Konvertert

I dag var det den store dagen med den katolske messen der jeg ble opptatt i menigheten som fullverdig katolikk.

Jeg er nå katolikk - uten forklarende tilføyelser eller forbehold!

Det ble en stor dag i alle betydninger av ordet, og jeg kommer til å huske denne messen og alle de overstrømmende hilsenene for resten av livet. Det ble en opplevelse som langt overgikk alle mine forventninger.

Dagen startet ganske nervøst her i boligen på Nedre Henstad; valg av riktig skjorte, slips og sko var ingen lett prosess, men min elskede skar igjennom og valgte farger som matchet hennes eget antrekk. Å lytte til hennes råd var - som alltid! - så vellykket at det ble kommentert av folk i kirken.

Det virket som om pateren markerte fra messens begynnelse at dette var en spesiell dag; ikke nok med at konversjonshandlingen har vært særdeles grundig forberedt av ham og meg i fellesskap, men jeg er også den femte voksne som slutter seg til Sancta Maria menighet i 2010. Ingen dårlig statistikk i den store sammenhengen!

I prekenen la han vekt på søndagstekstens framheving av den ene spedalske som kom tilbake etter å ha blitt helbredet mens de øvrige ni bare forsvant. Budskapet fra Jesus til den ene var: "Din tro har frelst deg." (Luk. 17,19)

Da jeg under navnet Mattias ble kalt fram på kirkegulvet etter prekenen, kjente jeg at knærne skalv, men takket være en liten jukselapp som jeg gradvis gjorde meg uavhengig av, gikk jeg klar av jernteppe og usikkerhet og gjennomførte min del av liturgien på en grei måte med min uunnværelige fadders hånd på skulderen.

Under kommunionen fikk jeg slippe fram før alle andre og mottok kommunionen i begge skikkelser ved at brødet ble dyppet i vinen før jeg mottok det. Dermed var min lykke fullkommen - dette er hva jeg har ventet på og jobbet for gjennom hele denne lange vandringen. At dette øyeblikket skulle bety så uendelig mye, hadde jeg ikke evnen til å se da jeg sjenert og usikker begynte å overvære katolske messer for et par år siden. Ventingen har blitt et aspekt ved prosessen først underveis, lenge etter at målet for vandringen var klart.

Da messen var over, strømmet gratulasjonene til på en måte jeg ikke var forberedt på. Noen hadde med seg blomsterbuketter eller små gaver, og en person var kommet ens ærend fra Oslo for å delta i feiringen med gratulasjon og gaveoverrekkelse. Polakker og kroater som jeg knapt har snakket med, kom hengivent og omfavnet meg, og jeg ble nesten forvirret over den hjertelige mottakelsen hos alle menighetslemmene. Å bli gratulert i så sterk grad er noe jeg for all ettertid vil sette enorm pris på.

Så nå er vandringen fullført. Bloggen i sin nåværende form blir liggende her uendret som et vitnesbyrd og en skildring over hvordan jeg for min del, helt privat og subjektivt, har opplevd oppdagelsen av Kirken og dragningen som fulgte.

Jeg vil rette en varm takk til alle som har vært innom denne bloggen en gang iblant eller regelmessig gjennom en kortere eller lengre del av dens vekst. En spesiell takk til de mange som har kommet med gode, vennlige, veiledende og opplysende kommentarer underveis - ingen nevnt, ingen glemt. I mange tilfeller hadde jeg ikke kommet videre i riktig retning uten det dere har bidratt med.

Gårsdagens bloggtekst hadde et foto fra Glommas ferd langs Askim som illustrasjon. Dagens bilde viser Lågen og Lillehammer sett fra Lysgårdsbakkene. Et sted nede i bebyggelsen ligger en katolsk kirke som jeg ennå ikke har besøkt, og i byens hovedkirke noen kvartaler lenger nord skal jeg i februar delta i min sønns bryllup. Overblikket over Lillehammer symboliserer på sett og vis hvordan jeg fra i dag ser fortid og framtid ovenfra - eller utenfra om man vil - med et endret perspektiv som er belønningen etter å ha tatt seg bryet med å vandre opp i høyden.

Kjære leser: Jeg ønsker deg alt godt og Guds velsignelse på all din ferd!

Med vennlig hilsen Inventus

Til Lammets bord

Idet dette innlegget lastes opp på nettet, gjenstår ca 36 timer til min konversjon. Min fadder, som en gang i tiden var en god og inspirerende kollega, skal nå ha kommet til Norge fra sin pensjonisttilværelse ved Adriaterhavet, og jeg ser fram til å møte henne igjen.
Mange gjør seg klar til denne tilstelningen på søndag; jeg vet ikke engang hvem alle er. Pateren er utvilsomt godt forberedt – det er jeg ikke urolig for. En liten komité skal visstnok forberede kirkekaffe i menighetssalen etter messen, og på en restaurant har jeg bedt noen ansatte være klar til å servere middag til pateren, fadderen, min kone og meg etter at det hele er over.
Senere drar vi hver til vårt, og jeg skal skrive bloggens aller siste innlegg.
En tid fylt av lærdom og en utvikling hinsides forventning er tilbakelagt, men jeg regner ikke med at tilgangen på ny lærdom og utviklingen innen tro og liv vil opphøre. Alt glir bare over i en ny fase.
Jeg gjentar enda en gang dette innlysende faktum: Min konversjon er ingen sensasjon, ikke på noen som helst måte. Det er kanskje nytt eller i beste fall uvanlig at prosessen - «den lange vandringen» - skildres inngående i 365 ordrike bloggtekster. Utover dette ser jeg bare at jeg føyer meg inn i rekken av de rundt 100 nordmenn som konverterer til Den katolske kirke i år, et antall som visstnok har vært ganske konstant i mange år.
Vi blir aldri noe tallrikt og toneangivende trossamfunn på denne måten, og det er kanskje heller ikke målsettingen.
Jeg søkte til Den katolske kirke fordi jeg fant det håpløst å vite at norske barn skal kunne bli født og vokse opp hos to mødre eller to fedre. Jeg søkte til Den katolske kirke for å kunne få absolusjon lik Al Pacino som Michael Corleone i en av Gudfaren-filmene, og jeg søkte til Den katolske kirke fordi den inneholder så mye festivitas, skjønnhet, mystikk og høytid.
Senere, etterhvert som jeg lærte Kirken å kjenne, så jeg at selve den kirkelige overbygning danner et ly og et vern for forhutlede sjeler som jeg. Jeg så at Kirkens lære er tvers igjennom logisk takket være bidragene fra tradisjonen ved siden av Skriften, og jeg så at min nedstøvede og nesten bortskuslede barnetro kunne finne vekstvilkår i Den katolske kirke – og bare der.
På et tidlig tidspunkt i bloggens eksistens spurte den gode bloggeren Tehme Melck i en kommentar om jeg kanskje ikke egentlig hadde tatt et valg, men snarere var blitt utvalgt. Dette spørsmålet åpnet en ny verden av muligheter hos meg, og så seint som ved kveldsmessen sist onsdag møtte jeg igjen dette svimlende tankegodset. Nok en gang opplevde jeg å se en passus i liturgien med nye øyne, slik messen alltid byr på noe nytt.
Vi var kommet til slutten av den eukaristiske bønn og hørte pateren gjøre klar for selve kommunionshandlingen:
«Se Guds lam, se ham som tar bort verdens synder.»
Her var det som om jeg våknet med en særskilt oppmerksomhet, alle sanser gjorde seg klar for å lytte til neste setning:

«Salige er de som er kalt til Lammets bord.»

