Til minne om St. Mattias

I dag er det 14. mai og minnedagen for Den hellige Mattias, apostelen som ble valgt til å etterfølge Judas Iskariot. I innlegget på denne bloggen for et par dager siden skrev jeg at jeg ønsket å lage en montasje i mitt hjem som kunne hedre St. Mattias i anledning dagen.
Seint i går kveld gjorde jeg alt i stand. På en lav hylle i stua stilte jeg opp et ark med utskrift av de to bildene som ble brukt i innlegget omg "Mattiasdagen" sist tirsdag. Til høyre for dette har jeg plassert et stearinlys som jeg kjøpte i en kirke i Slovenia i vinter. Lyset vil bli tent i kveld. Til venstre plasserte jeg en liten Maria-figur, og i midten ligger en liten haug med stein. Ganske enkelt noen eksemplarer av østfoldsk granitt, ru og kantete, og meningen er å minnes St. Mattias' martyrdød. Som nevnt i forrige innlegg om denne apostelen er få entydige fakta om hans død kjent, men flere kilder hevder at han ble steinet og deretter halshogd. Den lille steinhaugen i stua mi skal minne om dette, og mellom steinene er det stukket et krusifiks, en kopi av det lidelsesfulle krusifikset som Paven benytter.
Forrest til venstre ligger min svenske mormors gamle bibel, en bok som er meg meget kjær og som jeg har vist bilder av flere ganger her på bloggen, bl.a. i et innlegg om Salmenes Bok.
Så nå har jeg gjort hjemmet i stand for å minnes St. Mattias, min skytshelgen, som allerede har gitt meg gleder og velsignelser på veien. Om denne feiringen er sær eller skrudd eller bare from og naiv vet jeg ikke, men det spiller liten rolle. I dag, 14. mai, utgjør gjenstandene på disse to bildene et aldri så lite minnesmerke i mitt hjem, og jeg har lært en hel del om en helgen og om symbolbruk av denne minnemarkeringen.
På nettstedet prayerbook.com har jeg funnet denne bønnen til Den hellige Mattias:

"O ærede, hellige Mattias! Etter Guds plan falt det i din lodd å ta plassen etter den ulykksalige Judas, som forrådte sin Mester. Med to tegn viste du deg skikket til oppgaven: Rettskaffenheten i ditt liv og kallet fra Den hellige Ånd.
Berik oss med nåde til å utøve den samme rettskaffenhet i vårt liv og til å bli kalt av den samme Ånd til helhjertet tjeneste for Kirken. Og så, etter et liv i glød og gode gjerninger, la oss bli henvist plass ved deg i himmelen slik at vi i all evighet kan lovsynge Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Amen."

