Gemütlichkeit

Mange ganger i de siste to årene har jeg latt meg forundre og begeistre over hendelser og episoder som har overgått enhver forventning og som ofte har opptrådt i stim innenfor en tidsbegrenset, intens periode.
Tirsdag 28. september 2010 ble en slik dag.
På forhånd har jeg latt bloggens lesere få innblikk i mine gjøremål i begynnelsen av denne uka, nemlig å delta i et seminar på fergen Color Magic, og at jeg håpet å få sjanse til å besøke en katolsk kirke under de fire timene med landligge i Kiel.
Dette ordnet seg uten problem. Før avreise hadde jeg tatt rede på hvor i sentrumsområdet det finnes katolske kirker. Da vi var kommet i land og noen av mine medreisende hadde funnet en utendørs ølservering, oppga jeg et påskudd for å vandre i vei på egen hånd.
Kanskje var det en seier for min målrettede organisering av formiddagen, og kanskje var det en triumf for min individualisme og særhet – eller var det kanskje begge deler? I hvert fall satt jeg i ro i St. Nikolaus-Kirche da kirkeklokkene i byen slo tolv.
Kirken var åpen og tom. Det var uendelig godt å bruke langsom tid der inne midlertidig fristilt fra det faglige og sosiale fellesskapet ved seminaret. Kirken virket moderne og var preget av tysk nøkternhet. Her rådet den Gemütlichkeit som er så typisk for tysk samhandling: En respektfull, korrekt og bare passe åpen holdning til omgivelsene for å kamuflere det alle vet, nemlig at det i siste instans er individet som er viktigst.
Den tyske, katolske St. Nikolaus-Kirche i Kiel oppsummerer denne velkjente Gemütlichkeit. Den femdelte altertavlen og de fjorten ganske store korsveibildene på langveggene taler direkte til den enkelte, men lar responsen foregå i det indre.

Kirkens eneste sidealter er viet Jomfru Maira og hennes rolle som sørgende mor, uttrykt i en liten kopi av Michelangelos Pietà fra Peterskirken i Roma. Jeg brukte en del tid ved dette sidealtereret.
På veien ut nappet jeg med meg et eksemplar av menighetsbladet og nikket broderlig til en dame som var på vei inn i kirken idet jeg var kommet ut. Hun nikket smilende tilbake.
I de neste minuttene tenkte jeg på hvilken form for fellesskap som i det lange løp betyr mest, enten den ordløse, nikkende og smilende forståelsen med den fremmede damen på vei inn i kirken etter meg, eller det ironisk glisende brorskapet med mine tørste medreisende som jeg gjenfant like etterpå, ikke helt utørst jeg heller. Relasjoner finnes i like stort antall og i like mange kvalitetsgrader som det finnes medmennesker.
- - -
Ja, jeg klarte å presse inn et kirkebesøk i lunsj- og landlovpausen under seminaret. En rekke mindre og ikke spesielt betydningsfulle observasjoner og opplevelser inntraff i timene som fulgte. Det vil føre for langt å spesifisere disse hendelsene, men samlet føyde de seg inn i rekken av merkverdige sammentreff som hendte meg denne dagen.
Under den offisielle avslutningen av seminarets fagdel noen timer senere, presterte jeg til og med å vinne en av sponsorgavene i gevinst samt selve hovedgevinsten, begge deler trukket helt tilfeldig blant seminarets 430 deltakere.
Hva mer kan en mann som jeg vente av en annerledes arbeidsdag? I betalt lunsjpause fikk jeg besøke en katolsk kirke, deretter observerte jeg folk og hendelser med et eget klarsyn, og til slutt vant jeg 2 verdifulle gevinster til min arbeidsplass i et lotteri der jeg hadde bidratt bare med mitt navnetrekk.
Tirsdag 28.09.10 ble dermed en av disse få dagene i livet da gavene fra Forsynet er så høyt hevet over forventningene at jeg bare må bøye kne i takknemlighet og undring.

Utenlands

I ettermiddag har jeg scrollet gjennom en del digitale bilder jeg har liggende på PCen. Da jeg hadde sett igjennom alle bildene fra en utvidet helgetur til Lisboa våren 2007, slo det meg hvor umulig det var å finne bilder fra portugisiske katedraler i min lille samling. Kirkespir som avtegner seg mot himmelen finnes det en del av på oversiktsbilder oppe fra festningen eller fra den halsbrekkende heisinnretningen ved Bairro Alto. Monumentet over oppdagelsesreisene er fanget inn med kameraet mitt fra alle tenkelige vinkler, og de gule trikkene ses på en rekke gatebilder, slik som over denne teksten. Det merkelige slottet i Sintra er behørig avfotografert, men kirkelig interiør glimrer ved sitt fravær.
Jeg begynte å tenke at vi kanskje ikke besøkte noen kirke under den turen, kona og jeg, men det stemmer ikke helt. Jeg har et klart minne om at vi gikk inn i en kirke en kveld, satte oss ned i noen få minutter, og ute på gata like etterpå støtte vi på selveste professor Jon Bing. Det var det viktigste minnet fra kirkebesøket.
Mappen med bilder fra Budpest våren 2008 viser samme åndelige ensidighet: Bygningsfasader og bruer, parker og slott, Donau sett fra Buda-høyden og Szechenyi-badet i froskeperspektiv ruller over skjermen, men ikke et eneste kirkeinteriør.
Både Portugal og Ungarn er i hovedsak katolske land, og kirker finnes i hopetall i alle deler av landenes hovedsteder, så hvordan kunne det være mulig at jeg for såpass kort tid siden gikk uinteressert forbi alle kirkebygg? Jeg har nesten glemt hvordan jeg bevisst må ha sjaltet ut kirker som mulige besøksmål og i hvert fall som fotoobjekter på de siste årenes storbyferier. Det er oppsiktsvekkende.
Kanskje har min dragning mot Den katolske kirke ikke vært så sterk fra begynnelsen. Den må nemlig ha startet før Budapest-oppholdet i mars 2008. Sannsynligvis var den bare en nysgjerrighet, en fornemmelse av undring og uventet interesse i dypet av mitt indre, nesten pre-bevisst. I løpet av de sju månedene fra mars til oktober 2008 har dragningen vokst til et behov, og i dag, to år senere, har den ført til en beslutning og en nært forestående endring av livskurs. Også dette er oppsiktsvekkende.
Den tilsynelatende mangelen på sammenheng mellom mine bildeserier fra Lisboa og Budapest på den ene siden og kunngjøringene under dagens messe i Mariakirken i Askim reiser en serie spørsmål som bare kan besvares av meg selv og kanskje av den som har fulgt denne bloggen med særskilt interesse fra første dag. Under messen i dag kunngjorde nemlig pateren at det om to uker vil bli opptakelse i menigheten ved at Inventus (her sa pateren mitt virkelige fornavn) skal gjennomgå ferming og inntrede i Kirkens fellesskap. Det ga meg en første, pirrende føling med høytiden under seremonien som jeg ser fram til med økt spenning.
Jeg har sørget for å gjøre pateren orientert om at jeg ikke er helt lett tilgjengelig i de neste to ukene. En del jobbmessig og privat reisevirksomhet venter meg, men jeg har til hensikt å komme til messe her hjemme på de to kommende onsdagene. Her vil jeg trolig kunne drøfte de siste forberedelsene med pateren.
I morgen drar jeg av sted til Kiel. Det skal foregå en stor, pedagogisk konferanse om IKT-verktøy for skolene på Color Lines krysning til Kiel i morgen og på returen tirsdag, og vi er en liten gjeng fra Askim som kommer til å delta.
Enda jeg har vært i Kiel noen ganger før, og enda fergeturen gir bare noen få timer i land på tysk jord, har jeg for lengst undersøkt hvor jeg skal finne en katolsk kirke i byen. Det gjenstår å se om jeg finner mulighet til å kikke inn og søke ro fra konferansen i en kort stund i den tiden som gis til å spise tirsdagslunsj på egen hånd, men i så fall skal jeg dokumentere kirkebesøket med bilder. Kiels varehus, torg, havneområde og gjennomfartsveier har jeg sett og fotografert før. Nå er det andre severdigheter som er mer interessante.

