Høstferie

Bildet: Inventus fotografert ubemerket på
Campo de' Fiori, Roma, mars 2010.
- - -
Denne fredags ettermiddagen er høstferien i gang i skolene på Østlandet. For meg som har tilbrakt tre firedeler av min yrkeskarriere i skolen, er høstferien en velkjent og innarbeidet sak, et innslag i arbeidsåret som alltid kommer beleilig og godt forberedt.
Min konversjon til Den katolske kirke finner sted den søndagen da høstferien slutter. Dette har jeg vært klar over i lang tid, og når jeg har vurdert om jeg skal eller ikke skal fortelle mine kolleger om den kommende begivenheten i mitt privatliv, har jeg visst at dersom det skulle sies, måtte det skje i dag, fredag før høstferien.
Jeg fortalte det. I all enkelhet ba jeg min overordnede på forhånd om å sette meg opp aller nederst på sakslista for morgenens personalmøte. Omsider ble det min tur, og jeg fortalte klart og greit at jeg konfirmeres katolsk og blir katolikk siste søndag i høstferien. Jeg avsluttet mitt korte innlegg med å invitere kollegene til ikke å være redde for å stille spørsmål og til å benytte mine nye kunnskaper som kilde innenfor RLE-faget. Til slutt takket jeg for at de lot meg fortelle dette, enda de i prinsippet ikke hadde hatt noe valg idet jeg fikk ordet av møteleder.
Det kom ingen umiddelbare kommentarer, men folk smilte mildt og svært respektfullt. Jeg tror det var akkurat så sterkt og privat at ingen fikk seg til å si mer om saken der og da. Umiddelbart etter møtet stoppet imidlertid en kollega meg i korridoren og spurte hvordan jeg skulle feire begivenheten, og hun ønsket meg på alle måter lykke til.
Da jeg dro fra jobben på ettermiddagen, ble jeg behørig ønsket alt godt neste søndag av en annen kollega. Disse tilbakemeldingene viste at beretningen sank inn, og jeg regner med at det i ettertid vil være lett å omgås temaet, både selve konversjonshandlingen og det å leve som katolikk i et postprotestantisk land.
Så nå er min høstferie innledet, og jeg er lettet over at jeg valgte åpenhet overfor mitt arbeidsmiljø. Forøvrig vil jeg henvise til innlegget "Globalt og privat" fra 9. september, der jeg foretok en grundig pro-et-contra-vurdering av det å snakke om konversjonen eller å holde den hellige handlingen for meg selv.

Troens avtrykk

Dette vakre Madonna-bildet fant jeg på en grunnmur i Roma i påsken. Bygningen ligger i Via della Scala i bydelen Trastevere, men jeg observerte samme bilde også enkelte andre steder.
Jeg synes et slikt bilde som dette setter i gang flere tanker enn mange andre billedframstillinger av Jomfru Maria. Størrelsen på bildet er beskjedent; det dekket en flate mindre enn et A4-ark. Det ser ut vil å være sprayet på muren ved hjelp av en sjablong. Bildet er høyst todimensjonalt og utført, som man ser, kun i sort med murens farge som kontrast.
Hva slags person er det som har tatt seg bryet med å utsmykke annen manns grunnmur på denne måten? Hva forestiller den spesielle borden under bildet, er det stiliserte bokstaver, eller er det bare en dekorasjon? Hva for drivkraft ligger bak den handlingen det har vært å spraye bildet på muren? Har det vært en handling i natt og mørke, eller har det foregått på dagtid med forbipasserende tilskuere og vitner?
Disse spørsmålene får vi aldri svar på, men de melder seg raskt, og de handler mer om den eller dem som har utsmykket muren på denne måten, enn de to kjente personene som bildet framstiller.
I Norge er det mildt sagt langt mellom grafitti av denne typen. Det nærmeste vi kommer er ord som "Jesus lever" skrevet av ungdommer fra sekter hvor de er blitt herlig frelst. I det katolske Italia derimot, vekker et bilde av Maria med barnet større glede og gjenkjennelse blant folk.
Selv om vi aldri får vite hvem som står bak denne beskjedne veggdekorasjonen, er det neppe noen tvil om at hensikten er positiv. Her ligger det idel tro og tillit bak, og bildet blir en påminnelse om fred og trygghet skapt ved kvinnen og barnet som er avbildet på denne måten.
Et anonymt bilde av Maria med Jesusbarnet blir aldri påtrengende. Det er derimot et avtrykk av troen hos ett eller flere mennesker som laget det. Sett i perspektiv av Romas øvrige gigantiske severdigheter er dette avtrykket på en tilfeldig murvegg et lavmælt bevis på at ennå finnes troen i verden.
- - -
Dette innlegget har vært påtenkt i noen dager, og arbeidstittelen i mitt hode har vært klar hele tiden: "Skriften på veggen". Før jeg kom i gang med å skrive innlegget, rakk jeg imidlertid å bla igjennom dagens lokalavis for annen gang i dag, og der oppdaget jeg at denne tittelen er i bruk allerede: Den nye, norske kriminalfilmen med Varg Veum som frontfigur heter nettopp "Skriften på veggen", og den er såkalt kinoaktuell i disse dager.
En forveksling her ville jeg ikke risikere. Dessuten er de tre ordene en velkjent klisjé hentet fra Det Gamle Testamentet - Daniels bok om jeg ikke husker feil - og det var egentlig ikke særlig oppfinnsomt fra min side å benytte dette som tittel.
Dermed falt valget på "Troens avtrykk". Kanskje ble det en litt annen tekst på den måten.

En kvinne som var kledd i solen

"Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. 2 Hun var med barn og skrek i barselsmerter og fødselsrier." (Åp. 12,1-2)

Disse ordene innleder en av de viktigste bibeltekstene om Maria bortsett fra beretningene om Jesu unnfangelse og fødsel i Lukasevangeliet. Etter å ha lest en rekke bøker og tekster om Den katolske kirkes lære om Maria - mariologien - begynner jeg å se sammenhenger som gjør både troen, kirkene og symbolene så vidunderlig enhetlige.
Bildet øverst har vært brukt på denne bloggen tidligere. Det viser et Maria-bilde på veggen av kirken Santa Maria ai Monti i Roma. Forrige gang jeg brukte bildet her, var i det viktige og verdisøkende innlegget "Om å bli katolsk" den 5. april i år. Kirken hvor bildet pryder den ene langveggen, ble også omtalt i eget innlegg den 27. september i fjor.
Ettersom fotografiet ble tatt i mørket, er Marias stjernekrans meget framtredende. Dette trekket finnes i en rekke avbildninger av Maria, både malerier og statuer, og eksempler på slike vil bli benyttet som illustrasjoner på denne bloggen i flere av de kommende innleggene.
Det som slår meg når jeg ser et Maria-bilde jeg ikke har sett tidligere, er de enhetlige kjennetegnene. Her finnes trekk som er dokumentert i bibeltekster lik den som er sitert ovenfor eller i Lukasevangeliet eller også i Det gamle testamentet. Andre steder finner vi trekk som er bevitnet av personer som har hatt visjoner av Den salige Maria Guds mor. Den nylig omtalte Maria-figuren fra Fátima er et eksempel på dette. I neste innlegg vil jeg omtale Vår Frue av Lourdes og kjennetegnene derfra.
Det som imidlertid er ufravikelig ved alle avbildninger av Jomfru Maria, er blåfargen på deler av klesdrakten eller omgivelsene. Blått er Marias farge. Jeg er ikke sikker på hvorfor det er blitt slik, men fargen er med på å skape gjenkjennelse og kontinuitet uansett hvorfra avbildningen stammer og uansett hvem som har utarbeidet den.
Selv på det svakt opplyste fotografiet ovenfor er Marias blå kappe ikke til å ta feil av. Med kransen av stjerner rundt hodet framstår Maria her som selve Himmeldronningen.

"Salve Regina, mater misericordiae, vita, dulcedo et spes nostra, salve! "

"Hill deg, Dronning, barmhjertighetens mor. Du vårt liv, vår fryd, vårt håp, vær hilset!"

