Konvertert

I dag var det den store dagen med den katolske messen der jeg ble opptatt i menigheten som fullverdig katolikk.

Jeg er nå katolikk - uten forklarende tilføyelser eller forbehold!

Det ble en stor dag i alle betydninger av ordet, og jeg kommer til å huske denne messen og alle de overstrømmende hilsenene for resten av livet. Det ble en opplevelse som langt overgikk alle mine forventninger.

Dagen startet ganske nervøst her i boligen på Nedre Henstad; valg av riktig skjorte, slips og sko var ingen lett prosess, men min elskede skar igjennom og valgte farger som matchet hennes eget antrekk. Å lytte til hennes råd var - som alltid! - så vellykket at det ble kommentert av folk i kirken.

Det virket som om pateren markerte fra messens begynnelse at dette var en spesiell dag; ikke nok med at konversjonshandlingen har vært særdeles grundig forberedt av ham og meg i fellesskap, men jeg er også den femte voksne som slutter seg til Sancta Maria menighet i 2010. Ingen dårlig statistikk i den store sammenhengen!

I prekenen la han vekt på søndagstekstens framheving av den ene spedalske som kom tilbake etter å ha blitt helbredet mens de øvrige ni bare forsvant. Budskapet fra Jesus til den ene var: "Din tro har frelst deg." (Luk. 17,19)

Da jeg under navnet Mattias ble kalt fram på kirkegulvet etter prekenen, kjente jeg at knærne skalv, men takket være en liten jukselapp som jeg gradvis gjorde meg uavhengig av, gikk jeg klar av jernteppe og usikkerhet og gjennomførte min del av liturgien på en grei måte med min uunnværelige fadders hånd på skulderen.

Under kommunionen fikk jeg slippe fram før alle andre og mottok kommunionen i begge skikkelser ved at brødet ble dyppet i vinen før jeg mottok det. Dermed var min lykke fullkommen - dette er hva jeg har ventet på og jobbet for gjennom hele denne lange vandringen. At dette øyeblikket skulle bety så uendelig mye, hadde jeg ikke evnen til å se da jeg sjenert og usikker begynte å overvære katolske messer for et par år siden. Ventingen har blitt et aspekt ved prosessen først underveis, lenge etter at målet for vandringen var klart.

Da messen var over, strømmet gratulasjonene til på en måte jeg ikke var forberedt på. Noen hadde med seg blomsterbuketter eller små gaver, og en person var kommet ens ærend fra Oslo for å delta i feiringen med gratulasjon og gaveoverrekkelse. Polakker og kroater som jeg knapt har snakket med, kom hengivent og omfavnet meg, og jeg ble nesten forvirret over den hjertelige mottakelsen hos alle menighetslemmene. Å bli gratulert i så sterk grad er noe jeg for all ettertid vil sette enorm pris på.

Så nå er vandringen fullført. Bloggen i sin nåværende form blir liggende her uendret som et vitnesbyrd og en skildring over hvordan jeg for min del, helt privat og subjektivt, har opplevd oppdagelsen av Kirken og dragningen som fulgte.

Jeg vil rette en varm takk til alle som har vært innom denne bloggen en gang iblant eller regelmessig gjennom en kortere eller lengre del av dens vekst. En spesiell takk til de mange som har kommet med gode, vennlige, veiledende og opplysende kommentarer underveis - ingen nevnt, ingen glemt. I mange tilfeller hadde jeg ikke kommet videre i riktig retning uten det dere har bidratt med.

Gårsdagens bloggtekst hadde et foto fra Glommas ferd langs Askim som illustrasjon. Dagens bilde viser Lågen og Lillehammer sett fra Lysgårdsbakkene. Et sted nede i bebyggelsen ligger en katolsk kirke som jeg ennå ikke har besøkt, og i byens hovedkirke noen kvartaler lenger nord skal jeg i februar delta i min sønns bryllup. Overblikket over Lillehammer symboliserer på sett og vis hvordan jeg fra i dag ser fortid og framtid ovenfra - eller utenfra om man vil - med et endret perspektiv som er belønningen etter å ha tatt seg bryet med å vandre opp i høyden.

Kjære leser: Jeg ønsker deg alt godt og Guds velsignelse på all din ferd!