Tilhørighet

I disse dager er pateren i min lokale, katolske kirke ikke å treffe. Han skulle på retrett i 12 dager fra 13. september, lød beskjeden som ble gitt under kunngjøringene ved messen dagen før.
Jeg unner den gode pater Piotr all mulig tid til å hente seg inn, samle styrke til sin gjerning og bygge opp fornyet godhet og velvilje overfor rufsete menighetslemmer som f.eks. meg.
Samtidig kjenner jeg et intenst savn etter pateren. Jeg innser at han representerer Kirken i mitt liv. Han er dens forlengede arm med den hånden som jeg billedlig talt har vært avhengig av å kunne holde i gjennom min stadig sterkere tilhørighet i denne minoritetskirken i norsk sammenheng.
Det har gått 13 måneder siden jeg skrev et blogginnlegg med tittelen "I påvente av pateren". Innlegget ble lastet opp i den tiden jeg var ferdig med fjorårets sommerferie, mens pateren startet ferien seint og var derfor stadig bortreist på den tiden. Helt siden den første samtalen i februar 2009 har han vært min mentor, min støtte, min skriftefar, mitt katolske forbilde, min veileder - ja, selve midtpunktet i min tilhørighet til Den katolske kirke. Derfor savner jeg ham nå som han er bortreist på retrett, og jeg ser fram til å møte ham igjen ved messen førstkommende søndag.
I mange faser av denne lange vandringen har jeg vært sterkt fascinert av Kirken som institusjon og som åndelig hjem. I dette hjemmet er det pater Piotr som er selve vertskapet i min lille verden; det er ham jeg kjenner best av alle katolikker jeg har møtt. Samtidig kjenner jeg ham kanskje ikke når det gjelder hans personlighet og hans private interesser. Det eksisterer et skille mellom hva jeg forstår intuitivt og hva jeg ikke forsøker å finne ut når det gjelder paterens person. Han må uansett forholde seg til mange skjulte deler av meg, så han får selv velge hvor åpenhjertige våre samtaler skal være fra hans side.
Sannheten er at min beundring for ham, som jeg ga uttrykk for allerede 14. februar i fjor, ti dager etter bloggens oppstart, har vokst for hver eneste gang jeg har hatt direkte eller indirekte kontakt med denne Kirkens mann i Askim. Ved å være pater på sin egen måte har han fått meg til å kjenne tilhørighet til den lokale menigheten og til Kirken i videste forstand. Jeg tror også at hans milde måte å være på har påvirket menigheten forøvrig slik at min kone og jeg blir mottatt og hilset på de mest vennlige og respektfylte måter når vi kommer ruslende til messe. Min kone treffer alle slags folk i sitt arbeid og opplever rett som det er hyggelige tilleggskommentarer fra polske pensjonister eller vietnamesiske småbarnsmødre som har observert henne i kirken. Jeg er stolt på hennes vegne.
Det er her jeg hører til nå. Dette er min kirke, og pater Piotr er min prest. Jeg ønsker ham Guds rikeste velsignelse under den sannsynligvis sårt tiltrengte retretten. Med folk som meg på vei inn i Kirkens fellesskap trenger han all den åndelige styrke han kan få, men fra min side har han også all mulig støtte og beundring. Hans seriøse og på samme tid joviale stil gjør Kirken troverdig og tiltalende - et sted å vite seg hjemme.

God poesi

To ganger tidligere har jeg nevnt haldenseren Henning Kvitnes på denne bloggen. Begge gangene var på forsommeren i fjor, nemlig i teksten "Henning Kvitnes: Pescatorio" og "Romertall C". Det burde ikke overraske noen at jeg som østfolding er fascinert av den følsomme trubaduren fra byen lengst sør i fylket.
På 1980-tallet var Kvitnes en toneangivende sanger i norsk rock, og uten at jeg engasjerte meg nevneverdig i hans skapende aktivitet den gangen, har jeg forstått at han kategorisk avviste tanken på å synge rock på norsk.
Så kom 90-tallet, og etter noen få år snudde Henning Kvitnes. Han fikk en stor hit med låta "Evig eies kun et dårlig rykte", en tekst som vitner om livsvisdom og varierte erfaringer. Fremdeles spilles denne sangen jevnlig på NRK Østfold, selv om Kvitnes har levert en rekke store hits etter denne.
I de to ovennevnte innleggene på denne bloggen refererte jeg en av sangene fra hans album "Ut av veggen" fra 2006. Sangen heter "Fiskerens ring" og omhandler pave Johannes Paul IIs død. At sangen har nettopp pavens dødsfall som tema ble faktisk bekreftet av en kommentator så seint som 13. mars i år.
Jeg liker godt både Henning Kvitnes og de norskspråklige låtene hans. Selv har jeg opplevd ham på konsert i Halden og Askim flere ganger, og jeg har faktisk også vekslet noen ord med ham en gang eller to. En gang fikk jeg ham til å signere en av hans CDer som jeg aktet å gi i gave til en kjent, svensk rockeartist. Jeg tror det var hyggelig for Henning å få vite hvor plata skulle ta veien.
Enhver sangtekst er i prinsippet et dikt, og ethvert dikt kan som kjent leses og tolkes ut fra den enkeltes assosiasjoner. Jeg vil derfor gjøre Henning Kvitnes' ord til mine når jeg henter fram et vers fra en annen av låtene fra "Ut av veggen". Sangen har nr. 3 på CDen og har tittelen "En god dag". I siste vers synes jeg ordene fanger bedre enn alle disse mine ordrike bloggtekster hvordan jeg opplevde å møte Kirken. Jeg vil ikke på noen måte sette likhetstegn mellom meg selv og Kvitnes' referanse, for lite vet jeg om hva som fikk ham til å skrive denne teksten. For meg gir det imidlertid mer enn godt nok uttrykk for mottaket av en ny livsstruktur når han sier det på denne måten:

Jeg står her i lyset og takker for mørket
som fikk meg til å søke meg hit
Det blir som et puslespill når jeg ser meg tilbake
og prøver å finne hver bit
Jeg stod der i døra med hjertet i fatle
og prøvde å finne et smil
Jeg visste at veien jeg var nødt til å vandre
hadde mange, lange ekstra mil

Den hellige Far i Roma

Pave Benedict XVI er i nyhetene om dagen i forbindelse med hans offisielle reise i Storbritannia. Det er litt stas å være katolikk når et stort bilde av Paven dukker opp i Aftenposten.
Det knytter seg alltid en hel del synspunkter til Paven og hans uttalelser. Ettersom jeg har blitt langt mer observant enn tidligere overfor hva som faktisk sies og skrives om Den hellige stol, har jeg også blitt oppmerksom på at ikke alle uttalelser er Pavens egne. En viss Federico Lombardi er talsmann på Vatikanets vegne, og han har, såvidt jeg har oppfattet, mer enn én gang vært uheldig med sitt valg av ord og sin grad av diplomati. Et menneske med vanlig feilbarlighet.

I min barndom var det Paul VI som var pave. Han var selve Paven, og mange av oss skolebarn visste ikke noe annet navn på ham enn det, men vi gjenkjente ham fra svart-hvitt-bilder i avisene og det daværende nyhetsbladet Aktuelt. Bildet ovenfor dette avsnittet viser en skulptur av Paul VI i Vatikanets museer.
Jeg husker at læreren spurte klassen i en kristendomstime i 6. klasse hvem som var pave før Paul VI. Det var det ingen som kunne svare på, og de fleste ble nesten forbauset over spørsmålet. Dette var i 1970, og Paul VI hadde vært pave i 7 år. For oss var det en halv evighet, og navnet Johannes XXIII, som læreren oppga, var oss fullstendig ukjent.

Jeg har for lenge siden innsett at Paven og Den hellige stol er en instans som jeg må forholde meg til som katolikk, og jeg venter ikke å få noe som helst problem med det. Tvert imot - Paven er sikkerheten for apostolisk ledelse av Kirken, og et tydelig og kjærlig pavedømme er med på å holde Kirken samlet. Det tror nå jeg, og kan som motstykke til dette bare vise til den konstante oppsplittingen av den lutherske kirken som jeg forlot for halvannet år siden. Der lider man under det totale fraværet av en apostolisk pave på toppen.

Paven står sterkt på samme måte som Vatikanets bygninger ruver innenfor sitt område i vestre del av Roma. På bildet ovenfor ser vi en bronseport i muren som omgir det meste av Vatikanet. Jeg nevnte porten og viste bildet allerede 6. mai i år, og bildet er i bruk i headingen på denne bloggen. Teksten som står under seglene til Den hellige stol, lyder: BENEDICTUS XVI PONT. MAX. ANNO DOMINI MMV PONT I.

I motsetning til hva som var tilfellet den 6. mai, har jeg nå klart for meg hva teksten betyr i sin helhet: "Den øverste kirkeleder Benedict XVI i det Herrens år 2005 år 1 av [hans] pontifikat." Med andre ord: Porten ble laget og montert i 2005, som var det første året Benedict var pave. Dette er den vanlige måten å tidfeste pavers handlinger på - en stødig referanse for ettertiden.

I den tiden jeg har levd, er Bendict XVI den femte paven i rekken. Som sagt har jeg ingen erindring om Johannes XXIII, og Paul VIs etterfølger Johannes Paul I rakk dessverre aldri å komme i gang ettersom han døde en måneds tid etter at han var blitt pave i 1978. Johannes Paul II derimot, er en personlighet som har satt sitt preg på verdenshistorien. Det neste innlegget på denne bloggen vil være viet ham og noen av mine møter med bilder og minnesmerker over ham.

Her og nå vil jeg bare bringe enda en gang dette lille bildet som jeg er litt stolt av og som viser mitt kjappe glimt av Pave Benedict XVI den 15. september i fjor. Så nær kom jeg, og kanskje ble dette det nærmeste jeg noen sinne kom en pave fysisk sett. I åndelig forstand derimot, vil jeg nok nærme meg den til enhver tid sittende pave mer og mer. Paven er min øverste kirkeleder, og det er all grunn til å følge med i hans bevegelser og uttalelser og å yte ham min forbønn og omtanke.

