Om nettene er det oftest lite å se på TV på de statlige TV-kanalene i Norge og Sverige. For SVT står det gjerne "sändningsuppehåll" på informasjonsplakaten som utformes av kabel-TV-leverandøren. Jeg synes det er et glimrende ord, vakkert og vokalrikt slik svenske ord ofte er - langt mer lydrett skrevet enn tilsvarende ord på norsk.
Grunnen til at dette ordet er valgt som overskrift denne gangen, er at denne bloggen nå går inn i sin første pause av lengre varighet. Det kan gå 8-10 dager av juli måned før det skjer noe nytt fra Inventus sin side. Sändningsuppehåll er nettopp hva som nå innledes.
Samtidig er det godt å minne seg selv om at Kirken og dens bakmann Gud Fader aldri innleder noe sändningsuppehåll. Det sted finnes ikke hvor Gud ikke vil gi sine nådige budskap til den som er villig til å motta. Derfor har jeg tro på at jeg i den nærmeste tiden kan ha mulighet til å motta langt mer enn jeg klarer å med andre.
Idet jeg ønsker bloggens besøkere en god pause, vil jeg også opplyse om hvor vi verden jeg nå har til hensikt å hente inspirasjon, kirkelige opplevelser og nye krefter:
På gjenhør!
søndag 28. juni 2009
lørdag 27. juni 2009
Mattias
Engstelsen overfor min framtidige konversjon og det fokus jeg nødvendigvis vil bli utsatt for i kirken under konfirmasjonshandlingen, begynner å avta. Gode kommentarer til teksten "Grøss!" minner meg om at jeg på ingen måte er den første eller siste i verden som har gått til det skritt å konvertere, så dette kan ikke være noe uoverkommelig skritt å ta.
I virkeligheten dreier det seg jo om et trygt rituale på noen minutters varighet. Dessuten skal jeg ha med en "fadder", en fullverdig katolikk som kan stå bak meg som vitne og støttespiller. Pateren anbefalte meg å begynne å tenke på en mulig kandidat. Jeg klarte ikke å komme på noe verdig fadderemne akkurat da, onsdag ettermiddag, men tanken har blitt liggende og modnes. I løpet av i natt har en god bekjents navn og smilende ansikt kommet opp foran mitt indre øye slik at jeg våknet i full trygghet og forvissning om at mitt valg av fadder er gjort. En underlig erkjennelse å våkne med!
Personen er en dame jeg jobbet sammen med i 6-7 år, hun er 10 år eldre enn meg og er født i Kroatia. Med min ringe vurderingsevne oppfatter jeg henne som en from og god katolikk godt rotfestet i barnetroen fra et Jugoslavia der kirkelige interesser ikke ga noen status samtidig som den kirkelige tilhørigheten avgjorde hvilket folk du tilhørte. Jeg gleder meg til å spørre henne om denne helt spesielle tjenesten, men jeg venter til sommeren er over og vel så det. Jeg syns ikke jeg kan fokusere på utenforliggende faktorer før det indre er på plass.
Samtidig jobber jeg på min vanlige måte i bredden. Pateren har allerede for lenge siden snakket om å velge seg en helgen å søke støtte hos og etablere som eksempel for ens eget liv. Det er med denne helgenens navn man blir tiltalt under fermingens sakrament, slik jeg nevnte i innlegget om denne handlingen den 14. juni. Pateren forklarte at noen velger en av helgenene som har minnedag på ens egen fødselsdag. Jeg har lest listen for min fødselsdag og ikke funnet noen særlig aktuell helgen blant dem. Jeg har behov for en helgen med et navn som er greit å forholde seg til. På min fødselsdag minnes bl.a. helgener som man ikke vet stort mer om enn at de døde martyrdøden rundt år 100. Dette blir for lite håndgripelig. Derimot kunne Thomas a Beckett være et brukbart alternativ; han minnes på min fødselsdag. Dette er jo en historisk kjent person; jeg husker godt navnet fra britisk litteraturhistorie i studietiden. Derfor er det ikke først og fremst katolske og kristelige kvaliteter jeg forbinder med ham.
