få tankene i sving om hva bannskap er, fra et språklig, pragmatisk, sosialt, kulturelt, funksjonelt og religiøst synspunkt. Dette nyhetsinnslaget danner mitt uunngåelige utgangspunkt for neste blogginnlegg, når det så måtte foreligge her i fullført stand.

Bloggens essens

Alt oppstusset rundt Den katolske kirke i de siste ukene har gjort at uttrykk fra Kirkens univers er blitt flittig brukte søkebegreper på Internett. Når jeg selv har dristet meg til å skrive om disse temaene og benytte både navn og begreper i enkelte av mine blogginnlegg, har det gitt et oppsving for denne bloggen som jeg ikke hadde tanke for i utgangspunktet. Det har blitt en daglig fest eller panikkanfall, alt ettersom, å følge med på besøkstallene; enkelte dager har de ligget 3-4 ganger høyere enn tidligere.
Dette betyr at bloggen trolig er blitt besøkt av en lang rekke personer som ikke har kjent til den før nå. Det ville vært for galt om disse nye bloggjestene fikk inntrykk av at dette er bare enda et forum for smale synspunkter på samfunnsdebatten. I de mer enn 14 månedene bloggen har eksistert, har målsettingen vært en ganske annen enn å forsvare Den katolske kirken i norske medier - hvem skulle ha trodd for 14 måneder siden at katolske representanter og ledere skulle prege nyhetsbildet i Norge i uke etter uke?!
Samtidig har jeg tenkt både bakover og framover i tid, og jeg finner ut at når bloggen ble opprettet primo februar 2009 og vil ha oppfylt sitt mål primo oktober 2010, vil dens samlede funksjonstid være 20 måneder. Mindre enn 1/3 av denne tiden gjenstår. Prosessen har ført meg dithen at full opptakelse i det katolske fellesskap er den eneste naturlige og nødvendige oppfyllelse av bloggskrivingens målsetting.
Det er derfor ikke bare av hensyn til nye lesere av "Banker på Pavens port", men også for min egen status' skyld at jeg nå presenterer nedenstående liste over de 12 viktigste, mest personlige og mest sentrale innleggene som bloggen inneholder. Med denne kronologiske listen slipper nye bloggbesøkere å scrolle gjennom de over 270 innleggene, og med denne oversikten som referanse blir det lett for både de trofaste leserne og meg selv å finne igjen det som bloggen handler om: Min personlige prosess, min lange vandring, min søken etter essensen i alle de trosspørsmål og religiøse opplevelser jeg har hatt hittil i denne ufattelig rike perioden i mitt liv.
Med dette avslører jeg hvilke faktorer jeg selv tillegger størst verdi i min skriveprosess som blogger og blivende katolikk. Denne bloggen handler dypest sett ikke om skandaler og tragedier, men om dette:

1. "Fullt av selvmotsigelser", 04.02.09, det aller første innlegget.
2. "Troen på Gud", 13.03.09, jeg gjenfinner min gudstro.
3. "Mattias", 27.06.09, jeg velger skytshelgen.
4. "101010", 25.08.09, datoen for min konversjon mottas.
5. "Nei til opprørsprester!", 08.10.09, noen av grunnene til min aversjon mot protestanter.
6. "Den bortkomne sønn", 20.10.09, om en oppbyggelig, katolsk bok.
7. "Himmelsk logikk", 06.01.10, en aha-opplevelse om Kirkens syn på abort.
8. "Himmelens dronning", 23.01.10, læren om Jomfru Maria.
9. "Mea maxima culpa", 28.01.10, den ydmyke gleden over syndsbekjennelsen.
10. "Refleksjon", 26.02.10, betraktninger over min utvikling.
11. "Palmesøndag i Santa Maria Maggiore", 01.04.10, fra en katolsk messe i Roma.
12. "Om å bli katolsk", 05.04.10, bevisstgjøring og symbolforståelse.
    - - -

Bildet: Inventus på kirketrappa i Ptujska Gora, Slovenia, 13.02.10.