Da visste jeg det: Jeg er kalt, og det er til Lammets bord. Jeg kommer med salighet, og jeg møter opp i morgen, 10.10.10.

Stjerner

Til tross for at det er pinse, med alt det forunderlige som denne høytiden inneholder, vil jeg skrive om noe aldeles uhøytidelig i dag, noe som grenser til det useriøse. Det er nesten med en følelse av bekymringsløshet at jeg har gjort et endelig valg av bloggtema for denne dagen, da Vatikanets flagg vaier på flaggstanga ved innkjørselen til byens katolske kirke, og det norske flagget blafrer friskt i toppen av flaggstanga i min egen hage, helt i samsvar med hva jeg lovet nylig.
I dag var det til og med feiring av første kommunion for en gruppe barn i menigheten. Det er en spektakulær tilstelning der barna er kledd og ustyrt så vakkert som engler. Nå ga jeg en fyldig beskrivelse av fjorårets messe med første kommunion, så jeg lar den omtalen gjelde også for i år slik at jeg kan komme videre med mine uvesentligheter.
Det handler som så mange ganger før om musikk, og det kommer også til å være tema for neste innlegg på denne bloggen, om enn i noe mer ettertenksom utgave enn dagens.
La meg først fortelle at på skolen der jeg jobber, spilles det musikk over et stort høyttaleranlegg hver fredag. Ansvaret for å spille musikk går på omgang mellom en gruppe elever på 4.-7. trinn. Så snart et friminutt er i gang, hører vi det dundrer av ny og dagsaktuell musikk fra høyttalerne. Iblant må inspiserende lærer stikke innom rommet der anlegget styres, for å justere ned lydnivået etter at ivrige elever har vridd litt på volumkontrollen.
En fredag for 2-3 uker siden var jeg ute i et friminutt for å ordne saker i en annen bygning på skoleområdet, og på veien tilbake passerte jeg en gruppe jenter som i glede over musikken som ble spilt, både danset og sang til en låt i kategorien norsk rap. Tilfreds med jentenes begeistring stoppet jeg opp og spurte om låten ble framført av Karpe Diem eller Erik og Kriss. Svaret kom umiddelbart: "Erik og Kriss." Jeg rakk såvidt å kjenne på min egen tilfredshet over å ha gjettet 50% rett da jeg ble arrestert av den desidert glupeste i jenteflokken: "Du får nok oppdatere deg der!"
Siden den dagen har jeg søkt på kryss og tvers på YouTube og sett de mest halsbrekkende videoer med kule unggutter som fører en ustoppelig, rytmisk monolog parallelt med hverandre. Duoen Karpe Diem - ikke med C, men på norsk vis med K - består av to unge menn ved navn Magdi og Chirag, mens Erik og Kriss befolker duoen som har deres egne navn.
Det er virkelig besnærende å høre helt greie setninger framført rytmisk og, i Karpe Diems tilfelle, med en knapt hørbar innvandreraksent. En veksling mellom sekstendels- og åttedelsnoter gjør teksten til låtens iboende perkusjon, og refrenglinjene setter seg fast med ord og rytmefigurer som forfølger lytteren lenge etter at låten er ferdigspilt.
Jeg har faktisk fått sans for denne musikken, og jeg har til en viss grad oppdatert meg slik den fremmelige eleven ga meg beskjed om. For å vise et glimt av hva slags musikk jeg frivillig har latt meg prege av i det siste, presenterer jeg her linken til en video der Karpe Diem framfører låta "Stjerner" live på Mysen videregående skole i fjor vår.
Legg merke til den besnærende, surrealistiske setningen som utgjør refrenget: "Stjerner i øya mine svir i meg sinssykt."
Som denne setningen viser er det da ganske mye flott og kreativ poesi i dette, er det ikke?
Og aller morsomst ved denne versjonen: Chirag med rytmisk tilrop til publikum etter hvert refreng: "Kan alle sammen putte henda sine opp, eller?"
Mine venner: Dette er ungdomskultur; disse artistene representerer den kommersielle delen av rap-miljøet, og det er min oppriktige påstand at dette er positivt og underholdende!

http://nrk.no/p3tv/goto/?bcpid=1909243188&bctid=13315966001

Offertorium

En messe er en dynamisk handling, lik i form og innhold fra gang til gang, men likevel så uendelig variert og vekslende i personlig opplevelse og uttrykk. Etter å ha opplevd katolsk messe over 100 ganger de siste 18 månedene har jeg for lengst innsett at messefeiring er en ny tilstelning hver eneste gang den finner sted.

Over tid har jeg merket at det er bestemte deler eller innslag i messen som fester seg hos meg og skaper langvarig refleksjon. Slik har det vært med syndsbekjennelsen, med forholdet til Den nikenske trosbekjennelsen og med synet på egen verdighet i forhold til kommunionen.

Nå i det siste er det den delen av messen der menigheten gir sine gaver, offertorium, som har fanget min oppmerksomhet. Etter trosbekjennelsen og forbønnene setter menigheten seg ned og synger en salme mens dagens kollekt opptas. Dette er et kjent innslag fra både statskirkegudstjenester og bedehusmøter, men likevel atskillig annerledes i en katolsk messe.

Mens kollekten innsamles og folk synger, legger vekk sine lommebøker og gjenopptar oppmerksomheten overfor messens innhold, har pateren det travelt oppe ved alteret. Godt hjulpet av ministrantene tar han fram oblater og legger dem fram på et lite fat. Deretter skjenkes en liten skvett vin opp i et vakkert beger og blandes med litt vann. Pateren framfører bestemte bønner mens dette utføres, og i de tilfellene da kollekt ikke opptas, skal menigheten gi et tilsvar til disse bønnene. Ordene i disse bønnene er så vakre og inneholder en så spesiell, kirkelig logikk at jeg velger å gjengi dem her:

Velsignet er du Herre, all skapnings Gud. Av din rikdom har vi mottatt

[første gang:] det brød som vi bærer frem for deg, en frukt av jorden

[andre gang:] den vin som vi bærer frem for deg, en frukt av vintreet

og av menneskers arbeid, som for oss blir

[første gang:] livets brød.

[andre gang:] frelsens kalk.

Menigh.: Velsignet være Gud i evighet.

Logikken i dette er at mens brødet og vinen klargjøres for å bli omdannet til Kristi legeme og blod, takker pateren for de Guds gaver som brødet og vinen representerer for menneskene. Gavene er mottatt "av din rikdom", og nå skal de gis tilbake til Gud for at de som deltar i kommunionen, i neste omgang kan få gavene tilbake i en ny form, der de representerer syndenes forlatelse.

Det er et fantastisk stykke abstrakt drama som utspilles under paterens ledelse der framme ved alteret.