Bibelske referanser - noen morsomme episoder

Bildet: Kanskje lite johannesbrød å finne på markedet i Riga, men veldig mye annet godt!
- - -
I den nettopp avsluttede serien om bannskap her på denne bloggen har jeg gjennomgått de sosiale konsekvensene av å bruke vulgært språk til daglig. Innlegget jeg nå begynner på, er egentlig ingen videreføring av dette, men det er beslektet. Dette innlegget handler nemlig om at språklige begreper er symboler på samme måten som bilder eller statuer. Ord kan representere en bibelsk person eller et religiøst fenomen på samme måten som et helgenbilde, slik jeg beskrev i innlegget "Om å bli katolsk" for vel 3 uker siden, og det underlige er at jeg har opplevd en slik representativ oppfatning av bibelske begreper i høyst protestantisk sammenheng.
Kanskje ikke så underlig, ettersom protestantene legger mye, mye mer vekt på ord enn bilder og figurative symboler.
Jeg husker f.eks. hvordan en guttegjeng av oss 16-20-åringer på bedehuset på midten av 1970-tallet etterhvert ble så gode på å sitere Bibelen at vi oss imellom kunne gjøre det i høyst ikke-oppbyggelige, sjargongpregede sammenhenger. Vi husket godt Matt. 28,6: "Han er ikke her, han er opstanden." Slik het det i vår bibeloversettelse fra 1930. Begynnelsen på dette bibelverset er anvendelig oftere enn man skulle tro. Når noen kom og spurte oss hvor en av de andre guttene befant seg, kunne vi med største letthet svare: "Han er ikke her; han er vel ikke...?" - og på den måten antydet vi at ordet "opstanden" kunne være fortsettelsen på setningen.
De kristelige og jomfruelige jentene i ungdomsgjengen likte veldig dårlig at vi brukte halve bibelsitater på denne måten. Selv hadde vi stor humor med denne kommunikative sporten, og etterhvert ble det nærmest en konkurranse i å finne de mest intrikate bibelstedene å bruke i slike hverdagslige sammenhenger. En nerdeøvelse vil jeg si nå i våre dager, men på sitt vis utviklende og i hvert fall sosialt for 35 år siden.
En par ganger husker jeg min far gjorde bruk av bibelske referanser på samme måten. Dette skjedde faktisk tidligere; det må ha vært på slutten av 1960-tallet, og selv var jeg for ung til å forstå sammenhengen, men jeg husket hendelsene og forsto min mors hoderystende engstelse på et langt senere tidspunkt.
Den ene hendelsen av denne typen fant sted en sommerdag da vi satt ved kjøkkenbordet og spiste middag. Det var varmt ute, og vi hadde vinduet åpent. Fruen i nabohuset het Marta og var en driftig dame som holdt hele storfamilien under stramt regime, enten det gjaldt hennes drikkfeldige ektemann, de to sleivete sønnene, de alltid slitne svigerdøtrene eller barnebarna.
Mens vi satt og spiste på vårt kjøkken denne dagen, hørte vi Marta skjelle og smelle på de håpløse familiemedlemmene, og kjeftingen hennes begynte å virke forstyrrende på måltidet inne hos oss. Da sier min far stillferdig ved bordet vårt: "Marta, Marta...."
Allerede da lød uttrykket kjent hos meg, og bare noen få år senere ble jeg fortrolig med utsagnet fra Jesu munn i Luk. 10,41: "Marta, Marta, du gjør deg strev og uro med mange ting..."
Det jeg imidlertid ikke forsto, var hvorfor min pietistisk oppskremte mor reagerte med samme fnysende lyd som hun brukte når hun hørte noen banne. Jeg forstår det nå, men før jeg sier mer om det, vil jeg fortelle enda en historie om min milde, gode fars bibelske slagferdighet:
I et av nabohusene bodde en gutt som het Tom. Alle visste at han var sønnesønn av en bakermester som het Johannes. Dette var en godt kjent forbindelse på tettstedet utenfor Fredrikstad, for bakere var en viktig yrkesgruppe som det ikke var så mange av.
En dag drev Tom og jeg og lekte utenfor huset vårt da faren min kom ut for å slå plenen. Da han fikk se Tom, sa han: "Hei Tom! Har du fått noe johannesbrød i det siste, da?"
Min mor var ute på terrassen akkurat da og hørte spørsmålet. Fra henne hørte jeg den samme fnysingen kombinert med en diskret hysjing overfor min far. Jeg var 10 år gammel og forsto egentlig ingenting av min fars ustyrtelig morsomme vits basert på navnelikhet: Johannesbrød er som kjent en belgfrukt på trær som vokser i mange land lenger sør, bl.a. langs det indre Middelhav. At navnet høres ut som brød bakt av Johannes - samme navn som min venn Toms bestefar, som var baker - var en lynkjapp kobling som min far må ha gjort der og da.
Det underlige i situasjonen var at min mor fnyste. Navnet johannesbrød er norsk for en belgfrukt fra veksten Ceratonia siliqua ifølge Store norske leksikon, og navnet stammer visstnok fra en forestilling om at Johannes Døperen skal ha livnært seg på disse belgfruktene i ørkenen.
Johannes døperen er altså den bibelske forbindelsen til johannesbrød. Dette må mine foreldre ha visst den gangen på 1960-tallet, lenge før de selv begynte å reise til Hellas og Spania og fikk se fruktene med egne øyne. Den tradisjonelle referansen til Johannes Døperen som ligger iboende i navnet johannesbrød, var mer enn nok til å framkalle min mors anstendige redsel for misbruk av bibelsk symbolikk.
Jeg slutter ikke å forundre meg over alt som disse historiene inneholder: Utstrakt bruk av felles kjennskap til bibelske formuleringer og referanser; angsten for å misbruke symbolverdien i slike uttrykk; humoren som det uunngåelig framkaller hos dem som forstår tankerekken tilbake til kilden; respekten for alt som hører med i Bibelen uten å tilhøre vår hverdag.
Dette er en type folkelig kjennskap til bibelsk og kirkelig uttrykksmåte på linje med fornorskningen hokus pokus etter det latinske Hoc est corpus meum fra Den eukaristiske bønn. Den folkelige overtakelse av slike uttrykk er for alltid preget av respekt, tross alt. Oppfatningen om at elementet som et uttrykk betegner eller gir navn til, er til stede der uttrykket nevnes, sitter dypt i folkesjelen.

Det svake mennesket

Det er i disse dager et halvt år siden jeg fortalte at jeg nylig hadde begynt å lese Salmenes Bok i Det Gamle Testamentet. Optimistisk fortalte jeg at jeg forsøkte å lese én salme pr. dag og å "ta igjen" det forsømte dersom det gikk en dag eller to uten at jeg fikk lest. På den måten hadde jeg som mål å lese hele Salmenes Bok to ganger før min konversjon kommende høst.
Som det svake mennesket jeg er, lettledet og med dårlig karakter, har min regelmessige bibellesingen raknet på veien. Jeg burde ha gjennomført første gangs lesning av de 150 bibelske salmene omtrent på denne tiden, men så langt har jeg ikke kommet. Lesingen har blitt for uregelmessig.
I går samlet jeg meg skikkelig og bevisst og satte meg til rette med den blå skinnbibelen fra 1978. Etter bokmerket - den hvite, fastmonterte tøystrimmelen av hvit kunstsilke - å dømme sto jeg foran Salme 117, den behagelig korte teksten på bare 2 vers. Dette må vel være Bibelens aller korteste kapittel, tror jeg. Jeg leste denne og fortsatte med 118. Dermed var det bare én eneste ting som gjensto i går kveld, nemlig å brette opp ermene billedlig talt og gi meg i kast med den enorme Salme 119. Med sine 176 vers er den Bibelens lengste kapittel, og jeg fikk på den måten tilegnet meg begge kvantitative ytterligheter på én og samme kveld.
Det ble en god stund, en riktig god stund. Så berikende var det å lese langsomt og konsentrert de mange sidene med gammeltestamentlig poesi at jeg knapt kan forstå hvorfor de gode forsettene fra i høst har fått smuldre opp slik tilfellet har vært.
I Salme 119 dukket det opp den ene kjente passasjen etter den annen. Høydepunkter fra min pietistiske ungdomstid steg opp fra de tynne papirbladene og ga meg tilbake det beste av stemningen fra bedehuset hjemme.
Det falt så naturlig å gjøre vers 16 til mitt denne kvelden: "Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke dine ord."