Hvorom alt står og faller

Religionene beskriver menneskenes posisjon i forhold til en guddom eller en høyere makt. De beskriver veien til et liv etter døden, og de beskriver gjerne hvordan verden ble til.
Det er et trekk i vår tid at folk vil velge enten å være uten religion i metafysisk forstand eller å plukke små og store trekk fra kjente religioner og trossamfunn for at hver især kan få sin egen løsning tilpasset det den enkelte klarer å tro på.
Mennesker er på jakt etter en tro å bli salig i. Mulighetene blir bare flere og flere.
For meg har letingen etter et livssyn, en grunnvoll og en meningsfylt ramme kommet ned til dette: Hvor oppnås det tydeligste uttrykket for syndenes forlatelse?

Jeg tror at alle religiøse avskygninger må ha dette som utgangspunkt: Mennesket er uavbrutt feilbarlig og trenger syndsforlatelse. Den som ikke er villig til å vedgå egen utilstrekkelighet og skyld, er heller ikke på leting etter forsoning.
I et dikt av Jens Bjørneboe som ble gjengitt i sin helhet på denne bloggen 02.03.10, heter det:
"Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?"

Kristendommen setter syndenes forlatelse i system og perspektiv. Uansett konfesjon, retning og kirkesamfunn er det dette som er målet med hele læren: Å beskrive hvordan enkeltmennesket kan oppnå tilgivelse for sin synd og skyld.
Dette er selve kjernen i kristendommen, og det er hovedmotivasjonen for alle troende i kristenheten. En skare av mennesker med syndserkjennelse står i fortid og nåtid ved himmelens port og håper at nettopp deres tro og deres handlinger skal kvalifisere for nødvendig og tilstrekkelig syndsforlatelse.
I denne skaren står også jeg, merkelig nok. Lenge forsøkte jeg å overbevise meg selv om at det aldri vil bli noe spørsmål om mine synder er tilgitt - eller om synd overhodet er noe å bry seg om. Livet - eller de krefter som styret livet - hadde imidlertid opplevelser i vente for meg slik at jeg har fått tid til å forstå og å innse at jeg utvilsomt tilhører de syndige og skyldbevisste i verden.

Derfor trenger jeg Kirken.

Nå vil noen innvende at det finnes da rikelig med kirkesamfunn som forkynner syndenes forlatelse gjennom deres variant av kristentroen. Ja, det hadde kanskje ikke vært noe i veien for å oppsøke en helt annen religion i stedet - en form for frelse er som sagt å oppdrive i de fleste religioner. Jeg har imidlertid funnet den beste løsningen for meg selv.

Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den så tydelig demonstrerer kjærligheten i frelsesverket.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den forvalter sakramenter som på flere måter formidler tilgivelse for syndene.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den så tydelig gir meg anledning til å vedgå min synd og skyld på uttrykksfull måte ved innledningen til hver eneste messe.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den håndterer folks skyldbevissthet så diskret gjennom botens sakrament.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den opptrer med verdighet overfor selv den største synder som i oppriktighet søker tilgivelse gjennom eukaristien.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi dens apostoliske arv og tradisjon gjør tildelingen av syndenes forlatelse til en troverdig handling.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi jeg vil høre min skriftefar gi meg absolusjon.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den gir adgang til syndsforlatelse også etter døden, gjennom andres forbønn.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi jeg er skyldbevisst.

Verdighet

Noen av innleggene på denne bloggen inneholder ordet verdighet. Det er ikke brukt særlig mange ganger, og hver gang dreier det seg om atmosfæren i en katolsk kirke under messen. Det er verdighet over pateren der han leder liturgien ved alteret, det er verdighet over biskopen når han gir ungdom fermingens sakrament, og det er verdighet over voksne som har vært katolikker fra dåpen av når de går inn og oppholder seg i kirken.
Det er denne verdigheten som har gjort at jeg har funnet meg til rette i Den katolske kirke. Her er ingen lettlivede påfunn eller spontane innslag fra bevegede predikanter. Her slipper vi de banale og ofte tåredryppende vitnesbyrdene fra enkeltpersoner som lar seg henrive av en åndelig stemning. Her får vi nåtidens høytidelige utgave av den eldgamle, formfullendte messen. Min fortid på lavkirkelige bedehus tilhører det forgagne, en svunnen historie. Den katolske messens verdighet har overvunnet min avsky for min ungdomtids gudstro og har gitt den ny mening og nye rammer.
Messen er forutsigbar og velkjent, og den tillater hver enkelt å sitte, stå eller knele med sine egne tanker om sorg eller glede, lettelse eller anger etterhvert som liturgien skrider fram.
Prestens klesdrakt er ofte en fryd for øyet, fargerik og full av symbolikk. Vi observerer prestens bevegelser og hører hans forskjellige utsagn, og det er verken dagligtale eller keitethet som preger det som foregår, men en utstudert, uttrykksfull og dvelende verdighet hviler over hans opptreden der framme.
Jeg finner messens verdighet uendelig estetisk og tiltalende, sikker og tradisjonsrik. Første gang jeg fikk oppleve messen, ble jeg slått til marken av styrken i det dramatiske og mystiske uttrykket under liturgien. Jeg visste allerede første gang at dette ville jeg ha mer av, her ønsket jeg å høre hjemme.
Snart er dagen kommet da jeg tar det siste, avgjørende steget for å bli katolikk. Jeg tenker både tilbake og framover i den grad det er mulig, men mest av alt konsentrerer jeg meg om dagen i dag og inneværende øyeblikk for å søke etter det viktigste, det mest sentrale i min glede over å ha funnet Kirken. Jeg tror jeg vet hva det er nå, og i neste innlegg vil jeg forsøke å beskrive det.

En ukuelig ateist

Bildet: Fac simile fra Aftenposten 11.09.10.

Høsten 1978 var jeg til stede ved et konfrontasjonsmøte i Folkets Hus i Oslo. Jeg var 20 år gammel og gikk til møtet sammen med et par venner som studerte teologi. Konfrontasjonen i møtet skulle finne sted mellom representanter for Humanetisk Forbund (HEF) og Den norske kirke. Fra kirken innledet daværende biskop Grønningsæther. Fra HEF var det Levi Fragell som holdt innledningsforedraget.
Møtet inneholdt en rekke kraftige konfrontasjoner, men ikke den ringeste antydning til brobygging og gjensidig forståelse. En av debattantene fra salen representerte Hedningesamfunnet og skjelte ut biskopens person slik at ordstyreren måtte gripe inn. Den allerede berømte Kim Friele gikk skrikende på talerstolen og snakket om hvor forferdelig kirken forholdt seg til de homofile. Enkelte kirkelige forsvarere gikk dukknakket på talerstolen og siterte Bibelen.
Jeg vet ikke om møtearrangørene syntes møtet var vellykket, men jeg kan i min hukommelse ikke finne ett eneste godt og forsonende ord som ble uttalt.
Jeg husker derimot at det var med en viss uhygge jeg satt og hørte den store ateisten og forhenværende predikanten Levi Fragell holde sitt foredrag. Han talte inspirert og belevent, han opptrådte fritt og trygt og uten å være bundet til manus. Han behersket den karismatiske predikantens samtlige teknikker, men hadde et ganske annet budskap enn i sin fortid på vekkelsesmøter.
Jeg husket et utsagn fra en lærer i kristendomsfaget på lærerskolen; han sa at angrep på kristendommen fra personer som selv hadde vært kristne, var spesielt utspekulerte og intrikate og kunne være vanskelige å tilbakevise. Da jeg hørte Levi Fragell i 1978, var jeg ennå en sterkt og blindt troende unggutt fra bedehuset, og Fragell var en fiende av særskilt styrke.

Ti år senere sto jeg ved terskelen til ei dør som førte ut av enhver kirkelig sammenheng. Restene av min barnetro og det jeg hadde forholdt meg til under hele oppveksten, hadde falt fullstendig igjennom i mitt sett av verdier, og jeg spaserte ut, våren 1989, lykkelig ikke-troende. Kanskje ikke helt ateist, men likevel aktivt uinteressert i alt som helt religion.
Iblant omgikkes jeg humanetikere; ja, jeg til og med deltok som kursholder i forbindelse med borgerlig konfirmasjon på mitt hjemsted. En av brødrene til Levi Fragell bodde her i byen en tid, og jeg var i kontakt med ham et par ganger, full av respekt over hans brors betydning. Den mer berømte Levi sto nå for meg som en skikkelse av uante dimensjoner, en frontfigur som alle humanetikere skyldte stor takk. Han var fortsatt urokkelig ateist, frittalende og stort sett saklig. Jeg hadde en viss ærefrykt hver gang navnet hans ble nevnt, og jeg var stolt over å kunne fortelle at jeg på slutten av 70-tallet hadde overvært konfrontasjonsmøtet i Folkets Hus der han scoret flest poeng.