Og så, når kollekten er ferdig innsamlet, brødet og vinen er forberedt for videreforedling, og pateren har tvettet hendene, reiser vi oss og deltar i offertoriets avslutningsbønn:

P: La oss be til Gud, den allmektige, at han vil motta sin Kirkes offer av våre hender.

M: Til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse.

Dette er en oppsamlingsbønn fra pateren om at Gud vil motta Kirkens offer, både brødet og vinen sammen med de økonomiske gavene.

Det ligger en stor hyllest til Guds nåde i disse ordene og teorien som ligger bakom. Her yter menneskene i Kirken sine små gaver, som de i sin tur har mottatt av Guds rike velsignelse og kan avse av samme grunn, og disse gavene som legges fram i messen, ber vi Gud om å bruke videre "til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse". Et kretsløp av gaver fra Gud til menneskene og fra menneskene til Gud og tilbake igjen, i stadig forbedret og foredlet utgave, framgår av disse bønnene som ledsager mottakelsen av gavene og innledningen til eukaristiens liturgi.

De siste gangene jeg har vært til messe, har jeg lyttet mer andektig til disse delene av liturgien enn noe annet. Jeg er blitt rent henført av det nevnte kretsløpet av gaver; en vidunderlig logikk stiger fram for meg, og jeg ser at de kirkelige handlinger og Kirkens lære i seg selv er full av slike logiske forbindelser, årsak-virkningsforhold eller kretsløp som dette her. Jeg begynner å glede meg på dypt plan til å bli en fullverdig del av alt dette.

Palmesøndag i Santa Maria Maggiore

Via Panisperna heter en gate som skjærer tvers gjennom det eldgamle og tradisjonsrike boligområdet Monti sentralt i Roma. Ved enden av Via Panisperna, i midten på bildet ovenfor, ligger Romas kanskje nest viktigste kirke, Santa Maria Maggiore. Å gå Via Panisperna fra ende til ende er en vandring gjennom urbanitetens vugge. Her får man gå usett i vrimmelen, om man vil, og går man i samme retning som dette bildet ble tatt for 2 dager siden, har man Maggiore-katedralen som siktemål hele vandringen gjennom den snorrette gata.
Forrige gang jeg skrev om dette området, var i slutten av september i fjor, og innlegget fikk en kommentar fra en blogger som har bodd i området og sikkert stadig kan bekrefte alt man fornemmer når man oppholder seg nettopp her.
Ett kvartal nedenfor plassen bak Santa Maria Maggiore hadde vi vårt lille hotell denne gangen, min kjære og jeg. Palmesøndag kunne vi derfor begi oss rundt hjørnet til Via Panisperna og opp den siste bakken for å komme på messe i den store katedralen kl. 12.00. Folk på vei til kirken bar kvister av oliventre i anledning søndagens tema. Utenfor kirken lå det små hauger av olivengrener som folk kunne bryte kvister av dersom man ikke selv hadde skaffet noen.
Å oppleve høytidelig messe i Santa Maria Maggiore er en helt unik opplevelse, noe som mange før meg har skrevet viktige tekster om. Man blir slått av skjønnheten og den gjennomført heldekkende dekoreringen av kirkerommet, mosaikker og fresker med bibelske motiv, og som nordmann blir man også grepet av den inderlige språkføringen i messens liturgi. Vi fikk delta i den nesten etterlengtede syndsbekjennelsen på italiensk: "...mia colpa, mia colpa, mia massima colpa..."
Da messen var kommet fram til kommunionsutdelingen, hadde jeg forlengst bestemt meg: Denne gangen skulle jeg gå fram i flokken med kommunionsgjester, holde høyrearmen over brystkassen og motta velsignelsen her, i selveste Santa Maria Maggiore. Vanligvis blir jeg sittende i benken under kommunionen; bare på kveldsmesse på onsdager i kirken hjemme pleier jeg å ta turen fram til pateren, for han kjenner meg, og på onsdager er jeg ikke i veien for noen.
Palmesøndag i Santa Maria Maggiore derimot, ønsket jeg å stå foran den stramme pateren og kjenne hånden hans på hodet mitt under velsignelsen. Jeg tok sjansen på at han var kjent med den spesielle måten som ikke-konverterte troende kan holde høyrearmen som tegn, men for sikkerhets skyld, for å forebygge en pinlig situasjon, forberedte jeg meg på å forklare hviskende at "non sono cattolico vero". Jeg gikk ut fra at dette likevel ikke ville bli nødvendig.
Det ble det. Helt framme ved pateren, bare centimetere fra den røde kappen hans, så jeg øverst i mitt nedslåtte blikk at han tok fram en oblat og skulle til å skyve den inn mellom leppene mine. Lett panisk ristet jeg på hodet og begynte "non sono....", og i siste liten skjønte han budskapet, la fra seg oblaten og tegnet korstegnet i pannen på meg med to fingre.
Så gjorde jeg ingen formell feil denne gangen heller, men oppnådde i stedet å motta Guds velsignelse i den vakreste og mest legendariske kirken jeg vet om. Jeg våget å gå fram, som den uferdige novise jeg er i den katolske verden, og dette alene var nok til å gjøre årets andre Roma-reise til en gledesfylt og oppbyggelig opplevelse.
Jeg kommer ikke til å gå i detalj om alle andre små og store hendelser under denne ukas opphold i Roma, men jeg regner med at ytterligere to innlegg vil basere seg på mine tanker herfra.
Nå har sola gått ned over Askim på skjærtorsdag, og jeg lar bloggen hvile hele langfredagen i høytidelig aktelse for dagens innhold og betydning.