Med vennlig hilsen Inventus

På jobb for Kirken

I dag, lørdag ettermiddag, ligger det to tykke ringpermer på bordet foran meg. De inneholder årsregnskapet 2009 for St. Maria Menighet med alle bilag og månedsoversikter. Denne store samlingen med papirer blir min fordypning i de neste timene.
Da jeg var på Katolsk Orientering sist onsdag, spurte nemlig pateren om jeg kunne tenke meg å fungere som menighetens interne revisor. Den som ble valgt til revisor ved forrige menighetsrådsvalg, flyttet fra byen og landet i vinter. Noen må se over regnskapene før permene med originaldokumenter sendes til Oslo Katolske Bispedømme, eller hvor de nå sendes for offentlig kontroll.
Så jeg ringte på hos pateren fredag ettermiddag, etter at jeg som vanlig hadde vært inne i kirken og tent lys, og jeg fikk utlevert en bærepose med de blytunge permene. Iblant tenker jeg at det må stå dårlig til i St. Maria Menighet når det er en synder som jeg som blir utpekt til den betrodde oppgaven med å gjennomgå regnskapet.
På den annen side er det kanskje slik at jeg er oftere i kirken enn mange andre, rent bortsett fra medlemmene i menighetsrådet, og de er ikke valgbare til revisorvervet. Eller kanskje det rett og slett er slik at alle de andre aktuelle personene i menigheten har hatt denne og lignende oppgaver både én og flere ganger tidligere og må skånes fra mer jobb.
Det er min tur nå, og jeg har fått oppgaven på et tidlig stadium, bokstavelig talt før jeg har rukket å bli konfirmert. Det er ingen liten ære og tillitserklæring, og jeg ser fram til å gå i gang straks denne bloggteksten er lastet opp.
Det har faktisk skjedd betydelige ting med min rolle i menigheten bare denne siste uka. På søndag var jeg som nevnt vikar for organisten, og i dag er jeg altså konstituert internrevisor. En egen uvirkelig opplevelse av ydmykhet og innsatsglede fyller meg, en undring over at jeg har blitt funnet verdig. I løpet av denne uka har jeg så å si rykket ett hakk opp i menigheten; jeg er ikke lenger en fersking og en nobody.
Jeg tenker på helgenen jeg har valgt meg for min konversjon, St. Mattias, og kommer i tanker om bønnen til ham som jeg fant på et helgennettsted og har bedt mang en slik fredag etter jobb. Igjen får jeg dette merkelige inntrykket av at noe eller noen virker for meg der ute:

"Etter Guds plan falt det i din lodd å ta plassen etter den ulykksalige Judas, som forrådte sin Mester. Med to tegn viste du deg skikket til oppgaven: Rettskaffenheten i ditt liv og kallet fra Den hellige Ånd.
Berik oss med nåde til å utøve den samme rettskaffenhet i vårt liv og til å bli kalt av den samme Ånd til helhjertet tjeneste for Kirken."

Offer for ufrivillig forbønn

En av mine barndomsvenner het Jan. Foreldrene hans var pinsevenner, og han har så vidt meg bekjent aldri helt forlatt deres konfesjonsmessige linje. Tvert imot: Jan har tatt den helt ut og stiftet en egen menighet enda mer karismatisk og herlig enn pinsevennsamfunnet.

Han har gjort det godt, tror jeg, og er nå forstander og pastor i menigheten han selv har grunnlagt. Zoé-kirken kalles den og holder til i eget, relativt nytt forsamlingshus ved rv 111 i Fredrikstad. Når ukas viktigste møte finner sted søndag formiddag, er P-plassen så full av biler at folk snart må benytte riksveien til parkering. Det er imponerende! Menigheten driver også egen bibelskole og har misjonsprosjekter i gang.

Zoé-menigheten drives på svært moderne vis, og det forundrer meg at den ikke bruker moderne gresk – zoí (ζοή) – i stedet for koiné-gresk i navnet, som for øvrig betyr Liv.

Min mor, som døde i 1999, støtte på Jan en gang under de mange årene hun var syk. Hun må ha snakket om sin sykdom til ham, og hun har sikkert snakket om meg også. Jan har ganske sikkert foreslått å be for henne, et tilbud hun naturligvis ikke hadde mot til å avslå. Av den grunn fikk jeg noen måneder senere høre om samtalen mellom dem.

En bekjent som besøkte menigheten iblant på den tiden, fortalte nemlig at min alvorlig syke mor var blitt bedt for av Jan, under fullt navns nevnelse, på et av møtene i Zoé-kirken. Dessuten hadde Jan i samme slengen bedt for min mors frafalne sønn, som det var all grunn til å være bekymret for.

Ettersom min mor hadde bare én sønn, var det ingen ringere enn jeg som totalt uvitende var blitt bedt for under det høymælte Zoé-møtet. Dette må ha vært i 1997 eller -98, og jeg var inne i min mest antikristelige fase av livet, midt i den gudløse 20-årsperioden som jeg tidligere har skrevet om. Jeg var her blitt offer for ufrivillig forbønn, med andre ord. Jeg mottok måpende denne beretningen fra den troskyldige personen som fortalte meg det, og jeg lot det gå noen dager slik at min harme fikk vokse seg stor og sterk.

Så ringte jeg til Jan, pastor Jan på sitt kontor, og spurte hva faen han drev med, og om ikke sekta hans praktiserte det ringeste snev av diskresjon, personvern eller fintfølelse?

Jans stemme og måte å snakke på var nesten ikke til å kjenne igjen fra guttedagene, da vi drev rundt i skogen og satte fyr på plastbøtter for å høre den hylende lyden av plast som dryppet tungt ut av flammene, eller da vi rotet rundt i kjelleren hjemme hos oss og laget elektromagnet ved hjelp av litt kobbertråd, et par spiker og et 4,5 volts batteri. Jan anno 1998 snakket med en varm og innsmigrende stemme, på samme tid lyttende og belærende, og det var umulig å opprettholde min systematisk opparbeidede vrede utover i samtalen.

Vi kom til enighet, og han lovet å la være å be for meg mer om han så skulle få aldri så sterke ønsker om det. I det siste har jeg tenkt masse på den opprinnelig uønskede forbønnen. Ettersom dette skjedde for 11 eller 12 år siden, føles det som om vi trekker saken litt vel langt om vi nå begynner å gjette at nettopp denne bønnen på sett og vis ble hørt til slutt; jeg vet ikke hvor lenge vi kan regne med at en forbønn kan ligge på vent før den må anses som uinnfridd.