Å ha lest Salme 119 fortløpende i sin helhet er å ha passert en milepæl. Nå gjenstår kun 31 salmer, og så vil jeg være klar for å begynne forfra på Salme 1 igjen. Jeg tror jeg rekker det uten anstrengelse før konversjonen. Egentlig vet eller husker jeg ikke hvorfor akkurat det skal være en målsetting, men det er nå ingen ulempe om jeg klarer det. Dypest sett handler det om å overvinne lysten til å bruke tiden annerledes, på noe mindre konsentrert og høytidelig enn det som er naturlig når man gjør noe så uhørt alderdommelig som å sette seg under leselampen med Bibelen i fanget. Det gjør jo faktisk kvelden - eller lesestunden, uavhengig av når på døgnet den finner sted - til et høydepunkt i visdom og åndelig opplevelse.
Jeg vil i den anledning ikke unnlate å komme med enda et sitat fra gårsdagens lesning. Dette er hentet fra Salme 118, som jo inngikk i gårsdagens lesestund. De fleste av salmene er skrevet i jeg-form. Uavhengig av hvor annerledes min livssituasjon er fra den enkelte salmedikter, gir det ofte mening å se meg selv som denne jeg. Derfor ble jeg minnet om min fortid og om Herrens inngripen i min sjelelig sett omflakkende tilværelse da jeg kom til vers 12-14. Salme 118 har flere utsagn som beskriver Guds velsignelse, men for meg ble det disse linjene som ga størst mening. Uten at jeg på noen måte mistenker at bloggens lesere kan forbinde det samme som jeg med disse versene, vil jeg gå inn i denne helgen med denne symbolske beretningen, der konklusjonen er noe vi alle kan fryde oss over. God helg!

De var omkring meg som bier.
De sloknet som ild i tornekratt;
jeg holdt dem fra livet i Herrens navn.
De støtte meg hardt så jeg holdt på å falle,
men Herren kom meg til hjelp.
Herren er min kraft og min styrke,
og han er blitt min redning.

Utdrivelsen av Paradis

Den 21. november skrev jeg i innlegget "Ressurser i kjelleren" at jeg i et lager på skolen hadde kommet over en samling med gamle plansjer til bruk i det tidligere kristendomsfaget. Jeg la ut et foto av en av plansjene og beskrev det som møtet mellom Jesus og Pontius Pilatus der Pilatus uttaler "Ecce homo!" I dag fikk jeg bekreftet dette inntrykket: Plansjens tittel er ganske riktig "Jesus og Pilatus".
I formiddag rakk jeg å granske stativet med plansjene i skolens underetasje litt mer inngående og fant ut at det er over 50 plansjer med religionshistoriske motiver i samlingen. I tillegg kommer et enda større antall plansjer innen naturfag, geografi og historie. Plansjene som framstiller bibelhistorien, er datert 1906! Rettskrivingen i tittelen står i forhold til bildenes høye alder; man blir rent andektig ved å stå overfor så gamle undervisningsmidler.
Jeg lette meg fram til akkurat ett bestemt bilde i dag, og dette bringer jeg i form av et mobilfoto øverst i innlegget. Bildet har tittelen "Uddrivelsen af Paradiset", og ble nevnt i en av kommentarene bloggen fikk til forrige innlegg om disse gamle plansjene.
Vi ser Adam og Eva i forgrunnen, behørig kledd i dyreskinn. Innunder en stein til venstre kryper Slangen; den følger dem ut i verden utenfor Edens hage. Bak de to menneskene står en krets av høyreiste engler med symmetriske vinger og pastellfargene klær. Det er noe eventyrlig transparent over engleskikkelsene; man drømmer seg vekk og hensettes - som den verdslig blaserte mann jeg er - til alvescenene i filmen "Ringenes herre - ringens brorskap". Stående foran plansjen tok jeg meg i å se etter likhetstrekk mellom englene og Kate Blanchett, som spilte alv i den nevnte filmen.
Englene på bildet svever i lav høyde over bakken. Eva vrir hendene i fortvilelse og desperasjon, mens Adam ser seg bedende tilbake. Han bærer et langt redskap på ryggen; det kunne vært en spade, men ligner også et slikt brett som bakere tidligere brukte til å ta brød ut og inn av bakerovnen med. Eller det kan være en åre, hva han nå skal med den, langt der inne på land.
Bak englene er det et ordinært landskap, men det er lyst og mildt bak de høye englevesenene, et område man umiddelbart blir trukket mot. Det er virkelig uttrykksfullhet over bildet, og det burde vært studert inngående med 1. Mosebok for hånden, for her er det nok mye symbolikk.
Jeg gleder meg virkelig over å ha oppdaget skolens 103 år gamle plansjesamling! Det blir ikke siste gang at jeg beriker bloggen med utvalgte illustrasjoner derfra.