Skillelinjer

I den svenske bloggen Oroa dig inte - Guds finns nog! sto det et tankevekkende innlegg den 10. august. Innlegget har tittelen "Tankar om välsignelse under Kommunionen" og handler om ulike syn blant katolske prester og leke katolikker om hvordan personer som ikke har fullført konvertering til Den katolske kirke, skal forholde seg under kommunionen. Det vanlige her i Norden er tydeligvis at personer som ennå ikke har konvertert, går fram til kommunionen med høyre arm skrått over brystet opp mot venster skulder og med bøyd hode slik at pateren kan gi dem velsignelse i stedet for eukaristien. Barn som er for små til å ha feiret sin første kommunion, utgjør en stor gruppe som opptrer på denne måten under kommunionen.
I det svenske blogginnlegget, skrevet av en kvinne som selv har konvertert i voksen alder, henvises det til en amerikansk blogg drevet av en katolsk prest. Ifølge den amerikanske bloggen hevdes det fra en del prester at det er respektløst å bruke kommunionshandlingen til å få velsignelse. Kommunionen er til for dem som har rett til å delta; velsignelse mottar alle som er i kirken ved messens slutt. Les det opprinnelige innlegget med disse synspunktene her.
Det var fullstendig fremmed for meg at slike synspunkter forfektes innenfor Kirken, men jeg har jo lite erfaring og er i hvert fall uten kunnskap om hva som er vanlig praksis i andre land. Den kjære pateren i min lokale kirke anbefalte meg å bli sittende i benken under kommunionen når jeg spurte hvordan jeg burde opptre under messe i Italia. Dette fordi det ikke er sikkert at prester i andre land forstår tegnet med høyrearmen over brystet. Å skape usikkerhet under en hellig handlig kan virke svært uheldig, så jeg fulgte paterens råd. De siste ukene har pateren hatt ferie, og vi har hatt vikarprester ved messene i kirken her hvor jeg bor. Jeg har derfor valgt å bli sittende også i disse tilfellene fordi vikarene ikke kjenner meg. Nå derimot, etter å ha lest synspunktene fra prester i USA begynner jeg å lure på om det kanskje er like godt å bli sittende hver gang. Man mottar jo alle de gaver man som troende synder har rett til ellers i messen.
Da innlegget om synspunktene fra USA sto på den svenske bloggen, førte det til en strøm av kommentarer. De fleste kommentarene finner det både uventet og merkelig at det skal være "disrespectful" å bruke kommunionen til å oppnå individuell velsignelse. Samtidig gir noen uttrykk for at kommunion er kommunion, velsignelse er noe helt annet.
Selv begynner jeg å forstå dilemmaet slik at dersom jeg og andre i min situasjon fortsetter å gå fram under kommunionen, er hensikten primært å delta i fellesskapet med de andre i menigheten. Dette er vel og bra, men samtidig er det jo nettopp i adgangen til å delta fullt ut under kommunionshandlingen at våre veier skiller lag: Jeg har ikke rett til å motta Kristi legeme, men det har alle de andre (unntatt de yngste barna, men de er nå sannsynligvis døpt katolsk; jeg er jo til og med døpt i "feil" kirke). Skillet mellom de fullverdige katolikkene og meg blir ikke mindre ved at jeg kommer fram til en kommunion som jeg likevel ikke kan motta. Dessuten er det jo viktig å unngå å irritere pateren dersom han helst ser at jeg blir sittende i benken fram til min katolske ferming er gjennomført.
Å lese de nesten 60 kommentarene på den svenske bloggen er ganske underholdende. Noen avsporer på et tidlig tidspunkt og kommenterer helt andre aspekter ved handlingen, så som hvorvidt en kvinne kan være kommunionsutdeler, og hvorvidt man skal motta eukaristien knelende eller stående. Kommentarene fins i eget vindu, klikk her. Samtidig gir flere av kommentarskriverne uttrykk for at de tidligere gikk fram for å motta velsignelse, men har sluttet med det.
Jeg begynner å se at den ydmykheten jeg opplever under messen, også må gi seg utslag i den aller dypeste ydmykhet over min helt uferdige tilstand som katolikk. Jeg er foreløpig ikke i posisjon til å gjøre krav på noe som er nesten likt det de andre katolikkene kan ta del i. Det har vært kolossalt bevisstgjørende å lese innlegget på den svenske bloggen og kommentarene det har utløst.
Jeg vil benytte sjansen til å ta spørsmålene opp med pateren så snart det blir mulig, men i utgangspunktet tror jeg at jeg vil fortsette å forholde meg passiv under kommunionen fram til jeg har gjennomgått alt som trengs for å motta den på ordinært vis. Som sagt utdeles velsignelsen uansett ved messens slutt, og under den eukaristiske bønn oppleves den dobbelte konsekrasjonen. Ifølge en av kommentarene til det svenske blogginnlegget er dette messens egentlige høydepunkt, og her deltar jeg, på kne slik som alle andre katolikker. Skillet mellom dem og meg kan ikke utviskes ved at jeg følger dem fram til utdelingen; jeg kan like godt bli sittende.
Takk til bloggeren Bitte Assarmo som brakte denne opprinnelig amerikanske diskusjonen fram for skandinaviske blogglesere!

Første kommunion

I går, 1. pinsedag, var søndagsmessen særdeles høytidelig og innholdsrik her i min lokale, katolske kirke. Det ble holdt Første Kommunion for en gruppe barn i rett alder, og det var fem barn som deltok. Dette innslaget i messen var en vakker opplevelse, og kirken var full av folk.
Ofte får jeg små overraskelser under messens gang når jeg blir vàr at pateren har kastet om på rekkefølgen eller ganske enkelt sløyfet faste deler av liturgien. I gårsdagens messe var det ingen preken i vanlig forstand, men etter evangelielesingen stilte pateren seg midt foran menigheten og holdt en kort, innledende tale til førstekommunionsbarna. Deretter fulgte en liten seremoni der de fem barna var aktive med opplesing av bønner. Et viktig innslag fant sted da hele menigheten på én gang fikk fornye sine dåpsløfter. Dette innslaget erstattet faktisk Credo (trosbekjennelsen) i pinsemessen.
Før de fem barna mottok sin Første Kommunion, var det et høytidelig innslag som var omhyggelig innøvd med en stor gruppe vietnamesiske barn i menigheten. De kom gående inn i prosesjon, alle hvitkledde og med fargerike blomsterbuketter i hendene. En åndelig, gospellignende sang på vietnamesisk ble spilt fra en CD-spiller, og barna stilte seg i ring foran alteret og gjorde uttrykksfulle bevegelser der de etter tur hilste Tabernakelet med blomsterbukettene. Det var så vakkert og så utstudert nøyaktig framført at jeg satt med øynene fulle av tårer - i enda etørre grad enn når jeg ser barnetoget 17. mai.
Etter dette innslaget fulgte Den eukaristiske bønn, og deretter ble kommunionen utdelt aller først til de fem barna, som fra først til sist var midtpunktet i pinsedagens messe. De knelte ærbødig på ved siden av hverandre foran alteret og mottok eukaristien som tegn på syndenes forlatelse ved Jesus Kristus.
Deretter var det resten av menighetens tur, helt som vanlig, bortsett fra at folk var så fint pyntet denne dagen. Fruen og jeg var vel ikke direkte sjuskete i klesveien, men vi så at vi med fordel kunne ha pyntet oss enda mer for å gli korrekt inn i den gledesfylte høytidsstemningen denne pinsesøndagen.
Også valget av salmer var tilpasset barna i denne messen. "La oss vandre i lyset" og "Måne og sol" passet godt til en messe med Første Kommunion, og det påfallende er at jeg jo kjenner begge sangene fra Den norske kirke på 1970-tallet. Til gjengjeld var avslutningssalmen en helt klart katolsk Maria-salme.
Det var en stor opplevelse å overvære messen med disse innslagene som betyr så mye for de fem barna og familiene deres. Det neste jeg har å se fram til, er konfirmasjonen - fermingen - under ledelse av biskop Bernt Eidsvig den 14. juni.
Når jeg ser barn og unge delta i de katolske sakramentene, tenker jeg ofte på meg selv og min egen konvertering - eller konversjon, som jeg så det kalt i en bok nylig. Jeg vet ikke hvor langt fram i tid den er, men i beste fall kan den finne sted neste år. Jeg er døpt og konfirmert i Den norske kirke, og dette kan ikke gjøres 2 ganger, har jeg lest i Den katolske kirkes Katekisme.
Så hvordan vil min konvertering og min Første Kommunion finne sted? Jeg er litt usikker på hvor mye oppmerksomhet som kan bli en enkeltperson til del ved konvertering. Hvis det er utsikter til mye fokus på den konverterendes person, kommer jeg til å være rimelig usikker på rollen.
De fem kommunionsbarna i gårsdagens messe visste så godt hvordan de skulle føre seg. Kanskje har de sett eldre søsken gjennomføre den samme seremonien. En slik fordel har ikke jeg, men jeg får stole på pateren. Han har kontroll, som den Kirkens mann han er.
Det var også tydelig under messen i går. Pateren faller aldri ut av rollen. Det er denne gjennomtrygge stabiliteten som får oss alle til å trives under messen og å ta inn alle messens store og små symbolhandlinger med sansene og hjertet. Det går nok greit også når det en gang blir min tur til å motta min Første Kommunion.