Videre kan det nok hende at min gamle venn Jan ville synes at bønnen liksom ikke er blitt hørt på riktig måte, for det var jo ikke hans hensikt – og kanskje ikke min mors heller – at jeg skulle ende opp som katolikk. Kanskje Jan vil tro at det er en annen og mer pavevennlig persons forbønn som er blitt hørt og ikke hans egen – hva vet jeg?

Jeg må innrømme at jeg har gått med et muntert smil innvendig når jeg i det siste har tenkt på denne hendelsen og hva som kom ut av den dersom vi drister oss til å anta den aller spedeste sammenheng mellom Jans manende forbønn fra podiet i Zoé-kirken og min langtrukne og høytidsstemte inntreden i Den katolske kirke. Jeg tror sannelig jeg skal ringe Jan på nytt en dag – det er jo nesten 12 år siden sist!

11.10.09

Datoen i dag er som en nedtelling. 11-10-09. Nå er min egen nedtelling i gang: Det er mindre enn ett år igjen til jeg konverterer og blir katolikk i alle betydninger av ordet!

Det er over 2 måneder siden jeg fikk datoen for min konvertering gjennom en underlig opplevelse med beis og malekost ved hytteveggen; jeg skrev om dette i et eget innlegg samme kveld, og noen uker senere kunne jeg avsløre at datoen som dukket opp i min bevissthet, var 10.10.10.

I anledning dagen i dag tar jeg for første gang med et bilde der min ringe person framgår, riktignok fra tilstrekkelig avstand til at jeg ikke direkte dominerer bildeflaten. Dette viser beisingen av den omtalte hytta, og det er tatt nettopp ved nordveggen, der hvor jeg befant meg da tallet 101010 steg opp i dagen mens jeg med malekosten i hånda mediterte over St. Mattias.

Innlegget jeg skriver akkurat nå, markerer innledningen til det som kan bli et av de viktigste årene i mitt liv. I dag, 11.10.09, er det nøyaktig 52 uker igjen til messen der jeg konverterer og erklærer for Gud og menigheten at "Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som Den Katolske Kirke tror, lærer og forkynner."

Det er ikke småtteri som inngår i denne erklæringen. Det er derfor jeg syns det er så godt og riktig å bruke lang, lang tid på forberedelsene. Dagen i dag er egnet både til et tilbakeblikk og til å se framover.

Om bare 3-4 uker er det et år siden jeg gikk til katolsk messe for første gang. Jeg har skrevet om denne hendelsen tidligere, da jeg full av nerver ruslet ned til Mariakirken og snek meg inn på en plass langt bak.

Etter den tid har jeg vært på messe i den samme kirken et utall ganger, minst 50 må det ha blitt alt i alt. I løpet av denne tiden har jeg også feiret messe i en rekke andre, katolske kirker både her i landet og utenlands. Jeg har beskrevet noen av disse opplevelsene i blogginnlegg fra bl.a. Bergen, Nijmegen, Riga, Sardinia og Roma.

Vi kan med største selvfølgelighet konstatere at mitt ferske forhold til Den katolske kirke har tilført reiselivet en ny dimensjon, nemlig søket etter messetider i reisemålets katolske kirke(r). Allerede nå kan jeg nevne at jeg ser fram til til å feire messe i Stockholms Katolska Domkyrka søndag før jul i år og i den slovenske helligdommen Ptujska Gora i februar.

At messen står sentralt i en katolikks liv, har jeg fått erfare både i alle de fantastiske messene jeg har overvært, og i absolutt all litteratur jeg har lest om Kirken. Det har faktisk blitt til en hel liten boksamling om Den katolske kirke her i huset, og selv om langtfra alle bøkene er blitt lest ennå, arbeider jeg meg langsomt gjennom de mange tykke og tynne bindene som står lett tilgjengelig i husets lille kontor. Mange av disse har jeg nevnt i egne blogginnlegg, f.eks. dette.

Bloggen er blitt en viktig del av denne prosessen. Her har jeg bearbeidet tanker og opplevelser jeg har hatt underveis, og jeg har satt min fortid i perspektiv. I presentasjonen av bloggen i høyre spalte står det: "Idet bloggen ble startet den 4. februar 2009, var det helt uklart om bloggeren, "Inventus", kommer til å konvertere eller ikke." Slik det ser ut nå, er derimot konverteringen rimelig sikker - jeg har jo til og med fått fastsatt en dato. Imidlertid ser jeg det også slik at med den lange tiden som gjenstår fram til 10. oktober 2010, har jeg alle muligheter til å ombestemme meg underveis, til å komme til nye erkjennelser som jeg ikke har støtt på ennå. Jeg håper jo ikke at dette skjer, men jeg holder alle alternativer for mulige fram til prosessen har funnet sin avslutning.