Nei, mitt valg av helgen begynte for fullt den 14. mai. Da var det minnedag for apostelen Mattias, som ble valgt som den 12. apostel etter at Judas Iskariot hadde forrådt Jesus og tatt livet av seg (Ap.gj. 1,23-26). Det slo meg at Mattias forbindes med rettskaffenhet og rettferdighet på en måte som i høyeste grad er prisverdig og verdt etterstrebelse. Dessuten - og her har vi en interessant parallell - har vi dette faktum at han ble valgt til å tre inn i rekken av apostler etter alle de andre. Her kjenner jeg igjen noe som min egen situasjon kanskje kan inneha et snev av - å bli tatt med etter de andre, men likevel før det er for seint...
Jeg tror jeg velger Mattias! Også selve navnet er greit og alminnelig. Det betyr "Guds gave" ifølge omtalen på katolsk.no. Videre er han skytshelgen for Trier, Goslar, Hildesheim og Hannover, og alle disse fire tyske byene har jeg vært i - alltids greie referanser! Han er også skytshelgen for barnas skolestart, og det passer jo utmerket for meg som jobber i barnesko
len! Ja virkelig: Mattias er den rette mann!
len! Ja virkelig: Mattias er den rette mann!På det glimrende nettstedet saints.sqpn.com kan man lese om alle helgener som fins. De kan sorteres etter både alfabetet, kalenderen, skytshelgenskap og mye annet. Her finner vi naturligvis også en grei, leksikalsk beskrivelse av Mattias.
En egen bønn til den enkelte helgen er formulert på mange av disse oppslagssidene. Til Mattias finnes også en slik bønn. Jeg har brukt noen dager på å utarbeide en oversettelse med god flyt, og jeg avslutter dette innlegget med den foreløpige versjonen av Mattias-bønnen (jeg aner jo ikke om denne bønnen for lengst finnes i norsk utgave):
"O ærede, hellige Mattias! Etter Guds plan falt det i ditt lodd å ta plassen etter den ulykksalige Judas, som forrådte sin Mester. Med to tegn viste du deg skikket til oppgaven: Rettskaffenheten i ditt liv og kallet fra Den hellige Ånd.
Berik oss med nåde til å utøve den samme rettskaffenhet i vårt liv og til å bli kalt av den samme Ånd til helhjertet tjeneste for Kirken. Og så, etter et liv i glød og gode gjerninger, la oss bli henvist plass ved deg i himmelen slik at vi i all evighet kan lovsynge Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Amen."
Berik oss med nåde til å utøve den samme rettskaffenhet i vårt liv og til å bli kalt av den samme Ånd til helhjertet tjeneste for Kirken. Og så, etter et liv i glød og gode gjerninger, la oss bli henvist plass ved deg i himmelen slik at vi i all evighet kan lovsynge Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Amen."
onsdag 24. juni 2009
Grøss!
Hadde samtale med pateren i dag. Stakkars mann! Ikke nok med at han hadde satt av en time til meg, slitsomme krek, fra kl. 17, men han hadde en ny avtale med noen polakker (tror jeg det var) kl. 18. Onsdagsmessen skulle som vanlig begynne kl. 18.30, og den kom i gang bare noen få minutter over tiden. En ny avtale ventet den gode pateren straks messen var over; en ikke ukjent, utenlandsfødt forretningsmann her i byen sto og ventet ved Audien sin da vi kom ut etter messen. Ikke vet jeg når pateren kunne ta kvelden i dag, men det må ha blitt langt senere enn det vi vanlige lønnsmottakere hadde funnet i orden.
I forrige uke sendte jeg en mail til pateren der jeg listet opp noen spørsmål jeg gjerne ville drøfte med ham eller få svar på. Han var godt forberedt til samtalen og stilte med litteratur både i bokform og utskrifter fra Internett. Et av spørsmålene mine dreide seg om hvordan en konvertering - eller "konversjon" - foregår i praksis, altså hvordan selve handlingen tar seg ut under messen hvor det skjer.