I en bloggers hode

Dette bildet ble tatt i Roma den 30. mars i år. Det viser en av portene i muren som omgir Vatikanet på nordsiden. Der og da ble ideen til gårsdagens innlegg på denne bloggen født. Hvilken lang tankerekke som har ført derfra og hit, vil være hovedtema i dagens innlegg, og det er dette som mer enn antydes i dagens tittel.
Å love allerede i tittelen at et blogginnlegg skal handle om det som fins "I en bloggers hode" er et håpløst prosjekt, for jeg kan ikke fortelle hva som fins i andre hoder enn mitt eget. Riktignok er jeg en blogger, men på ingen måte noen typisk sådan. Først og fremst har jeg en del biologiske feil. Den typiske blogger er kvinne og relativt ung. Jeg er ingen av delene. Dessuten skriver den "typiske" blogger - hvis jeg da har rett i min antakelse - helst om moter, kosmetikk og innredning, eller i beste fall om moderne litteratur.
Allerede her vil en del bloggere ha fart i været og hvint at dette er da ikke slikt som de er opptatt av på sine blogger. Mulig det, og i så fall helt greit, men de bloggene som virkelig har høye besøkstall, og bloggerne som drifter dem, kjennetegnes i stor grad av de trekkene jeg her har beskrevet på min vanlige sleivete måte, fritt etter A-magasinet og andre pålitelige medier.

Saken for meg var i hvert fall slik at da jeg ruslet med min kjære ut fra Vatikanets Museer tirsdag den 30. mars, sliten og varm etter flere timers vandring i kø gjennom endeløse korridorer og trøstet på bare kjappest mulige måte med en kald øl i Vatikanets hage etter rundturen, oppdaget jeg den høye bronseporten i muren som vi tidlig på formiddagen hadde passert i skilpaddetempo mens vi sto i billettkø.

Porten har nemlig en gedigen inskripsjon på tvers. Selv en close up gir dårlig inntrykk av teksten på porten, men jeg kan forsikre at her står følgende skrevet:

BENEDICTUS XVI PONT. MAX. ANNO DOMINI MMV PONT. I.

Bronseporten er med andre ord såpass ny at den er preget med den nåværende pavens navn, tittel og årstall. Forkortelsene "Pont. Max." står for Pontifex Maximus, som betyr Den øverste kirkeleder, og romertallet for 2005 er det overraskende korte MMV.
Idet vi passerte denne porten på vei bort fra Vatikanet denne tirsdags ettermiddagen, slo det meg at dette kanskje er den første bygningsinstallasjonen som bærer pave Benedict XVIs navn. Forøvrig er hele Roma full av statuer, bygninger, fasader og minnesmerker som bærer en eller annen tidligere paves navn, nummer og årstall. Allerede innenfor de første 5 årene av pave Benedicts pontifikat er altså den nordvendte bronseporten i Vatikanet blitt fornyet og på tradisjonelt vis forsynt med den sittende Hellige Fars navn.
Jeg syntes faktisk det var en viss ære å ha oppdaget dette, så jeg småløp tilbake, knipset noen bilder under vanskelige lysforhold og var der og da fast bestemt på at minst ett av disse bildene skulle danne utgangspunkt for et blogginnlegg om pave Benedict og måten han preger Roma på under sitt pontifikat.
Innlegget som sådant ble skrevet i går. Som vanlig ble det for langt. Jeg skrev og skrev, og det gikk fort for seg, helt i tråd med min vante arbeidsform. Redigeringen av bildene jeg brukte ved gårsdagens tekst, tok lenger tid enn å skrive det smått banale innlegget om vår nåværende pave. Hele poenget, nemlig den imponerende, ca 4 meter høye porten med Benedicts navn, ble det simpelthen ikke plass til i går. Hele greia måtte vente til i dag.
Slik arbeides det kontinuerlig i mitt hode. Bloggen er viktig; det er allerede lenge siden jeg skrev at jeg er blitt "bloggberoende". I kvartalene rundt Vatikanet befant jeg meg så nær sentrum for denne bloggens tema som det er mulig å komme. Jeg sto rett foran en port med Pavens navn. Jeg banket ikke på, men jeg tenkte på ham, jeg tenkte på brevet jeg en uke senere skulle skrive til biskop Bernt, og jeg tenkte på at her er virkelig den porten som jeg i det minste billedlig talt håper å bli sluppet igjennom når enda noen få måneder får passert.
Hvordan det har vært mulig for meg å vente i over 5 uker med å skrive om Pavens port i bokstavelig forstand og bildene av den - se, det er et spørsmål som kan besvares bare av den lange rekken andre blogginnlegg jeg har funnet det nødvendig å skrive i mellomtiden, i alt 27. På mange måter kan vi si at min hittil siste Roma-reise ender her. Jeg har sett Pavens port, jeg har fotografert den og skrevet om den. Nå er det bare å vente og se om min verbale banking gir svar.

Pave Benedict XVI

Dette innlegget skal i all enkelhet handle om mitt forhold til pave Benedict XVI. Å kalle det et "forhold" er allerede i utgangspunktet en tilsnikelse; det vil være mer presist å snakke om mitt inntrykk av eller min befatning med den nåværende paven.
Bendict XVI ble valgt til pave i april 2005, få dager etter sin 78 årsdag. Fra før var han kjent som kardinal Josef Ratzinger fra Tyskland, en profilert og overmåte dyktig teolog i den forrige pavens stab.

Å overta Den hellige stol etter Johannes Paul II var ingen enkel oppgave. Den forrige paven hadde en verdensomspennende popularitet som er få mennesker forunt, og dette til tross for at han forfektet de aller mest konservative synspunkter på både moral og politikk.

Dette gjør også pave Benedict, men likevel har han kommet litt skjevt ut og falt i unåde hos mange mennesker både innenfor og utenfor Den katolske kirke.

Å plassere ham i det kirkepolitiske landskap på denne måten er en grei innledning, men for meg betyr ikke dette særlig mye. Jeg vet at Den katolske kirke i sitt vesen er konservativ, og kanskje er det nettopp måten å være konservativ på som gjør den tiltalende for meg tross de mange synspunktene som er politisk ukorrekte i vår del av verden.

Pave Benedict ser ut til å fosse fram med sin stil og sitt syn, og i uselvisk lojalitet til sitt apostoliske kall unnlater han gang etter gang å innfri medieskapte forventninger og velger i stedet sitt eget tidsskjema og sin egen form når det gjelder å vise sin profil.

Med brevet Summorum Pontificium sommeren 2007 åpnet han for å gjeninnføre den tridentinske messen til enhver tid på året unntatt i påsken. Dette ses på som et forsøk på å gå tilbake på ting som ble vedtatt under Det annet Vatikankonsil.

Jeg må bare melde pass og innrømme at mye, svært mye av dette har jeg ingen peiling på. Jeg bare konstaterer at dette er synspunkter og utspill som forbindes med pave Benedicts pontifikat.

Rett før jul i fjor utga pave Benedict XVI en CD med prekener eller bønnetekster som han framfører på italiensk, latin og tysk sammen med musikk og korsang som er laget spesielt til denne utgivelsen. Jeg setter stor pris på denne CDen, "Alma Mater", og selv om Benedict XVI ikke synger like bra som Johannes Paul II, er CDen meget høreverdig, og for den som bruker tid på å følge med på tekstene, er den oppbyggelig på katolsk vis.

På denne måten viste paven at han følger med tiden og gir folk det som markedet etterspør.

Pave Benedict er også forfatter. I sin tid som teolog og kardinal har han utgitt flere bøker, og han har også skrevet ett bind av to planlagte om Jesus fra Nasaret. Jeg eier denne boka, jeg har lest den og satt stor pris på den. Dette er teologi, men det er også oppbyggelse og fromhet samlet mellom to permer. Paven foretar en systematisk gjennomgang av Jesus slik han framstilles i evangeliene, og han fortolker og definerer Jesus i Guds plan med skapelsen og menneskenes framtid og frelse.