I et tidligere innlegg nevnte jeg at jeg ganske sikkert må avlegge skriftemål i flere episoder om jeg skal komme til bunns i alle mellomværende mellom Gud og meg fra mine 20 år med gudløs livsførsel. Første episode er gjennomført, og jeg syns at jeg kan bevege meg litt lettere til mote fram til det er naturlig å hente fram neste episode; kanskje i fastetiden. På denne måten vil jeg møysommelig bli rede til å tre inn i de fullverdige katolikkenes rekker om et år. Dette året er virkelig den tiden jeg behøver for å få bearbeidet mitt stivnede sinn og den mer-enn-middelaldrendes vanetenking og holdningskonservatisme. Det er også greit å ha et helt år fra nå til å bli godtatt og tolerert som "katolikken blant oss" i familien, vennelaget, kollegiet og den nokså vide bekjentskapskretsen. Dette har jeg ingenting imot, men jeg vet at for mange av menneskene jeg kjenner, vil det ta litt tid å forstå at det å bli katolikk er et bevisst og seriøst valg hos meg selv. Det er ikke og kan aldri bli noe eksperiment eller et nykke som går over etter en tid. Dette er et valg for resten av livet, uansett hvilken varighet dette vil få.

I dag teller jeg altså 52 uker fram, og jeg kjenner det kiler i magen når jeg ser meg selv skiftevis stå oppreist og ligge knelende i Mariakirken i Askim foran alle disse mine norske, vietnamesiske, polske og kroatiske menighetssøsken mens jeg skal framsi de ulike svarene og erklæringene under konversjonsritualet. I juni i år skrev jeg et innlegg om hvordan jeg gruer meg til akkurat den siden av saken. Engstelsen er ikke blitt mindre, men dette er hva jeg får tåle å gjennomgå; det er så mange som har maktet det før meg.

Jeg tenkte på nettopp dette under messen i kirken i formiddag. Sammen med min kjære, som stadig er protestant men med større og større vidsyn, satt jeg litt bakenfor midten av kirken og kikket fram mot den forreste benken, som trolig vil være min plass den 10.10.10. Jeg kjente igjen et gufs fra tanken på å være i fokus, men ristet det av meg.

Like etterpå kom vi til den fineste delen av messen, nemlig Den Eukaristiske Bønn, der vi alle synker ned på kne. Jeg opplevde nok en gang hvordan dette, å knele ved benken og vise på samme tid ydmykhet, syndserkjennelse og takknemlighet, er noe av det sterkeste og tydeligste i det å være katolikk. Jeg kjente at det er dette jeg vil, det er dette som oppleves rett og godt, og jeg tar målbevisst fatt på dette året som skal føre meg helt fram til fullføringen av denne prosessen - så sant jeg lever.

Dermed vil denne bloggen arte seg akkurat slik det står i høyre marg: Fram til slutten av 2010 - eller i det minste fram til 10.10.10 - vil det bli skrevet stadig nye innlegg om min lange vandring.

Nei til opprørsprester!

Mitt innlegg om "lutherske katolikker" forleden dag har vakt ulike reaksjoner i kommentarfeltet. De som lurer på hva jeg har imot prester som villig lar sine egne synspunkter i kirkepolitiske saker gå foran alle andre hensyn, vil finne en viktig og ganske personlig forklaring i det nedenstående.


En stund etter at jeg flyttet fra min hjembygd for 30 år siden, fikk menigheten en ny, residerende kapellan. Kapellanen kom fra Ryfylke og het Ludvig Nessa. For mange i min generasjon er dette navnet mer enn nok til å vekke minner om spektakulære og symboltunge demonstrasjoner mot abortloven gjennom siste halvdel av 1980-tallet. Yngre personer har kanskje ikke noe forhold til de politiske og kirkelige hendelsene fra den tiden, men det er helt klart at Ludvig Nessa, side om side med sin meningsfelle Børre Knudsen, skapte historie.
Mens Nessa herjet planmessig og målrettet i riksdekkende nyhetsmedier, ble forholdene verre og verre i menigheten hvor han var ansatt. Under gudstjenesten 17. mai 1986 trakk han tilbake sin embedsed som prest i Den norske kirke, og dermed fikk rabalderet fritt spillerom.
I menighetsrådet der Nessa hadde sin stilling, satt enkelte av mine slektninger. Samtidig (1986) ble en av mine venner fra ungdomstiden ansatt som sogneprest i menigheten og ble altså Nessas nærmeste overordnede.
Jeg fikk løpende informasjon om problemene som menigheten ble utsatt for, om splittelse og opprivende diskusjoner, om håpløse valgsituasjoner, om plagene ved alle samtaler og møter som sporet av, om det umulige i å drive menighetsarbeid parallelt med den lokale kapellanens voldsomme opprør mot kirkeledelsen, Kongen og Stortinget. Folk ble syke av plagene de måtte leve med.
Jeg kommer aldri til å glemme de mange årene med stadige, timelange telefonsamtaler med slektninger som led under forholdene i menigheten.
Så langt i dette innlegget har jeg ikke sagt ett eneste ord om mitt eget syn på abortloven. Det skyldes at det på ingen måte er synet på abort som er tema her. Derimot handler denne teksten om hvordan samarbeidsforhold og menighetsarbeid ble dramatisk skadelidende av at en kapellan i Den norske kirke fór rundt og demonstrerte ved et par sykehus, arrangerte en fiktiv gravferd og holdt ildsprutende tordentaler mot sin biskop ("ulv i bispeklær") og konge ("Olav den blodige") foran et glupskt pressekorps.
Uavhengig av folks syn på abortloven førte Ludvig Nessas aksjoner til konfliktsituasjoner på mange plan i det lille lokalsamfunnet. Det ble vanskelig å skille mellom abortsaken og kapellanens person. Vi kan beskrive de ulike konfliktene på denne måten:

• I stedet for å ta stilling for eller imot abort, ble det snarere spørsmål om å være for eller imot kapellan Nessas aksjoner.
• Støttet man aksjonsformen, støttet man også personen Ludvig Nessa.
• Det ble vanskelig å være motstander av abort uten å bli betraktet som sympatisør av Nessa.
• Redelige og anstendige folk tidde stille om sitt abortsyn av frykt for å bli identifisert med Nessa og hans ytringsformer.
• Å være motstander av abortloven ble et av kravene til rettroenhet.
• De kristne som fant Nessas metoder frastøtende, fikk sin kristne tro og sin holdning til abortloven mistenkeliggjort.
• Mange nektet å bruke Nessas prestetjenester ved private begivenheter (barnedåp, bryllup, begravelse) av frykt for å bli regnet som hans meningsfeller.
• Folk som på den måten tok avstand fra Nessas protestaksjoner, kunne lett bli tatt for å være aborttilhengere uten at dette var tilfellet.

Slik kan vi fortsette å stille opp motsetningsforhold mellom de tre elementene i situasjonen som rådet for 20-24 år siden: Synet på abort, synet på retorikken hos Nessa og Knudsen og synet på presten Ludvig Nessa. Kort sagt var det Nessa selv som ble sentrum i saken. Hans mildt sagt ukonvensjonelle stil som prest vakte større reaksjoner enn abortsaken i seg selv.
Forvirringen og lidelsen hos alle som måtte forholde seg til ham som kapellan, var ubeskrivelig.
Ludvig Nessa har nå for tiden et eget nettsted hvor han profilerer sine nåværende satsingsområder. Der har han også lagt ut hele teksten fra domfellelsen mot ham i lagmannsretten i 1991. De som enten har glemt eller ikke har hørt om hans omfattende sprell, kan ha nytte av å lese dommen der det i 15 punkter beskrives hvordan han beviselig krenket ro og orden både i menigheten, i bispedømmet, ved to sykehus, på en kirkegård og i forholdet til myndighetene.


For meg personlig har de skremmende tilstandene i min hjembygd på 1980-tallet ført til en umiddelbar avstandtagen fra alle andre prester som utnytter eller misbruker sin stilling til private protestaksjoner. Det har også gitt meg et syn på prestegjerningen og omsorgen for menigheten som samsvarer helt med den på mange måter umoderne presterollen innen Den katolske kirke - især med tanke på lydighetsløftet.
Dessuten må jeg innrømme at alle uhyrlighetene fra Nessa & co, med base i mitt gamle lokalmiljø, har gjort meg ganske likegyldig og uinteressert i forhold til hele abortsaken, såpass likegyldig at det føles helt OK å la Kirken - den katolske, vel å merke! - ta hånd om hva som skal menes.

Bloggavhengig

I 3 måneder våren 2007 skrev den svenske rockemusikeren Plura Jonsson i bandet Eldkvarn sin første blogg. Ideen om at han skulle starte med dette kom fra personer i plateselskapet EMI, som tenkte at dette kunne gi den forestående plateutgivelsen stor oppmerksomhet.
Det viste seg å stemme. Grunnen var nok først og fremst at Plura Jonsson var så bunnløst ærlig og åpenhjertig i det han skrev. Svenske artister og kjendiser som han på ett eller annet tidspunkt hadde hatt kontakt med, ble framstilt uten innpakning - nakne, fulle eller dumme. Plura sparte heller ikke sin egen person fra å figurere i ufordelaktige episoder. Avisen Expressen - Sveriges svar på VG - kastet seg over bloggen og siterte den med fett på hver eneste gang den bød på gode skandaler.
Da CDen "Svart blogg" endelig ble utgitt i april 2007, var salget garantert på forhånd, og ganske riktig: For første gang i Eldkvarns historie gikk plata rett inn på førsteplass i platebransjens salgslister!
En bieffekt av bloggskrivingen og suksessen med plateutgivelsen var at Plura Jonsson ble det han kalte "bloggberoende" - "bloggavhengig". Han nøyde seg ikke bare med å skrive lange og fyndige innlegg hver eneste dag i 3 måneder. Han leste også hver eneste kommentar som leserne la inn, og han besvarte kommentarene med nye, ofte pikante tilleggsopplysninger. Å logge seg inn på bloggen hver eneste gang han så en PC, ble en besettelse, og bloggen ble snart en av Sveriges best besøkte. Den som besøkte bloggen aller oftest, var kanskje Plura selv. Enkelte innlegg fikk over 300 kommentarer.
Bloggavhengigheten avtok muligens hos Plura etterhvert, men da ny hjemmeside ble opprettet i forkant av den siste plateutgivelsen, fikk også denne preg av en blogg, selv om han i starten benyttet videokamera til mye av innholdet. Nettsiden heter www.hungerhotell.se, og CDen, som ble utgitt i desember i fjor, het nettopp "Hunger Hotell".
Å skrive blogg er blitt en mote, en trend og en måte å gjøre seg hørt og sett på. Det fins masse moderne psykologi sagt og skrevet om blogging og bloggere. At aktiviteten uansett kan skape avhengighet, vet vi som driver med det. Akkurat nå i kveld tenker jeg at både fredag og lørdag har passert uten at jeg har skrevet noe innlegg. Jeg har planene klare for innlegget som skal komme i morgen - slik ytrer bloggavhengigheten seg i form av langsiktig tenkning omkring hva man ønsker å ytre overfor omverdenen. For dagen i dag derimot, foreligger kun en løs plan om å fortelle litt om dagens messe i den lokale, katolske kirken.
Det er nemlig slik at vår egen, kjære pater har 3 ukers ferie for tiden, og prester fra andre steder blir utkommandert for å forestå søndagsmessen i dag og de 2 neste søndagene. Derfor var det litt spennende og uvant å gå til messe uten å vite hvem som skulle lede den.
Det viste seg å være en ung og meget sympatisk pater av tamilsk opprinnelse. Han er behørig omtalt i persongalleriet på katolsk.no og heter Clement Inpanathan Amirthanathan. Det var fint å høre ham. Jeg la nok en gang merke til at alle katolske prester er gode til å synge. Kanskje inngår det i opplæringen. Pater Clement slet nok litt med den europeiske tonaliteten, men sangstemmen hans var klar og vakker og hadde en fin vibrato. Ifølge katolsk.no tiltrer han i disse dager stilling som sogneadministrator i Halden, og vi kan bare lykkønske ham selv og menigheten i Halden med det forestående samarbeidet.
Etter avslutningen av dagens messe, mens vi var på vei ut, ble både min kone og jeg prikket på skulderen av en eldre, polsk dame som hvisket til oss "dzien dobry" for på den måten å ønske oss god søndag. Det gjorde godt, det var som en anerkjennelse av oss som faste kirkegjengere og som etniske nordmenn tilhørende en minoritet i menigheten.
Så lite skal det til for å glede en fersking, og så lite skal det til for å gi en som er bloggavhengig, et nytt tema å skrive om. Jeg vurderer å starte en ny blogg for å få utløp for alle ideene. Slett ikke alle ideer jeg får, kan knyttes til min utvikling fram til å bli fullverdig katolikk, men ideene strømmer på hver eneste dag, og det er godt å ha en slik kanal for å plassere alle ord og formuleringer som dukker opp.
Men i morgen vet jeg som sagt allerede hva jeg skal skrive om. Jeg vil til og med anbefale eventuelle blogglesere i Bergen å følge godt med på morgendagens innlegg...!

