Erkjennelser

Å leve som troende katolikk er å vite seg sett.
Med våre korstegn og blikk mot det høye, våre krusifikser og medaljonger, våre helgenbilder og rosenkranser vet vi at vi bærer og utfører synlige kjennetegn. Katolske idrettsutøvere, uansett nasjonalitet, lar seg bli sett som katolikker når de gjør korstegnet idet de gir seg i kast med arenaens utfordringer. Tilskuerne ser det fra tribunen eller TV-skjermen og gjenkjenner signalet i undring eller respekt.

Å leve som troende katolikk er å vite seg sett av noen i himmelen.
Målet med våre synlige trosuttrykk er ikke å bli identifisert og kategorisert av medmennesker og ukjente tilskuere, men å uttrykke ønsket om å bli sett fra det høye. Katolske yrkessjåfører har ofte et krusifiks eller en rosenkrans hengende fra bakspeilet, og i nøkkelringen henger kanskje en medaljong med St. Christopher. Med slike ordløse, statiske uttrykksmidler viser den troende et behov for å bli sett og tatt vare på av noen med overordnet kontroll, av en skytshelgen, av Maria Guds Mor eller av Den allmektige Gud selv.

Å leve som troende katolikk er å vite seg sett av noen i himmelen som vil en vel.
Våre religiøse bevegelser og våre symboler har til hensikt å be om velsignelse, beskyttelse og miskunn til enhver tid og i enhver situasjon, især når omstendighetene blir særs krevende eller risikable. På en katolikks kontor finner man ofte et krusifiks eller et bilde av nåværende eller forrige pave. Slike billedsymboler viser at kontorets bruker mener seg avhengig av visdom og ledelse fra krefter som vil alle menneskers beste.

Å leve som troende katolikk er å kunne gjøre bruk av Kirkens sakramenter for å få tilgivelse for synd, feilgrep og svik mot den himmelske ledelse.
Kirken rommer med sine sakramenter alle uttrykk for Guds nåde overfor hvert enkelt menneske. Bønn om nåde kan ikke så lett uttrykkes med bevegelser i hverdagen eller med bilder og symboler i kjøretøy og arbeidsrom. Inne i kirkerommet derimot, faller den troende katolikk på kne, og her uttrykkes rent fysisk den ydmykhet, syndserkjennelse og takknemlighet som budskapet om nåden naturlig utløser. Dette er en sak mellom den enkelte troende og Gud selv og trenger ikke tas med ut i alles påsyn. Til gjengjeld tenner vi et lys eller flere i et ønske om de helliges forbønn for oss selv, for våre kjære og for vår neste.

Forenklet uttrykt på denne måten blir det så logisk, så godt og så kjærlighetsfullt, et trosliv omgitt av de helliges daglige medvirkning og Kirkens nådeforvaltning.
Dette er en oppsummering av hvor langt - eller kort! - jeg har nådd i min katolske forståelse.

Gloria Patri et Filio et Spiritui Sancto.
Sicut erat in principio, et nunc et semper et in sæcula sæculorum.