Kveldsmesse med maiandakt

Det er onsdag kveld, og jeg har vært på kveldsmesse i den lokale, katolske kirken. I kveld var det også maiandakt i forlengelse av messen. Dette var en fin og inderlig stund med vekselbønn mellom pater og menighet, et litani for Maria, Guds mor. Til og med et par gregorianske salmer på latin inngikk i liturgien. Monstransen sto framme, og hele denne utvidelsen av messen var mild og god og den salige Maria verdig.
Men framfor alt ble kveldens messe en stund for undring hos meg. Noe skjedde med meg og i meg. Vi var bare en håndfull mennesker i kirken denne lyse vårkvelden. Og en av disse var jeg!



Hva gjør jeg her?
Hva har skjedd med meg det siste halvåret når jeg finner det så godt å knele i en katolsk kirke?
Er dette virkelig meg? - Og hvis jeg stadig er den samme, hvorfor kom jeg ikke hit før?
Er jeg blitt ledet hit av noen? Hvorfra fikk jeg lysten til å gå hit? Var det et indre, ubevisst kall?
Er dette et gudsbevis, at jeg tross alle mine år uten Gud har funnet fred i Kirken til slutt?
Hvorfor føler jeg meg så liten her, og hvorfor er det så god og riktig en følelse?
Er jeg ikke voksen lenger, men bare en konfirmant? Er jeg 15 eller 51?
Er dette begynnelsen eller slutten?



Spørsmålene og forundringen over ikke å gjenkjenne meg selv på noe som helst punkt overveldet meg. Jeg ble grepet, beveget, rørt, labil, og måtte ta meg sammen for ikke å falle helt i staver i den ørlille forsamlingen av godhjertede troende. Selv nå leter jeg etter ord for å beskrive denne høyst subjektive opplevelsen.
Under kommunionen gikk jeg fram i den korte rekken av folk som skulle motta eukaristien. Jeg hadde høyre arm avvergende over brystet slik jeg har lært, og kjente paterens hånd på hodet mitt mens jeg lukket øynene og mottok velsignelsen.
Min opplevelse av denne kveldsmessen var lydløs og usynlig for alle andre, men for meg var den voldsom. En søken etter en indre erkjennelse er i gang tilsynelatende uten min kontroll, og under kveldens forenklede messe ble dette så påtrengende, så nært og sterkt at jeg regner med å være preget i lang tid. Jeg har aldri opplevd maken!

Ved Ham og med Ham og i Ham tilkommer deg, Gud, allmektige Fader, i den Hellige Ånds enhet all ære og herlighet fra evighet til evighet.

Kirkebesøk i Nederland (1)

For noen dager siden nevnte jeg at jeg skulle reise til Nederland i 3 dager, og sist fredag fortalte jeg at bloggen kom til å stå uendret pga en utenlandsreise. Nå er reisen unnagjort, jeg har hatt 3 utbytterike dager med arbeid og fest i Nijmegen, og jeg har vært på katolsk messe i et land der Den katolske kirke har en noe sterkere stilling enn i Norge.

Nederland har 16,1 mill. innbyggere ifølge wikipediga.org. Av disse er hele 48,2% uten religiøs tilknytning. Dette tallet er i seg selv tragisk høyt. Helt siden barneskolen har jeg lært at protestantismen fikk en egen retning i Nederland; Calvinisme tror jeg det ble omtalt som, etter sveitseren Jean Calvin (med overlegg tar jeg disse opplysningene fra hukommelsen uten å sjekke dem på nettet, som jeg akkurat nå benytter til å spre, ikke hente, informasjon). Vel, protestantismen har tilslutning fra bare 15,7% av nederlenderne ifølge Wikipedias nederlandske informasjonssider.

Den romersk-katolske kirke i Nederland har tilslutning fra 27% av nederlenderne. Dette utgjør 4,3 mill. innbyggere. Nederlands katolske befolkning utgjør alstå 90% av innbyggertallet i Norge, der bare 1% er katolikker.

Tall og statistikk er morsomt. Jeg vet ikke om mine kjære lesere har maktet å følge regnestykkene her, men poenget er at dette lille landet, mye mindre enn Finnmark fylke, har drøyt 3 ganger så mange innbyggere som Norge, og nesten 100 ganger så mange katolikker.

I går, søndag 22. mars, befant det seg én katolikk ekstra i Nederland, nemlig jeg. I forbindelse med et lederseminar i jobbregi var jeg i Nederlands eldste by, Nijmegen, i 3 dager, og søndag fomiddag gikk jeg til messe i den sentralt plasserte kirken for St. Peter Canisius.

Bildet som innleder dette innlegget, er tatt med mobilkamera få minutter før messen begynte. Kirken har et eget nettsted: http://www.petruscanisiusparochie.nl/. Dette innlegget er det første av flere fra mitt møte med Den katolske kirke i Nederland.

Messen startet kl. 10.30 og varte en snau time. St. Peter Canisius-kirken er romslig, og ved å telle benkerader og beregne benkenes lengde mot bredden av et menneske kunne jeg regne ut at minst 600 personer med letthet kunne plasseres sittende i kirken. I tillegg var det så god plass utenfor området med benker at mange hundre stående kunne tas imot i kirkerommet.

Til messen møtte drøyt 100 sjeler.

Det var ingen musikk å høre under messen, og jeg så heller ikke noe tegn til orgel. Kanskje var det der et sted i bakgrunnen, men det spilte liten rolle. Salmesangen ble nemlig ivaretatt av et kor bestående av 12-15 voksne og ganske dyktige sangere. Salmene fantes på et eget ark som messegjestene kunne ta med seg til plassen i benken.

Flere av salmene hadde omkved som var trykt med fet skrift på salmearket. Der var det meningen at menigheten skulle delta i sangen. Det var mulig å høre at det ble sunget i benkeradene, men sanget liksom runget ikke, slik den gjør i forsamlinger der folk fryder seg over å få synge.

Jeg ble svært forundret over hvor lite menigheten deltok stående i liturgien. Vi satt og satt, og presten holdt på med sitt oppe ved alteret. Dette var nesten like passivt som i protestantiske kirker.

Jeg mener: Dårlig salmesang og lite bevegelse - hvor er det blitt av de katolske kjennetegnene i Nederlands katolske kirke? Fram til prekenen var unnagjort, var det hele relativt kjedelig.