I går leste jeg et intervju med Levi Fragell i Aftenposten. Han er blitt 71 år og kommer med en memoarbok til uka, "Vi som elsket Jesus". I intervjuet gir han uttrykk for den samme urokkelige sikkerheten overfor sitt ateistiske livsgrunnlag. Når han hamrer løs på Gud og Jesus, spør intervjueren om det ikke er like mye menneskelige tolkninger som Fragell er blitt utsatt for. Her medgir Fragell at "Jeg har et nesten aggressivt forhold til det gudsbildet jeg vokste opp med."
Han fortsetter med å omtale sitt bilde av Jesus og karakteriserer ham slik: "Hans fremferd var autoritær, han krevde absolutt lydighet og truet med fortapelse."
Jeg gjenkjenner Fragells argumentasjon. Det er trist og beklagelig å lese hvordan en mann har levd som en offentlig ateist i over 50 år og likevel ikke har klart å se annerledes på ting. For meg tok det, som jeg så mange ganger har fortalt, tjue år å bli ferdig med det nødvendige oppgjøret med ungdomstidens strenge gudsbegrep. Det tok meg tjue år å bakse med de mest hissige delene av beretningen om Jesus. Deretter har jeg vært så heldig å oppdage kjærligheten bak det hele. Det som skulle til, var møtet med Den katolske kirke. Her fikk jeg åpnet mitt sinn slik at jeg kunne gjenoppdage storheten og helheten i Guds plan.
Levi Fragell har dessverre ikke kommet dit. Det er nesten overraskende med tanke på at han i så mange år har vært en like nidkjær motstander mot alt det kristelige som han var forkjemper i sin tidligste ungdom. Når jeg nå leser det han uttaler til Aftenposten, er det som om jeg gjennomskuer ham på den måten bare jeg kan etter å ha vært frafallen, men så blitt en troende igjen. Fragells argumentasjon er følelsesladet og preget av uttrykk som skam og bedrag - akkurat slik han gjorde under det nevnte foredraget i 1978. Jeg kan bare si: Skynd deg videre, Levi Fragell, en annen oppfatning av virkeligheten venter på deg!

Involvering

I gårsdagens bloggtekst var jeg opptatt av ting jeg hadde opplevd som læring under søndagsmessen. Det var faktisk flere ting å lære under messen i går; festen for Den salige Jomfru Marias opptakelse i himmelen tilførte messen et visjonært preg, noe pateren vektla på sin sindige og oppriktige måte.
Jeg lærte en lekse om å se messen på riktig måte og å sette rett ord på det jeg opplever.
Tidligere har jeg betraktet den katolske messen som en teateroppsetting, et fysisk drama framført med små vekslinger i virkemidlene. Menighetens delaktighet har jeg sett på som en aktivisering, en invitt til å delta med egne bevegelser og svar.
Pateren satte imidlertid det hele på plass for meg på en litt annen måte i gårsdagens preken. Det føltes nesten som om et av hans utsagn ble sagt nettopp til meg: I begynnelsen av messen hadde jeg nemlig fått en ny assosiasjon til nettopp teaterregissørens oppgaver da jeg fulgte med på paterens dirigering av de unge ministrantene som strevde med å holde fyr i røkelsekaret.
"Det er verken en teaterforestilling, en oppvisning eller en utstilling vi er vitne til i den katolske messen, men tvert imot en invitasjon til å involvere oss i de hellige handlingene, uttalelsene og budskapet." Slik uttalte pater Piotr seg i prekenen.
Å involvere seg er noe annet og ganske mer bevisst enn å bivåne en forestilling eller la seg aktivisere. Den som involverer seg, deltar aktivt av egeninteresse, som et uttrykk for tilslutning til bønnene om syndstilgivelse og nåde.
Dette er den katolske messens betydning for den jevne troende: En mulighet til å involvere seg i tilbedelse og gudsdyrkelse, en høytidsstund i ei hektisk uke der personlig involvering i en ydmyk seremoni er den eneste målsettingen.
I spenningsfeltet mellom Den allmektige Gud, den korsfestede Kristus, den kjærlig forbedende Jomfru Maria og den jordiske troende oppstår kontraster i tid og rom, høyde og dybde. Aller nederst, i et avhengighetsforhold til hele det himmelske spekter, befinner enkeltmennesket seg, som et ørlite, ynkelig motstykke til Gud Fader. Med involveringen i messens handlinger får den enkelte et redskap til å uttrykke sin ydmyke posisjon, sin takknemlighet og sin selverkjennelse.
Mer og mer blir jeg overbevist om at det er denne involveringen og alt som uttrykkes gjennom den, som gjør den katolske messen så uendelig mye mer formfullendt, uttrykksfull og opplevelsesrik enn moderne, lutherske gudstjenester. Jeg vet at jeg har kommet til rett kirke denne gangen.

Kirkelig smil

I Skärhamn på øya Tjörn, 5 mil nord for Göteborg, finner vi denne kirken med en litt spesiell fasadedekorasjon. Kirken tilhører den lokale menigheten av Svenska Kyrkan, Sveriges evangelisk-lutherske folkekirke. I midten av juni hvert år innledes sommersesongen med at to sorte rør henges parallelt på kirkeveggen, og meningen er akkurat hva det ser ut som: "En öppen kyrka som med ett leende välkomnar var och en." Dette ble opplyst oss av en hyggelig vertinne i den sommeråpne kirken.
Høyt over den hektiske båthavnen i Skärhamn kneiser den hvite kirken med den smilende fasaden ut mot havet, som en godmodig havn i havnen eller, om man vil, som et klovnefjes. Jeg avstår fra å komme med synspunkter - døm selv!

Consubstantialem Patri

Den sommerdøsige lokalavisen her i byen bringer i dag et oppslag av stor, kulturell og nasjonal interesse. Den handler om at dåpstallene er rekordlave for tiden. En stadig mindre andel av barna som blir født, bæres til kirkelig dåp.
Artikkelen hevder at prosentandelen for Askims vedkommende var 55,7 i 2009. En faktaramme som er gjengitt i avisens papirutgave men ikke i nettutgaven, viser at gjennomsnittet for Norge i fjor var 67,8%. Selv dette er lavt, men min hjemby ligger altså betraktelig under landsgjennomsnittet.
Det kan spekuleres side opp og side ned om hvorfor dåpstallene stuper og hvorfor visse kommuner skiller seg ut med positivt eller negativt avvik i forhold til gjennomsnittet. I en tid da barna vokser opp som "curling-generasjonen", der foreldrene uavlatelig går foran og rensker veien for hindringer og motgang for de små, er det oppsiktsvekkende at stadig flere foreldre finner det i orden å forsømme innvielsen til og opplæringen om nasjonens kristne verdigrunnlag.
Jeg velger å se dette i sammenheng med Den norske kirkes avmystifisering av frelsesunderet og av personen Jesus Kristus. Alminneliggjøringen av det guddommelige har pågått lenge, og forflatingen av overjordisk verdighet passer glimrende til den oppvoksende generasjons innlærte forestillinger om at hver og én er på toppen av verden, et potensielt idol, ukrenkelig i kraft av å være født og oppdratt i en norsk familie. Den protestantiske, alminnelige Kristus er blitt frarøvet sin mystikk og sin tiltrekningskraft overfor det unge, moderne enkeltindividet.
Dette er en påstand fra min side, og det kan naturligvis tenkes et utall mulige forklaringer og årsakssammenhenger i den grad jeg med min forenkling er i nærheten av å være på rett spor. Selv vil jeg fokusere på ett eneste forhold, nemlig protestantiske kirkers svik i forhold til den nikenske trosbekjennelse.
Enda jeg vokste opp i en protestantisk menighet og var aktiv der til jeg nærmet meg 30-årsalderen, hadde jeg ikke hørt om den nikenske trosbekjennelse før jeg var blitt lærerskolestudent og leste kristendomskunnskap. Året etter støtte jeg på den nikenske trosbekjennelse gang på gang i latinsk utgave, gjennom musikalske messer fra ulike epoker i musikkhistorien. Her var det et uttrykk som fanget min interesse, et adjektiv som var nærmest uoversettlig: "consubstantialem Patri".
I den katolske messen framsier vi den nikenske trosbekjennelse på norsk, og det nevnte adjektivet kommer med den største selvfølgelighet: "av samme vesen som Faderen". Begrepet ligger omtrent midt i trosbekjennelsens beskrivelse av Jesus, og det er virkelig ikke småtteri som har gått tapt i protestantiske kirkesamfunn når man har lagt vekk denne erklæringen om kjernen i den kristne tro. Læren om Jesus fortsetter med bl.a. et latinsk partisipp, "incarnatus est" - "han er blitt kjød".
I disse to uttrykkene oppsummeres de aldeles særskilte egenskapene ved personen Jesus slik han framstilles i den katolske og apostoliske kirken: Jesus var ikke bare et menneske, han var Guds sønn med gudommelige egenskaper. Derfor kan det forventes helt andre hendelser og handlinger fra Jesus enn fra enhver annen mann. Når moderne mennesker - så som nybakte småbarnsforeldre - skal vurdere beretningen om Jesus slik vi kjenner ham fra juleevangeliet eller søndagsskolehistoriene, blir Jesus garantert en tapende part dersom læren om hans enestående gudommelighet ikke har kommet klart fram.
I en kirkelig tradisjon der den nikenske trosbekjennelsen tilhører barnelærdommen, vil læren om Jesus ha evne til å beholde sin magiske og mystiske tiltrekningskraft på menneskene for all framtid. Der hvor disse umåtelig grensesprengende utsagnene ikke blir gjort tilstrekkelig kjent, vil Jesus derimot framstå bare som hovedpersonen i en litt drøy vandrehistorie. Dermed blir det enkelt å ta avstand fra Jesus, barnedåpen og frelsen.
Dette er den enestående erklæringen om Jesus Kristus - selve forhistorien - som Den norske kirke forsømmer å lære bort:
"Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet.
Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.
Ved Ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og for vår frelses skyld steg Han ned fra himmelen.
Han er blitt kjød ved den Hellige Ånd av Jomfru Maria, og er blitt menneske."