Jeg ble en smule urolig over svaret. Eller for å si det som det er: Jeg ble vettskremt! Konversjonen er som en utvidet konfirmasjon. Jeg trodde at både dåp og konfirmasjon var unnagjort én gang for alle ettersom jeg har vært gjennom begge deler i Den norske kirke en gang for omtrent hundre år siden. I kveld fikk jeg vite at dåpen ganske riktig foregår bare én gang fordi den er et sakrament i både lutherske og katolske kirker. Konfirmasjonen derimot, er intet sakrament hos protestantene. Derfor foregår innvielsen til fullverdig katolikk som en konfirmasjon - en ferming, slik jeg så biskop Bernt utføre overfor 8 pur unge mennesker i menigheten for et par uker siden.
Forut for konfirmasjonshandlingen framsier den konverterende en erklæring, et langt og inderlig utsagn som i sin tur følger etter den nikenske trosbekjennelse under messens gang. Pateren ga meg en utskrift på et par sider der ritualet for konversjon var beskrevet punkt for punkt.
Er det dette jeg skal igjennom? Er dette noe jeg virkelig ønsker å utsette meg for? Må jeg kunne det utenat, eller finnes en tilstrekkelig diskret jukselapp?
Jeg ser for meg settingen, en vårsøndag med masse folk i kirken, meg selv i mørk dress langt framme, for anledningen utstyrt med et eget helgennavn som jeg skal tiltales med under konversjonshandlingen. Mange av folka i kirken kjenner jeg fra nabolaget eller fra ulike arbeidsplasser jeg har hatt her i byen. Kanskje gleder de seg over at denne blide og iblant bråkjekke karen blir katolikk, men kanskje har de også vondt for å tro det de ser. Dette er ikke St. Dominikus kirke i Neuberggata; det er den kattolske kirken i Askim min konversjon vil finne sted i. Her vet folk mye om hverandre, mer enn nok til å forme tanker om brist i troverdigheten selv under en hellig handling.
Jeg ser at jeg fikk besvart mitt spørsmål om selve konversjonshandlingen i rette tid: Det er ennå lang, lang tid til det vil bli mulig å gjennomføre selve konversjonen. Min frykt for å bli eksponert for hele menigheten, min frykt for å falle ut av rollen og begynne å stotre under de høytidelige utsagnene som den konverterende skal uttale, min motvilje mot å være sentrum i en sammenheng der jeg aller helst vil være usynlig på bakerste benk - alle sperrer kan nå bearbeides systematisk og målrettet i måned etter måned.
Denne bloggen ble opprettet for at jeg innen jul 2010 skal ha funnet ut om jeg vil konvertere til katolisismen eller ikke. De regelmessige samtalene med pateren har samme, gjensidige målsetting. Både bloggens lesere og jeg selv har sett at det faktisk ikke er troen eller identiteten det skorter på. Nå derimot, ser vi at det er mot - eller rettere: frimodighet - jeg muligens ikke har nok av.
Og dette sier en som er kjent fra store forsamlinger i lille Askim, skolelederen som med få setninger kan både underholde og informere på én gang - uten å forårsake misforståelser av noe slag. Klarttalende, kanskje til og med velartikulert iblant, språkmektig med offentlige opptredener på finsk og persisk - denne personen blir så liten og skremt når motparten er Gud Faders representant i Kirken og publikum er fødte katolikker.
Domine, non sum dignus ut intres sub tectum meum....!
I forrige uke sendte jeg en mail til pateren der jeg listet opp noen spørsmål jeg gjerne ville drøfte med ham eller få svar på. Han var godt forberedt til samtalen og stilte med litteratur både i bokform og utskrifter fra Internett. Et av spørsmålene mine dreide seg om hvordan en konvertering - eller "konversjon" - foregår i praksis, altså hvordan selve handlingen tar seg ut under messen hvor det skjer.