Det er nesten pinlig å innrømme det, men jeg syntes også at offertoriet - kollekten - var stusselig. Da innsamlingskurven kom til min plass, hadde den passert nesten 20 benkerader. Likevel fantes det ikke en eneste pengeseddel i kurven! Bare 1- og 2-euromynter. Dette var simpelthen skrekkelig for den offervillige personen som jeg i all beskjedenhet vil omtale meg selv som. For å slippe å gjøre Nijmegen-katolikkene til skamme ga jeg bare en brøkdel av hva jeg opprinnelig hadde tenkt.

Vel, det jeg har skrevet om søndagens nederlandske messe så langt, kan tyde på at hele forestillingen var en skuffelse. Det stemmer ikke - det må jeg virkelig ile til med å erklære! Det var riktig gildt å oppleve messens deler på et språk jeg forstår bare i omtrentlig grad. Jeg oppfattet f.eks. at trosbekjennelsen var den apostoliske, som også Den norske kirke benytter. Den mer omfattende og utviklede nikenske trosbekjennelsen ble ikke brukt i St. Peter Canisius denne søndagen.

Ved siden av meg hadde jeg en unggutt på knapt 20 år. Han tilbrakte hele messen liggende på kne, og det meste av tiden brukte han en medbrakt rosenkrans som han åpenbart gjennomgikk perle for perle. Dette observerte jeg uten egentlig å glo; jeg var turist på den mest anonyme av måter fordi jeg var i stand til å lese fellestekstene på landets språk fra liturgiheftet man kunne ta med seg ved inngangen.

Kommunionen var messens åpenbare høydepunkt. Folk knelte ned under den eukaristiske bønn, og aldri har jeg opplevd maken til iver under fredshilsenen! Mange gikk virkelig lange veier mellom benkeradene for å hilse på flest mulig før Agnus Dei og selve kommunionen. Det var fantastisk!

Jeg vet ikke om det var flere enn meg som valgte å avstå fra å delta i kommunionen. Det var i hvert fall med stor lengsel jeg lydig satt på kne som den protestant jeg ennå er, og avholdt meg fra kommunionsfellesskapet i påvente av en mulig, framtidig inntreden blant verdens "ekte" katolikker.

Også de to eller tre neste innleggene på denne bloggen kommer til å handle om mine ferske opplevelser i St. Peter Canisius i Nijmegen.

Kommunionen

Vi fortsetter gjennomgangen av kommunionsliturgien i Den katolske kirke. Det er to dager siden jeg skrev første del, og jeg tar fatt der jeg avsluttet sist, nemlig da vekselsangen i "Troens mysterium" tonet ut.
Vi kan nå reise oss og fortsette ritualet stående før vi på nytt skal ned på kne. Men idet menigheten har reist seg, ber vi Fadervår syngende. Det overrasker meg at vi ikke like godt ber Fadervår mens vi ligger på kne, men slik er det ikke.
Etter Fadervår følger fredshilsenen, som jeg skrev om for noen dager siden. I denne forbindelse er det naturligvis nødvendig å stå oppreist; det er på dette punktet i messen at vi skal håndhilse og ønske Guds fred til menneskene omkring oss.
Dette hadde kunne være en anspent handling, men de som ikke ser sjenert ned, har smil om munnen og gleder seg over dette symbolske skuespillet. Det får det også til å oppstå litt gemyttlig støy i kirken når folk går ut av benken og må gå noen skritt for å nå fram til noen som sitter lengre borte samtidig som "Guds fred" blir sagt med dempede stemmer.
Så snart alle er tilbake på plass, senker roen seg, for nå har menigheten igjen tatt plass på knefallet foran seg. Den urgamle messedelen "Guds lam" - "Agnus Dei" - danner avslutningen på forberedelsene til kommunionen. Vi synger "Guds lam, som tar bort verdens synder, gi oss din fred" mens presten inntar brød og vin oppe ved alteret. Ministrantene ligger på kne vendt samme vei som menigheten. Alt er ekstremt høytidelig, og prestens bevegelser er lette å følge - nesten demonstrative for at alle skal se hva han foretar seg.
Noen siste, avgjørende ord veksles mellom prest og menighet før de som ønsker å motta kommunionen, reiser seg og går fram mot presten. En oblat legges i munnen på hver enkelt, og presten sier "Kristi legeme" til hver især.
Så vender kommunionsdeltakerne tilbake til plassene sine, køen kortes inn, og til slutt er vi klare for avslutningen av messen. De som har mottatt eukaristien, stiller seg gjerne på kne ved plassen sin, men ikke alle gjør dette.
Det som nå har foregått, er et drama i forvandling, ydmykhet, syndsbekjennelse og nåde.
Еυχαριστώ er ordet som greskfarende sydenturister lærer etter å ha vært i Hellas i en dag eller en uke. Det betyr "takk". Vi skjønner straks at det er nær sammenheng mellom dette ordet og eukaristi, som er en av de katolske betegnelsene på nattverden, som protestantene kaller den.
Siden jeg er mer enn alminnelig språkinteressert, eier jeg en gresk ordbok hvor jeg finner oppslagsordet Θεία ευχαριστία, som kan oversettes med Guds takksigelse. Dette er i ordboken oversatt til engelsk med Holy Communion. Dette uttrykket er faktisk helgresk, og er beholdt i Den katolske kirke, på tvers av den latinske dominansen. Dette er trolig betegnelsen innen Den ortodokse kirke. Ordene er, som de fleste nordmenn vet, fullstendig fremmede innen Den norske kirke.Det som er vanskeligst å forstå innen den praktiske fasen av kommunionen som er beskrevet ovenfor, er dette at kun personer som er definerte katolikker, får delta i selve måltidet. I de protestantiske kirkene er nattverden nærmest som et bordfellesskap, åpent for alle som ønsker å delta. Den katolske eukaristien derimot, er bare for katolikker. Det snakkes om sakramentfellesskap, og jeg er fremdeles utenfor.
Ønsket om å kunne delta fullt ut i kommunionen kan være en drivkraft til å konvertere. Sakramentfellesskapet representerer enda et felt hvor jeg er fylt av undring og manglende forståelse og innsikt. Behovet for å uttrykke takksigelse kan få utløp på andre måter og er likevel langt på vei tilgjengelig i messens øvrige deler. Men det å tilhøre rekken av mennesker som viser at de vil ha syndstilgivelse ved å ta imot oblaten av prestens hånd, er helt klart en målsetting for meg. Dette vil være tegnet på at jeg er fullverdig katolikk, hvis eller når jeg en gang kommer dit.