Dugnad

En hyggelig lørdagskveld med selskapelig samvær og samtaler er tilbakelagt. Blant en mengde gode og interessante temaer dreide samtalen med slektninger seg også om forsommerens årlige klargjøring av familiens hytte. Temaet virker hverdagslig og banalt, men det utviklet seg til en synliggjøring av travle menneskers disponering av fritid og fridager, og kanskje avslørte den en viss forskjell mellom katolikker og protestanter. Hør bare:
Å finne en egnet dato for en familiedugnad på hytta startet med en forlengs og baklengs gjennomgang av kalenderen for april, mai og begynnelsen av juni på jakt etter en ledig lørdag. I smug holdt jeg en finger ved torsdag 13. mai, som er Kristi Himmelfartsdag. Jeg tenkte at dersom denne helligdagen midt i uka kunne brukes til det enkle og høyst selvpålagte arbeidet i og utenfor hytta, skulle jeg alltids få med meg kona på en noe framskyndet avreise hjemmefra slik at vi kunne rekke den tidlige messen i St. Birgitta før vi kjørte videre til hytta en mils vei unna for å gyve løs på dugnadsarbeidet.
Da de andre etter tur hevet øyenbrynene i fortvilelse over mangel på lørdager, ymtet jeg forsiktig om at Kristi Himmelfartsdag kanskje kunne være en aktuell dugnadsdag.
Disse slektningene er ordentlige mennesker, rettskafne og ulastelige og sterkt troende protestanter, en ressurs i den lokale menigheten. Derfor var svaret gitt i neste sekund: "Vi jobber ikke på Kristi Himmelfartsdag, nei!"
Jeg trakk forslaget nesten før det var framsatt og gjenopptok søket etter en ledig lørdag. Samtidig startet en tankeprosess innvendig i meg, en undring over hva som gjør at troende kan ha så ulikt syn på disponeringen av en bestemt helligdag.
Det første spørsmålet er naturligvis om jeg for min del har levd i gudløshet så lenge at jeg er blitt blasert, uten dømmekraft og med en altfor tøyelig samvittighet. Dette er godt mulig; jeg er på ingen måte i posisjon til å påberope meg den aller ringeste grad av rettskaffenhet.
En annen tanke er om vi her sto overfor protestantisk vurdering i kontrast til katolsk. Med mitt kjennskap til Den katolske kirkes katekisme visste jeg at det aller viktigste ved helligdagen er "å gi Gud den tjeneste de [menneskene] skylder Ham..." (KKK 2185). Jeg konstaterte at muligheten til å feire messe ikke ble hindret av en eventuell dugnad senere på formiddagen (KKK2182). En dugnad med familie og slekt på felles eiendom er heller ikke noe arbeid i vanlig forstand, men en hyggelig samhandling - på grensen til aktiv avkobling. Dugnaden vil også være av en slik art at det ikke er behov for bruk av andre støyende maskiner enn en støvsuger. Jeg syntes jeg hadde mitt på det tørre som troende katolikk. Protestantene var imidlertid ikke enige.
Jeg tror jeg har en forklaring. Protestantene teller synder én for én og er mer opptatt av syndenes sluttsum enn av delaktigheten i den ene, kollektive skyld. Dessuten - og dette er nok det viktigste i denne konkrete hendelsen - er protestanter med et visst kjennskap i lokalmiljøet svært opptatt av ikke å bli sett mens de utfører en mulig synd. Å rake gressplenen på en helligdag er en slik mulig synd i det protestantiske og i dette tilfellet det østfoldsk pietistiske lokalmiljøets øyne.
Jeg kan ta feil - jeg kan til og med ta grundig feil, det er jeg smertelig klar over. Grunnen til meningsforskjellen om familiedugnad eller ikke på Kristi Himmelfartsdag kan meget vel skyldes etterslep etter min ugudelige respektløshet overfor alt som er hellig. Likevel hadde jeg lyst til å skrive om denne uproblematiske konfrontasjonen med protestantiske slektninger ifall det finnes en promilles sjanse for at det er vår kirketilhørighet som gjør hyttedugnad etter messen en helligdag mulig for den ene parten men ikke for den andre.
Dugnaden finner sted lørdag 8. mai, ble det til slutt bestemt.
- - -
Bildet øverst er tatt på Öland og viser en gammel vindmølle ute på alvaret med viltvoksende orkideer i forgrunnen. Bildet er ikke tilfeldig valgt.

Sjekk av baktroppen

Den 5. april i fjor brakte jeg dette bildet i innlegget "Røtter" her på bloggen. Det viser tårnene i Varnhems klosterkirke ved Skara i Sverige. Ved siden av kirken kan vi i dag se ruinene av et Cistercienserkloster som ble grunnlagt på dette stedet i 1150.
Dette er lenge siden. Det skjedde på den tiden Norden var katolsk og ingen visste at reformasjonen skulle komme 400 år senere og fortrenge den apostoliske kirken.
Min kjære og jeg reiste litt rundt i denne delen av Sverige i begynnelsen av april i fjor. Vi kikket på de over 15.000 tranene som akkurat da tok seg en pause ved Hornborgasjön under den lange ferden nordover, og vi besøkte de historiske restene av Gudhem og altså, som på bildet, Varnhem.

Besøket i de västgötska klosterruinene gjorde inntrykk på meg, og den 8. april 2009, på dagen ett år siden akkurat i dag, videreførte jeg omtalen av den lille rundturen. Den dagen lastet jeg opp et innlegg som het "Inntrykkene fordøyes (1)", og dette ble det første i en serie på i alt 7 innlegg med slike tilbakeblikk.
På den tiden hadde denne bloggen eksistert i litt over 2 måneder. Likevel hadde jeg behov for et tilbakeblikk. Det var som om jeg måtte se meg tilbake for å forsikre meg om at jeg ennå var på vei framover - eller kanskje jeg måtte se meg tilbake for å bli overbevist om at tempoet framover var forsvarlig.
I dag, 8. april 2010, foretar jeg nok et tilbakeblikk, og jeg finner det høyst relevant å sitere et stort avsnitt av innlegget fra samme dato i fjor:

"Bare de siste 4 dagene har inneholdt en masse læring og erfaring under min tilnærming til Den katolske kirke. Kanskje er disse 4 dagene alene nok til å overbevise meg om at jeg vil og bør bli katolikk. Hvordan framdriften vil bli i så måte, vil framgå av et innlegg senere i påsken.
Besøket i Varnhem sist lørdag og ved klosterruinen i Gudhem på søndag har satt i gang tanker og erkjennelser. Gudhem, nonneklosteret fra middelalderen, der Arns Cecilia ble plassert for en 20 år lang soning i Jan Guillous bøker, viste seg å ha i behold en steinskål innfelt i veggen til bruk for vievann ved kirkeinngangen. Det var en opplevelse løsrevet fra tid og rom å se vievannskaret og tenke over hvor uendelig mange hender som er blitt dyppet nettopp der gjennom nesten 900 år - på nøyaktig samme måten som jeg selv dypper fingertuppene i messingskålen ved inngangen til min lokale, katolske kirke.
Med ett var jeg en del av det "vertikale" fellesskapet i Den katolske kirke, fellesskapet med fortidens troende. Uvilkårlig og som den mest naturlige handling i verden dyppet jeg hånden ned i det nå fullstendig tørre vievannskaret og gjorde korsets tegn i den västgötska ruinparken."