Jeg ble en smule urolig over svaret. Eller for å si det som det er: Jeg ble vettskremt! Konversjonen er som en utvidet konfirmasjon. Jeg trodde at både dåp og konfirmasjon var unnagjort én gang for alle ettersom jeg har vært gjennom begge deler i Den norske kirke en gang for omtrent hundre år siden. I kveld fikk jeg vite at dåpen ganske riktig foregår bare én gang fordi den er et sakrament i både lutherske og katolske kirker. Konfirmasjonen derimot, er intet sakrament hos protestantene. Derfor foregår innvielsen til fullverdig katolikk som en konfirmasjon - en ferming, slik jeg så biskop Bernt utføre overfor 8 pur unge mennesker i menigheten for et par uker siden.
Forut for konfirmasjonshandlingen framsier den konverterende en erklæring, et langt og inderlig utsagn som i sin tur følger etter den nikenske trosbekjennelse under messens gang. Pateren ga meg en utskrift på et par sider der ritualet for konversjon var beskrevet punkt for punkt.
Er det dette jeg skal igjennom? Er dette noe jeg virkelig ønsker å utsette meg for? Må jeg kunne det utenat, eller finnes en tilstrekkelig diskret jukselapp?
Jeg ser for meg settingen, en vårsøndag med masse folk i kirken, meg selv i mørk dress langt framme, for anledningen utstyrt med et eget helgennavn som jeg skal tiltales med under konversjonshandlingen. Mange av folka i kirken kjenner jeg fra nabolaget eller fra ulike arbeidsplasser jeg har hatt her i byen. Kanskje gleder de seg over at denne blide og iblant bråkjekke karen blir katolikk, men kanskje har de også vondt for å tro det de ser. Dette er ikke St. Dominikus kirke i Neuberggata; det er den kattolske kirken i Askim min konversjon vil finne sted i. Her vet folk mye om hverandre, mer enn nok til å forme tanker om brist i troverdigheten selv under en hellig handling.
Jeg ser at jeg fikk besvart mitt spørsmål om selve konversjonshandlingen i rette tid: Det er ennå lang, lang tid til det vil bli mulig å gjennomføre selve konversjonen. Min frykt for å bli eksponert for hele menigheten, min frykt for å falle ut av rollen og begynne å stotre under de høytidelige utsagnene som den konverterende skal uttale, min motvilje mot å være sentrum i en sammenheng der jeg aller helst vil være usynlig på bakerste benk - alle sperrer kan nå bearbeides systematisk og målrettet i måned etter måned.
Denne bloggen ble opprettet for at jeg innen jul 2010 skal ha funnet ut om jeg vil konvertere til katolisismen eller ikke. De regelmessige samtalene med pateren har samme, gjensidige målsetting. Både bloggens lesere og jeg selv har sett at det faktisk ikke er troen eller identiteten det skorter på. Nå derimot, ser vi at det er mot - eller rettere: frimodighet - jeg muligens ikke har nok av.
Og dette sier en som er kjent fra store forsamlinger i lille Askim, skolelederen som med få setninger kan både underholde og informere på én gang - uten å forårsake misforståelser av noe slag. Klarttalende, kanskje til og med velartikulert iblant, språkmektig med offentlige opptredener på finsk og persisk - denne personen blir så liten og skremt når motparten er Gud Faders representant i Kirken og publikum er fødte katolikker.
Domine, non sum dignus ut intres sub tectum meum....!
tirsdag 23. juni 2009
Midtsommergrill
I innlegget "Likt og ulikt" fra noen få dager tilbake skrev jeg at jeg kunne se fram til å bli invitert på grillmat hos en medarbeider innen skoleverket i kommunen hvor jeg bor. Invitasjonen kom like etterpå, og den dreide seg om dagen i dag, St. Hansaften. Vi var 4 norskspråklige gjester i et katolsk, vietnamesisk hjem, og vi hadde det aldeles fortreffelig med nydelig mat og drikke i det varme sommerværet.
Jeg akter ikke å gjøre mer ut av denne saken enn å si at det ble en perfekt midtsommerfeiring. Samtalen gled humørfylt og uanstrengt rundt bordet hele kvelden. Rett som det var utvekslet vi erfaringer fra den katolske menigheten her i byen, uten at det forstyrret de tre tilstedeværende som ikke er katolikker. Men framfor alt dreide praten seg om jobb, om hus og hage og om familie - samt om maten, naturligvis.