Det planlagte bind 2 av dette verket vil nok komme, men etter hva jeg fikk høre i høst, vil det ta lenger tid enn ventet fordi pave Benedict brakk håndleddet i fjor! Slike tilfeldige uhell kan skape hindringer for de utroligste ting. Vi får bare vente og se; i sitt forord til det foreliggende bind 1 legger Benedict XVI ikke skjul på at det gjaldt å komme i gang med å publisere dette verket ettersom han slett ikke er noen ungdom lenger.

Boka var god å lese. Jeg anbefaler den, og jeg er blant dem som venter på bind 2!

Til slutt kan jeg jo gjenta det fantastiske faktum at jeg med selvsyn har sett pave Benedict XVI i virkeligheten! Det skjedde den 16. september 2009. Da hadde min kone og jeg billetter til allmenn audiens i Vatikanet, men i trengselen kom vi knapt nok innenfor portene før audiensen var over og paven var dratt. Jeg rakk å få knipset et bilde med zoom gjennom stålsperringene. Pavens spesialbygde bil gled forbi innenfor gjerdet, og den forstørrede utgaven i rød ramme i denne montasjen viser at det faktisk var Den hellige Far Benedict som ble befordret forbi. Heldigvis befant han seg i synsfeltet mellom to vertikale bjelker i stengselen i det millisekundet da jeg knipset bildet.

Ikke desto mindre er dette et bilde jeg er stolt av! Kona og jeg har sett Paven - og her er beviset!

Jeg aner ikke hvor viktig det er å ha et forhold til den sittende Paven når man er katolikk. Dette er blant de mange tusen detaljer jeg ennå har til gode å lære. Like fullt ønsker jeg å bli enda bedre kjent med pave Benedict XVIs særpreg og fromhet, og jeg har ikke det aller minste behov for å uttrykke kritiske synspunkter overfor hans handlemåter, politikk eller teologi. Til gjengjeld har jeg ennå litt vansker med å forholde meg til ovennevnte uttrykk, Den hellige Far. Det er dette jeg håper å opparbeide et naturlig forhold til. I så måte er dette blogginnlegget første steg på veien.

Takdekorasjoner

Ofte strekker ikke ordene til. Som hjelp til å beskrive det vakreste i tilværelsen har kunstnere i alle tidsaldere brukt sine evner på ypperste vis. Her, i form av en bildeserie i wma-format, er en samling takdekorasjoner fra innsiden av kirker og museer i Roma. Velg full skjerm og nyt skjønnheten!

Om å bli katolsk

Se nøye på dette bildet! Det viser en liten klase med hengelåser som er fastlåst dels i hverandre, dels i smijernsrekkverket på en bro. På hver hengelås er det skrevet to navn med vannfast tusj.
Bildet er tatt på broen Ponte Sant' Angelo i Roma, og det er elven Tiberen (Tevere) som skimtes i bakgrunnen.
Men altså: En samling fastlåste hengelåser med navn i sort eller blå tusj. Langs rekkverket på hele broen, som er stengt for biltrafikk, henger slike store og små samlinger av hengelåser. Enkelte klaser teller mange titalls låser.
Dette er symboler på hemmelige forlovelser, dype og inderlige kjærlighetsløfter mellom to elskende. Skikken er kanskje forholdsvis ny - hengelåsene ser i hvert fall nye ut - men den er ikke desto mindre utbredt: Et kjærestepar vandrer sammen ut på broen, skriver sine navn på en medbrakt hengelås, gir hverandre private løfter, låser fast låsen i rekkverket og kaster nøklene i Tiberen.
Kan det gjøres stort mer romantisk? Ved Fontana di Trevi finnes enkelte lignende opphopninger av hengelåser, men vannet i fontenen representerer trolig ikke et så evig gjemmested som elvebunnen i Tiberen.
Jeg kjenner ikke til at en lignende skikk foregår i Norge, eller noe annet sted enn i Roma for den saks skyld, men jeg vet slett ikke alt som folk foretar seg i verden. Poenget er at denne mer eller mindre nyskapte tradisjonen foregår i stor skala i Roma, og spørsmålet er hvorfor nettopp der? Hva er det som gir elskende par ideen til et så bokstavelig talt dyptloddende symboluttrykk for sin gjensidige kjærlighet?
- - -
Dette blogginnlegget handler om å tilegne seg mer enn Den katolske kirkes lære og historie. Det handler om å utvikle en tenkemåte, en sans for symbolikk og representative uttrykkformer som vi i vårt verdslige, blaserte, post-protestantiske Norden ikke har lært oss, et syn for handlinger med dobbel bunn, en hverdagens poesi som her hos oss aktes for intet.
La meg bringe ytterligere tre slike beretninger fra Roma, Den evige stad, Pavens bispesete. Dagens innlegg ligger an til å bli det lengste noen sinne på denne bloggen, og det sier ikke lite.