Dette tilbakeblikket ett år tilbake i tid gir altså et perspektiv på 900 år av Den katolske kirkes fortid i Norden. Det har hele tiden gått framover. Tilbakeslag har kommet, riktignok, og i 300 år var Kirken forbudt her nord. Men den døde ikke. Arven og troen, læren og verdiene overlevde, og for 150-200 år siden lot alt sammen seg gjenopplive takket være munker og nonner fra Frankrike og andre land lenger sør i Europa.
Framdriften har vist seg så kvalitativt sterk at selv en storsynder og hedning som jeg har funnet det godt og naturlig å bøye kne innenfor kirkedøra.
Med et annet tilbakeblikk mindre enn 3 måneder bakover finner vi et innlegg jeg skrev i inspirasjon over en salme i Lov Herren - katolsk salmebok. Innlegget heter "Sannhets kirke" og tar for seg salme nr 534. Et sitat jeg valgte å bruke i innlegget fra 11. januar, begynner slik:

"Et bluss langs korsets dunkle vei
har sannhets Kirke tent for meg."

Dette er så sant, så presist uttrykt og så dekkende for mitt personlige inntrykk av mine egne opplevelser innenfor Kirken. Jeg vet at det blant alle katolikkene som er sørgmodige i disse dager, finnes mange som kan gjøre disse ordene til sine - kanskje gjelder det absolutt samtlige. For oss er det dette som Kirken og vårt forhold til Kirken handler om: En personlig opplevelse hinsides ord, et bluss, en ild.
Setningen som avslutter hvert eneste vers i den nevnte salmen, lyder: "Jeg aldri den vil svikte." Dette er et sterkt løfte, kanskje først og fremst gitt av salmedikteren, men også indirekte avgitt av menighetsmedlemmer hver gang de deltar i å synge salmen. Ikke noe menneske kan gi et slikt løfte med livsvarig gyldighet uten en kraftfull kombinasjon av overbevisning, besluttsomhet og vilje. De to første ordene i setningen - "jeg - aldri" - er nesten skremmende i sin kontrastive kompomissløshet. Stilt overfor dette monumentalt forpliktende utsagnet gjør det godt å se langt tilbake, til de høye, spisse tårnene i Varnhem som ser ut til både å ville strekke seg like inn i himmelen og å ville kanalisere himmelen ned til jorden. For 800-900 år siden var dette den altoverskyggende meningen med livet for datidens kirkeledere og for menneskene som fulgte dem. Måtte det også være likeens nå og alltid og i all evighet.

Om å bli katolsk

Se nøye på dette bildet! Det viser en liten klase med hengelåser som er fastlåst dels i hverandre, dels i smijernsrekkverket på en bro. På hver hengelås er det skrevet to navn med vannfast tusj.
Bildet er tatt på broen Ponte Sant' Angelo i Roma, og det er elven Tiberen (Tevere) som skimtes i bakgrunnen.
Men altså: En samling fastlåste hengelåser med navn i sort eller blå tusj. Langs rekkverket på hele broen, som er stengt for biltrafikk, henger slike store og små samlinger av hengelåser. Enkelte klaser teller mange titalls låser.
Dette er symboler på hemmelige forlovelser, dype og inderlige kjærlighetsløfter mellom to elskende. Skikken er kanskje forholdsvis ny - hengelåsene ser i hvert fall nye ut - men den er ikke desto mindre utbredt: Et kjærestepar vandrer sammen ut på broen, skriver sine navn på en medbrakt hengelås, gir hverandre private løfter, låser fast låsen i rekkverket og kaster nøklene i Tiberen.
Kan det gjøres stort mer romantisk? Ved Fontana di Trevi finnes enkelte lignende opphopninger av hengelåser, men vannet i fontenen representerer trolig ikke et så evig gjemmested som elvebunnen i Tiberen.
Jeg kjenner ikke til at en lignende skikk foregår i Norge, eller noe annet sted enn i Roma for den saks skyld, men jeg vet slett ikke alt som folk foretar seg i verden. Poenget er at denne mer eller mindre nyskapte tradisjonen foregår i stor skala i Roma, og spørsmålet er hvorfor nettopp der? Hva er det som gir elskende par ideen til et så bokstavelig talt dyptloddende symboluttrykk for sin gjensidige kjærlighet?
- - -
Dette blogginnlegget handler om å tilegne seg mer enn Den katolske kirkes lære og historie. Det handler om å utvikle en tenkemåte, en sans for symbolikk og representative uttrykkformer som vi i vårt verdslige, blaserte, post-protestantiske Norden ikke har lært oss, et syn for handlinger med dobbel bunn, en hverdagens poesi som her hos oss aktes for intet.
La meg bringe ytterligere tre slike beretninger fra Roma, Den evige stad, Pavens bispesete. Dagens innlegg ligger an til å bli det lengste noen sinne på denne bloggen, og det sier ikke lite.