Ressurser i kjelleren

I går ettermiddag, rett før jeg skulle dra fra jobben, ble jeg vàr at lyset sto på i en krok innerst i korridoren i skolens underetasje. Jeg måtte bare begi meg innover for å slukke lyset; det var jo unødvendig å la det være lyst der inne hele helgen.
På veien passerte jeg en nisje i korridoren, en utsparing som blir brukt som lager. Der står blant annet flere stativer med pedagogiske plansjer som var et uunnværlig hjelpemiddel i skolen på 1950-, 60- og 70-tallet. Jeg stoppet opp litt, for det er flere år siden jeg kikket på plansjene; det har faktisk ikke skjedd siden vi flyttet dem over fra et gammelt skolebygg som ble revet sommeren 2001.

På et av stativene hang store bilder av husdyr, kornsorter, blomster og trær. På et annet hang mørke bilder av planetene i solsystemet, vannets kretsløp i naturen og forkastninger med et tverrsnitt av Randsfjorden som eksempel.

På det tredje stativet hang bilder fra bibelhistorien. Det var dette stativet som fenget min interesse i en slik grad at jeg holdt på å glemme å slukke lyset lenger inne i korridoren.

Under mitt bekjentskap med Den katolske kirke har jeg blitt mer og mer klar over hvor viktig det er for forståelsen av Bibelen og katekismen at selve læren - de hellige skrifter - ble skapt av tidsvitner. De som skrev ned det vi nå sitter og leser på tynt, gullkantet papir, hadde selv vært vitner til hendelsene, eller de hadde hørt historien av direkte vitner. De hadde selv snakket med Jesus, eller de kjente mange som hadde snakket med ham.

Dette sanntidsaspektet har jeg aldri tidligere reflektert over, og jeg tror faktisk at det skyldes at protestantiske kirker og teologer ikke forsøker å lære folk å se det på denne måten. Ord fra 2000 år tilbake får et annet innhold når vi tenker på at de som skrev ned ordene, hadde tidsvitner rundt seg som kunne overprøve dem og knipe dem i uetterrettelighet dersom de smurte for tjukt på. De som skrev, visste nok heller ikke at ordene ville bli stående som like viktige i en framtid på flere årtusener.

De fire adjektivene i setningen "én, hellig, katolsk og apostolisk kirke" viser til apostlenes tilstedeværelse som vitner, og at overleveringen kommer direkte fra dem. Dette aspektet har forsvunnet fra den forkynnertradisjonen som jeg vokste opp med; det er som om den har et digert tomrom på godt og vel et årtusen mellom kirkemøtet i Nikea år 325 og Luthers 95 teser i Wittenberg i 1517. I dette tomrommet forsvinner den apostoliske linjen som skaper slik helhet i Den katolske kirke, den direkte forbindelsen mellom Jesus sine samtidige og oss nålevende.

Denne oppdagelsen har gitt meg en ny interesse for den tiden evangeliene ble skrevet. Dette kunne jeg tenke meg å sette meg nærmere inn i, men jeg mangler tid og ork; historisk litteratur har dessverre aldri fenget meg. Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal makte å fordype meg i slikt som med ett har framstått som viktig.

I går ettermiddag sto jeg foran kilden til en rask og lettvint begynnelse: De bibelske plansjene i lagerrommet i skolens kjeller! Begeistret over de mulighetene som trådte fram for meg, tok jeg fram mobilen og knipset et bilde av den forreste plansjen. Bildet er gjengitt øverst i dette innlegget, sterkt preget av mangel på blitz og ellers sparsom belysning i en korridor uten vinduer.

Jeg tok meg ikke engang tid til å lese bildets tittel eller hvilken beretning det skal framstille. Dette er imidlertid ikke særlig vanskelig å skjønne: Vi ser en person i rød kappe med tornekrone på hodet og sammenbundne hender. Dette kan ikke være noen annen enn Jesus. En soldat med samme utrustning som i Albert Uderzo's strektegninger passer på fangen, så vi forstår raskt at vi har med romere å gjøre. Den samme Uderzo - skaperen av Asterix og Obelix - kunne også ha tegnet den hvitkledde figuren til venstre, som lener seg fram, peker på den rødkledde fangen og appellerer til den utydelige folkemengden nedenfor podiet i forgrunnen.

Plansjen er så livaktig at vi formelig hører massen i bakgrunnen og oppe på muren rope "Korsfest! Korsfest!"