Her kommer neste beretning:
I gaten Via dei Serpenti, som strekker seg gjennom bydelen Monti fra den monumentale gaten Via Nazionale og ned til Via Cavour, ligger den lille lokalkirken Santa Maria ai Monti. Jeg skrev om denne kirken den 27. september i fjor. Den gang var den ene ytterveggen dekket av stillas og presenning i forbindelse med oppussing. Nå, i slutten av mars i år, var vedlikeholdsarbeidet ferdig, og veggen lyste med nytt mursteinsdekke og et totalrenovert bilde av Monti-områdets Madonna.
En kveld spaserte min kone og jeg oppover gata langs kirkeveggen, og mot oss på fortauet kom en dame i 40-årene. Like før hun var på høyde med Maria-figuren på veggen, gjorde hun korsets tegn opp mot Marias lysende glorie, og på vakkert, italiensk vis kysset hun etterpå fingrene som hadde laget korstegnet.
At hun på veien møtte oss, et middelaldrende par turister, spilte ingen rolle. Hennes møte med Madonna-bildet på veggen var så mye viktigere, så helt umulig å passere uten å vise denne formen for ærbødighet, tillit, takknemlighet og tro.
Slike uttrykk kikker jeg ofte etter når jeg besøker land med overveiende katolsk befolkning, og tegnene uteblir aldri. Folk som er oppvokst med Jomfru Maria og helgenene som alltid tilstedeværende støttespillere, møter ofte påminnelser om de helliges eksistens og bidrag i hverdagen. Som katolikker har de et helt register av uttrykkformer for å vise sin erkjennelse av de helliges medvirkning.
Det er dette som for meg representerer katolsk tenkemåte, katolsk atferd, katolsk mentalitet, katolsk trosutøvelse.
Jeg er på vei mot min konversjon for å bli katolikk. Samtidig ønsker jeg å bli katolsk. Dette går dypere enn katolikk-identiteten. Den katolske tenkemåten er et uttrykk for virkelighetsoppfatningen og verdensbildet. Dette utvikles ikke gjennom litteratur eller kurskvelder, men gjennom modning etter observasjon og fortolkning. Og det tar tid.
- - -
Palmesøndag i Roma bød på utallige møter med folk som bar på olivengrener. Vi så dem på vei til eller fra kirke på formiddagen, men vi observerte framfor alt at folk bar på sine olivengrener hele dagen. På T-banen, på restauranter og kafeer, på gatene og piazzaene, i parken rundt Villa Borghese og på vei hjem til hus eller hotell: En kort eller lang kvist fra et oliventre, med de smale, grågrønne bladene stikkende stivt oppover langs selve kvisten, ble båret synlig sammen med håndveske, bærepose, mobiltelefon, drikkeflaske eller uten noe annet i hånden.
Det imponerende var at kvistene ble båret av menn og kvinner i alle aldere. En gruppe unggutter på T-banen unnså seg ikke for å gå med hver sin olivenkvist synlig for alle og enhver, som en dekorasjon og et kjennetegn på linje med hettegenserne, saggebuksene og capsene som de stilmessig hadde på plass.
Det å bære en olivengren på offentlig sted er utvilsomt et tegn på at man vet og tilkjennegir at man vet at det er palmesøndag. Kun denne dagen er det rimelig å se folk dra rundt på én enkelt slik kvist, og kun i land hvor det er betydningsfullt å vise at man erkjenner dagens spesielle karakter, kan man se folk praktisere denne skikken.
At det var like utbredt blant ungdom som blant voksne og eldre, imponerte oss. Det vekket oss, simpelthen! Her var vi midt i et folkeferd som ser det som et uttrykk for god oppførsel å bære en minst halvmeterlang olivenkvist i hånda under en byturpå palmesøndag. Det er katolsk, ganske enkelt, rett og slett katolsk, og jeg er stum av beundring over Kirkens stilling hos Italias folk.
- - -
Lørdag 27. mars var dagen for den siste i en lang rekke forestillinger der operaen La Traviata av Giuseppe Verdi skulle framføres i en kirke. Vi liker opera, og vi liker å oppleve noe høyverdig når vi er på ferie, så vi skaffet oss billetter og møtte opp.
Køen for å komme inn og kapre seg en best mulig plass på de unummererte setene var lang da vi var på plass en halvtime før forestillingen. Kirken hvor operaen skulle framføres, heter San Paolo Entro Le Mura, altså Paulus-kirken innenfor murene, en relativt liten kirke som ikke må forveksles med den enorme Paulus-kirken utenfor murene.
Jeg var i utgangspunktet litt spent på hvordan kirken skulle være utsmykket, for det er ikke vanlig å bruke katolske kirker til noe så verdslig som en operaforestilling. Snart viste det seg at San Paolo Entro Le Mura er en anglikansk kirke, beliggende på Via Nazionale et par hundre meter fra Piazza Rebubblica; se bildet til venstre.
Interiøret i kirken var en god del enklere enn det vi er blitt vant til å se i katolske kirker. Noen Maria-figur med tilhørende bønnestol og lysestaker var ikke å se. Heller ikke noe tabernakel ved alteret. Vegger og tak var i hovedsak uten dekorasjoner, men hvelvingen bak alteret viste mosaikker med bibelske motiver, og en linje med tekst fra Bibelen var plassert på tvers mellom mosaikkbildene. Teksten viste begynnelsen av 1. Mosebok på hebraisk fra midten og mot venstre, mens begynnelsen av Johannesevangeliet var skrevet på gresk fra midten og mot høyre. På den måten møttes den gammeltestamentlige og den nytestamentlige skapelsesberetningen midt i hvelvingen bak alteret.
Publikum kom på plass, og ikke én gjorde korsets tegn eller knelte eller oppførte seg på andre måter som er vanlig når man stiger inn i katolske kirker. I pausene mellom aktene var det livlig prat i benkeradene, og da operaen var slutt, brøt en endeløs applaus løs.
Dette hadde ikke kunne skje i en katolsk kirke. Det er nærmest fysisk umulig fordi utsmykningen i kirken har en annen symbolsk tyngde enn den hadde i den anglikanske - og altså reformerte - kirken hvor La Traviata ble framført denne lørdagskvelden. I en katolsk kirke oppbevares dessuten konsekrert brød og vin, som dermed har inntatt skikkelsen av Jesu kjøtt og blod, men dette kan teoretisk sett være fjernet fra tabernakelet i anledning et eventuelt annet arrangement.
Men spørsmålet er: Hvordan skal vi forstå symbolvekten av bilder og figurer i katolske kirker til forskjell fra det som gjelder i de reformerte? Den katolske kirkes katekisme sier at helgenbilder ikke skal tilbes som bilder, men at de skal bidra til å hjelpe oss å konsentrere tanken om den vi henvender oss til, og de skal minne oss om hva den enkelte helgen står for av kvaliteter og egenskaper.
Katekismens avsnitt 2132: "For den ære som vises bildet, går til den som er avbildet", og "den som ærer bildet, ærer den person som er fremstilt".
De helgener som er avbildet i et kirkerom, tilkommer altså ære fra dem som betrakter bildet. Det betyr at dersom en flokk mennesker samles i et kirkerom i en annen hensikt enn å ære de hellige som er avbildet i kirken, blir helgene passivt og indirekte vanæret fordi de tilstedeværende neglisjerer helgenbildene til fordel for den målsetting de er samlet om.
Dette er katolsk syn, katolsk måte å ære avbildede personer på. Dette synet er ikke forenlig med de reformertes syn, der avbildede personer fortrinnsvis er bibelske personer avbildet i kunstnerens forestilling om en bibelsk episode. I reformerte kirker er bildene dermed en dekorasjon med bibelsk innhold. Bildene og personene på dem er dermed verken hellige eller ærbare i seg selv.
Dette er trolig grunnen til at hvem som helst kan valse inn i en reformert eller protestantisk kirke, prate og le høylydt og ikke respektere andre størrelser enn de menneskene som kommer til kirken for å tale, lese, synge eller opptre for alle de andre.
Jeg har skrevet det før: En katolsk kirke er aldri tom. En avbildet, avdød person i kirken mottar de tilstedeværendes ære. Et bilde eller en statue i kirken er derfor ingen likegyldig gjenstand, ikke bare et verk av kunst eller kitsch, men en representasjon av en ærbar person.
Forskjellen er egentlig enorm og uoverstigelig, og den forklarer hvorfor en opera - som gjerne har en aldeles latterlig, meningsløs handling - kan framføres i en reformert kirke, men ikke i en katolsk.

Dette synet på symboler og symbolbruk er blant tenkemåtene jeg ønsker å utvikle som del av en katolsk mentalitet. Dette vil gjøre meg til en katolsk mann, ikke bare til en katolikk. Begrepet "katolsk i hodet", som er et begrep fra norsk litteratur og som er forklart i et nesten 2 år gammelt innlegg i en glimrende blogg av samme navn, får dermed posisjon som en målsetting, et attråverdig utviklingsstadium. Å reise i land med hovedsakelig katolsk kirketilhørighet er derfor noe av det mest lærerike og utviklende jeg kan gjøre. I de neste månedene håper jeg mine opplevelser hittil vil vokse i meg slik at jeg til slutt ikke bare blir en fullverdig del av Kirken, men slik at også Kirkens katolske tenkemåte og forståelse blir en del av meg.

Santa Maria in Trastevere

Hvis du er i Roma og skal besøke mer enn tre kirker, har jeg en anbefaling om hvilken kirke som bør være den fjerde. (De tre obligatoriske er, såvidt jeg vil anta: Peterskirken, Santa Maria Maggiore og San Paolo Fuori Le Mura.) Det er hundrevis av kirker som kan fungere godt på fjerde plass, men rent personlig vil jeg varmt anbefale Santa Maria in Trastevere.
Dette sies å være Romas eldste kirke, bygd på et sted hvor det ble grunnlagt en kirke første gang på tidlig 300-tall; noen hevder enda tidligere. Den nåværende kirken stammer fra 1100-1200-tallet og er rikt utsmykket med mosaikk både på utsiden og innsiden.
Kirken ligger i Trastevere, "på andre siden av Tiberen", det sjarmerende området der boligene nå for tiden huser kunstnere fra mange nasjoner. Også det skandinaviske kunstnersenteret ligger i dette området. På en stor, åpen plass med fontene i midten ligger kirken diskret inne i et hjørne, slik øverste bilde viser. Santa Maria in Trastevere er en intim og innbydende kirke med rikelige former for gammel fromhet og skjønnhet.
Mosaikken i gulvet foran alteret.

Taket i kirken, heldekorert med geometriske utskjæringer og vakre malerier.

Til venstre framme i koret er det en åpning i veggen lik en bilderamme. Gjennom åpningen ser man takmaleriet fra kapellet innenfor som om maleriet hørte hjemme i den rammen som åpningen utgjør.

Dette er takmaleriet som ses gjennom åpningen i veggen inne i kirkens hovedskip (forrige bilde).

Høyt oppe på kirkens bakre endevegg er det tre helgener avbildet i glassmalerier av langt nyere dato enn selve kirken. Stillaset til venstre viser at kirken stadig er under oppussing og utbedring.