Her kommer neste beretning:
I gaten Via dei Serpenti, som strekker seg gjennom bydelen Monti fra den monumentale gaten Via Nazionale og ned til Via Cavour, ligger den lille lokalkirken Santa Maria ai Monti. Jeg skrev om denne kirken den 27. september i fjor. Den gang var den ene ytterveggen dekket av stillas og presenning i forbindelse med oppussing. Nå, i slutten av mars i år, var vedlikeholdsarbeidet ferdig, og veggen lyste med nytt mursteinsdekke og et totalrenovert bilde av Monti-områdets Madonna.
En kveld spaserte min kone og jeg oppover gata langs kirkeveggen, og mot oss på fortauet kom en dame i 40-årene. Like før hun var på høyde med Maria-figuren på veggen, gjorde hun korsets tegn opp mot Marias lysende glorie, og på vakkert, italiensk vis kysset hun etterpå fingrene som hadde laget korstegnet.
At hun på veien møtte oss, et middelaldrende par turister, spilte ingen rolle. Hennes møte med Madonna-bildet på veggen var så mye viktigere, så helt umulig å passere uten å vise denne formen for ærbødighet, tillit, takknemlighet og tro.
Slike uttrykk kikker jeg ofte etter når jeg besøker land med overveiende katolsk befolkning, og tegnene uteblir aldri. Folk som er oppvokst med Jomfru Maria og helgenene som alltid tilstedeværende støttespillere, møter ofte påminnelser om de helliges eksistens og bidrag i hverdagen. Som katolikker har de et helt register av uttrykkformer for å vise sin erkjennelse av de helliges medvirkning.
Det er dette som for meg representerer katolsk tenkemåte, katolsk atferd, katolsk mentalitet, katolsk trosutøvelse.
Jeg er på vei mot min konversjon for å bli katolikk. Samtidig ønsker jeg å bli katolsk. Dette går dypere enn katolikk-identiteten. Den katolske tenkemåten er et uttrykk for virkelighetsoppfatningen og verdensbildet. Dette utvikles ikke gjennom litteratur eller kurskvelder, men gjennom modning etter observasjon og fortolkning. Og det tar tid.
- - -
Palmesøndag i Roma bød på utallige møter med folk som bar på olivengrener. Vi så dem på vei til eller fra kirke på formiddagen, men vi observerte framfor alt at folk bar på sine olivengrener hele dagen. På T-banen, på restauranter og kafeer, på gatene og piazzaene, i parken rundt Villa Borghese og på vei hjem til hus eller hotell: En kort eller lang kvist fra et oliventre, med de smale, grågrønne bladene stikkende stivt oppover langs selve kvisten, ble båret synlig sammen med håndveske, bærepose, mobiltelefon, drikkeflaske eller uten noe annet i hånden.
Det imponerende var at kvistene ble båret av menn og kvinner i alle aldere. En gruppe unggutter på T-banen unnså seg ikke for å gå med hver sin olivenkvist synlig for alle og enhver, som en dekorasjon og et kjennetegn på linje med hettegenserne, saggebuksene og capsene som de stilmessig hadde på plass.
Det å bære en olivengren på offentlig sted er utvilsomt et tegn på at man vet og tilkjennegir at man vet at det er palmesøndag. Kun denne dagen er det rimelig å se folk dra rundt på én enkelt slik kvist, og kun i land hvor det er betydningsfullt å vise at man erkjenner dagens spesielle karakter, kan man se folk praktisere denne skikken.
At det var like utbredt blant ungdom som blant voksne og eldre, imponerte oss. Det vekket oss, simpelthen! Her var vi midt i et folkeferd som ser det som et uttrykk for god oppførsel å bære en minst halvmeterlang olivenkvist i hånda under en byturpå palmesøndag. Det er katolsk, ganske enkelt, rett og slett katolsk, og jeg er stum av beundring over Kirkens stilling hos Italias folk.
- - -
Lørdag 27. mars var dagen for den siste i en lang rekke forestillinger der operaen La Traviata av Giuseppe Verdi skulle framføres i en kirke. Vi liker opera, og vi liker å oppleve noe høyverdig når vi er på ferie, så vi skaffet oss billetter og møtte opp.
Køen for å komme inn og kapre seg en best mulig plass på de unummererte setene var lang da vi var på plass en halvtime før forestillingen. Kirken hvor operaen skulle framføres, heter San Paolo Entro Le Mura, altså Paulus-kirken innenfor murene, en relativt liten kirke som ikke må forveksles med den enorme Paulus-kirken utenfor murene.
Jeg var i utgangspunktet litt spent på hvordan kirken skulle være utsmykket, for det er ikke vanlig å bruke katolske kirker til noe så verdslig som en operaforestilling. Snart viste det seg at San Paolo Entro Le Mura er en anglikansk kirke, beliggende på Via Nazionale et par hundre meter fra Piazza Rebubblica; se bildet til venstre.
Interiøret i kirken var en god del enklere enn det vi er blitt vant til å se i katolske kirker. Noen Maria-figur med tilhørende bønnestol og lysestaker var ikke å se. Heller ikke noe tabernakel ved alteret. Vegger og tak var i hovedsak uten dekorasjoner, men hvelvingen bak alteret viste mosaikker med bibelske motiver, og en linje med tekst fra Bibelen var plassert på tvers mellom mosaikkbildene. Teksten viste begynnelsen av 1. Mosebok på hebraisk fra midten og mot venstre, mens begynnelsen av Johannesevangeliet var skrevet på gresk fra midten og mot høyre. På den måten møttes den gammeltestamentlige og den nytestamentlige skapelsesberetningen midt i hvelvingen bak alteret.
Publikum kom på plass, og ikke én gjorde korsets tegn eller knelte eller oppførte seg på andre måter som er vanlig når man stiger inn i katolske kirker. I pausene mellom aktene var det livlig prat i benkeradene, og da operaen var slutt, brøt en endeløs applaus løs.
Dette hadde ikke kunne skje i en katolsk kirke. Det er nærmest fysisk umulig fordi utsmykningen i kirken har en annen symbolsk tyngde enn den hadde i den anglikanske - og altså reformerte - kirken hvor La Traviata ble framført denne lørdagskvelden. I en katolsk kirke oppbevares dessuten konsekrert brød og vin, som dermed har inntatt skikkelsen av Jesu kjøtt og blod, men dette kan teoretisk sett være fjernet fra tabernakelet i anledning et eventuelt annet arrangement.
Men spørsmålet er: Hvordan skal vi forstå symbolvekten av bilder og figurer i katolske kirker til forskjell fra det som gjelder i de reformerte? Den katolske kirkes katekisme sier at helgenbilder ikke skal tilbes som bilder, men at de skal bidra til å hjelpe oss å konsentrere tanken om den vi henvender oss til, og de skal minne oss om hva den enkelte helgen står for av kvaliteter og egenskaper.
Katekismens avsnitt 2132: "For den ære som vises bildet, går til den som er avbildet", og "den som ærer bildet, ærer den person som er fremstilt".
De helgener som er avbildet i et kirkerom, tilkommer altså ære fra dem som betrakter bildet. Det betyr at dersom en flokk mennesker samles i et kirkerom i en annen hensikt enn å ære de hellige som er avbildet i kirken, blir helgene passivt og indirekte vanæret fordi de tilstedeværende neglisjerer helgenbildene til fordel for den målsetting de er samlet om.
Dette er katolsk syn, katolsk måte å ære avbildede personer på. Dette synet er ikke forenlig med de reformertes syn, der avbildede personer fortrinnsvis er bibelske personer avbildet i kunstnerens forestilling om en bibelsk episode. I reformerte kirker er bildene dermed en dekorasjon med bibelsk innhold. Bildene og personene på dem er dermed verken hellige eller ærbare i seg selv.
Dette er trolig grunnen til at hvem som helst kan valse inn i en reformert eller protestantisk kirke, prate og le høylydt og ikke respektere andre størrelser enn de menneskene som kommer til kirken for å tale, lese, synge eller opptre for alle de andre.
Jeg har skrevet det før: En katolsk kirke er aldri tom. En avbildet, avdød person i kirken mottar de tilstedeværendes ære. Et bilde eller en statue i kirken er derfor ingen likegyldig gjenstand, ikke bare et verk av kunst eller kitsch, men en representasjon av en ærbar person.
Forskjellen er egentlig enorm og uoverstigelig, og den forklarer hvorfor en opera - som gjerne har en aldeles latterlig, meningsløs handling - kan framføres i en reformert kirke, men ikke i en katolsk.