Svart katt over veien

Sosiologen Erving Goffman har en gang skrevet en artikkel med tittelen "The Neglected Situation". I artikkelen beskriver han metoder for å tolke folks ikke-språklige signaler i form av uvilkårlige, ufrivillige eller ubevisste bevegelser. Artikkelen gjør et poeng ut av pussige atferdsformer hos folk flest, fra å rette på håret når man blir usikker til hvor man fester blikket i et brøkdels sekund mens man leter etter rett svar på et uventet spørsmål.
Jeg har kommet i tanker om denne artikkelen mens jeg har prøvd å finne ut hvordan katolikker på best mulig måte kan signalisere emosjoner ledsaget av språklige uttrykk som "takk og pris!", "gudskjelov", "bank i bordet" eller "svart katt over veien". Nordmenn flest uttrykker lettelse med de to førstnevnte uttrykkene, vanligvis uten noen standardiserte gester i tillegg til ordene. I slike sammenhenger er det vi ser folk i katolske land gjøre korstegnet og rette blikket opp mot himmelen. Disse bevegelsene utføres på mindre enn ett sekund, og hvis det vi har sett på film er troverdig, er bevegelsene helt automatisert og inngår sammen med ordene i det helhetlige uttrykket for glede og lettelse.
Jeg er her på jakt etter naturlige atferdsformer i katolske kulturer, standardiserte uttrykk av religiøs karakter. Vi vet alle hvordan vi utfører korstegnet på ulike steder i messens liturgi eller ved ulike situasjoner i selve kirkerommet. Korstegnet benyttes også som innledning og avslutning av bønn, har pateren i min katolske menighet forklart.
Det vil med sikkerhet virke påfallende blant ikke-katolske nordmenn å gjøre korstegnet samtidig med uttrykk som "takk og pris". Men hva med de to andre uttrykkene jeg nevnte ovenfor? De er definitivt farget av overtro og er slik sett uten kristelig innhold. For mange er det både naturlig og nødvendig å banke på nærmeste trevirke når man konstaterer at sykdom, ulykke eller andre negative omstendigheter har uteblitt. "Bank i bordet" er faktisk et hedensk uttrykk, og jo mer presserende man opplever behovet for å banke, jo mer engstelse viser man for at onde makter skal oppfatte at man hittil er blitt spart for farer som truer.
Ville ikke korstegnet være et vel så godt bevegelsesmønster i slike situasjoner? Med korstegnet som fysisk uttrykk for "bank i bordet" oppnår man å vise ekte uro over alt ondt som kan inntreffe, men samtidig viser man at man setter sin lit til at den treenige Gud og ikke de onde maktene vil sørge for vern og beskyttelse. Dette er kanskje en påfallende atferd i alminnelige, sosiale settinger her til lands, men klart og forståelig. Dessuten tror jeg at de fleste nordmenn finner det langt mer respektabelt å vise en kristelig reaksjon med korsets tegn enn å vise hedenskap gjennom å slå knoken mot møbler og bygningsdeler.
På samme måten er det enkelte som har behov for å spytte tre ganger over skulderen når de ser en svart katt krysse veien. Ofte er det upraktisk å spytte i bokstavelig forstand; befinner man seg inne i en bil, unnlater man nok å utføre spyttingen rent konkret. Imidlertid er det mer enn nok å konstatere verbalt at den svarte katten er observert. Det er nettopp her jeg har funnet Erving Goffmans artikkel relevant: Tenk deg en situasjon i en bil med 3-4 personer inni. En svart katt løper over veien foran bilen, og en av personene setter ord på hendelsen: "Svart katt over veien!" Dermed er formularet uttalt, og i et taust halvsekund synker faktumet inn hos alle i bilen. Kanskje er det ingen som kommenterer hendelsen ytterligere, og som sagt er det ingen som spytter, men alle har hatt et øyeblikk til rådighet for å forholde seg til katten enten som en uskyldig tilfeldighet eller som et ondt varsel.
Hva gjør man? Har man frimodighet nok i den sosiale settingen, kan man som katolikk gjøre korsets tegn i all enkelhet og dermed anse episoden for avsluttet og overlatt i de tryggeste hender.
Disse funderingene har jeg gjort fordi jeg mangler erfaring som katolikk, og jeg mangler framfor alt erfaring fra omgang med katolikker. Hva er naturlig? Det er kanskje helt overlatt til den enkeltes vurdering og samvittighet? Bør man unngå å opptre påfallende og underlig i slike situasjoner som er nevnt ovenfor? Kan korstegnet virke påtrengende? I så fall er det nok riktig å unngå å bruke det. Men kan korstegnet brukes for ofte i hverdagen? Neppe.
Jeg er meget klar over at vi nordboere er fattige på alt som har med gestikulasjon å gjøre i forhold til folk lenger sør i Europa. Derfor virker korstegnet sikkert langt mer OK rent sosialt i Italia og Spania enn her - det glir inn blant alle andre personlige og institusjonaliserte håndbevegelser. Samtidig har tegnet en betydning som er godt kjent også her til lands. Derfor er det for min del bryet verdt å vurdere bruk av denne bevegelsen i sammenhenger også utenfor messen og kirkerommet. Ja, kanskje er det nettopp muligheten til å kunne uttrykke seg bortenfor ordenes virkeområde som gjør det så trygt og tiltalende å være katolikk.
Dette er min oppfatning nå, et års tid etter at jeg begynte å frekventere den katolske kirken på mitt hjemsted. Jeg ønsker meg noen kommentarer til disse funderingene, både fra erfarne katolikker og fra andre søkende ferskinger som meg selv. Det er ellers så sparsomt med referanserammer for katolisisme på norsk.