Palmesøndag i Santa Maria Maggiore

Via Panisperna heter en gate som skjærer tvers gjennom det eldgamle og tradisjonsrike boligområdet Monti sentralt i Roma. Ved enden av Via Panisperna, i midten på bildet ovenfor, ligger Romas kanskje nest viktigste kirke, Santa Maria Maggiore. Å gå Via Panisperna fra ende til ende er en vandring gjennom urbanitetens vugge. Her får man gå usett i vrimmelen, om man vil, og går man i samme retning som dette bildet ble tatt for 2 dager siden, har man Maggiore-katedralen som siktemål hele vandringen gjennom den snorrette gata.
Forrige gang jeg skrev om dette området, var i slutten av september i fjor, og innlegget fikk en kommentar fra en blogger som har bodd i området og sikkert stadig kan bekrefte alt man fornemmer når man oppholder seg nettopp her.
Ett kvartal nedenfor plassen bak Santa Maria Maggiore hadde vi vårt lille hotell denne gangen, min kjære og jeg. Palmesøndag kunne vi derfor begi oss rundt hjørnet til Via Panisperna og opp den siste bakken for å komme på messe i den store katedralen kl. 12.00. Folk på vei til kirken bar kvister av oliventre i anledning søndagens tema. Utenfor kirken lå det små hauger av olivengrener som folk kunne bryte kvister av dersom man ikke selv hadde skaffet noen.
Å oppleve høytidelig messe i Santa Maria Maggiore er en helt unik opplevelse, noe som mange før meg har skrevet viktige tekster om. Man blir slått av skjønnheten og den gjennomført heldekkende dekoreringen av kirkerommet, mosaikker og fresker med bibelske motiv, og som nordmann blir man også grepet av den inderlige språkføringen i messens liturgi. Vi fikk delta i den nesten etterlengtede syndsbekjennelsen på italiensk: "...mia colpa, mia colpa, mia massima colpa..."
Da messen var kommet fram til kommunionsutdelingen, hadde jeg forlengst bestemt meg: Denne gangen skulle jeg gå fram i flokken med kommunionsgjester, holde høyrearmen over brystkassen og motta velsignelsen her, i selveste Santa Maria Maggiore. Vanligvis blir jeg sittende i benken under kommunionen; bare på kveldsmesse på onsdager i kirken hjemme pleier jeg å ta turen fram til pateren, for han kjenner meg, og på onsdager er jeg ikke i veien for noen.
Palmesøndag i Santa Maria Maggiore derimot, ønsket jeg å stå foran den stramme pateren og kjenne hånden hans på hodet mitt under velsignelsen. Jeg tok sjansen på at han var kjent med den spesielle måten som ikke-konverterte troende kan holde høyrearmen som tegn, men for sikkerhets skyld, for å forebygge en pinlig situasjon, forberedte jeg meg på å forklare hviskende at "non sono cattolico vero". Jeg gikk ut fra at dette likevel ikke ville bli nødvendig.
Det ble det. Helt framme ved pateren, bare centimetere fra den røde kappen hans, så jeg øverst i mitt nedslåtte blikk at han tok fram en oblat og skulle til å skyve den inn mellom leppene mine. Lett panisk ristet jeg på hodet og begynte "non sono....", og i siste liten skjønte han budskapet, la fra seg oblaten og tegnet korstegnet i pannen på meg med to fingre.
Så gjorde jeg ingen formell feil denne gangen heller, men oppnådde i stedet å motta Guds velsignelse i den vakreste og mest legendariske kirken jeg vet om. Jeg våget å gå fram, som den uferdige novise jeg er i den katolske verden, og dette alene var nok til å gjøre årets andre Roma-reise til en gledesfylt og oppbyggelig opplevelse.
Jeg kommer ikke til å gå i detalj om alle andre små og store hendelser under denne ukas opphold i Roma, men jeg regner med at ytterligere to innlegg vil basere seg på mine tanker herfra.
Nå har sola gått ned over Askim på skjærtorsdag, og jeg lar bloggen hvile hele langfredagen i høytidelig aktelse for dagens innhold og betydning.

Bebudelsen

Det er 25. mars og dagen for Herrens bebudelse, dagen da Jomfru Maria fikk budskapet fra engelen at hun skulle føde Guds Sønn, dagen da Maria svarte sitt berømte og betydningsfulle "Fiat", som det heter på latin, "det skje som min Herre har sagt".
Som illustrasjon til dette innlegget har jeg i anledning dagen funnet fram mitt eget foto av en av de mer enn 100 år gamle undervisningsplansjene jeg i høst fant i kjelleren på skolen der jeg jobber. Dette bildet heter ganske enkelt "Bebudelsen" og viser en nyvåken, lettere forskremt Maria sittende på sengen mens den budbærende engelen nærmest fyller hele rommet med sine vinger, sitt lys og sin prakt.
Legg merke til at engelens føtter ikke berører gulvet.
Det er et herlig bilde! Ifølge omtalen av Herrens bebudelse på katolsk.no er motivet særdeles mye benyttet i kunsten. Det eksisterer derfor ganske sikkert mangen andre uttrykksfulle og fargesterke framstillinger av denne bibelhistoriske scenen, og den ene behøver ikke være dårligere enn den annen i uttrykksrikdom.
Når vi i dag kan feire bebudelsen, vet vi også at det er 9 måneder igjen til jul. Men først skal vi feire påske. Det er bare 3 dager igjen av fastetiden, og så starter den viktigste høytiden i kirkeåret med palmesøndag.
La meg forresten nevne at jeg er rimelig fornøyd med fasten for mitt eget vedkommende. Som nevnt for nesten 40 dager siden valgte jeg å gi meg selv en noe symbolsk, daglig påminnelse om fastetidens særegenhet ved at jeg skulle sløyfe salt på mine varmretter, noe som jeg vanligvis ser som en absolutt nødvendighet. Dette har fungert godt; bare 2-3 ganger har jeg falt for fristelsen og benyttet saltkaret ved middagsbordet, og det har ikke skjedd helt uten et stikk av dårlig samvittighet.
Desto mer merkbart har det vært å spise kald lunsj hver dag. Jeg har ellers pleid å være den hyppigste brukeren av mikroovnen på lærerværelset, men i hele fastetiden har jeg latt dette være. Savnet av varmt smørbrød eller nachos med skinke og oliven har iblant vært påtakelig, men jeg har stått løpet helt ut.
Min faste har med andre ord dreid seg først og fremst om fravær av smaker som jeg setter stor pris på. Denne forskjellen fra lunsj og middag slik jeg er vant til å ha det, har vært merkbar, og jeg har to ganger om dagen fått denne påminnelsen om at det er fastetid, og at jeg faster for første gang i historien. Det har gitt meg en hel del ettertanke og mulighet til refleksjon over hvem jeg er og hva jeg vil videre med mitt altfor brokete liv.
En ny utenlandsreise står for tur. Sannsynligvis blir bloggen nå liggende urørt med det herværende innlegget som siste nytt i over ei uke. Jeg ser fram til å gjenoppta skrivingen midt i påsken, men framfor alt ser jeg fram til selve påskefeiringen. At Herrens bebudelse nå falt så nær starten på påsketiden, minner meg om at det hele tiden er nye ting å se fram til, nye høytider å feire rundt neste sving.
Jeg ønsker bloggens besøkere en fin påskehøytid!

I enhet

Et offisielt bilde av Den hellige Far Benedict XVI danner en passende og verdig innledning på blogginnlegget i dag, 2. juledag 2009. For mindre enn 2 døgn siden så millioner av katolikker verden over den direktesendte julenattmessen fra Peterskirken i Roma, der prosesjonen oppover kirkegulvet brått stanset opp, og sortkledde sikkerhetsvakter løp viltert nedover midtgangen.
Dagen etter, 1. juledag, fikk vi se en rekke amatørvideoer med angrepet mot Paven, en grotesk scene der en veltrent, ung dame med et kengurusprang tok seg over sperringen, stormet fram mot pave Benedict og rev den kappekledde, aldrende mannen brutalt og resolutt over ende.