Dette synet på symboler og symbolbruk er blant tenkemåtene jeg ønsker å utvikle som del av en katolsk mentalitet. Dette vil gjøre meg til en katolsk mann, ikke bare til en katolikk. Begrepet "katolsk i hodet", som er et begrep fra norsk litteratur og som er forklart i et nesten 2 år gammelt innlegg i en glimrende blogg av samme navn, får dermed posisjon som en målsetting, et attråverdig utviklingsstadium. Å reise i land med hovedsakelig katolsk kirketilhørighet er derfor noe av det mest lærerike og utviklende jeg kan gjøre. I de neste månedene håper jeg mine opplevelser hittil vil vokse i meg slik at jeg til slutt ikke bare blir en fullverdig del av Kirken, men slik at også Kirkens katolske tenkemåte og forståelse blir en del av meg.

Katolsk menneskesyn

Torsdag 11. mars skrev jeg et innlegg her på bloggen der jeg kommenterte at Dagbladet hadde funnet tiden inne til å ha Pave Benedict XVI på forsiden. Bakgrunnen var sakene med misbruk av barn i katolske skoler i bl.a. Pavens hjemland, Tyskland. Det kom flere velvillige kommentarer til innlegget, og en av dem har jeg ikke vært i stand til å glemme. Den har fulgt meg natt og dag i de nesten to ukene som har gått, og i dag er jeg bare nødt til å trekke tankene fra innlegget videre, dissekere hva de meningsbærende setningene faktisk uttrykker og forsøke å trenge inn i det som er selve katolisismen.
Her kommer kommentaren fra Ulv i sin helhet:

"Husker jeg en gang tilfeldigvis hørte en preken. Det er en del år siden nå, men jeg mener det var pater Olav Muller som holdt den. Dette var rett etter medieoppslagene om overgrep gjort av katolske prester i USA.
Den gamle pateren snakket om denne saken, beveget, så ut over menigheten og spurte:
- Hva skal vi gjøre med all denne menneskelighet?
På meg gjorde dette et stort inntrykk. Han sa ikke "umenneskelighet", som moderne mennesker i vest helst gjør - de som ikke har noe forhold til det båndet som eksisterer mellom oss alle, de som tror de kan distansere seg selv fra nedrige handlinger gjort av andre, og slik utradere sin egen skyld.
Katolikkene og de ortodokse erkjenner imidlertid et slik brorskap."