Eukaristi

For en opprinnelig protestant som meg når den katolske messen alltid et punkt hvor min undring ikke kjenner noen grenser. Det skjer mens vi alle står på knærne i benkeradene. Jeg har Den katolske kirkes salmebok åpen i hendene, for på de forreste sidene står den komplette liturgien skrevet omtrent ordrett slik den gjennomføres. Fordi jeg er musiker, liker jeg å følge notene i de sungne delene av liturgien, og jeg har funnet ut at i min lokale kirke er det gjerne melodiene i salme nummer 14 som blir benyttet. Jeg blar fram og tilbake i salmeboka etterhvert som liturgien skrider fram; jeg begynner faktisk å kjenne den første delen av salmeboka nå.
Vi er kommet til det stedet i messen der den såkalte "eukaristiske bønn" innledes med høytidelige ord framført av presten alene. Han gjengir også litt av nattverdberetningen fra evangeliene som en del av "Den eukaristiske bønn". Messen er inne i sin mest høytidelige, avgjørende og mystiske fase.
Katolikker som leser dette, og som er vel vant med den faste framdriften av messeliturgien, finner denne min møysommelige beskrivelse av hendelsene kanskje både uinteressante og dagligdagse, uten noen form for nyhetens interesse. For meg derimot, er dette fremdeles nye opplevelser. Jeg hadde ingen anelse om at det var slik en katolsk messe foregår. Hvis jeg er så heldig å ha protestanter blant bloggens lesere, vil disse oppleve dette som nytt og merkverdig, hvis min beskrivelse oppfyller sitt mål.
Når presten holder oblaten opp mot himmelen slik at den er synlig for alle i kirken, gjengir han de bibelske ordene "ta og et alle derav, for dette er mitt legeme, som gis for dere." De unge, hvitkledde ministrantene står på kne med ryggen mot menigheten når alt dette foregår. En av dem slår tre slag på en stor klokke. Så legger presten oblaten fra seg på et lite fat på bordet, kysser bordduken og kneler ved bordet. Da ringer det kort i noen mindre klokker som en annen av ministrantene betjener.
Dette er signalet: Underet har skjedd igjen! Forvandlingen har funnet sted: Oblatene er blitt til Kristi legeme!
Jeg glaner fascinert rundt meg og konstaterer blygt at jeg er den eneste som kneler uten å bøye hode. Jeg er interessert, lærevillig og nysgjerrig: Dette må jeg følge med på! Noen mumler lydløst der de står på knærne med hendene over ryggen på benken foran. Andre bare lukker øynene og venter på at ritualet skal gå videre.
Snart har presten reist seg igjen og gjentar ritualet, denne gang med vinkalken hevet over hodet. De bibelske ordene kommer: "Ta og drikk alle derav, for dette er mitt blods kalk, den nye og evige pakts blod, som skal utgytes for dere og for de mange til syndenes forlatelse. Gjør dette til minne om meg." Tre klokkeslag følger. Igjen skal presten ned på kne, og de små klokkene ringer.
Et nytt under.
Ja, slik er det! Et nytt under har funnet sted! Enda en gang, på dette lille stedet i verdenshistorien.
Vinen er blitt til Kristi blod.
Den eukaristiske bønn har virket igjen, og presten utbryter de liturgiske ordene "Troens mysterium."
Jeg er overveldet av åndelig opplevelse! I denne kirkelige messen brukes ordet "mysterium" som et fast innslag i liturgien! "Mysterium" er ellers et ord som forbindes med alminnelig kriminallitteratur eller helt banale tilfeller av at huslige gjenstander ikke befinner seg der de forventes å være.
"Troens mysterium" er prestens signal til menigheten. Vi synger, med en melodi som springer opp til kvinten i tonearten og haler ut en spenningsskapende dominantakkord i ordene "Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi inntil du kommer."
Troens mysterium har inntruffet: En syltynn kjeks nesten uten smak er blitt til Kristi legeme, og en skvett hvitvin er blitt til Kristi blod. Nå er det tid for å innta måltidet med disse ingrediensene, som skal rense kommunionsdeltakerne fra synd.
Men først avslutter presten Den eukaristiske bønn, og enda noen grep må gjøres av prest og menighet i dramatisk og musikalsk samspill før Kristi legeme utdeles.

Jeg sitter i dette øyeblikk her i TV-stua i mitt hjem en sein tirsdagskveld og kjenner at jeg allerede savner dette vakre, spennende og mysteriefylte ritualet. Det er bare to dager siden jeg var i den katolske kirken her på mitt hjemsted og opplevde det, men dette er noe jeg aldri blir ferdig med. Om jeg virkelig vil bli katolikk, er dette noe av det viktigste jeg må forholde meg til. I denne fasen i messen står jeg ved randen til det mest sentrale i hele Den katolske kirkes lære.
Det er så vakkert og fredelig, men er en slik opplevelse av eukaristien tilstrekkelig for å kunne fortsette prosessen mot å bli katolikk og fullverdig medlem av denne eventyrlige kirken?
Jeg beveger meg med skilpaddesteg i denne prosessen.

På vei til kommunion

Av mennesker som bor i Norge og som går regelmessig på katolsk messe, er jeg en av de få som er så heldig å ha gangavstand til kirken. Jeg bruker faktisk ikke engang 10 minutter på spaserturen langs nordgående riksvei gjennom byen og deretter langs østgående riksvei ut av byen.
Kirken ligger midt i et sentrumsnært boligområde, og riksveien østover går forbi rett utenfor glassmaleriene. Når jeg kommer gående opp bakken, ser jeg alltid en hel del biler på parkeringsplassen, for folk ankommer tidlig. Ute på kirkebakken står det grupper av kirkegjengere og prater sammen. Mest menn. En gruppe vietnamesere står midt på plassen, og alle hilser vennlig når jeg kommer. Innunder takskjegget på tilbygget står polske gjestearbeidere og røyker. De mumler hurtig på stemte konsonanter og nikker høflig idet jeg passerer dem.
Jeg tenker at disse menneskene er kommet til kirken av én felles hovedgrunn: For å motta nattverden. For å få syndenes forlatelse i konkret form gjennom kommunionen. For å delta i det knelende fellesskapet som bivåner det eukaristiske under før de mottar oblaten av paterens hånd.
Ennå kan jeg ikke delta i annet enn forberedelsene til nattverdmåltidet. Jeg er ikke katolikk ennå. Ja, jeg vet jo ikke engang om jeg vil bli det, og det er nettopp kommunionen og all mystikken knyttet til denne som vil være en test på hvor langt min tro kan klare å strekke seg.
Jeg setter pris på alt som skjer i messen og alle delene av liturgien, enten de tales eller synges, foretas stående, sittende eller knelende. Framfor alt setter jeg pris på å være én av dem som deltar i ritualene i min lokale, katolske kirke, vel vitende om at det i hele verden er over 1,1 milliard som gjør det samme.
Så må jeg også slippe løs undringen over kommunionen: Det kan da ikke være bare jeg i denne kolossale menneskemengden som lurer litt på hvordan vi skal forstå at vinen og det såkalte "brødet" faktisk forandrer seg og blir til Jesu legeme og blod - i virkeligheten?
Som nevnt i går vil kommunionen være tema for flere bloggtekster de nærmeste dagene. På samme måte som messen står sentralt i kirkens liv, står kommunionen sentralt i messen. Den er et sakrament som det på ingen måte skusles med. Derfor må jeg som ikke har konvertert, vente med å innta dette mystiske og ytterst symbolske måltidet og nøye meg med å motta velsignelsen. Det er OK, for selve kommunionen i katolsk forståelse må jeg bruke en del tid på.