Messe i St. Paul

Som jeg nevnte i innlegget forrige mandag, var jeg på messe i St. Paul kirke i Bergen sist søndag, 9. august. Dette var dagen etter bryllupet i Skjold kirke, som jeg fortalte om i går.
Det er alltid spennende å oppleve messe i en annen kirke enn den hvor jeg vanligvis er til stede. Likhetene er slående og trygge, men likevel finnes små, lokale variasjoner som gjør det hele interessant og lærerikt.
Først og fremst ble jeg imponert over hvor mange mennesker som trengte seg sammen inne i den ganske store kirken. Det må ha vært over 200 mennesker, kanskje 250, i menigheten denne søndagen. Dette i seg gjorde et sterkt inntrykk.
Messen ble ledet av en prest med utenlandsk opprinnelse; jeg har forgjeves søkt på St. Pauls egne nettsider for å finne ut hvem han er. Han gjennomførte messen stødig og trygt. Evangelieteksten og prekenen ble imidlertid framført av en person som må ha vært ingen ringere enn diakon Gunnar Wicklund-Hansen, et kjent navn innen mye av den katolske litteraturen som er skrevet på eller oversatt til norsk. Det griper meg alltid å se hvordan Kirkens menn håndterer bibeltekstene og liturgien med større kjærlighet jo eldre de er.
Til gjengjeld har det også slått meg at musikken i de katolske kirkene ikke har særlig høy prioritet. Sangen er viktig, men orgelmusikken er ofte ikke mye å skryte av. Orgelmusikken i denne messen virket noe pregløs, bestående hovedsakelig av akkorder uten melodiføring. Det var 3 eller 4 forsangere på galleriet, og takket være dem var det mulig å forstå når sangen skulle starte og i hvilket tempo. Jeg beklager hvis jeg fornærmer eller sårer noen, men jeg hører det litt for godt hvis musikken ikke holder mål, og dette forstyrrer meg.
Det var ellers riktig lærerikt å observere detaljforskjeller i menighetsmedlemmenes bevegelser under messen. Ved siden av meg på benken hadde jeg både en engelskspråklig kvinne, en vietnamesisk mor med et barn og et par spanskspråklige kvinner. Selv måten å gjøre korstegnet på var litt ulik hos de fire damene, og noen gjorde korsets tegn oftere enn de andre. Slik framkommer variasjoner i de lokale tradisjonene i Kirken, og det gleder meg å se at alle varianter er akseptable fordi de åpenbart faller naturlig for den enkelte.
Svineinfluensaen kan også angripe katolikker. Derfor ble det under kunngjøringene oppfordret til ikke å håndhilse på hverandre under fredshilsenen. Denne oppfordringen ble i liten grad tatt til følge. Kanskje sitter vanen så dypt hos folk at det ikke virket naturlig å nøye seg med øyekontakt, et smil og et nikk, og kanskje var det mange som ikke helt forsto oppfordringen rent språklig. Alle jeg så, håndhilste som vanlig, og jeg for min del er ikke blitt syk ennå... Det står likevel respekt av at Kirken tar ansvar og viser vilje til pragmatisk endring av liturgisk praksis i disse pandemitider.
Med til messen hadde jeg med en unggutt på 16 år fra musikkorpset jeg skrev om i går. Han er oppvakt og særdeles vitebegjærlig og er blant de få på sin alder som tør å framstå som kristen. Da han hørte at jeg hadde til hensikt å overvære katolsk messe under vårt opphold i Bergen, nesten tigget han om å få være med. Jeg klarerte dette med hans mor, og vi gikk sammen til St. Paul. Han hadde en stor opplevelse, forsto jeg, og han tok inn over seg alle forskjellene fra gudstjenestene han er vant til i Den norske kirke. Det førte til en rekke megetsigende spørsmål fra ham etter messen, og for første gang fikk jeg en liten følelse av å være en erfaren katolikk. Det gjorde meg godt!