Hvilket brorskap siktes det til? Det må være brorskapet mellom syndere, altså båndet som binder alle mennesker sammen. Samhørigheten mellom dem som erkjenner at en annens synd springer ut av den skyld som vi selv har del i. Menneskehetens samlende enhet med utgangspunkt i dette ene: Den opprinnelige synd.
Jeg har som sagt tenkt en masse på dette menneskesynet siden den velformede kommentaren fant veien til feltet under mitt blogginnlegg, og jeg erkjenner at vi her står overfor en av de viktigste teologiske og filosofiske forskjellene mellom den katolske og den lutherske lære: Det kollektive ansvar til forskjell fra det individuelle.
Jeg har drevet en del søk i Den Katolske Kirkes Katekisme på nettet i det siste og har kommet til at de avsnittene som klarest tar opp dette temaet, har nummer 385 ff. Her skildres syndefallets gjennomføring, betydning og konsekvenser gjennom 27 logisk sammenhengende avsnitt. Det mest sentrale utsagnet finner vi i avsnitt 397:

"I ettertid blir all synd ulydighet mot Gud og mangel på tillit til Hans godhet."

Denne setningen oppsummerer syndens vesen. 15 norske ord som beskriver alt som er felles for verdens ondskap, menneskenes tanker og ord, gjerninger og forsømmelser og den enkeltes del av skylden.
Det er ikke noe ærerikt bånd som på denne måten binder menneskene sammen, men vi er like fullt del av en enhet og en plan: Den som erkjenner skyld, har del i nåden gjennom sakramentene.

Jeg begynner å se litt klarere det som er frelseslæren i Den katolske kirke. Det er dunkelt og dogmatisk, men alt står i sammenheng som deler av en kolossal, enhetlig logikk. Denne logikken omfatter et menneskesyn, og kanskje omfatter den, i ytterste konsekvens, en verdensanskuelse. Dette siste begrepet vil bli temaet i neste blogginnlegg, og jeg må innrømme at det vil bli skrevet først etter at jeg har drøftet spørsmålet med den gode pater Piotr under Katolsk orientering i morgen ettermiddag.
Jeg står kanskje foran et gjennombrudd når det gjelder å forstå hvilken betraktningsmåte som gjør katolikker annerledes enn protestanter og katolske samfunn forskjellige fra protestantiske når det gjelder forholdet til fellesskapsfølelse, individualitet, kollektivisme, ansvarsfordeling, skyld og - i siste instans - tilgivelse og frelse. Temaet er svært, og jeg kommer uansett til å fatte bare begynnelsen, overflaten og innledningen, men kanskje er dette nok til å oppleve å ha gått et stort steg videre i innsikt og visdom.

På det jevne

Omsider har jeg følelsen av å ha landet, eller i hvert fall av å se landingsstripa foran meg, innenfor rekkevidde. Omkring 16 måneder har gått fra jeg vaklet usikkert inn til min første opplevelse med katolsk messe en mørk og hustrig onsdagskveld høsten 2008. Det var ikke da min omvendelse inntraff, men det var da den startet.

I ukene og månedene som fulgte, lot jeg meg gradvis begeistre inntil eufori over den katolske messens opphøyde skjønnhet og muligheten til å vise seg som et ydmykt fnugg i benkeradene midt imot helligdommen framme ved alteret. Etterhvert ble min begeistring styrket i dybde og bredde når jeg oppdaget hvor mye det var å lære innenfor Den katolske kirkes historiske univers. Min undring var uten grenser.

Så startet jeg å blogge og skrev flere ganger i uka om mine nye erfaringer, mine tanker og refleksjoner, mine møter med mennesker, bøker og situasjoner, og mine utenlandsreiser. Slik har det fortsatt gjennom 13 måneder med blogging, lesing, messebesøk og samtaler med pater Piotr, min store helt i lokalsamfunnet.

Påsken 2009 kom og gikk, og før april måned var omme, var jeg utmeldt av Den norske kirke og innmeldt i Den katolske kirke i Norge. Aktivitetene fortsatte med samme iver, samme glød, samme framdriftstrang - og med økende fryd over å ha gjenfunnet troen, eller rettere: Over å ha blitt gjenfunnet.

De siste 18 dagene av februar måned i år gikk med til å besøke Slovenia på en særdeles grundig planlagt og prikkfritt gjennomført rundreise og å skrive om turen i en rekke betraktende bloggtekster; se den egne fortegnelsen over disse innleggene i margen til høyre.

Et nytt selvbilde inntrådte hos meg selv mens jeg jobbet meg gjennom vakre Slovenia og alle refleksjonene i ettertid. I løpet av de nevnte 18 februardagene, som bare såvidt er tilbakelagt, begynte jeg å se meg selv som et etablert medlem av Den katolske kirke. Riktignok mangler de rituelle formalitetene rundt konversjon, ferming og første kommunion, men en framtidig dato for dette er fastsatt og ligger innenfor overskuelig framtid.