Jeg er ganske sikker på at dette bildet framstiller hendelsen i Joh. 19,5: "Så kom Jesus ut, og han bar tornekronen og purpurkappen. Pilatus sier til dem: 'Se det mennesket!'"

Hendelsen er glimrende fanget inn av plakatkunstneren. Så snart jeg rekker det, skal jeg sjekke bildets tittel, men jeg vil tippe at den er Ecce homo.

Jeg lover flere beskrivelser av de gamle plansjene i skolens kjeller. Dette kan bli mer lærerikt enn noen hadde kunnet begripe; tenk, sommeren 2001 var vi en hårsbredd fra å kaste hele den gamle samlingen av begredelige plansjer på fyllinga. Det skulle tatt seg ut!

Bygningsfløyen til høyre rommer en pedagogisk skatt i underetasjen!

"I ei fin gammel bok..."

Åge Aleksandersen utga i 1986 albumet "Eldorado", som er avbildet ved siden av denne teksten. Albumet forelå opprinnelig på LP og kassett; CD-utgaven kom flere år senere.
I et av versene i tittellåten synger Åge med sin bunnløst ærlige og nakne røst disse ordene:

"I ei fin gammel bok står det skreve noen ord
gjør det gode søk fred
sky det onde
gjør du det da ska du finn
El dorado."

Plata og sangen ble lansert mens jeg ennå var en aktivt troende innen Den norske kirke. Det tiltalte meg derfor i aller høyeste grad at den gode Åge uttrykte seg på denne måten. Hele familien min har faktisk de aller beste minner av konserter med Åge Aleksandersen og Sambandet opp gjennom hele 1980-tallet. Vi bodde i Drammen i mer enn halvparten av av det tiåret, og Åge med band var faste gjester på friluftsscenen ved Marienlyst stadion under Drammensmessa i august hvert år. Min kone og jeg sto der seint på kvelden og digga musikken med eldstegutten sovende i barnevogna; etterhvert med to gutter sovende eller hoppende i hver sin vogn.
Da "Eldorado" kom i 1986, hadde vi flyttet fra Drammen før messa og konserten med Åge, men så fikk vi jo til gjengjeld Momarkedet nesten i nabolaget, og den årlige Åge-opplevelsen var sikret på ny, foran en enda større scene og ofte med NRK-kameraer rundt omkring.

I alle år når jeg har hørt denne låta, har jeg sett det som selvsagt at det nevnte verset henspiller på Bibelen - "ei fin gammel bok" - og at Åge gir en generell og nokså rund oppsummering av hele Bibelens budskap i de korte setningene "gjør det gode, søk fred, sky det onde..."
Tenk, i 23 år har jeg tatt dette verset for å være en ren Åge-skapning, en god og ordknapp spissformulering som er en menneskekjær rocker verdig. For noen dager siden oppdaget jeg imidlertid at Åge Aleksandersen nok var både mer spesifikk og mer bibelkyndig enn jeg noen sinne har tenkt over. Jeg satt en kveld og leste i Salmenes bok, slik jeg har skrevet at jeg driver med for tiden. Plutselig leste jeg et kort vers som minnet så slående om noe kjent og kjært, noe riktig gammelt og innarbeidet.
Assosiasjonens kilde steg snart opp i min bevissthet: Her var dette verset i "Eldorado" i klartekst, i originalversjon så å si! Salme 34 vers 15 lyder nemlig slik:

"Sky det onde, og gjør det gode! Søk fred, og jag etter den!"

Med en rytmisk omstabling av imperativene har Åge gjenskapt dette sentrale bibelordet, innarbeidet det med musikalsk perfeksjonisme i sin egen låt, men ikke et øyeblikk forsøkt å gjøre formuleringen til sin egen: Tro mot kilden har Åge klart tilkjennegitt at dette er et bibelsitat.
Jeg har tidligere fått en mildt humoristisk kommentar om at konvertitter finner katolske hint over alt når bare inntrykkene tilpasses litt. Derfor iler jeg til med å si at dette "funnet" av et eksplisitt bibelsitat hos Åge Aleksandersen overhodet ikke representerer noe tegn på spesielt katolske tilbøyeligheter. Det som jeg imidlertid mener å ha belegg for, er at rockeren Åge vet hva han driver med, og at han på ingen måte lefler med Bibelen når han først finner det på sin plass å bruke den. Det har gledet meg å finne en del av en ekte og klassisk Åge-tekst i Bibelen, og naturligvis var det i Salmenes bok, den religiøse lyrikkens mesterverk.
Nå som vi vet at dette verset står skrevet i Salmenes bok, kan vi jo i tillegg glede oss over at det oppsummerende preget som jeg leste ut av Åges tekst, faktisk ble skapt mange århundrer år før Jesus framsto med det samme budskapet. Bibelen er forunderlig.

Pi

Det siste bibelsitatet jeg har valgt ut blant skriftsteder som har voldt meg ulike former for trøbbel opp gjennom årene, er en bygningsbeskrivelse med en matematisk feil. Det er også verdt å merke seg at dette sitatet forekommer i så godt som likelydende form på 2 steder i Det gamle testamentet, nemlig i 1. Kongebok 7,23 og 2. Krønikebok 4,2. Her leser vi om hvordan Salomo bygde tempelet. Han bygde et basseng – ”det støpte hav” – i tilknytning til tempelet, og det er her vi leser følgende spesifikasjoner:

”Så laget han det støpte hav. Det var helt rundt og målte ti alen fra kant til kant. Høyden var fem alen, og det trengtes en snor på tretti alen for å nå rundt det.”