Korstegnets kraft

Dikteren Rainis (eg. Jānis Pliekšāns, 1865-1929) troner i granitt ved enden av Esplanaden, en stor åpen plass i Riga. Bak dikteren er det et lite parkområde med gruslagte stier for gående og syklende. Mange tar snarveien gjennom parken på vei til og fra de mange gatene som omkranser parken.
Sist lørdag ettermiddag vandret jeg med mitt reisefølge forbi den enorme statuen av Rainis og inn på de skyggefulle gangstiene bak statuens rygg. Plutselig fikk vi øye på et par unggutter på en av stiene. De var i slutten av tenårene og var ikke i parken for å gå tur. Derimot forberedte den ene av guttene seg på en styrkeoppvisning. Den andre satt på huk for å overvåke de tekniske sidene ved øvelsen.
Den av guttene som åpenbart skulle gjøre et stunt, gjorde noen spretne hopp for liksom å prøve ut underlaget. Grusgangen ga ingenting gratis, og han måtte virkelig bruke beinmusklene for å oppnå noen nevneverdig høyde. Det tredje hoppet så lovende ut. Den andre gutten sekunderte og ga klarsignal.
Endelig gjorde hopperen seg klar. Han bøyde knærne og spente lår og legger. Armene holdt han litt ut fra kroppen. Uten å slippe denne utgangsposisjonen førte han høyre hånd opp til pannen og gjorde korsets tegn på ortodoks vis, ved å tegne den vannrette bjelken i korset fra høyre mot venstre.
Deretter bare hoppet han høyt opp, snurret baklengs i lufta og landet mykt med tærne først slik at han måtte ta seg for med hendene for ikke å falle framover. Det hele var en aldeles imponerende oppvisning!
Først og fremst var jeg himmelfallen over at denne latviske eller muligens russiske unggutten, i påsyn av en jevnaldrende kamerat, fant det rett og nødvendig å gjøre korsets tegn over seg selv før han utførte den nokså risikable øvelsen. Deretter slo han faktisk baklengs salto uten tilløp, på fast underlag og med nesten full rotering. Tenk hvor mange sjanser han hadde til å falle ned med andre kroppsdeler enn føttene først! Bare tanken får de fleste av oss til å avstå fra slike sprang. Han våget derimot, og han har kanskje som mål i nær framtid å utføre saltomortalen feilfritt.
Det var korsets tegn og troen på at det gir beskyttelse som fikk ham til å satse alt for å klare det uten skader. Han utførte det ortodokse korstegnet med samme tiltro som vi ser hos katolikker på fotballbanen eller i slalombakken. Med den synlige bønnen som korstegnet er, viste den unge gutten både at han hadde tiltro til bønnens virkning og at han hadde mot til å vise denne tiltroen overfor sin kamerat og oss som var forbipasserende.
Og han kom ned på bakken uskadd.

Stabat Mater Dolorosa

Bildet er en fac simile fra Katolsk Salmebok.

I går skrev jeg om korsveiandakten under messen i min lokale, katolske kirke. Jeg skrev at hele det spesielle, dramalignende ritualet gjorde inntrykk på meg, især på grunn av den vakre salmen som menigheten sang et vers av ved hver av de 14 stasjonene på korsveivandringen.