Den enorme begeistringen og euforien jeg opplevde for 12-14 måneder siden, har fått en dybde og tyngde som gjør at jeg ikke kan snakke om eufori lenger, men om en rotfestet trygghet og takknemlighet. Jeg tilhører Kirken, og Kirken tilhører meg, på samme måten som det står skrevet i Joh. 15,5: Jeg er vintreet, dere er grenene.

Jeg er en av disse grenene, eller i hvert fall en liten, inntørket kvist, og jeg er en del av treet, Kristus, Kirken.

Det store skiftet i identitet og selvoppfatning har funnet sted hos meg! I min bevissthet er jeg simpelthen katolikk og er både tilfreds og takknemlig over å være nettopp det. Jeg vet at jeg har tilegnet meg kunnskaper om Den katolske kirke som selv de best utdannede RLE-lærere blant mine kolleger kan misunne meg. Jeg har fått den store opplevelsen av tilhørighet. Jeg trenger ikke iveren og begeistringen lenger; jeg har funnet trygghet innenfor Kirken som fant meg før det var for seint.

I et innlegg jeg skrev 24. juni i fjor og ga tittelen "Grøss!", beskrev jeg min daværende, dyptfølte frykt for selve konversjonshandlingen. Liturgien jeg hadde fått utlevert på 3 A4-sider, ga meg glimt av en forestilling med meg i sentrum og med absolutt alle tenkelige muligheter til å begå en flause av uopprettelige dimensjoner.

Jeg grøsser ikke nå lenger. Tiden har vært på min side, prosessen har jobbet i meg samtidig som jeg har jobbet med prosessen. Månedene som gjenstår til konversjonen, er en behagelig etappe der jeg som nevnt får sjanse til å ta ned de uværsskyene som ennå henger over meg og truer min tilværelse. Jeg rekker det, jeg har tid nok, for min mentalitet i forhold til en kristeligreligiøs identitet har gjennomgått en metamorfose jeg håpet på, men knapt trodde var mulig.

Oppholdet i det katolske Slovenia gjorde noe med meg. Møtet med Den kappekledde Jomfru Maria i Ptujska Gora åpenbarte meg selv som en av de tusener av figurer som står i ly under Marias utspente kappe. Jeg er tatt inn under vernet fordi jeg ønsket tilhørighet nettopp der.

Har du sett filmen "Engelskmannen som gikk opp på en ås men kom ned fra et fjell"? Omtrent noe slikt som denne tittelen uttrykker, har skjedd med meg. Jeg er hedningen som gikk inn i en kirke og kom ut av et hjem. Metamorfosen i mitt indre har funnet sted i så stor grad at jeg nå fornemmer slutten på den. Herfra blir alt bare bedre!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet!

Refleksjon

Min arbeidsgiver gjennomfører årlig medarbeiderundersøkelse som skal kartlegge trivsel og stimulans i arbeidsmiljøet. Det spørsmålet som alltid får lavest score, lyder: ”Får du tilstrekkelig med tid til refleksjon?”
På en skala fra 1 til 6 pleier dette spørsmålet i sammendraget å havne på mellom 2 og 3. De fleste mener altså at de får for lite tid til refleksjon – altfor lite tid.
Hvor mye tid er tilstrekkelig til refleksjon over utfordringene i jobben? Sannsynligvis merker man ikke at man har fått tilstrekkelig med tid før det å reflektere begynner å bli kjedelig. Da er refleksjonsbehovet fullt ut tilfredsstilt, og noe av tiden kan tilbakeføres til rene jobboppgaver. En slik situasjon vil imidlertid aldri oppstå.
Jeg har fundert litt – reflektert(!) – over refleksjonens betydning i det siste. Her på bloggen har jeg nettopp brukt rikelig med tid og plass til å reflektere over en fire dager lang reise til Slovenia. Refleksjonene ble nedfelt i ett innlegg før reisen og hele åtte innlegg etterpå.
Refleksjon er betydningsfullt. Det er en tankeoperasjon der man betrakter ulike aktiviteter i lys av hverandre og hvor man til slutt – i heldige tilfeller – trekker konklusjoner og lærdom ut av betraktningen.
Mine opplevelser i Slovenia kunne knapt ha tilført meg mer enn de nå har gjort takket være de omfattende refleksjonene i ettertid.
Jeg ser faktisk at jeg har vokst som katolikk; mitt erfaringsgrunnlag før turen har kommet til uvurderlig nytte og er blitt utvidet i dybde og bredde i de ulike formelle og uformelle møtene med katolsk kristendom i den tidligere jugoslaviske delstaten. Jeg opplever meg selv som atskillig mer bevandret innen katolsk tro og kultur nå enn da jeg startet denne bloggen for litt over et år siden. Dette skyldes muligheten til å reflektere over alt jeg har sett, møtt og lest i denne tiden.
Som tidligere nevnt deltar jeg i ”Katolsk orientering” annenhver onsdag. Vi er tre voksne nordmenn som er under opplæring hos pateren for å konvertere til Den katolske kirke, hver med vår egen begrunnelse. De to andre tar sikte på å konvertere på påskeaften, 3. april, visstnok en særdeles velegnet dag for konvertering ifølge det katolske kirkeårets innhold i denne spesielle dagen.
Én gang for et par uker siden ga jeg meg selv tid til å reflektere over om jeg selv skulle forkorte min planmessige prosess og delta i konvertering sammen med de to andre. Det tok meg bare et minutt å komme fram til at dette ville være helt feil for min del. Prosessen må gå sin gang, langsomt og grundig. Mitt liv inneholder fremdeles elementer som er uavklarte og som kan vise seg å by på uventet problematikk. Noen ballonger svever ennå der oppe lik dragen over hodet mitt på bildet øverst, trusler som trenger å bli skutt i filler for så å falle uskadeliggjort til marken. Mitt håp er at alt slikt er ryddet av veien før min konversjon den 10. oktober, som jeg helt siden juli i fjor har betraktet som et gunstig tidspunkt, trolig budbrakt meg av Den hellige apostel Mattias.
På denne måten får jeg tilstrekkelig tid til refleksjon.
Nylig kjøpte jeg noen flere katolske bøker som jeg ser fram til å bli kjent med. Hvilke bøker dette er, vil være tema for neste blogginnlegg, og deretter vil jeg lese bøkene én etter én for så å reflektere over innholdet.
Å bli unnet tilstrekkelig med tid til refleksjon er en velsignelse, en gudegave, et utslag av nåde.