Det ble for meg en gripende og skjellsettende opplevelse å se de grumsete opptakene av angrepet. Ord som grotesk og hensynsløst strekker ikke til, men så var angrepet kanskje mer et utslag av sinnsforvirring enn bevisst politikk eller religiøsitet hos den unge damen, som nå er skrevet inn med fullt navn i historien om år 2009 .

Egentlig så vi ikke midnattsmessen direkte her i huset. Nei, gamle, familiære tradisjoner har foreløpig prioritet foran katolske aktiviteter i julen, men dette kan det jo bli en endring på i årene som kommer. I hvert fall var vi i år henvist til å gjøre opptak av midnattsmessen på PVR-dekoderen. Ved midnatt, da messen i real-time var slutt, fikk vi med oss nyheten om at Paven var blitt angrepet ved innmarsjen i kirken. Dermed var det om å gjøre å komme i gang med å se opptaket, så hele storfamilien benket seg foran flatskjermen. Det var ganske traurig å høre Arnt Stefansens intetsigende kommentarer da sikkerhetsfolkene løp nedover midtgangen ettersom vi som så messen i opptak, i motsetning til Stefansen jo var informert om hvorfor de sortkledde hadde fått slikt hastverk.
Det som imidlertid gjorde inntrykk på meg når jeg lyttet til utenrikskorrespondent Arnt Stefansen utover i messen, var alle referansene til "slik det pleier å være i katolske kirker" eller "slik katolikker verden over pleier å gjøre". For første gang satt jeg og så på midnattsmessen med en overveldende følelse av tilhørighet til denne gruppen som Stefansen henviste til, denne milliarden - "hver sjette innbygger i verden" - som jeg er én av, ett innmeldt enkeltmedlem i Den katolske kirke.
Fellesskapet med denne milliarden ble enda klarere etterhvert som messen skred fram fra ledd til ledd i denne liturgien som jeg etterhvert er blitt så fortrolig med. Kommentator Stefansen introduserte Den eukaristiske bønn som "den lengste av bønnene i den katolske messen", som om vi nå hadde en rekordholder i vente.
Det skulle vise seg at det var nettopp i Den eukaristiske bønn jeg fikk den store aha-opplevelsen under Pavens midnattsmesse. Vi er jo vant til at et av avsnittene etter transsubstantiasjonen lyder slik på norsk:

"Kom i hu, Herre, din Kirke over hele jorden, så du kan gjøre den fullkommen i kjærlighet, i enhet med vår pave Benedict og vår biskop Bernt og med hele ditt presteskap."
Da pave Benedict ledet an i denne bønnen julaften, sa han ganske enkelt og naturlig: "...i enhet med meg og med hele ditt presteskap."

Jeg datt nesten ut av stolen da det gikk opp for meg at Paven trenger ikke nevne seg selv eller noen annen biskop ved navn! Han er jo selv den som vi alle ønsker enhet med! Han er dessuten Romas biskop, så ved messen i Peterskirken var det ingen nærmere biskop å omtale. "I enhet med meg" var tilstrekkelig for å uttrykke Pavens posisjon innenfor Kirken.
Det var en slående oppdagelse, en erkjennelse av grenseløshet og av tilhørighet under den absolutte autoritet på jorden. Paven og jeg - to ulike deler av én og samme Kirke!

På bakgrunn av dette blir det så dramatisk, så skittent og frastøtende når vi tenker tilbake på angrepet ved midnattsmessens begynnelse. Ikke alle ber om enhet med pave Benedict, men heldigvis avstår de aller fleste fra slike håndgripeligheter som ble oppfanget av noen private videokameraer. Nedenfor er et av mine egne fotos fra Peterskirken i september i år, tatt oppover midtgangen akkurat der hvor Paven ble revet i bakken julaften. Utsikten herfra byr kun på skjønnhet i mine øyne, og Paven i gamle Bendict XVIs skikkelse uttrykker kun fred og kjærlighet. Jeg deltar så gjerne og så helhjertet i bønnen om å virke i "i enhet med vår pave Benedict."

Santa Maria ai Monti

Like ved hotellet vårt i Roma, bare noen meter rundt nærmeste hjørne, fant vi den relativt lille basilikaen Santa Maria ai Monti. Den er omtalt på det glimrende nettstedet http://www.romecity.it/. Bildet til venstre her er stjålet derfra; det må jeg uten videre medgi.
Vi var innom denne kirken allerede den første dagen vi vandret rundt i byen. På et messingskilt utenfor døra sto det skrevet når det ble feiret messe i kirken, og vi merket oss tidspunktene for hverdager ("Feriale 09.00 - 19.00.")
Etter noen dager passet vi på å gå før frokost slik at vi kunne innlede dagen med morgenmesse kl 09 i vår lokale kirke.
I minuttene før messen skulle begynne, strømmet folk til, stille og andektig. Ved messens start var vi blitt omkring 30 sjeler der inne. Presten satte i gang, og vi fulgte liturgien uten minste vanskelighet fordi den hellige messen er så velsignet ensartet i sin oppbygning, uavhengig av språk.
Samtidig med at messen pågikk, kikket vi rundt oss i det gamle kirkerommet. Min kjære la merke til at det var skrevet noe på latin øverst på veggene rundt i hele kirken. Skriften var i majuskler ("store bokstaver") med en prikk midt mellom ordene på gammelt, romersk vis. Hun spurte om jeg visste hva som sto der.
Jeg kikket først på veggen over altertavlen og fant på venstre side ordene O · CLEMENS · O · PIA · O · DULCIS · VIRGO · MARIA.
Ordet MARIA endte midt over altertavlen. Det neste som sto skrevet fra midten og mot høyre, var: SALVE · REGINA · MATER · MISERICORDIÆ.
Dette var i høyeste grad kjent stoff og enkelt å forklare for mitt kjære reisefølge. Dette var jo den vakre bønnen Salve Regina (Hill deg, Dronning) skrevet i sin helhet rundt hele kirken! Det imponerte meg hvordan utsmykkerne i sin tid måtte ha regnet ut antall bokstaver i bønnen og fordelt dem jevnt på antall meters omkrets i kirkerommet slik at hver enkelt bokstav hadde plass nok, og slik at absolutt hele bønneteksten fikk plass rundt veggene.
I tillegg slo det meg at dette var som å møte seg selv i døra eller som om en ring ble sluttet. De som har fulgt denne bloggen i det siste, husker kanskje at det aller siste innlegget jeg skrev før avreise til Roma, "Takknemlighet", ble avsluttet med de siste ordene i Salve Regina. Det var da merkelig at jeg skulle møte akkurat disse ordene igjen i den kirken som lå aller nærmest vårt nøkterne losji i storbyen! Jeg klarte ikke helt å gripe hva dette var tegn på, men det å få et uventet møte med mitt eget valg av sitat 5 dager tidligere var sterkt nok i seg selv. Dessuten fant min kjære bønnens norske versjon meget vakker og intens, slik også morgenmessen i Basilica di Santa Maria ai Monti ble for oss denne torsdagsmorgenen.
"Du barmhjertige, du trofaste, du milde jomfru Maria!"

Santa Maria Sopra Minerva

På Piazza della Minerva i Roma står en selsom statue, en babyelefant med en enorm obelisk loddrett fastsurret på ryggen. Fra statuen ser man østveggen av Pantheon mindre enn hundre meter unna, og bak statuen er inngangen til Romas eneste gotiske kirke, Santa Maria Sopra Minerva.

Vel inne i kirken gjenkjenner man straks de gotiske trekkene i form av høye, slanke søyler, spisse buer og enorm takhøyde.

Katedralen skinner på innsiden. Alt lys er slukket, men sola som stråler inn gjennom vinduer og glassmalerier, reflekteres av gulvflaten og de polerte marmorsøylene slik at det formelig glitrer høyt og lavt inne i kirken.