I en kommentar til gårsdagens tekst skrev IHa at det kan ha vært middelaldersalmen "Stabat Mater dolorosa" som ble sunget under korsveivandringen. Det viser seg å stemme! Tusen takk til IHa for presis kommentar! Kanskje ingen bragd å gjette dette for en som er vant med sang, salmer og bønner i Den katolske kirke, men jeg er jo ikke så husvarm ennå. Alt jeg opplever i kirken, er nytt for meg.
Jovisst var det "Stabat Mater"! På vei fra jobben i dag stakk jeg innom kirken, fant et eksemplar av arket med tekstene som ble benyttet under korsveivandringen, tok med meg en salmebok fra hyllen ute i gangen og satte meg i en av benkene og begynte å lete.
På veien inn gjorde jeg naturligvis alle bevegelser man skal når man som katolikk går inn i kirken. Det tilførte meg noe godt og trygt å gjøre dette som en frivillig og naturlig handling, uten et eneste menneske til å kontrollere at jeg gjorde slik jeg skulle.
Men som alle kan se av det scannede notebildet over denne teksten, er faktisk melodien å finne på nr. 470 i "Lov Herren. Katolsk salmebok" fra 2000. På nr. 469 står melodien oppført med middelaldernoter (4 linjer i stedet for 5) og hele teksten på latin. Nr. 470 inneholder kun den gregorianske melodien nedtegnet i moderne noter, mens nr 471 viser en flerstemt melodi fra 1600-tallet og hele teksten på nynorsk.
Vi sang på bokmål i min lokale kirke i går; det passer best her hos oss. I tillegg kan jeg som musikklærer opplyse at vi sang melodien i 6/8-takt. Notene ovenfor består jo bare av "notehoder" uten hals. Når vi sang i 6/8-takt, skulle altså annenhver note vært en åttedelsnote, og sangen bølget av gårde i rytmen lang-kort, lang-kort.
Igår hadde vi også organist til å akkompagnere sangen. Det gjorde det hele ekstra fint og lett å følge med.

Det er svært lenge siden jeg støtte på teksten "Stabat Mater" for første gang. Det skjedde ved en tilfeldighet en gang jeg var i en platebutikk rundt 1979. I en hylle med plater (LPer den gangen!) til sterkt nedsatt pris fant jeg en innspilling av "Stabat Mater" med musikk av Giovanni Battista Pergolesi (1710-36). Innspillingen var gjort i 1977 med Ganddal Pikekor fra Sandnes, dirigert av Audun Vagle.
Det ble ei plate som fikk surre og gå til stiften nesten hadde gravd seg tvers gjennom vinylen. Etter en tid fikk jeg tak i et hefte med komplette noter til den varierte sangsyklusen, og jeg besøkte konserter der verket ble framført. Våren 1980 opplevde jeg til og med å høre verket framført i Tempelplassens kirke i Helsinki, med verdensberømte Taru Valjakka som en av solistene.
Selv spilte jeg verket som en del av mine egne hjemmeøvelser, akkompagnementet på piano og solostemmene på tverrfløyte. Pergolesis "Stabat Mater" var en del av mitt hjem gjennom hele 1980-tallet.
Og i går møtte jeg altså teksten igjen, uten å skjønne det, i den lokale, katolske kirken her hvor jeg bor, med en lett modernisert greogoriansk melodi akkompagnert av en ung vietnamesisk dame på elektronisk orgel.
Livet er vel mangfoldig og uberegnelig - og ubeskrivelig vakkert!