Latvisk messe med norske innslag

Sentrum av Riga har en rikdom av mursteinskatedraler med ekstremt høye tårn. Den anglikanske kirken St. Peter ligger med utsikt over elven Daugava. Like bakenfor ligger den protestantiske St. Johannes (Sv Jana), og noen minutters spasertur nordover, i hjertet av gamlebyen, ligger Domkirken, også den protestantisk. Men ikke langt derfra finner vi St. Jakobs kirke, Baznica Sv. Jēkaba.

Lørdag ettermiddag kl. 18.00 var det messe i denne kirken, og mitt reisefølge og jeg hadde gledet oss i lang tid til å overvære den. Reisefølget besto av fruen og et par venner av oss. Alle var klar over min nye status som katolikk på vei til å konvertere, en status jeg ikke deler med noen av de tre andre. Det lå klart i situasjonen at min atferd under messen kanskje kunne bli noe annerledes enn deres. Jeg satte umåtelig stor pris på denne respekten hos mine nærmeste.

Vi gikk inn i kirken omtrent et kvarter før messen. Klokkene kimte utenfor, men så snart vi var kommet inn i kirkerommet, ble vi vàr at et kor var i ferd med å synge en salme på norsk! Var det ikke "Den store, hvite flokk" i et svært avansert arrangement, tro? Jovisst! Her var det åpenbart nordmenn på besøk, og de var i gang med å synge til andakt mens folk samlet seg til messe. Stemningen grep oss alle sammen, og de velkjente, norske ordene sank behagelig ned i våre sinn.

Sangen skiftet siden til "All my Troubles, Lord", også den i et meget smakfullt arrangement, og vakkert framført. Bare glimtvis hørte vi sangtekniske klisjeer som viste at det tross alt var amatører vi hørte.

Messen begynte. En ganske tilårskommen prest ledet messen, og alt sammen foregikk på latvisk. Vi skjønte ikke et eneste ord, men jeg hadde min katolske bønnebok med og fulgte liturgien uten problem. Med seg hadde den gamle pateren en middelaldrende prest og to ganske unge medhjelpere. Til messesvarene ble det spilt orgel, og en praktfull sopran sang fra galleriet og var forsanger i den latviske liturgien.

Fram til prekenen gikk alt helt som jeg er vant til fra den lokale, katolske kirken. Selve prekenen derimot, ble lenger enn jeg noensinne har opplevd det. I over et kvarter talte den gamle, engasjert og med tydelig betoning, men fremdeles uten at et ord var forståelig for oss nordmenn. Det var imponerende hvordan paterens stemme bar skjelvende ut i kirkerommet. Ikke en lyd kom fra menigheten.

Etter prekenen fulgte trosbekjennelsen som vanlig; det ble samlet inn kollekt, og samtidig gjorde prestene klar for eukaristien.

Koret som sto på galleriet, kom nå til sin rett. De medvirket under deler av liturgien med Sanctus og Agnus Dei. Dessuten sang koret en salme under selve kommunionen.