Det er snoren på 30 alen som er problemet. Vi vet at formelen for å regne ut sirkelens omkrets er 2pr. Ettersom det støpte hav var ”helt rundt”, kan vi benytte denne formelen. Når det målte 10 alen fra kant til kant, var altså radius 5 alen.
Regnestykket blir dermed: 2 x 3,14 x 5 = 31,40.
En snor på 30 alen var for kort! Den manglet 1,4 alen; likevel står det at en snor på denne lengden var hva som skulle til for å nå rundt ”havet”.
Dette er matematikk, og svaret Bibelen gir, er feil.
Jeg må innrømme at akkurat dette sitatet har vært til hygge og nytte når jeg har fått Jehovas Vitner på døra. Det har skjedd et par ganger, og samme sak foregikk begge gangene: De ble svar skyldig. De ble stående og måpe som fuglekasser; dette inngikk ikke i opplæringen.
Nå var dette opplyste mennesker som kjente til fenomenet p, og de så straks at regnestykket ikke stemte. Etter litt spake bortforklaringer ba de om å få sjekke saken og komme tilbake siden. Dette var i orden, sa jeg, uten at jeg gledet meg til å se dem igjen.
Et par uker senere dukket vitnene opp på trappa på ny og hadde et svar som jeg var grenseløst uinteressert i. Men de hadde funnet ut at p var en lite kjent størrelse på den tiden bibelteksten ble skrevet, og at p slett ikke representerer noe naturlig tall. Tvert imot er antallet desimaler ubegrenset; det kan oppgis simpelthen milliarder av desimaler om man regner ut 22/7 så nøyaktig som mulig.
Dermed var ikke feilen så veldig grov, mente de, når Bibelen oppgir 30 alen mens svaret er 31,4285714 osv; lengden på snoren kan uansett aldri oppgis helt nøyaktig.
Jeg gir dem så gjerne rett i dette. Det spiller ingen rolle overhodet; det støpte hav hadde den omkretsen som skulle til uansett hvor lang snor man målte med.
Nå er også dette skriftstedet spikret opp på min digitale vegg, og jeg gjør meg herved ferdig med det for godt.

Pikante detaljer

Alle illustrasjoner: Gustave Doré

Som jeg nevnte i går, finnes det i alt 5 bibelsteder som har voldt meg masse problematisk tenkning i alle år. De 5 sitatene og historiene de forteller, er representative for en rekke lignende beskrivelser.
Flere deler av Bibelen ble til i tider og omstendigheter som vi ikke har mulighet til å sammenligne oss med. Derfor virker disse beretningene så fjerne og uakseptable i vår situasjon. I gårsdagens innlegg tok jeg for meg historien om da kraftkaren Samson rev overende et hus der 3000 mennesker oppholdt seg, slik at han drepte flere ved sin død enn da han var i live.

I dag gjengir jeg ytterligere 3 utvalgte sitater for å vise at jeg definitivt kjenner til dem, og at jeg samtidig parkerer for all framtid mine frustrasjoner over at også dette faktisk inngår i Bibelen.

De 3 tekstene taler for seg selv. De er grusomme, ekstremt voldelige og detaljrike, og jeg ser det som en lettelse å spikre opp disse sitatene på den veggflaten som en blogg faktisk er, for så å la dem forbli uten flere kommentarer noen sinne fra min side.

Tekst 1: Dommernes bok 3,15-22

”Da ropte israelittene til Herren, og Herren lot en redningsmann stå fram iblant dem og berge dem. Det var Ehud, Geras sønn, av Benjamins ætt; han var keivhendt. Israelittene sendte ham en gang med gaver til Eglon, kongen i Moab. Ehud laget seg et tveegget sverd som var en alen langt, og spente det på seg under klærne, på høyre side. Så førte han gavene fram for Moab-kongen Eglon, som var en meget tykk mann. […]
Da Ehud kom inn til kongen, satt han alene i sin svale takstue. Ehud sa til ham: «Jeg har et ord til deg fra Gud.» Da reiste kongen seg opp fra stolen. I det samme rakte Ehud ut sin venstre arm, grep sverdet som han hadde på høyre side, og stakk det i livet på ham, så håndtaket fulgte bladet inn. Og fettet lukket seg omkring bladet, for han trakk ikke sverdet ut av livet på ham; det stakk ut på baksiden.”
- - - -

Tekst 2: Dommernes bok 5, 24-26

”Men Jael, kenitten Hebers hustru, skal være velsignet blant kvinner, framfor andre kvinner som bor i telt. Sisera bad om vann, men hun gav ham melk, hun kom med rømme i en prektig skål. Med den venstre hånden grep hun en teltplugg, i den høyre tok hun en hammer. Så slo hun til Sisera og knuste hans hode, gjennomboret og kløvde hans tinning.”