Identitet

Som godt voksen mann med varierte erfaringer og mange innholdsrike år bak meg opplever jeg iblant at bordet fanger. Ord jeg har sagt og ment, ytringer framført med overbevisning og styrke, kommer tilbake som kråkeflokker om vinteren når jeg har gått noen runder i livets vindeltrapp. Da må jeg innse at det jeg mente i en fjern tid og forgangen tilstand, ikke gjelder lenger. Jeg må kaste kortene og forlange omstokk.
I de siste ukene har jeg forsøkt å holde nede en slik kråkeflokk som har flakset omkring og forsøkt å presse seg inn på arenaen. Nå slipper jeg den løs:
I mange, mange år har jeg betraktet det som stakkarslig, kjedelig og stigmatiserende å velge å framstå som "kristen" i norsk sammenheng. Her i landet har vi jo den forunderlige merkelappen "personlig kristen", som om det er mulig å være kristen på andre måter enn den rent personlige.
Når jeg nå er vei til å bli katolikk - ja, kanskje kan jeg allerede si at jeg er det! - er jeg samtidig i ferd med å ikle meg den universelle betegnelsen "kristen". Jeg risikerer å bli satt i bås med de konturløse, lusekoftekledde mennene som følger sine koner til bedehuset på søndagskveldene; de blåøyde, alltid smilende ungdommene som tror de vet noe om livet etter å ha blitt "frelst" som 19-åring; den pertentlige, kvinnelige kollegaen som aldri kjøper lodd i vinlotteriet på jobben; den vennlige og gjennompålitelige håndverkeren som sier "æsj!" i stedet for "faen!" når han bommer med hammeren mens han utfører en jobb som han selvsagt skal betale skatt for.
Jeg grøsser, ikke over å dele merkelapp med disse menneskene som jeg oppfatter som uinteressante, men over å bli tatt for å være som dem.
Det er faktisk av en viss betydning for meg å fortsette som før. Jeg er meg, kjent av omgivelsene som en mann med de-og-de interessene, de-og-de kunnskapene, den-og-den erfaringsbakgrunnen, slik-og-slik atferdsmønster. Dette må jeg kunne forsette med og likevel trives med å gå regelmessig til messe, oppsøke kirken på hverdager for å tenne et lys, hilse blidt på polakker og vietnamesere jeg normalt ikke skulle kjenne, og bære et lite krusifiks i kjede rundt halsen.
Er det dette jeg vil? Ja, det er det!
Fra min ungdomstid husker jeg med gru hvordan lokalmiljøet forventet at de "kristne" skulle oppføre seg, og ikke minst hvordan en omvendelse skulle kunne sees fra første dag ved at personer endret sin atferd og sine interesser over natta.
Jeg kjente en gang en unggutt som kvittet seg med en samling på flere hundre LP-plater med rockemusikk fordi han var blitt omvendt, "frelst", "kristen", på et bedehus drevet av den daværende Indremisjonen. En annen ung mann ga opp en lysende fotballkarriere med fast plass på U21-landslaget fordi han mente at Jesus forlangte det.
Allerede den gangen - det må ha vært tidlig på 1970-tallet - klarte jeg ikke å se en eneste fornuftig begrunnelse for den slags offer, og den dag i dag ser jeg slike personlige symbolhandlinger som meningsløse og bortkastede. Et utslag av pietistisk kristendom, et særnorsk fenomen som fremdeles preger folks forventninger til dem som tilhører den store gruppen "kristne".
Der passer ikke jeg inn, ikke i den særnorske oppfatningen av begrepet.
Derimot fryder jeg meg over å se søramerikanske fotballspillere gjøre korstegnet når de blir satt inn i kampens 86. minutt for å redde laget sitt i en norsk seriekamp. De er også "kristne".
Jeg vet med meg selv at det viktige for meg ved eventuelt å konvertere til Den katolske kirke, er ikke å bli eller framstå som "kristen". Det viktige er å være katolikk. Dette blir en del av min identitet. Hvis folk spør meg om religiøse forhold, vil jeg betone "katolikk", ikke "kristen". Dette er nødvendig i Norge for ikke å gi inntrykk av å være noe helt annet enn en gemén pietist. Dessuten deler jeg oppfatningen jeg har lest i bloggen "Katolsk i hodet" om at det å fortelle folk at man er katolikk i et protestantisk samfunn er en nyttig og effektfull "Conversation piece", en kontaktåpner, en kilde til både provokasjon og fascinasjon blant medmennesker.
Uansett hva jeg legger vekt på, kommer jeg ikke utenom at det å være katolikk tilfører min identitet noe nytt både utad og innad, og det det tilfører, er positivt i mine egne øyne.