Sjefsapostelen

I gårsdagens innlegg på denne bloggen nevnte jeg at jeg har fått hengt opp en plakat med bilde av samtlige paver fra apostelen Peter og fram til Benedict XVI. Jeg nevnte at det var 266 i alt; det stemmer ikke helt - det er 265.
Bildet slik det ser ut over denne teksten, ser i første omgang ut som en betydelig myntsamling. Det er det altså ikke; samtlige av pontiffene er avbildet i et lite, sirkelformet, kulørt kobberstikk. Det får alle sammen til å se historiske ut, også den nåværende og de andre som har levd etter at fotografiet ble oppfunnet.
Den enhetlige stilen på bildene forsterker inntrykket av et anegalleri, og dette forsterkes av den ytterst sparsomme teksten ved hvert bilde. Der står kune den enkelte paves navn samt hans tiltredelses- og fratredelsesår.
Den flotte og lærerike plakaten inngikk i en bok om alle pavene som jeg kjøpte i souvenir-shopen i Santa Maria Maggiore i Roma i fjor høst. Boka har blitt så integrert i mitt hjems boksamling at den ikke umiddelbart lar seg lokalisere.
For meg som er mer opptatt av årstall enn av historien bak tallene, er plakaten uendelig spennende. Her ser jeg for eksempel at da Olav den Hellige falt under slaget ved Stiklestad i 1030, var Johannes XIX pave i Roma. Under Svartedauden, en vanskelig tid for hele Nord-Europa, het paven Clement VI. Alexander VI avløste Innocent VIII i samme år som Columbus oppdaget Amerika, og kirkemøtet i Nikea fant sted mens St. Sylvester I var pave.
På denne måten faller Kirken og dens ledere på plass i verdenshistorien, synliggjort i den enkle plansjen på veggen foran meg. Noen av pavene er helligkåret og har derfor fått "St." foran navnet sitt, slik som den nevnte St. Sylvester I. Enkelte andre er saligkåret og har derfor en "B." foran navnet. Dette gjelder bl.a. pave Johannes XXIII, som var den paven som sammenkalte til Det annet Vatikankonsil.
Komponisten Giovanni P. da Palestrina regnes som den som klarte å redde flerstemtheten i kirkemusikken fordi han komponerte "Missa Papae Marcelli" - "Marcellusmessen". Den pave Marcellus som messen var skrevet for, het Marcellus II og var pave i bare 3 uker i 1555. Han er foreløpig den siste som het Marcellus.
Dette med navnevalget er umåtelig interessant. Om vi teller oss bakover i tid fra den nåværende pave Benedict XVI, greier vi oss med bare 10 ulike navn helt tilbake til 1689. Dette viser ikke først og fremst mangel på nyskaping i navneskikken, men snarere et sterkere og sterkere bånd til historien og den apostoliske linjen helt tilbake til St. Peter, øverst til venstre på plakaten.
De 265 bildene representerer en uendelighet av makt og fromhet, vilje og tro, dårskap og visdom, uhygge og salighet. Kirkens historie er broket og sammensatt, og den er representert ved den som til enhver tid har sittet i Den hellige stol. Det er forunderlig å tenke på hvordan plakaten foran meg er en gedigen oppsummering av troens forvaltning gjennom 2 årtusener, og dette enorme fellesskapet er jeg i ferd med å bli en del av i mikroskopisk eller snarere kvantefysisk format. Ja, det er forunderlig!

Finsk katolikkhets

Jeg er en av et ukjent antall nordmenn som abonnerer på en finsk kanal over kabel-TV-nettet. Jepp; mot et månedlig tillegg ser jeg YLE TV2 når jeg måtte ønske det. Egentlig ønsker jeg det ikke veldig ofte, men det gir alltid litt morsom øvelse og en del gode minner når det skjer.
I går kveld derimot, ble jeg engasjert av programmet "Silminnäkijä", eller "Øyenvitne", som ble sendt utpå kvelden. Det handlet om abortkamp i USA, og tittelen var "Loputon aborttisota" -"Den endeløse abortkrigen".
I programmet var det intervju med aktivister og en abortlege. Det var også intervju med studenter ved det katolske Georgetown-universitetet i Washington. Disse studentene drev demonstrasjoner for abort, prevensjon, homofili og alt som faller utenfor Georgetowns offisielle, katolske syn slik det framgår av katekismen. Det ble vist opptak med håndholdt kamera der kvinnelige studenter løp fra dør til dør i et av universitetets dormitories og delte ut gratis kondomer til mannlige studenter. I programleder Hannele Valkeeniemis intervju med en abortlege fortalte legen om drapstrusler fra katolske abortmotstandere, som forøvrig skal ha drept hans tidligere kollega dr. George Tiller. Hannele Valkeeniemi motsto fristelsen til å riste på hodet i affekt under intervjuet, men at hun hadde lyst til det, var tydelig.
Jeg er like sterk motstander av drap på abortleger som jeg motstander av drap i sin alminnelighet. Jeg er heller ikke tilhenger av påtrengende spredning av kondomer, verken blant katolske eller andre ungdommer. Likevel fornemmet jeg en ubehagelig attityde i programmet, en fiendtlighet mot Den katolske kirke og alle dens forsvarere. De finske programskaperne greide ikke å skjule sin forakt og sin aversjon mot alt som ikke er politisk korrekt.
Å være motstander av abort rammes nemlig av en skrikende mangel på politisk korrekthet. Det samme gjør en rekke andre holdninger og standarder som Den katolske kirke forfekter. Derfor kan den henges ut, og alle dens forsvarere må tåle den dypeste miskreditt. Slik fungerer det åpenbart på finsk TV, og jeg har i lengre tid sett det samme i svenske medier. Det er rent merkelig at norske medier foreløpig har vært noe mer skånsomme med Kirken, men vi vet ikke hvor lenge det varer.
Jeg opplevde en solidaritet med de uthengte da jeg så det finske TV-programmet i går kveld. Ikke fordi jeg er fullt ut enig i alt de står for, og slett ikke fordi jeg vil støtte metodene som de mest ytterliggående benytter, men fordi jeg opplevde at uthengingen rammet dem fordi de har et katolsk syn.
Programmet "Silminnäkijä" er en fast dokumentarserie på finsk TV2 på linje med NRKs "Brennpunkt". Neste program i serien kommer allerede torsdag 3. juni, og det har tittelen "Paholainen Vatikaanissa" - "Djevelen i Vatikanet". Her skal programredaksjonen tydeligvis gå direkte til kjernen i problemet: Pave Benedict XVI. I forhåndsomtalen av programmet står det å lese at "Den katolske kirke har i den nåværende pavens tid gått fra den ene krisen og skandalen til den annen." Det skal bli spennende å se torsdag kveld hvordan finnene vinkler dette programmet for å få innholdet til å stemme med tittelen. Som fersk og uferdig katolikk føler jeg meg forulempet allerede.

Endring eller flukt?

Bildet: Inventus sjekker ut.
- - -
"Med det menneske som ikke har fornyet seg på tre dager, er det aldri verd å føre en samtale." (Kinesisk visdomsord)