- - - -

Tekst 3: 2. Kong. 2,23-24

”Fra Jeriko drog profeten [Elisja] opp til Betel. Mens han var på veien, kom noen smågutter ut av byen. De gjorde narr av ham og ropte: «Kom deg vekk, din fleinskalle! Kom deg vekk, din fleinskalle!» Da snudde han seg, så på dem og forbannet dem i Herrens navn. Brått kom det to bjørner ut av skogen, og de rev i hjel førtito av barna.”

Samson

Illustrasjon: Gustave Doré.

I min ungdom leste jeg Bibelen i sin helhet. Det er ikke noe å være stolt av; de fleste i mitt miljø gjennomførte denne milepælen; det var en del av dannelsen og det minste man kunne yte for å gjøre predikantene fornøyde.
I de mange ukene og månedene jeg arbeidet meg gjennom Det gamle testamentet, kom jeg over beretninger som jeg reagerte på, fortellinger om grusomhet og vold i Guds navn. Voldsomhetene var ofte så overdimensjonerte at de knapt umulig forsvare den gode hensikt. Jeg fant det best å skyve slike avsnitt bakerst i min bevissthet og ikke ta dem fram i noen som helst sammenheng.
Senere, da jeg var blitt frafallen og fant glede i å avvise både gudstroen og Bibelen som det rene skjære sprøyt, var det nettopp disse redselsfulle avsnittene som var bekvemme å trekke fram. Enhver som ikke selv kjente innholdet i GT i detalj, ville la seg målløst fascinere og belære om redslene og horrorscenene blant Guds menn i oldtiden.
Min relativt nye situasjon som katolikk i 2009 har gjort at jeg igjen minnes at Bibelen ikke bare inneholder budskapet om frelse og evig salighet, men også de gamle historiene om hensynsløse drap. Fortsatt ønsker jeg ikke å forholde meg til disse beretningene; de færreste gjør vel det.
Jeg vil nå unne meg en siste kikk på skrekkhistoriene for å konstatere at jeg vet at de fins der. Jeg vil trekke fram én slik historie i dette innlegget, 3 historier i neste innlegg og en matematisk feil i innlegget deretter. Så skal jeg være ferdig med de beklagelige delene av Bibelens innhold.

Dagens fortelling står i Dommernes bok kapittel 16 og omhandler kraftkaren Samson, en kriger som var uovervinnelig i kampene mot erkefienden filistrene fordi han hadde overmenneskelige krefter.
Samson fikk en kjæreste som het Dalila, og filistrene betalte henne for å forsøke å lure Samson til å fortelle hemmeligheten om sin store styrke. Omtrent som i et eventyr lokker Dalila ham til å fortelle hemmeligheten 3 ganger, og han lyver hver gang. Den fjerde gangen derimot, forteller han sannheten, nemlig at styrken ligger i håret hans. Dersom han blir raket på hodet, forsvinner styrken.
Om natten ble hodet hans raket, og han ble tatt til fanget og blindet av filistrene. Dette var verdt en feiring, så filistrene laget et stort gjestebud. De fikk hentet fram Samson fra fangehullet slik at alle kunne se at han var gjort hjelpeløs der han sto oppstilt mellom to søyler. Derfra ender historien slik med Bibelens egne ord:

"Huset var fullt av menn og kvinner, og alle filisterfyrstene var der. På taket var det omtrent tre tusen menn og kvinner som så på at de holdt moro med Samson. Da ropte Samson til Herren og sa: «Herre Gud, kom meg i hu og gi meg styrke bare denne ene gangen, så jeg kan hevne meg på filisterne for ett av øynene mine.» Så tok han tak omkring de to midtsøylene som huset hvilte på, den ene med høyre arm og den andre med venstre. Han trykket dem inn til seg og sa: «La meg dø sammen med filisterne!» Så tok han i av all kraft, og huset styrtet sammen over fyrstene og over hele folket som var der. Slik drepte Samson flere ved sin død enn han hadde drept i sin levetid." (Dom. 16,27-30)

Jeg har ofte tenkt, kanskje på bespottelig vis, men likevel: Endte Samson sine dager som historiens første selvmordsbomber? Og med Guds hjelp? Er det mulig i våre dager å forstå fortellingen på noen som helst annen måte?
Jeg vet ikke, og jeg bryr meg ikke om det. Samson omkom, dro med seg flere i døden enn noen sinne tidligere, og vekk var han!