Dagene er ekstremt lange og innholdsrike i min verden for tiden, så det blir vanskelig å få skrevet neste skikkelige blogginnlegg. I morgen, onsdag, har jeg avtale med pateren i kirken om en ny samtale i forhold til min videre opplæringsprosess. Disse samtalene pleier å avstedkomme et eget, oppsummerende innlegg i ettertid - vi får se!
Først og fremst er jeg i tankene opptatt av hvordan det er å ha gjenfunnet troen! Til forrige innlegg skrev personen "Undrende" et par kommentarer som har fått tankene til å vandre hos meg. Jeg betrakter meg selv fra siden, og jeg ser at det å tro er blitt både en aktivitet og en venting hos meg. Dette vil jeg skrive mer om ganske snart, hvis bare tiden strekker til!
Jeg er straks klar for å gå til ro for kvelden, mer mett og fornøyd enn vanlig på grunn av den vietnamesiske grillen. Có mừng!
søndag 21. juni 2009
Troens framtid
"Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?" (Luk. 18,8)
Religiøsiteten øker blant folk, skal vi tro en stor artikkel i Dagens Næringsliv i går, 20. juni. Artikkelen het "Tro & lære" og ble dessverre kun publisert i papirutgaven av avisen.
Artikkelen tar utgangspunkt i en relativt ny bok av to journalister i The Economist, John Micklethwait og Adrian Woolridge. Tittelen på boka er: "God Is Back". Her viser forfatterne til at kjennetegn på den moderne tid - teknologi, demokrati og valgfrihet - snarere styrker religionen enn undergraver den. Når folket individuelt står fritt i å ta verdivalg, velger de ofte religion fordi valget er deres eget og ikke noe påtvunget.
Boka er behørig omtalt på nettet i Daily Telegraph, les her.
I Dagens Næringslivs artikkel intervjues to åpent troende, norske forskere. Den ene er den tidligere omtalte Dominikaner-søsteren Katarina Pajchel (se innlegget "Positivt på TV" fra 12. mai). I intervjuet uttaler hun seg mildt og ubesværet om hvordan hun, som forsker på universtets tilblivelse - The Big Bang - leser Bibelens skapelsesberetning som metaforer og poesi.
Den andre vitenskapsmannen som intervjues i DN, er professor Torleiv Rognum, rettsmedisiner med erfaring fra tragiske drapssaker og fra identifisering av tsunami-ofre i Thailand 2004. Han forteller åpent om hvordan han søker støtte i bibellesing og bønn når han forbereder seg til sitt arbeid. På spørsmålet om han ikke ser noen motsetning mellom å være vitenskapelig skolert og å tro på Gud, svarer han at arbeidet styrker ydmykheten for skaperverket når man ser hvor fantastisk det er laget.
DN trekker også fram en annen nylig utgitt bok i denne artikkelen, en bok av Richard Dawkins som hevder at vitenskapen har plikt til å være religionskritisk. Bokas norske tittel er: "Gud - en vrangforestilling". I en del land har boka ført til kampanjer ledet av ateister og humanister. I Sverige har kampanjen benyttet slagordet "Gud finns nog inte". Det foreligger ingen planer om en slik kampanje her i landet. En av de svenske bloggene jeg følger, har benyttet den positive varianten av slagordet som overskrift for liksom å demonstrere slagordets urimelighet: "Oroa dig inte - Gud finns nog".
I lokalavisen har jeg i de siste ukene lest korte portrettintervjuer med ungdom fra lokalmiljøet. Noen av dem kjenner jeg personlig, eller jeg har møtt foreldrene deres. Jeg nevnte ett slikt intervju i innlegget den 24. april. Senere har flere unge blitt intervjuet på samme måten om interesser og ferdigheter, og under samtalens gang har de omtalt seg som "kristne". Det har fått meg til å fundere litt på hva det er som gjør det så enkelt for de helt unge - 14-17-åringene - å framstå offentlig som kristne. I min ungdom var dette et stempel som man kvidde seg i det lengste for å røpe overfor utenforstående.