I taket utnyttes de spisse buene til å lage triangler med en vakker, blå bunnfarge som om taket viser vinduene til himmelen. I hvert triangel i hovedskipet er det malt en bibelsk figur.

Som i alle de andre katedralene vi opplevde i Roma, er utsmykning og dekorasjoner slående vakre og uttrykksfulle også her. Størst oppsikt vekker en Maria-figur med barnet på armen, Sammen holder de en rosenkrans i hendene. Figuren er plassert langt bak i kirken, og det står benker og knefall foran den for at folk skal følge den umiddelbare trangen til å falle på kne og be i møtet med figuren.

Størrelsen på kvinneskikkelsen er minst 1,5 av normal størrelse. Likevel er kvinnens milde ansikt og saktmodig, nedslåtte blikk med på å gi et inntrykk av alvor og ydmykhet. Øynene hennes møter aldri oss som står nede på gulvet og kikker opp; blikkets fokus blir borte for oss.

Maria-statuen er uutgrunnelig. På sokkelen under står det Regina SS. Rosarii - Dronningen av den hellige Rosenkransen.

Jeg fotograferte statuen, allerede der sikker på hva jeg ville bruke bildet til: Fra i dag av, etter at dette innlegget er lastet opp, vil dette bildet representere min profil som Inventus på denne bloggen.

Ytterligere to Maria-kirker; et forvarsel

Egentlig hadde jeg tenkt å benytte denne lørdagskvelden til å skrive et innlegg med skildring fra våre møter med ytterligere to Maria-kirker i Roma. Tiden og konsentrasjonen strakk imidlertid ikke til, men jeg vil gi bloggens tålmodige besøkere et forvarsel om hvilke kirker det dreier seg om. Naturligvis er det våre egne, subjektive og umiddelbare opplevelser i kirkene jeg kommer til å skrive om; det er jo dypest sett valfart-delen av vår Roma-reise som behandles i blogginnleggene her nå om dagen. Saklig informasjon om kirkene samt profesjonelt fotomateriale er å finne for respektive kirker ved å klikke på de to navnene:

Santa Maria Sopra Minerva / Santa Maria ai Monti

Det varslede innlegget fra de to kirkene vil bli skrevet og lastet opp i svært nær framtid; enten søndag 27. eller mandag 28. september.

San Paolo Fuori Le Mura

Hadde det ikke vært for 2 bilderike innlegg på bloggen Oroa dig inte - Gud finns nog, hadde vi neppe tatt oss fram til Basilica di San Paolo Fuori Le Mura i Roma i forrige uke. Katedralen ligger langt sør for Roma sentrum, men var lett å finne når vi tok Metroen til stasjonen som bærer katedralens navn. Derfra var det godt skiltet, og spaserturen tok drøyt 10 minutter. Den lengste delen av vandringen foregikk faktisk rundt kirken, for hovedinngangen er i motsatt ende av der man først kommer fram.

Det var imponerende, virkelig et slående byggverk! Av bildeseriene på den nevnte svenske bloggen hadde vi nok sett at dette var noe helt spesielt. Dimensjonene, kraften og den majestetiske demonstrasjonen av urokkelighet ble tydelige først når vi sto utenfor den endeløse, dobbelte søylegangen som omkranser hagen utenfor hoveddøra.

Bildet til venstre øverst viser denne hagen, mens det neste bildet viser nettopp søylerekkene ved porten.

Jeg har skrevet flere ganger på denne bloggen at Paulus ikke er min favoritt. Det var derfor unektelig med en viss skepsis at jeg tok med min kjære for å se nettopp denne basilikaen som er viet den brevskrivende apostelen. I en krypt under kirken hviler hans jordiske levninger. Det var kanskje akkurat da jeg fikk se den eldgamle muren som skjuler hans grav under kirken at jeg fant det helt OK å være i denne fantastiske katedralen som hedrer hans minne: Det er ingen tvil om at Paulus er død. Han skrev sitt siste brev for svært lang tid siden. Dessuten er det ikke hans skyld at jeg har pådratt meg et så dårlig forhold til hans skriftlige budskap; skylden for dette ligger nok hos protestantiske, lavkirkelige og bortimot fundamentalistiske predikanter som jeg med stigende skrekk og ulyst lyttet til i min fjerne ungdomstid.

Skjønt, under besøket i Basilica di San Paolo Fuori le Mura - det lange navnet forklarer at basilikaen ligger utenfor Romas gamle bymurer, til forskjell fra en San Paolo-katedral som ligger innenfor - fikk jeg et bestemt inntrykk av at det slett ikke er bare jeg som har dårlige assosiasjoner til Paulus' skriftlige verk. Den veldige statuen av ham ved siden av hovedinngangen gir ikke akkurat inntrykk av en mild og sympatisk veileder. Det er snarere en innful strenghet over ansiktsuttrykket til figuren med skriftrullene og sverdet; se bildet.

Strenghet uttrykker også de mange snorrette søylerekkene inne i og utenfor katedralen. Her er det absolutt regelmessighet, en nesten militant orden og symmetri. Interiøret i katedralen er vakkert med avstemte farger og rike dekorasjoner, men de geometriske formene, de rette vinklene og den utilnærmelige strukturen i bygningen gjenspeiler noe av Paulusbrevenes krav og formaninger i skjønn forening med nådeforkynnelsen.

Det nederste bildet sier alt om kirkeskipets kjølige regelmessighet. Kanskje er det bare jeg som rent subjektivt tolker mine antipaulinske holdninger inn i byggverket, eller kanskje er det slik også de gamle arkitektene har tenkt seg det?

- - -

For å se bilder lagt ut av bloggeren Bitte, besøk hennes 2 innlegg fra Basilica di San Paolo fra 23. april og 20. juli. En varm takk fra min kone og meg til Bitte for disse to innleggene! Uten disse bildene hadde vi ikke tatt oss bryet med å besøke denne fantastiske basilikaen!

Santa Maria Maggiore

Forrige uke i Roma ga mulighet for en hel rekke kirkebesøk. Et par av besøkene var gitt på forhånd, og disse vil jeg nå fortelle om i 2 relativt korte blogginnlegg.
Den første katedralen vi var innom, var den berømte Basilica di Santa Maria Maggiore. Katedralen ligger på en høyde nær Termini, som er Romas viktigste jernbanestasjon.
Dette var forrige søndag formiddag, og vi var så heldige å komme inn i katedralen bare et par minutter før høymessen skulle begynne. Om vårt besøk i Roma var aldri så godt planlagt i seg selv, var innholdet prisgitt spontane innfall. Det var derfor meget lett å bli enige om å bli værende i Santa Maria Maggiore under hele messen og delta aktivt slik vi gjør hjemme.
Det ble en meget vakker opplevelse, ikke minst fordi katedralen i seg selv er noe av det vakreste og mest gjennomført utsmykkede som finnes. Vegger, tak og gulv er komplett dekket av mosaikk og fresker i fint avstemte farger, og bildene setter i sving fantasien innenfor de ulike bibelske episodene som kunstverkene framstiller.
Som tidligere var det enkelt å følge gangen i messen selv om våre kunnskaper i italiensk har sin begrensning. Under fredshilsenen la vi merke til en mer enn alminnelig vennlig og imøtekommende holdning fra dem som vi håndhilste på. Slikt gjorde det godt å være til stede selv om merkelappen TURIST sikkert sto skrevet utenpå oss.
Grunnen til at Santa Maria Maggiore sto så høyt opp på ønskelisten, er innlegget fra 6. april på bloggen Katolsk i hodet. Her siterer bloggeren Tehme Melck fra en av Kjell Arild Pollestads bøker hvor han forteller om sin gjennomgripende opplevelse nettopp i denne katedralen. Konklusjonen hos Pollestad var, ifølge nevnte blogg: "Her er Gud."
Slik artet det seg også for meg, eller for oss begge, om enn ikke fullt så sterkt og vendepunktskapende som hos Pollestad. Skjønnheten, det kjærlighetsfulle uttrykket i dekorasjonene og den milde, klare klangen i kirkerommet gjør Santa Maria Maggiore til en kirke man kommer ut av som et litt mer ydmykt menneske.