Men før vi kom så langt, var det fredshilsen. Jeg hadde forberedt mitt kjære reisefølge på dette innslaget, og vi håndhilste mens jeg sa "Guds fred" slik skikken er. Jeg hilste også på noen av latvierne rundt oss, og en dame lot til å bli ganske paff over min fromme henvendelse. Senere skulle det vise seg at denne damen var norsk og tilhørte følget til koret på galleriet. Tipper hun har med seg et særskilt inntrykk fra messen i Sv. Jēkaba.

Under utdelingen av hostien stilte folk seg på kne i en rekke langs trappetrinnet opp til alteret. Så snart de hadde mottatt hostien, reiste de seg og overlot plassen til nestemann. Jeg deltok med høyre arm skrått over brystet og kjente paterens fingre forsiktig på hodet mitt. Da visste jeg at jeg hadde mottatt velsignelsen på latvisk - og den virket like godt som på norsk eller latin!

Messen gikk mot sin avslutning. En av de yngre prestene sa noen ord på engelsk for å takke det norske koret. En kort applaus brøt løs. Så ringte de små klokkene inne i kirken, og prestene forlot kirkerommet mens koret sang en salme til slutt.

Messeopplevelsen var uendelig vakker. Når korsangen steg til det høye taket i den gamle kirken, skjønte både mitt reisefølge og jeg at dette var en sjelden stund. Vi snakket senere ikke om de eventuelle religiøse opplevelsene hver av oss hadde, men vi var likevel overveldet av skjønnhet, stemning, alvor og ydmykhet.

I det rommet som kalles våpenhuset i norske kirker, traff vi på noen av korsangerne. Det viste seg at de var kirkekoret fra Tingvoll på Nordmøre. Dette var ikke katolikker, og de var rimelig uvante med det de hadde overvært. Det var turoperatøren som hadde koordinert opptredenen i St. Jakobskirken, og det slo meg at her var det nok ingen som på forhånd hadde sjekket hva slags kirke de havnet i. Likevel, med dyktig manøvrering fra dirigentens side og trolig en viss forhåndskontakt med den katolske katedralen i Riga ble dette en formfullendt framføring - kanskje enda mer funksjonelt vellykket enn den pleier å være hjemme for de dyktige korsangerne.

Korsveien

Iblant blir det veldig klart hvorfor det tar så lang tid å bli klargjort for konvertering til Den katolske kirke. Det er en stor mengde lærestoff man skal gjennomgå og absorbere, men framfor alt er det helt avgjørende å ha vært i kirken jevnlig gjennom et helt kirkeår. 12 måneder er hva som skal til for å se de ulike fasene i kirkeårets vekslinger mellom høytider, fester, fastetid og mindre markeringer.
Nå er det faste, og gudstjenestene bærer preg av dette. Presten har på seg en lilla kappe, og liturgien er noe annerledes i søndagsmessen. I min lokale kirke i dag startet messen med en "korsveiandakt". Det var første gang jeg opplevde en slik, og det ga meg stort utbytte.

I kirken hvor jeg går, henger det i alt 14 utskårne bilder som framstiller lidelseshistorien. Bildene henger side om side med 7 stykker på sørveggen og 7 på nordveggen. Uten at jeg noen sinne har lagt merke til det, skal det visstnok være tilsvarende bildeserier i de fleste katolske kirker.

Bildeserien kalles "korsveien", og i dag fikk jeg se og høre hvordan bildene benyttes i en vandring langs Kristi lidelseshistorie.
Straks messen hadde begynt på vanlig måte med velsignelsen, bad presten en kort innledningsbønn og tok med seg ministrantene bort til det første bildet på kirkens sørvegg. Samtidig sang menigheten 2 vers av en vakker salme. Versene var korte, bare 3 linjer, men av arket som alle hadde fått utlevert ved inngangen, skjønte vi at salmen hadde svært mange vers.

Menigheten sto oppreist og fulgte med på prestens forflytting til det utskårne bildet. Da de to salmeversene var sunget, sa presten "Første stasjon. Jesus blir dømt til døden."

Så falt alle ned på kne mens presten sa: "Vi tilber deg Kristus, og lovpriser deg." Menigheten svarte: "Fordi du ved ditt kors har forløst verden." Deretter ble en bibeltekst som fortalte om dødsdommen, lest fra lesepulten. Etter lesingen fulgte ordene "Miskunn deg over oss, Herre", og deretter sang menigheten et vers fra den vakre salmen.

Slik fortsatte det fra bilde til bilde, 14 stasjoner rundt i kirken med de innledende ordene, tekstlesing, "Miskunn deg over oss" og et nytt vers fra den samme salmen. Hele prosedyren er beskrevet på Den katolske kirkes rikholdige nettsted: http://www.katolsk.no/artikler/korsvei/

Igjen opplevde jeg dette spesielle med Den katolske kirke: Hele menigheten var fysisk aktiv og delaktig i det som var dagens tema. Her måtte en være våken og oppmerksom, lese rett tekst, knele på rett sted, synge rett salmevers og være vendt mot rett bilde.
Det var en sterk anskueliggjøring av lidelseshistorien jeg fikk være med på under denne søndagsmessen. Det gjorde sterkt inntrykk og levendegjorde både lidelseshistorien og årsaken til fastetidens moderate livsførsel. Framfor alt la jeg merke til at mange av stasjonene fokuserte på jomfru Marias følelser over å se hva myndighetene og folkemengden påførte hennes Sønn av lidelse, smerte og fornedrelse. Maria-aspektet ble især oppfanget av salmeteksten.
Jeg må forsøke å finne ut hvilken salme som ble sunget under korsveivandringen. Den gjorde inntrykk på meg; den fungerte som en rød tråd som bandt de 14 stasjonene sammen og rammet inn hele messens innhold denne 2. søndag i faste. Nå har jeg faktisk en oppgave å gjøre for min egen del i kirken i løpet av de nærmeste dagene: Å oppspore salmens tekst og melodi!