Det må bety at det å være kristen i dagens Norge er fullt akseptert og gir ingen forringelse av status. Dessuten viser bruken av begrepet blant de unge at de har forstått sin posisjon i Norges flerkulturelle samfunn. Her er det kanskje greit og avklarende å framstå som "kristen" til forskjell fra "muslim", "hindu" eller "ateist". Men hva vet jeg - jeg er jo selv en gammel mann i forhold til disse åndsfriske og frimodige tenåringene.
Det er i hvert fall helt tydelig at den religiøse orienteringen er identitetsskapende blant unge mennesker - det er hevet over tvil!
Dette er en indikasjon på at artikkelen i gårsdagens DN er høyst betimelig. Forfatterne av boka "God Is Back" har oppfattet en ny realitet. For dem er det kanskje en begivenhet på linje med hva det er for min del, men for de unge som utgjør framtidens samfunn, er dette bare en konstatering av tingenes tilstand og et lite oppsiktsvekkende faktum.
I så fall tror jeg at svaret på spørsmålet i bibelsitatet som innleder dette innlegget, vil bli positivt i en riktig lang periode framover.
La meg til slutt få sitere den gode søster Katarina Pajchels svar på spørsmålet om troen på Bibelens mirakler, blant annet jomfrufødselen. Hun smiler - ifølge DN! - og avleverer følgende slående pedagogikk:
"Det interesserer meg egentlig ikke. Jeg anerkjenner at mirakler kan skje, men jeg er mer opptatt av hva de uttrykker. Maria som den nye Eva, en ny begynnelse. Eva som sier nei, Maria som sier ja til Guds vilje. Mange av miraklene er peanuts i forhold til det store, at Jesus sto opp fra de døde. Når Gud er skaper, hvorfor skulle han ikke gripe inn i sitt skaperverk? Jeg aksepterer mirakler som del av et større teologisk bilde, først da gir de mening."
Merk dere navnet: Katarina Pajchel. Hva hun kan utrette for vitenskapen og for fysikk som fag, er ingenting jeg kan uttale meg om. Men at hun vil utrette store ting for Den katolske kirke og især Kirkens posisjon i Norge, er det ingen tvil om. La oss om Guds velsignelse for søster Katarina!
Religiøsiteten øker blant folk, skal vi tro en stor artikkel i Dagens Næringsliv i går, 20. juni. Artikkelen het "Tro & lære" og ble dessverre kun publisert i papirutgaven av avisen.
Artikkelen tar utgangspunkt i en relativt ny bok av to journalister i The Economist, John Micklethwait og Adrian Woolridge. Tittelen på boka er: "God Is Back". Her viser forfatterne til at kjennetegn på den moderne tid - teknologi, demokrati og valgfrihet - snarere styrker religionen enn undergraver den. Når folket individuelt står fritt i å ta verdivalg, velger de ofte religion fordi valget er deres eget og ikke noe påtvunget.
Boka er behørig omtalt på nettet i Daily Telegraph, les her.
I Dagens Næringslivs artikkel intervjues to åpent troende, norske forskere. Den ene er den tidligere omtalte Dominikaner-søsteren Katarina Pajchel (se innlegget "Positivt på TV" fra 12. mai). I intervjuet uttaler hun seg mildt og ubesværet om hvordan hun, som forsker på universtets tilblivelse - The Big Bang - leser Bibelens skapelsesberetning som metaforer og poesi.
Den andre vitenskapsmannen som intervjues i DN, er professor Torleiv Rognum, rettsmedisiner med erfaring fra tragiske drapssaker og fra identifisering av tsunami-ofre i Thailand 2004. Han forteller åpent om hvordan han søker støtte i bibellesing og bønn når han forbereder seg til sitt arbeid. På spørsmålet om han ikke ser noen motsetning mellom å være vitenskapelig skolert og å tro på Gud, svarer han at arbeidet styrker ydmykheten for skaperverket når man ser hvor fantastisk det er laget.