1 131 000 000

Om ca to timer sitter jeg i samtale med min lokale pater for å finne ut om det å bli katolikk virkelig er noe for meg, og i så fall hvordan det kan skje fra nå av og framover.
Mine inntrykk fra denne umåtelig viktige samtalen vil bli verbalisert i et nytt blogginnlegg senere i dag.
Akkurat nå, i påvente av samtalen, er det to ytterligheter innenfor katolisismen som gir meg tvil, undring og forvirring.

På den ene siden har vi synsmåter som i går kom til uttrykk i bloggeren minutz3 sin kommentar til min tekst om Torgny Lindgrens trilogi "Nåden har ingen lag". Minutz3 hadde hengt seg opp i en skildring på noen få linjer i boken "Hummelhonung" som innebar "självbefläckelse utförd av en annan person." Den korte og gledesløse episoden det siktes til, har fått minuz3 til ikke å ville lese en eneste bok mer av Torgny Lindgren.
("Selvbesmittelse" kan forøvrig umulig utføres av en annen person, såvidt jeg forstår. I slike tilfeller har handlingen andre og langt mer positivt ladede navn.)
Inntil i går trodde jeg slike holdninger var forbeholdt ene og alene den norske, pietistiske indremisjonsbevegelsen, de lavkirkelige protestantene på bygdene i Norge, især på Sør- og Vestlandet. Den forestående samtalen med min pater vil forhåpentligvis kaste lys over forekomsten av puritanisme i katolske miljøer. Hvis gårsdagens kommentar fra minutz3 er representativ, tror jeg ikke Den katolske kirke er rett sted for meg, etter et over 50 år langt liv med rike erfaringer og inntrykk fra de forskjelligste kulturer og miljøer.

På den den andre siden av omstendigheter som river meg i to motsatte retninger nå i formiddag, er et tall fra en verdensstatistikk. Tallet er 1 131 000 000 - én milliard ett hundre og trettién millioner.
Tallet angir antall katolikker på verdensbasis i 2006.
Én komma én milliard - det er en formidabel menneskeskare. Samtlige ønsker å tilhøre Pavens kirke, de ønsker å bøye kne i de samme helligdommene og å gjøre korsets tegn in nomine Patris et Filii et Spiritu sancti.
En milliard mennesker kan ikke ta feil - kan de vel?
En milliard mennesker vil ikke foretrekke å leve med et gudsforhold de ikke er fornøyde med -vil de vel?
En milliard mennesker går ikke motvillig til messe - gjør de vel?
Jeg vet at svarene ikke kan gis med et ja eller nei her og nå. Jeg vet at svarene vil vokse fram i tiden som kommer, og det starter med min forestående prat på det katolske prestekontoret klokka 12 i dag, 19. februar.