Salmenes bok

Her en dag slo det meg at alle bloggene som skrives av erklærte katolikker, befatter seg i liten grad om Bibelen og bibelske tekster. Det er kanskje fr. Arnfinn Haram som oftest benytter Bibelen i forbindelse med bloggtekstene sine. Dessuten er bloggeren Oremus flittig i bruk av skriftsteder på bloggen Rosenkransen. Det kan være mange årsaker til at det er blitt slik; dels har trolig de nevnte bloggerne valgt å gi mange av innleggene preg av andakter og små meditasjoner, dels har alle vi andre så utrolig mye annet å skrive om både av hverdagshendelser og av referanser til historisk og teologisk faglitteratur.
Jeg vil derfor skrive litt om bibellesing i dag. Det slo meg nemlig for noen få uker siden at lesingen av den såkalte gradualesalmen med omkved mellom første og annen tekstlesing i den katolske messen jo er lite annet enn utdrag fra Salmenes Bok i Det gamle testamentet. Jeg husket fra min fjerne fortid at Bibelens salmer er stor, poetisk litteratur, oppbyggelig og lærerik, vakker og from.
I tillegg fikk jeg på samme tid en forsterkning av betydningen Salmenes Bok har og har hatt for den menige katolikk. Tidlig i høst leste jeg en hel del om rosenkransen og dens opprinnelse. Det viser seg faktisk at rosenkransen i sin tid erstattet lesing av Salmenes Bok, dels fordi uskolerte munker og folk flest i middelalderen knapt kunne lese, hadde dårlig tilgang på bibelsk lesestoff, og i hvert fall ikke på latin, som ennå var det eneste vesteuropeiske språket Bibelen var oversatt til. Rosenkransen ble opprinnelig bedt 3 ganger slik at man ba Hill deg, Maria 150 ganger - én gang for hver salme i Bibelen.
Gunnar Wicklund-Hansen har fortalt historikken på denne måten:


"Tidlig ble det vanlig blant de kristne (særlig munkene) å be Bibelens salmer, og tallet 150 for rosenkransen stammer nok fra de 150 Salmer. Som botsbønner og ved begravelser kunne munkene be grupper av salmer, vanligvis 10 eller 50 (i rosenkransen én dekade eller én gjennomgang av kransen). Vanlige folk hadde ikke tilgang til bibelhåndskrifter, og de kunne etter hvert heller ikke forstå latin. Da erstattet de salmene med Fader vår, og etter hvert også med Hill deg, Maria. Det var et behov for å telle bønnene, og tellekjeder kom inn i bildet, antagelig fra islam."
(Fra artikkelen "Rosenkransen" på katolsk.no.)


Inspirert både av denne historikken, av mitt generelt store utbytte av å be rosenkransen, og av det faste innslaget med gradualesalme og omkved i messen, begynte jeg så å lese Salmenes Bok for et par uker siden. Jeg prøver å lese 2 salmer hver kveld, men glemmer det ofte og leser i stedet 3 eller 4 av gangen når jeg husker å lese.
Det var faktisk en liten overvinnelse å ta fram den skinninnbundne bibelutgaven fra 1978; jeg husker ikke lenger ved hvilken anledning jeg fikk den, men det kan ha vært en julegave. I et lite blaff husket jeg derimot det indremisjonske åket som daglig bibellesning var for meg da jeg var i slutten av tenårene. Minnet om den dårlige samvittigheten som gnaget for hver dag jeg hadde forsømt å lese i Bibelen, fòr gjennom bevisstheten et øyeblikk, men jeg ristet minnet av meg og bestemte meg for å gjøre lesingen til en positiv vane denne gangen, ingen plikt, men en lystbetont leseopplevelse. Derfor har jeg ikke hatt noen kvaler eller bekymring de dagene jeg har glemt hele greia.
Til nå har jeg lest litt mer enn de 20 første salmene. Dette er vakkert, uendelig poetisk og styrkende. Jeg klarer ennå ikke å gå inn i bakgrunnen for salmene, hva som var situasjonen for kong David da (eller hvis) han skrev den enkelte salmen, og hvilken del av Israels historie de refererer til. Derimot ser jeg tekstene som beskrivelse av dikterens forhold til Gud.
Det er dette som gjør disse diktene så oppbyggelige. Jeg fryder meg over hver eneste linje. Det er spesielt godt å lese den norske utgaven fra 1978, for der er all poetisk litteratur - ikke bare Salmenes Bok - skrevet i den opprinnelige verseformen men ulik lengde på linjene. På den måten er det lett å lese tekstene som dikt og ikke som prosa.
Selv om min relativt nystartede bibellesning viser seg å være noe uregelmessig, er den likevel lystbetont og givende. Jeg har derfor som mål å lese hele Salmenes Bok 2 ganger før min konvertering neste høst. På den måten vil jeg kanskje begynne å gjenkjenne enkelte av salmene som benyttes til lesing i messen.
Dette er tidløs diktning, full av visdom og fromhet, skrevet i inderlig kjærlighet og takknemlighet til Gud. Det inngir trygghet og styrke å vite at disse tekstene ble skrevet for mer enn 2500 år siden av mennesker som satte sin lit til en gud de ikke kunne se. Å tro på deres måte burde ikke være vanskeligere nå enn den gangen, for folk er folk. Dessuten: Hvis vi sliter med å tro på den samme måten, er i hvert fall Salmenes Bok en kilde til kolossal hjelp.
Jeg siterer med største glede det fineste verset jeg har kommet over hittil, Salme 18,31:

"Guds vei er fullkommen,
Herrens ord er rent.
Han er et skjold for alle
som tar sin tilflukt til ham."


Bildet: Min svenskfødte mormors bibelutgave fra 1891, gitt henne til konfirmasjonen i Tanums kyrka 25. juni 1911.