I hele mitt voksne liv har jeg vært opptatt av å beholde evnen til å forandres, utvikles, lære noe nytt og oppleve framgang. Ikke alle endringer har vært like merkbare eller like positive, og ikke alle perioder av livet har vært like klart preget av endring.
Enkelte endringer har imidlertid innebåret et oppbrudd. Det kan ha dreid seg om å flytte fra et sted til et annet, å skifte jobb mens det så som lysest ut, å slutte i en hobbypreget forening eller å forlate Facebook. Typisk for vår tid er det at sistnevnte endring, den minst betydningsfulle av alle, har avstedkommet de mest synlige reaksjonene fra miljøet jeg har forlatt: En egen gruppe er opprettet for å beholde undertegnede i det heller overfladiske Fb-fellesskapet. Det vedkommer meg ikke; endringen synes rett og god for min egen del.
Den største endringen i mine yngre år har jeg fortalt en del om på denne bloggen. Den inntraff gradvis og under økende bitterhet i årene 1987-89 da jeg omhyggelig kvittet meg med alt tankegods og alle forbindelser med det konservative, lavkirkelige bedehusmiljøet jeg vokste opp i. Det var en endring i både livssyn og identitet, et skifte fra den kristne til den løsslupne, fra den troende til ateisten, fra den moralske til den lettlivede, fra den stillferdige og alvorlige til den støyende og humørfylte.
Noen vil stusse over enkelte av disse motsetningsparene. "Kristen" og "løssluppen" behøver ikke å være motsetninger, og selv troende kan unne seg å være støyende og humørfylte. Slik var det bare ikke i min oppfatning av den kristnes liv i henhold til min ungdomstids østfoldske pietisttalere. Kanskje mente de det ikke fullt så bastant, men det var slik jeg oppfattet dem, og det preget meg på en måte som ble umåtelig problematisk etterhvert som jeg ble voksen og opplevde tilværelsens realitet ganske annerledes og mer kompleks.
Jeg foretok en gradvis og systematisk endring, en styrt avvikling av alt jeg hadde vokst opp med, og vi kan gjerne kalle det en flukt fra konservativ lutherdom.
Så passerte, som nevnt så mange ganger før, 20 år med utvikling i ulike retninger. En mengde erfaringer, strategier, kunnskaper og opplevelser ble meg til del, noe positivt og byggende, annet skadelig og egoistisk. I løpet av 2008 var jeg klar for en ny erfaring: Et møte med den katolske messen.
Dette har ført til en ny endring, en ny systematisk og planmessig utvikling mot et høyere mål: Opptakelse i Den katolske kirke i Norge. Jeg har sett det en stund, og jeg er nå kommet til et punkt der jeg tør å si det: Mitt behov for å bli katolikk er en flukt fra den personen jeg var i ferd med å bli.
Ingen kan flykte fra seg selv. Derimot kan man flykte fra en livsførsel og en livssituasjon som synes uholdbar og fordervelig. Dette var motivasjonen for min siste flukt, og jeg gjentar hva jeg før har sagt: Det hadde ikke vært mulig for meg å søke tilbake til barnetroen om det ikke var for at Den katolske kirke sto der og tilbød en helt annerledes og mer meningsfull, logisk og tilfredsstillende grobunn for troen, en tryggere havn enn alle de jeg har flyktet fra.
I relasjoner der jeg har foretatt en endring, har jeg aldri vendt tilbake. Dette opplever jeg som tegn på at endringen var rett på lang sikt; den som kommer tilbake, vil rette opp en tabbe. Når jeg nå står ved begynnelsen av et liv som katolikk, er det ikke en tilbakekomst til det opprinnelige. Tvert imot: Det er en start på noe som for meg er helt nytt, men som for Kirken representerer enda en sjel på rett vei, enda en flyktning som har funnet veien hjem.

"Du lærer meg livets vei.
For ditt åsyn er det en fylde av glede,
ved din høyre hånd en evig fryd."
(Sal. 16,11)

Ny broderkirke

Dagsrevyen 21 i går, 20. mai, viste et innslag fra Porsgrunn, der det blir innviet en serbiskortodoks kirke i løpet av pinsen. Innslaget i Dagsrevyen 21 kan ses her:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/637471. Selve innslaget fra Porsgrunn starter etter 18 min. 30 sek.; det er bare å skyve framdriftsindikatoren til rett tid.
Det gjorde inntrykk på meg å se innslaget. Her hvor jeg bor, er det et betydelig innslag av serbere i befolkningen, og det var nesten overraskende at den første serbiskortodokse kirken i Norge utenfor Oslo blir liggende i Porsgrunn og ikke her i Askim.
Jeg gledet meg over nyheten om den nye kirken, og jeg gjorde derfor noen søk på Internett etter mer informasjon. Det viser seg at Den serbiskortodokse kirke har en egen organisasjon i Norge, Srpska Pravoslavna Crkva, og organisasjonen driver nettstedet vasilijeostroski.no. I en egen nyhetsartikkel med bildeserie kan vi lese om bygningen i Porsgrunn, som organisasjonen har kjøpt og innredet som kirke. Navnet på menigheten er tydeligvis Sv. Ciril i Metodij.
Det er forøvrig ganske morsomt å se bynavnet "Porsgrunn" stavet "Пошгрун", men slik tar det seg ut på serbisk og, om man vil, på russisk.
Det er enda et nytt trekk i min nye mentalitet at jeg gleder meg over kirkeetableringer. I all min lesing det siste halvannet året har jeg forstått at båndene mellom de ortodokse kirkene og Den katolske kirke er atskillig tettere enn mellom noen av disse to og de protestantiske kirkene. Når vi i tillegg tar med at jeg kjenner atskillige serbere her på mitt hjemsted og sågar forholder meg til barna deres på skolen, skaper det et lite brorskap i det minste på religiøs basis.
En underlig opplevelse; tenk, når Askims serbere og jeg går til messe i hver vår kirke, har jeg mer til felles med dem enn med mine heilnorske kolleger når de går til julegudstjeneste i Askim kirke! Derfor ønsker jeg Den serbiskortodokse kirke i Norge alt godt og Guds velsignelse over kirken i Porsgrunn!

Ytringsfrihetens grenser

Å uttale seg om en sak er en menneskerett i vår del av verden. Det finnes rammer for hvordan man kan uttrykke seg, spesielt der enkeltpersoner er i fokus, men stort sett er det ingen grenser for hva man får lov til å mene og hvilke meninger man får lov til å gi uttrykk for.
Ytringsfriheten er en av de godene vi regner som selvsagte i vårt samfunn, og de fleste av oss er villige til å kjempe hardt og lenge for å beholde den.
Et eksempel på det motsatte - en kamp for å slippe å ha ytringsfrihet - så vi i mediene da muslimer i enkelte land demonstrerte mot offentliggjøringen av de beryktede Mohammed-karikaturene. På et av bannerne vi så på bilder fra et tv-kamera, sto det: "To hell with your democracy." Denne bannerteksten har jeg også nevnt tidligere; klikk eventuelt her for å lese innlegget fra juli i fjor.
Mellom denne ytterligheten og vår egen, nordeuropeiske virkelighet ligger det en lang, trinnløs skala. Iblant kan det være klokt å velge et sted på denne skalaen der full ytringsfrihet ikke innebærer en følt plikt til å si høyt absolutt alt man tenker på.
Jeg kom i tanker om at fornuftens og diskresjonens grenser iblant inntrer før ytringsfriheten har fått full utfoldelse. En svensk blogg som jeg besøker svært ofte, har tatt pause, "lagts på is", som bloggeren selv uttrykker det. I bloggen, som heter Oroa dig inte..., står det i et innlegg fra 10. april:

"Jag anser att mitt tidigare blogginlägg innebar en stor risk att jag skulle ha blivit en bricka i ett intrigspel som jag inte vill vara delaktig i, därav denna ändring. Stiftet har inte påverkat mig på något sätt, inte heller har jag ändrat min uppfattning om att jag - och andra katoliker - bör delta fritt i den debatt som rör vår kyrka.
Mitt beslut att lägga denna blogg på is en tid kvarstår."

Denne spesifikt katolske bloggen legges altså på is en tid framover. Bloggeren ønsker ikke å bli en brikke i et spill, sier hun, derfor er det bedre å avstå fra å kommentere aktuelle samfunnsspørsmål.
Beslutningen ble tatt etter at dikteren Marcus Birro, som selv omtaler seg som katolsk troende, rettet et voldsomt angrep på Den katolske kirke som helhet i en artikkel i Dagens Nyheter. Bloggeren som drifter Oroa dig inte..., har fått med seg noen meningsfeller til å imøtegå Birros artikkel, og dette markerer den foreløpige avslutningen på denne bloggen.
Jeg ble først forundret da jeg leste dette sist søndag. Som så mange ganger før ble jeg gående og tenke, og det gikk opp for meg at jeg burde tenke høyt rundt temaet ytringsfrihet.
Før jeg kom så langt, dukket pater Kjell Arild Pollestads navn opp i nyhetsbildet, og med et ikke udelt positivt fortegn. Derfor lot jeg meg rive med og skrev først ett blogginnlegg, deretter ett til, i løpet av i går. Kanskje lot jeg meg på den måten bli "en bricka i ett intrigspel", som den svenske bloggeren uttrykte det. Dette vet jeg ikke, og jeg kunne godt tenke meg å slippe å vite det.
I dag fyller Pollestad hele VGs forside sammen med Lars Roar Langslet. Vil dette oppslaget føre saken vel i havn, eller bærer lenger ut på åpent hav?
Det gjenstår å se. Ennå er nok ikke alt sagt, men spørsmålet er: Trenger alt å sies i alles påhør? Når man har en mening, er det da alltid nødvendig å si den høyt? Man har rett til det, for all del, men det kan være klokt å vurdere først om ens egen mening vil bidra til å gjøre verden til et bedre sted eller ikke.
"Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener det gode." (1. Kor. 6,12) Dette bibelordet kan benyttes i mange sammenhenger, så også her.
Sannheten må fram, men meningene om sannheten, og ikke minst meningene om det som bare kanskje er sant, kan det ofte være lurt å dempe.
I mange tidligere innlegg på denne bloggen har jeg skrevet med begeistring at jeg har sett noe om Den katolske kirke på TV eller i avisene. Nå i det siste har nettopp Kirken vært et så hett tema at verden neppe sitter og venter på mitt syn på saken. Ytringsfriheten er en rettighet jeg som privatperson kan velge å la være å benytte. Dette faktum tar jeg til meg etter den frivillige stengningen av bloggen Oroa dig inte....Også dette er en slags lærdom.
- - -
Bildet: Potemkin-trappen i Odessa, Ukraina.