Askeonsdag

Askeonsdag, 17. februar 2010. Det er ett år siden jeg for første gang lærte om faste i katolsk forstand. Min protestantiske oppvekst lærte meg ikke annet om denne tiden enn at man tok inn løvtrekvister med fargerike fjær solgt til inntekt for Norske Kvinners Sanitetsforening. Dessuten spiste vi nybakte boller på fastelavnssøndag. Utover dette betydde fastetiden null og niks gjennom mitt halve århundre som troende eller frafallen protestant.
I fjor på disse tider erfarte jeg en helt annen virkelighet i ly av Den katolske kirke. Fastetiden var en periode med utvidet bønn, askese og ensformig forberedelse til den fargesterke påsken med sitt dramatiske innhold.
I år var jeg mer forberedt. For en uke siden fikk jeg vite at kveldsmessen askeonsdag skulle begynne kl. 17.00 og ikke kl. 18.30 som vanlig. Jeg merket meg det endrede tidspunktet - trodde jeg.
I kveld derimot, var den spesielle beskjeden falt ut av mitt sløve hode, og jeg møtte opp kl. 18.30 slik jeg pleier. Heldigvis var jeg ikke alene, men noen messe med askekorsvelsignelse gikk vi glipp av, alle vi som møtte til vanlig tid.
Dette er det desidert flaueste jeg noen sinne har prestert overfor den vennlige pateren og de imøtekommende menighetsmedlemmene. Jeg har i alle år vært vant til å huske de utroligste ting over lang tid, og her går jeg så i mitt eget hjem og glemmer det viktigste som skulle skje denne uka! Ytterst pinlig!

Mine forberedelser til fasten har ellers vært av det finurlige slaget. Jeg har lest biskop Bernts fromme oppfordring til å ta fastetidens selvfornektelse på alvor for å oppleve Kristus som både mål og veiviser for fasten. Den gode biskop får ha meg unnskyldt, men jeg må innrømme at å avstå fra kjøtt, om så bare for én dag, virker noe unaturlig på meg. Min jobbhverdag krever meg på kropp og sinn i slik grad at jeg har direkte vondt av en hverdag med mangelfullt næringsinntak. Jeg ville stått i fare for å bli ubehagelig mot mine omgivelser.
Til gjengjeld har jeg satt meg et mål for hele fastetiden, en tilsynelatende fillesak, men likevel vanskelig nok for en vanebunden halvgamling som meg.
Jeg tilhører nemlig den typen menneske som alltid - og jeg mener hver gang - strør salt over middagen før jeg har smakt og konstatert at det trengs. Mer enn én gang har jeg sittet til bords med personer som irriterer seg åpenlyst og grenseløst over slik ukritisk bruk av smakstilsetning. Det hjelper ikke: Den varmrett finnes ikke som ikke smaker enda bedre for min gane med ekstra påføring av salt.
I fastetiden i år skal jeg sannelig forsøke å avstå fullstendig fra denne vanen - eller uvanen, som noen ville ha sagt. Det krever virkelig selvdisiplin både å huske å la være å gripe etter saltskålen straks maten står på bordet, og å spise uten å kjenne det ringeste knas av krystallinske saltflak mellom jekslene. Dessuten sies det at det er sunt å begrense bruken av salt, det skal være godt for hjertet. Her er det mye å oppnå, og jeg vil ved hvert eneste varme måltid fram til påske bli minnet om at vi er inne i fastetiden, en sesong for å klare seg uten de vanlige nytelsene.
For å gjøre det enklere og samtidig mer merkbart for meg selv vil jeg kun innta kald lunsj i denne tiden. Mikroovnen på personalrommet kan de andre få ha i fred i disse ukene. Det vil kreve en litt annen type matpakke, og igjen vil jeg bli minnet om at de endrede vanene er en del av forberedelsene fram mot påskehøytiden.
Dette representerer ganske betydelige endringer ved mine daglige måltider, definitivt mer merkbart og mer krevende å gjennomføre enn det ville vært å avstå fra mine daglige rødvinsglass. Jeg har valgt en annen målsetting for fastetiden 2010 enn det mest opplagte, og jeg er full av motivasjon foran alt jeg vil bli minnet opp på denne måten.
At jeg også vil få påminnelser fra meg selv om messen jeg regelrett glemte bort i ettermiddag, hører med til erkjennelsene om min skrøpelighet som menneske og som katolikk.