Se ellers flere bilder fra samme katedral på den glimrende, svenske bloggen Oroa dig inte - Gud finns nog.

Der var'n!

Den gule lappen til venstre er min billett til allmenn audiens hos pave Benedict XVI onsdag 16. september, for bare 5 dager siden. Stolt kom jeg ut av Vatikanets prefektur dagen i forveien med 2 billetter i en konvolutt med mitt navn på.
Allerede den 13. august hadde jeg fått et brev i posten der Vatikanets prefekt erklærte at 2 billetter skulle ligge og vente på meg til Pavens allmenne audiens på angitt dato.
Da jeg sto inne i prefekturet og så de 3 skoeskene som var stappfulle av konvolutter maken til den jeg selv mottok, burde jeg ha ant uråd. Desto mer skeptisk - eller realistisk, alt ettersom - burde jeg ha blitt dersom jeg hadde tatt meg tid og ro til å lese alt som sto på de gule billettene, især nederst i høyre hjørne: Mitt løpenummer var 05334.
Min kjære og jeg var tidlig ute til audiensen, syntes vi selv. Over en halv time hadde vi til rådighet etter den hasardiøse drosjeturen fra vårt hotell i Via Cavour. Da vi kom fram til inngangen til Vatikanets Aula delle Udienze - audienssalen - var menneskemengden mellom de enorme søylene på Petersplassens venstre side allerede tett og ganske desperat.
Med våre høstbleke kropper på under 175 cm hadde vi små sjanser der vi brøytet oss inn i mengden for å slippe gjennom sikkerhetskontrollen i tide til å se Den hellige Far. Amerikanske kjerringer med blått hår veltet seg over sperringene og klemte seg langs de totalt urørlige steinsøylene for å vinne et minutt eller to i køen. Fjærlette nonner fra Filippinene trøkket på bakfra med striks og utilnærmelig mine. Høyreiste tyskere med usvikelig køkultur sto skulder ved skulder i en ugjennomtrengelig palisade. Tida gikk.
Omsider var vi kommet gjennom søylegangen og nærmet oss sikkerhetskontrollen fra utsiden. Apparatene for gjennomlysing av bagasje kunne skimtes der framme mellom spanske ungdommer og afrikanere med prestesnipp. Bak oss hadde vi Aula delle Udienze, atskilt av et høyt gjerde i galvanisert stål.
Med ett gikk det et sus over den heldige forsamlingen som allerede hadde passert sikkerhetskontrollen og hadde tatt plass innenfor stålgjerdet, bare 20-30 meter fra inngangen til aulaen. Vi snudde oss etter lyden og fikk se Paven i sin unike, skuddsikre bil.
Javisst! Vi så pave Benedict XVI i levende live! Han satt på et høyt sete bak den store sideruta i pavebilen, hvithåret og med hvit kalott og hvit kappe, og han vinket og smilte glad og kjærlig til de mange menneskene som var kommet for å hylle ham på nært hold.
Klokka var presis 10.30 da vi hadde kommet gjennom sikkerhetskontrollen og inn på plassen innenfor stålgjerdet. Folkemengden gjorde at vi måtte stoppe ganske langt unna neste sperring, og stående på tå kunne vi se at en og annen person ble sluppet innenfor sperringene og kunne løpe gledesstrålende inn i aulaen. Et par i bryllupsantrekk var blant de heldige.
Vi innså straks at vi ikke hadde noen sjanse til å komme nærmere. Likevel ble vi værende i den vanvittige mengden av opphetede mennesker som ikke skulle få noe bedre glimt av Paven den dagen.
Etter nærmere en time hadde de fleste gått, og med ett ble de fremre sperringene åpnet. Folk løp som gale mot inngangen til aulaen. Jeg for min del ruslet bort til en uniformert vakt og spurte om "Il Papa si trova ancora nell'aula?" "No," lød svaret, "non c'è."
Audiensen var over for vår del. Å få tildelt billett med nr 05334 ga ingen gevinst denne gangen. Men jeg fikk tatt et bilde! Ja, med maksimal zoom på kameraet og i et heldig millisekund da Den hellige Far var synlig mellom sprinklene i det veldige stålgjerdet, fikk jeg knipset ham som et evig minne om den dagen jeg så Paven på 300 meters hold. Det er noe å leve på, og dette sies faktisk ikke som noen bråkjekk spøk.
Vennligst studer disse to bildene som bevis på min og min kones Papal encounter onsdag 16. september 2009, litt før klokka halv elleve.

Den hvitkledde skikkelsen i midten bakerst kan forsåvidt være hvem som helst i hele verden. Se derfor på denne forsiktige forstørrelsen; dette er virkelig pave Benedict XVI!

Roma

Bildet: Petersplassen tirsdag 15.09.09 ca kl. 14.30.
- - -
Ei uke i Roma. Dette har vært planen for fruen og meg i det siste halvåret. I løpet av denne tiden har vi forstått at utsagnet "ei uke i Roma" høres ut som en drøm hos absolutt alle vi har snakket med. Det spesielle er at drømmen later til å ha ulikt innhold hos hver og én. Enten folk selv har besøkt Roma en gang eller flere, eller de aldri har vært i nærheten av byen, har alle en forestilling om hvordan byen er og hvordan ei uke i "den evige stad" kan tilbringes best mulig.
Noen vil betrakte Roma som et litt avansert mål for en sydentur, mens andre tar turen som en dannelsesreise. For oss ble det mest det sistnevnte samt i høy grad en tredje form for reise, nemlig en pilegrimsferd.
For ikke å gi inntrykk av at vi er helt uerfarne med storbyer vil jeg nevne at vi i de siste 10 årene har besøkt hovedsteder som Athen og Ljubljana, Brussel og Riga, Havana og Athen, Budapest og Reykjavík.
Roma er noe annet, den skiller seg fra alle andre byer, den står for noe tidløst og opphøyet over alle de skalaer vi vurderer våre erfaringer etter.
I Roma fant vi ytterlighetene på alle de skalaer som tenkes kan: Historie og modernitet, religiøsitet og verdslighet, orden og kaos, stil og smakløshet, velgjørenhet og utnyttelse, skjønnhet og heslighet, overflod og fattigdom.
Kanskje kan man si at disse ytterlighetene vil vi finne i enhver by med en viss historie og av en viss størrelse. Det kan være riktig, men vårt inntrykk var at i Roma finnes alle disse ytterlighetene i mer ekstrem utgave enn på alle andre steder vi har sett.
Vi besøkte 12 katolske kirker i løpet av uka. De fleste av disse er blant de meste kjente kirkene i verden. De fleste kirkene vi så, måtte vi bare gå forbi for å få tid nok til alt vi "måtte" besøke under denne vår første tur til Roma.
Forøvrig kan man knapt gå 100 meter i Romas gater uten å få øye på en severdighet, oftest av historisk interesse. Vi er fortsatt høyt oppe i stemningsleie etter den usedvanlig innholdsrike uka. Vi besøkte naturligvis også en rekke andre severdigheter enn bare kirkene, men det er disse som har interesse i denne sammenhengen.
At reisen ble en pilegrimsferd vil framgå av de neste innleggene på denne bloggen. Jeg vet ikke ennå hvor mange slike rapporter det vil være aktuelt å skrive etter denne første Roma-turen, men ytterligere 3 innlegg etter dette er minimum. Og, kanskje unødvendig å presisere: Jeg vil begrense innleggenes tema til å omfatte kun pilegrimsaspektet, altså alle møtene med Kirken slik den er til stede over alt i den praktfulle millionbyen.
At det skulle bli en pilegrimsferd, våget jeg verken å antyde eller håpe på forhånd. Derfor var det desto mer tilfredsstillende å bli vàr at det i første rekke var som pilegrimer vi beveget oss bakke opp og bakke ned i den vakre byen. Roma har preget oss begge for livet, og aldri har vi kommet hjem fra en reise med en så sterk vilje til å dra tilbake til samme sted så snart som mulig.