Sølibatet

Etter nøye overveielse har jeg kommet til at jeg nå vil skrive to innlegg med karakter av rene meningsytringer om aktuelle temaer fra Den katolske kirke. Mine meninger spiller liten rolle for helhetsbildet, men jeg har behov for å forsøke å ytre noe som er teoretisk begrunnet.
I dag er sølibatet valgt som tema; det neste innlegget av denne typen vil handle om ytringsfrihet.
Det er kanskje dagens tema som er det vanskeligste av de to. Spørsmålet om sølibatets berettigelse er igjen blitt reist i forbindelse med overgrepssakene som har rystet Kirken de siste ukene. Enkelte har hevdet at overgrepene viser at det er på tide å oppheve sølibatskravet overfor katolske prester.
Denne slutningen er basert på et sneversynt blikk mot utelukkende de nylig rapporterte overgrepene innen Den katolske kirke. Går vi noen måneder eller år tilbake i tid, husker vi tilsvarende skandaler fra både protestantiske kirkesamfunn og fra organisasjoner uten religiøs tilknytning - i tillegg til alle enkeltsakene uten røtter i noen organisasjon. Å oppheve sølibatet er med andre ingen som helst garanti mot nye overgrep. Jeg finner det derfor unødvendig å argumentere for eller mot sølibatet på det grunnlaget.
Forøvrig har jeg ikke til hensikt å argumentere verken for eller mot sølibat på noe annet grunnlag heller. Jeg har gått inn i Den katolske kirke vel vitende om at hver eneste prest jeg kommer til å møte - med bare ett og annet begrunnet unntak - vil være en enslig mann, singel, ungkar, ugift.
I et innlegg jeg skrev i denne bloggens tidligste fase, ga jeg klart uttrykk for den ærbødighet og respekt jeg har for pateren i min lokale menighet nettopp på grunn av at han lever i sølibat for på den måten å tjene Gud og Kirken på best mulig måte.
I bøker jeg har lest, bl.a. pave Johannes Paul IIs "Dagsorden for det tredje årtusen", står det klart og tydelig hvor viktig det er at presten må kunne bruke all sin tid og energi på sin menighet og sine oppgaver i Kirken. Den forrige paven var nok ikke innstilt på å lempe på kravene her, og det er neppe den nåværende heller.
Jeg har sett på nært hold hvor grenseløst engasjerende jobben som pater i en menighet er. Pateren som jeg kjenner best, betjener helt alene 2 menigheter der kirkene ligger 45 kilometer fra hverandre og omfatter i alt 14 kommuner og 1200 medlemmer. Han gjør alt, og det han ikke gjør på egen hånd, er det han selv som har bedt andre om å gjøre. Etter hva jeg forsto i en samtale vi hadde for en tid siden, har menighetsrådet i katolske menigheter ikke så stort ansvar eller så bredt mandat som i statskirkelige menigheter. Stort sett er det pateren som har de absolutt fleste oppgavene og det aller meste av ansvaret.
Å betrakte menighetslivet i lys av paterens liv og hans løfte om å leve i sølibat, minner meg litt om en opplevelse jeg hadde med min eldste sønn for mange år siden - selv om denne hendelsen handler om noe helt annet. Sønnen var 12 år gammel og var på en stor, internasjonal speiderleir på Ingelsrud sør i Hedmark. Omtrent midtveis i leiruka tok jeg med hans yngre bror og dro på besøk. Vi tråkka omkring i de sumpete "gatene"mellom teltene, fant troppen hans og tilbrakte noen timer på stedet. Da yngstemann og jeg begynte å gjøre oss klare for den nesten 10 mil lange hjemturen, ble speideren så stille, og han begynte å kaste lange, megetsigende og etterhvert ganske blanke blikk mot meg. Jeg forsto hva som skjedde: Han ble grepet av hjemlengsel. Vennlig og saklig ga jeg ham valget mellom å bli med hjem eller å få hjelp til å komme over hjemlengselen og gjennomføre resten av leiroppholdet. Han innså straks at det siste alternativet var det mest ærerike, og jeg tok ham med til et par av de yngre lederne og bad dem innstendig om å sette ham i sving med noe. Det gjaldt å komme i aktivitet, være opptatt, stimulert og fokusert på en ansvarsoppgave.
Lederne skjønte straks budskapet og fikk ham i gang med å gjøre klar til kveldsmaten. Grillved måtte klargjøres, bord ryddes og dekkes med uknuselig servise, brød og pålegg skulle fram - og snart var tolvåringen så opptatt at han bare vinket oss av gårde da vi skulle dra.
Parallellen til katolsk prestetjeneste og sølibat er til stede: Når prestene ikke har familie, kan de bruke all sin tid på Kirken. Og når de kan og må bruke all sin tid på Kirken, blir det lettere å leve alene. Sølibatet danner en slags årsak-virkningsforhold med prestetjenestens innhold og ansvar.
Jeg ser derfor hvilke fordeler sølibatet har, men jeg ser framfor alt at det synes mer og mer umenneskelig. For meg hadde det vært utenkelig. Derfor kommer jeg ikke til å protestere det aller minste hvis jeg lever lenge nok til å oppleve at Kirken en gang i framtiden fraviker kravet om sølibat for sine prester. Det kan tenkes at dersom en pater eller et ordensmedlem leser dette, velter aggresjonen opp fordi jeg viser så liten innsikt i sølibatets personlige problematikk.
Jeg ser også at livsstilen som enslig kan få mening gjennom paterens altoppslukende ansvar. Derfor vil tariffgyldige arbeidsvilkår og regulering i henhold til norsk Arbeidsmiljølov gjøre sølibatet ikke bare overflødig, men nesten umulig å leve med. Det er vi som har bare 37,5 timers arbeidsuke som har tid og krefter til å ha familie.
Jeg har grenseløs respekt for alle som velger sølibat som livsstil, enten det er for å gå inn i prestetjeneste eller for å slutte seg til en orden. Jeg understreker at jeg respekterer personene mer enn selve ordningen. I innlegget "Ny identitet" som jeg skrev den 19. april i fjor, refererte jeg en diskusjon jeg hadde deltatt i rundt et hyggelig middagsbord. Jeg avsluttet beretningen om diskusjonen på en måte som også i dag, et år senere, uttrykker min respekt for dem som velger å leve i sølibat. Disse avsnittene egner seg som avslutning i dag også:
"Samtalen kulminerte mens sølibatet var tema og jeg kunne beskrive den grad av aktelse og ydmykhet jeg opplever i møte med den lokale pateren. Han er 10 år yngre enn meg, men kjennskapen til de evige løfter han har avgitt, og som kvalifiserer ham til å kunne yte tjenester som jeg, gamle ulv, kan nyttiggjøre meg, fyller meg med en slik respekt at jeg vegrer meg for å møte blikket hans.
Da dette var sagt, var det ikke mer å si, ikke mer å innvende, ingen flere spørsmål, ikke mer tvil på noen side av bordet. Jeg oppdaget at våre gjester hadde akseptert fullt ut hvor riktig det er av meg å innta en identitet som katolikk."
- - -
Bildet: Utvendig detalj fra Chiesa dell'Immacolata Concezione, Via V. Veneto, Roma.