De tre korstegn

I forrige tekst skrev jeg om Bibelen som den viktigste kilden til katolsk tro. I messen står tekstlesingen sentralt. Det leses oftest 3 tekster. Første og annen lesning kan foretas av en menighetsarbeider eller frivillig som ikke er prest, og menigheten sitter mens disse to tekstene leses. De er hentet fra Det gamle testamentet og fra de delene av Det nye testamentet som ikke er evangelier.
Annen lesning har ofte form av en veksellesning mellom tekstleseren og menigheten, der menigheten gjentar et av versene fra teksten mellom de øvrige versene i lesningen, omtrent som et refreng i en sang.
Når dette er over og tekstleseren har gått ned, reiser menigheten seg, synger Alleluia og imøteser prestens introduksjon til tredje lesning, evangelieteksten. Presten løfter evangelieboken, velsigner den og kysser den og introduserer teksten med ordene "Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten......"
Når dette er sagt, tegner presten og alle i menigheten korsets tegn med tommelen over sin panne, munn og bryst. Dette er et vakkert, inderlig og svært personlig uttrykk i messen.
Evangeliet får en framskutt plass i serien av tekstlesninger. Det er tydelig for alle at Evangeliet står i en særstilling; det er her vi finner beretningene om Jesus og Maria. Når hele menigheten tegner tre små korstegn over deler av kroppen, gir man samtidig uttrykk for at nettopp den kommende teksten skal få prege ens tanker, ord, gjerninger og følelser.
Dette er den eneste gangen i messens liturgi at de tre "små" korstegnene benyttes. Her demonstreres forbindelsen mellom evangeliet og den enkelte katolikk, og her utføres en symbolhandling med klar betydning overfor alle tilstedeværende.
Alleluia-sangen, prestens ærbødige behandling av evangelieboken og de tre korstegnene gjør evangelielesningen til et personlig høydepunkt i messen, slik evangeliet selv er selve kjernen i kirkens lære.

Respekt

I kirkebenkene i den katolske kirken på stedet hvor jeg bor, ses ofte menn med østeuropeiske trekk. Store, firskårne kraftkarer som beholder yttertøyet på innendørs, omgitt av tobakks- og maskinoljeduft og med kort, grånende hår og brede ansikter. Hardhauser som etter 15, 20 eller 30 år som arbeidsfolk er innstilt på at de aldri kommer bort fra hardt arbeid.
Disse barske karene viker likevel ikke unna den ydmyke, respektfulle tilnærmingen til helligdommen innenfor kirkedøra. Vievannet og korstegnet hører med nesten som en reflekshandling ute i gangen, og når de setter seg, nøyer de seg ikke bare med et kort kneling før de tar plass i benken, men de stiller seg på kne ved plassen og blir sittende slik med foldede hender i et minutt eller to før de setter seg på benken på vanlig måte og venter på at messen skal begynne.
Enkelte av dem foretrekker faktisk å knele på det flislagte gulvet i stedet for på knefallet ved benken. Hardt underlag forstyrrer dem ikke i den viktige symbolhandlingen.
Respekten for det hellige og det guddommelige sitter i ryggmargen på disse karene. Det er ikke i underdanighet eller uro de søker inn i kirken på bøyde knær; det er dyp respekt for korset, for madonnafiguren og for brødet og vinen i skapet ved alteret de viser med ordløs atferd når de stiger inn i gudshuset.
De rituelle bevegelsene som alle og enhver kan gjøre i ly av den katolske messen, og forventningene som ligger i kirkerommets utsmykning, plasserer alle tilstedeværende på samme nivå. Her er ingen høyere eller lavere enn andre, ingen tøffere eller mykere.
Det fascinerer meg over alle grenser å se hvordan de som har vært så heldige å vokse opp i et land der Den katolske kirke er toneangivende, har med seg rituelle vaner med så sterke symbolinnslag av respekt, verdighet, ærefrykt og ydmykhet. Velsignelsen som hver enkelt kan påføre seg selv med de få dråpene vievann like innenfor inngangen, gjør hver enkelt kirkegjenger likestilt med alle de andre. Respekten overfor det hellige er felles, og alle kirkens tilhengere står i samme forhold til det guddommelige man samles om. Det vises i bevegelser og atferd.
Her starter messens virkning på meg som er så fersk innenfor Den katolske kirke. Jeg er én i en ensartet mengde, og med min respektfulle atferd kan jeg vise at jeg ønsker å være det. Hittil er dette min første, gryende forståelse av hvordan det kan være å leve som katolikk.

For videre lesning: Hjemmesidene til St. Pauli skole i Bergen har en god beskrivelse av atferd inne i kirken og av messens liturgi: http://www.stpaul.no/kirken/messinnh.htm