Guds fred

I min søken mot Den katolske kirke gikk jeg til messe for aller første gang i begynnelsen av november i fjor. Det er altså mindre enn 4 måneder siden. Det har blitt en rekke messebesøk i løpet av denne tiden; så også i dag, ettersom det er søndag.
Blant alt det nye som den katolske messen bød på den første gangen jeg var der, var det én ting som overrasket meg mer enn noe annet. Det var liturgiens nest siste innslag før selve kommunionen. Presten sa: "Hils hverandre med fredens tegn." Plutselig begynte alle i kirken å snu seg mot hverandre og håndhilse på hverandre. Fordi det ikke var så mange til stede på dette mitt første messebesøk, forlot folk plassene sine i benkene og gikk bort til hverandre for å håndhilse. En konfirmant som jeg kjente fra skolen hvor jeg jobber, kom bort til meg med hånden framstrakt, og da jeg grep den, sa han: "Guds fred!"
Da skjønte jeg poenget med all bevegelsen i benkeradene. Folk hilste hverandre med "Guds fred" som en symbolhandling før de inntok kommunionen.
Etter denne overraskelsen første gang jeg opplevde det, har jeg begynt nesten å glede meg til fredshilsenen i messeliturgien. Spesielt når det er mange folk til stede og man må nøye seg med å hilse på bare noen få i umiddelbar nærhet, er det spennende å se hvem man får anledning til å utveksle fredsønsket med. I min lokale katolske kirke er det flest utenlandske eller utenlandsfødte medlemmer. De østeuropeiske gjestearbeiderne mumler noe på sitt eget språk når de strekker fram neven, men alle deltar aktivt og offensivt i fredshilsenen.
Slikt gjør inntrykk på meg. Det er vakkert, uttrykksfullt og mettet av symbolikk både i forhold til stunden, til fasen i liturgien og til livet blant medmennesker i sin alminnelighet.
Les forøvrig hva som sies og gjøres i henhold til messeboken her.
Når fredshilsenen er utført og folk er tilbake ved plassene sine, faller alle ned på kne, for det neste som står for tur, er Agnus Dei - Guds Lam. Den korte bønnen blir framført talende eller syngende av prest og menighet.
Agnus Dei, qui tollis peccáta mundi, miserére nobis.
Deretter følger selve kommunionen. Dette er så stort at det blir tema for minst 2 bloggtekster de neste dagene her på Banker på Pavens port.
I dag trekker jeg meg tilbake fra bloggen vel vitende om at jeg i formiddag utvekslet ønsket om Guds fred med et antall mer eller mindre fremmede mennesker, en av de fineste opplevelsene jeg har i den katolske messen.

En takk til Torgny Lindgren

Torgny Lindgren, den svenske forfatteren som har vært nevnt her i denne bloggen et par ganger allerede, er født i Raggsjö i Västerbottens innland 16. juni 1938. Han har utgitt en rekke bøker og er fast medlem i Svenska Akademien. Lindgren konverterte til Den katolske kirke i 1980.

Mange av hans romaner utspiller seg nettopp i Västerbotten, i grisgrendte strøk langt mot nord. Norsjö kommune er gjerne åsted for handlingen i bøkene hans, men også nabokommunene Malå, Vindeln og Lycksele er nevnt.

Hos de mer eller mindre eiendommelige personlighetene som Lindgren har skapt i sine bøker, finner vi både et komplisert følelsesliv og grunnfestet, folkelig religiøsitet.

Tre bøker som han har utgitt i nyere tid, utgjør en trilogi. Personene i bøkene veves inn i hverandres liv. Hovedpersonene i en av bøkene dukker opp som bipersoner i de andre. De tre svært ulike fortellingene dekker helt atskilte historier i ett og samme geografiske miljø.

Den første av bøkene heter "Hummelhonung" (1995) og handler om de to gamle og døende brødrene Olof og Hadar som bor i hvert sitt hus med et steinkasts avstand uten på noen måte å ha kontakt med hverandre. Målet med livene deres er å leve lenger enn broren. Inn i dette golde familielivet kommer en middelaldrende forfatterinne som skriver på en bok om Den hellige Kristofer. I løpet av bokens historie får hun hjelpe de to brødrene til å dø fredelig.

Den litt strikse, katolske bloggen God katolik (http://godkatolik.blogspot.com/) skriver følgende om denne boken: "Har precis läst ut Torgny Lindgrens bok "Hummelhonung" (som jag inte ens tänker bemöda mig skriva en recension av, med tanke på dess rent ut sagt perversa, snuskiga och framförallt motbjudande natur...)..."

Jeg for min del er ikke enig i omtalen av denne romanen, kort sagt.

Den andre av Lindgrens bøker som inngår i den nevnte trilogien, heter "Pölsan" (2002). Det er en historie som utspinner seg i flere lag av handling. Hovedpersonen er en avisskribent som i 53 år jobber med en notis om en tyskfødt mann som streifer omkring i Sverige for å selge tøyer. Fortellingen om den aldrende skribenten - etterhvert blir han 107 år gammel - ligger i bunnen av historien og skrider fram parallelt med beretningene om tyskeren som ferdes rundt i landet. Tyskeren får med seg en svenske som reisefølge, og rundreisen begrenses mer og mer til gårdene i Västerbottens innland på jakt etter den absolutt beste, lokale pølsen.

Persongalleriet er enormt og ytterst fantasifullt - vi kan si typisk Lindgrensk. Bruken av det norskklingende ordet pölsa blir kommentert tidlig i boka:

"Pölsa, upprepade han med blicken riktad på smörgåsen, det ordet har jag aldrig fått lära mig.

Det är ett av språkets vanligaste ord, sade Eva."

Endelig avrundes Torgny Lindgrens trilogi med den storslåtte "Dorés bibel" (2005). Her følger vi jeg-personen fra tidlig barndom til alderdom. Denne mannspersonen lærte aldri å lese og skrive og fikk diagnosen alexi i barneskolen. Han liker derimot å bli lest for, og han fordyper seg i de minste detaljene i Gustave Dorés illustrasjoner i familiens bibel. Mysteriet med hovedpersonens livslykke består i at han alltid har vært et elsket menneske - i det minste er det slik han oppfatter han sin virkelighet.

Og det er her, i virvaret av motstridende følelser og roller mellom menneskene i en liten slekt og i et stort lokalmiljø at Torgny Lindgren lanserer utsagnet som er blitt tittel på hele denne underfundige trilogien: "Nåden har ingen lov."

Utsagnet framsettes av jeg-personen selv:

"Det är besynnerligt att du har klarat dig, sade hon. Att kunna existera så utanför alla regler och lagar!

Jag antar, sade jag, att det är nåd och ingenting annat. Nåden har ingen lag, brukade Pettersson i Hugnaden säga."

Så vakkert, så kontrastfylt og så utslettende for alle motsetninger innfører Torgny Lindgren nådebegrepet som en altomfattende fredsfaktor. Nåden mellom Gud og mennesker og menneskene imellom.

Nåden er blant de mest gåtefulle begrepene i kirken. Kanskje er det ønsket om å konkretisere dette fascinerende konseptet som har ført meg i retning av Den katolske kirke, der nåden gjøres konkret i messen gjennom kommunionen og alles symbolhandlinger overfor det guddommelige.

Jeg takker Torgny Lindgren for hvert eneste ord i trilogien "Nåden har ingen lag."