Katolikkoide og katolisister

Nå som Den katolske kirke har vært og er et så hett tema i mediebildet, har det blitt virvlet opp en del rusk og rask i form av avarter av katolisisme. At det er vanskelig å skille mellom den opprinnelige, apostoliske katolske kirke og enkelte nye med lignende navn, kan vi forstå, men det er uheldig. I tillegg har jeg helt nylig blitt kjent med en katolsk gruppering med ganske sære synspunkter.
For meg personlig har det vakt en blanding av tristhet og bestyrtelse å se hva som dukker opp som spin-off i skyggen av verdens største kirkesamfunn. Det første eksempelet er NRK sin håndtering av Den nordisk-katolske kirke i går, 8. april.
Selv omtalte jeg Den nordisk-katolske kirke i et kritisk innlegg den 6. oktober i fjor. Jeg har senere latt meg overbevise om at dette marginale kirkesamfunnet nyter berettiget anerkjennelse innen Den katolske kirke. Likevel er dette en avart, en slags lett blanding av både østlig og vestlig katolisisme med luthersk lære på toppen.
I Kveldsnytt i går ble det vist et innslag der ansatte i Den nordisk-katolske kirke ble introdusert som "katolske prester". I hele innslaget, som kan ses her, ble det ikke med ett ord presisert at reportasjen ikke foregikk i en tradisjonell, katolsk kirke.
Det er helt klart Kveldsnytt-redaksjonen som har forsømt seg her. Dette var en unøyaktighet, et eksempel på journalistisk uetterrettelighet som skapte inntrykket av at alle prester som kaller seg katolske, tilhører Den katolske kirke. Dette var uheldig, ikke minst når vi i Kveldsnytt-innslaget ser den intervjuede presten gjøre korstegnet på ortodokst vis (fra høyre mot venstre).
Pepsi er ikke cola, hevdet Coca-Cola-konsernet - og vant.
- - -
Et innlegg jeg skrev for noen dager siden, fikk i går en kommentar med link til en annen blogg. Da jeg besøkte denne bloggen, støtte jeg for første gang på begrepet sedevacantisme. Denne betegnelsen brukes av og om katolikker (??) som ikke anerkjenner beslutningene fra Det Annet Vatikankonsil og som derfor mener at Den hellige stol (lat. sedes) har stått ledig (lat. vacuus) siden VatikanII ble innledet.
Med andre ord: Sedevacantistene anerkjenner verken pavene eller Den katolske kirke fra tiden etter 1962. Et svensk nettsted presenterer dette synspunktet (adoremus.se).
Mange drevne katolikker har sikkert hørt om slike avarter av katolsk syn tidligere, men for meg var dette helt nytt fram til i morges. I lengden blir det litt vel mye å forholde seg til på én gang når Kirken i nyhetsbildet representerer mer enn nok av nytt stoff.
Hadde det vært for 2 år siden at jeg var blitt gjort kjent med slike grupperinger som her er nevnt, og som jeg i overskriften har betegnet med de lingvistiske nyskapingene katolikkoide og katolisister, ville jeg ha snudd ryggen til og snøftet: "Fy faen, så mye rart!"
Nå derimot, nøyer jeg meg med å konstatere at jeg er inderlig fornøyd med å være mainstream katolikk og ellers være rungende uinteressert i alle avarter som måtte dukke opp.

Sjekk av baktroppen

Den 5. april i fjor brakte jeg dette bildet i innlegget "Røtter" her på bloggen. Det viser tårnene i Varnhems klosterkirke ved Skara i Sverige. Ved siden av kirken kan vi i dag se ruinene av et Cistercienserkloster som ble grunnlagt på dette stedet i 1150.
Dette er lenge siden. Det skjedde på den tiden Norden var katolsk og ingen visste at reformasjonen skulle komme 400 år senere og fortrenge den apostoliske kirken.
Min kjære og jeg reiste litt rundt i denne delen av Sverige i begynnelsen av april i fjor. Vi kikket på de over 15.000 tranene som akkurat da tok seg en pause ved Hornborgasjön under den lange ferden nordover, og vi besøkte de historiske restene av Gudhem og altså, som på bildet, Varnhem.

Besøket i de västgötska klosterruinene gjorde inntrykk på meg, og den 8. april 2009, på dagen ett år siden akkurat i dag, videreførte jeg omtalen av den lille rundturen. Den dagen lastet jeg opp et innlegg som het "Inntrykkene fordøyes (1)", og dette ble det første i en serie på i alt 7 innlegg med slike tilbakeblikk.
På den tiden hadde denne bloggen eksistert i litt over 2 måneder. Likevel hadde jeg behov for et tilbakeblikk. Det var som om jeg måtte se meg tilbake for å forsikre meg om at jeg ennå var på vei framover - eller kanskje jeg måtte se meg tilbake for å bli overbevist om at tempoet framover var forsvarlig.
I dag, 8. april 2010, foretar jeg nok et tilbakeblikk, og jeg finner det høyst relevant å sitere et stort avsnitt av innlegget fra samme dato i fjor:

"Bare de siste 4 dagene har inneholdt en masse læring og erfaring under min tilnærming til Den katolske kirke. Kanskje er disse 4 dagene alene nok til å overbevise meg om at jeg vil og bør bli katolikk. Hvordan framdriften vil bli i så måte, vil framgå av et innlegg senere i påsken.
Besøket i Varnhem sist lørdag og ved klosterruinen i Gudhem på søndag har satt i gang tanker og erkjennelser. Gudhem, nonneklosteret fra middelalderen, der Arns Cecilia ble plassert for en 20 år lang soning i Jan Guillous bøker, viste seg å ha i behold en steinskål innfelt i veggen til bruk for vievann ved kirkeinngangen. Det var en opplevelse løsrevet fra tid og rom å se vievannskaret og tenke over hvor uendelig mange hender som er blitt dyppet nettopp der gjennom nesten 900 år - på nøyaktig samme måten som jeg selv dypper fingertuppene i messingskålen ved inngangen til min lokale, katolske kirke.
Med ett var jeg en del av det "vertikale" fellesskapet i Den katolske kirke, fellesskapet med fortidens troende. Uvilkårlig og som den mest naturlige handling i verden dyppet jeg hånden ned i det nå fullstendig tørre vievannskaret og gjorde korsets tegn i den västgötska ruinparken."

Dette tilbakeblikket ett år tilbake i tid gir altså et perspektiv på 900 år av Den katolske kirkes fortid i Norden. Det har hele tiden gått framover. Tilbakeslag har kommet, riktignok, og i 300 år var Kirken forbudt her nord. Men den døde ikke. Arven og troen, læren og verdiene overlevde, og for 150-200 år siden lot alt sammen seg gjenopplive takket være munker og nonner fra Frankrike og andre land lenger sør i Europa.
Framdriften har vist seg så kvalitativt sterk at selv en storsynder og hedning som jeg har funnet det godt og naturlig å bøye kne innenfor kirkedøra.
Med et annet tilbakeblikk mindre enn 3 måneder bakover finner vi et innlegg jeg skrev i inspirasjon over en salme i Lov Herren - katolsk salmebok. Innlegget heter "Sannhets kirke" og tar for seg salme nr 534. Et sitat jeg valgte å bruke i innlegget fra 11. januar, begynner slik:

"Et bluss langs korsets dunkle vei
har sannhets Kirke tent for meg."

Dette er så sant, så presist uttrykt og så dekkende for mitt personlige inntrykk av mine egne opplevelser innenfor Kirken. Jeg vet at det blant alle katolikkene som er sørgmodige i disse dager, finnes mange som kan gjøre disse ordene til sine - kanskje gjelder det absolutt samtlige. For oss er det dette som Kirken og vårt forhold til Kirken handler om: En personlig opplevelse hinsides ord, et bluss, en ild.
Setningen som avslutter hvert eneste vers i den nevnte salmen, lyder: "Jeg aldri den vil svikte." Dette er et sterkt løfte, kanskje først og fremst gitt av salmedikteren, men også indirekte avgitt av menighetsmedlemmer hver gang de deltar i å synge salmen. Ikke noe menneske kan gi et slikt løfte med livsvarig gyldighet uten en kraftfull kombinasjon av overbevisning, besluttsomhet og vilje. De to første ordene i setningen - "jeg - aldri" - er nesten skremmende i sin kontrastive kompomissløshet. Stilt overfor dette monumentalt forpliktende utsagnet gjør det godt å se langt tilbake, til de høye, spisse tårnene i Varnhem som ser ut til både å ville strekke seg like inn i himmelen og å ville kanalisere himmelen ned til jorden. For 800-900 år siden var dette den altoverskyggende meningen med livet for datidens kirkeledere og for menneskene som fulgte dem. Måtte det også være likeens nå og alltid og i all evighet.

Santa Maria in Trastevere

Hvis du er i Roma og skal besøke mer enn tre kirker, har jeg en anbefaling om hvilken kirke som bør være den fjerde. (De tre obligatoriske er, såvidt jeg vil anta: Peterskirken, Santa Maria Maggiore og San Paolo Fuori Le Mura.) Det er hundrevis av kirker som kan fungere godt på fjerde plass, men rent personlig vil jeg varmt anbefale Santa Maria in Trastevere.
Dette sies å være Romas eldste kirke, bygd på et sted hvor det ble grunnlagt en kirke første gang på tidlig 300-tall; noen hevder enda tidligere. Den nåværende kirken stammer fra 1100-1200-tallet og er rikt utsmykket med mosaikk både på utsiden og innsiden.
Kirken ligger i Trastevere, "på andre siden av Tiberen", det sjarmerende området der boligene nå for tiden huser kunstnere fra mange nasjoner. Også det skandinaviske kunstnersenteret ligger i dette området. På en stor, åpen plass med fontene i midten ligger kirken diskret inne i et hjørne, slik øverste bilde viser. Santa Maria in Trastevere er en intim og innbydende kirke med rikelige former for gammel fromhet og skjønnhet.
Mosaikken i gulvet foran alteret.

Taket i kirken, heldekorert med geometriske utskjæringer og vakre malerier.

Til venstre framme i koret er det en åpning i veggen lik en bilderamme. Gjennom åpningen ser man takmaleriet fra kapellet innenfor som om maleriet hørte hjemme i den rammen som åpningen utgjør.

Dette er takmaleriet som ses gjennom åpningen i veggen inne i kirkens hovedskip (forrige bilde).

Høyt oppe på kirkens bakre endevegg er det tre helgener avbildet i glassmalerier av langt nyere dato enn selve kirken. Stillaset til venstre viser at kirken stadig er under oppussing og utbedring.