De tre korstegn

I forrige tekst skrev jeg om Bibelen som den viktigste kilden til katolsk tro. I messen står tekstlesingen sentralt. Det leses oftest 3 tekster. Første og annen lesning kan foretas av en menighetsarbeider eller frivillig som ikke er prest, og menigheten sitter mens disse to tekstene leses. De er hentet fra Det gamle testamentet og fra de delene av Det nye testamentet som ikke er evangelier.
Annen lesning har ofte form av en veksellesning mellom tekstleseren og menigheten, der menigheten gjentar et av versene fra teksten mellom de øvrige versene i lesningen, omtrent som et refreng i en sang.
Når dette er over og tekstleseren har gått ned, reiser menigheten seg, synger Alleluia og imøteser prestens introduksjon til tredje lesning, evangelieteksten. Presten løfter evangelieboken, velsigner den og kysser den og introduserer teksten med ordene "Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten......"
Når dette er sagt, tegner presten og alle i menigheten korsets tegn med tommelen over sin panne, munn og bryst. Dette er et vakkert, inderlig og svært personlig uttrykk i messen.
Evangeliet får en framskutt plass i serien av tekstlesninger. Det er tydelig for alle at Evangeliet står i en særstilling; det er her vi finner beretningene om Jesus og Maria. Når hele menigheten tegner tre små korstegn over deler av kroppen, gir man samtidig uttrykk for at nettopp den kommende teksten skal få prege ens tanker, ord, gjerninger og følelser.
Dette er den eneste gangen i messens liturgi at de tre "små" korstegnene benyttes. Her demonstreres forbindelsen mellom evangeliet og den enkelte katolikk, og her utføres en symbolhandling med klar betydning overfor alle tilstedeværende.
Alleluia-sangen, prestens ærbødige behandling av evangelieboken og de tre korstegnene gjør evangelielesningen til et personlig høydepunkt i messen, slik evangeliet selv er selve kjernen i kirkens lære.

Før og etter reformasjonen

Min uvitenhet i forhold til Den katolske kirke er grenseløs. Det er denne uvitenheten jeg håper å få redusert betraktelig i løpet av de to årene jeg har gitt meg selv å avklare forholdet til katolisismen på.
Når det gjelder Den norske kirke, er min uvitenhet langt mindre, men det må innrømmes at jeg i 20 år ikke har nyttiggjort meg kirkens tjenester til annet enn å begrave min mor. Jeg var aktiv i kirkelig sammenheng i min ungdomstid, og jeg har lest en del om både reformasjonen og den norske pietismen i studiesammenheng i voksen alder.
Det er faktisk nødvendig å se på forskjellene mellom Den katolske kirke og Den norske kirke for at jeg selv skal forstå hvorfor jeg nå, like etter livets middagshøyde, er blitt tiltrukket av tanken på å bli katolikk mens tanken på å engasjere meg i tradisjonelt, norsk kirkeliv er stadig like fjern.
Historikeren Lawrence Stone har skrevet at da reformasjonen bredte seg blant folk i Nord-Europa, oppsto en panisk stemning etterhvert som det gikk opp for folk at hver enkelt skulle stå til ansvar overfor Vårherre. Den nye læren sa at det var individuelle tanker, ord og gjerninger man skulle bli dømt etter, og ikke etter gudstjenestelig samhandling med menigheten slik kirkene tidligere hadde forkynt. Den religiøse angsten var et faktum. (L. Stone: "The Family, Sex and Marriage in England 1500-1850").
Prof. Jan Brøgger ved NTNU har i flere sammenhenger betont reformasjonens vekt på asketisk religionsutøvelse, og han har i en artikkel sammenlignet utsmykningene i den førreformatoriske Ringsaker kirke med altertavlen i Hvaler kirke. Den førstnevnte inneholder en fargesterk bildeframstilling av evangeliene, den sistnevnte er teksten om lidelseshistorien utskåret i tre - bokstav for bokstav.
Askese og individfokus - dette er eksempler på det historiske grunnlaget for Den norske kirke. Dette sier en del om kirkens syn på livsutfoldelse og folkelige trosforestillinger. Her er det i utgangspunktet ikke rom for eller behov for de vakre legendene, de uttrykksfulle symbolhandlingene og for selve troens mysterium, slik vi finner det i Den katolske kirke. Katolikkene har i alle århundrer hatt anledning til å videreutvikle mytene og til å skape nye historier og fornye mystikken på måter som utdyper og aktualiserer de bibelske beretningene.
Spenningen som oppstår i alt som århundrene har tilført Den katolske kirke, mangler hos protestantene; det er ribbet vekk for ikke å forstyrre den rendyrkede, asketiske og udekorerte læren.
Denne grunnleggende forskjellen har vakt min fascinasjon. Det er den som trekker meg inn i Den katolske kirke og som på nytt og på nytt gir meg en opplevelse av fest og spenning under den katolske messen.