DN trekker også fram en annen nylig utgitt bok i denne artikkelen, en bok av Richard Dawkins som hevder at vitenskapen har plikt til å være religionskritisk. Bokas norske tittel er: "Gud - en vrangforestilling". I en del land har boka ført til kampanjer ledet av ateister og humanister. I Sverige har kampanjen benyttet slagordet "Gud finns nog inte". Det foreligger ingen planer om en slik kampanje her i landet. En av de svenske bloggene jeg følger, har benyttet den positive varianten av slagordet som overskrift for liksom å demonstrere slagordets urimelighet: "Oroa dig inte - Gud finns nog".
I lokalavisen har jeg i de siste ukene lest korte portrettintervjuer med ungdom fra lokalmiljøet. Noen av dem kjenner jeg personlig, eller jeg har møtt foreldrene deres. Jeg nevnte ett slikt intervju i innlegget den 24. april. Senere har flere unge blitt intervjuet på samme måten om interesser og ferdigheter, og under samtalens gang har de omtalt seg som "kristne". Det har fått meg til å fundere litt på hva det er som gjør det så enkelt for de helt unge - 14-17-åringene - å framstå offentlig som kristne. I min ungdom var dette et stempel som man kvidde seg i det lengste for å røpe overfor utenforstående.
Det må bety at det å være kristen i dagens Norge er fullt akseptert og gir ingen forringelse av status. Dessuten viser bruken av begrepet blant de unge at de har forstått sin posisjon i Norges flerkulturelle samfunn. Her er det kanskje greit og avklarende å framstå som "kristen" til forskjell fra "muslim", "hindu" eller "ateist". Men hva vet jeg - jeg er jo selv en gammel mann i forhold til disse åndsfriske og frimodige tenåringene.
Det er i hvert fall helt tydelig at den religiøse orienteringen er identitetsskapende blant unge mennesker - det er hevet over tvil!
Dette er en indikasjon på at artikkelen i gårsdagens DN er høyst betimelig. Forfatterne av boka "God Is Back" har oppfattet en ny realitet. For dem er det kanskje en begivenhet på linje med hva det er for min del, men for de unge som utgjør framtidens samfunn, er dette bare en konstatering av tingenes tilstand og et lite oppsiktsvekkende faktum.
I så fall tror jeg at svaret på spørsmålet i bibelsitatet som innleder dette innlegget, vil bli positivt i en riktig lang periode framover.
La meg til slutt få sitere den gode søster Katarina Pajchels svar på spørsmålet om troen på Bibelens mirakler, blant annet jomfrufødselen. Hun smiler - ifølge DN! - og avleverer følgende slående pedagogikk:
"Det interesserer meg egentlig ikke. Jeg anerkjenner at mirakler kan skje, men jeg er mer opptatt av hva de uttrykker. Maria som den nye Eva, en ny begynnelse. Eva som sier nei, Maria som sier ja til Guds vilje. Mange av miraklene er peanuts i forhold til det store, at Jesus sto opp fra de døde. Når Gud er skaper, hvorfor skulle han ikke gripe inn i sitt skaperverk? Jeg aksepterer mirakler som del av et større teologisk bilde, først da gir de mening."
Merk dere navnet: Katarina Pajchel. Hva hun kan utrette for vitenskapen og for fysikk som fag, er ingenting jeg kan uttale meg om. Men at hun vil utrette store ting for Den katolske kirke og især Kirkens posisjon i Norge, er det ingen tvil om. La oss om Guds velsignelse for søster Katarina!
fredag 19. juni 2009
Katolsk ettermiddag
Hadde det ikke vært for at postbudene her omkring kjører ATV nå for tiden, hadde dagens post til min adresse veid tungt i sykkelveska de brukte før i tiden. I dag kom både Broen og en bokpakke jeg har bestilt.Rett fra min ukentlige ukeavslutning foran Maria-statuen i den katolske kirken her hvor jeg bor, kom jeg hjem og fant først av alt tidsskriftet Broen i postkassa. Hvilken glede! Som jeg skrev for mindre enn ei uke siden, begynter jeg å vente intenst på å få Broen i posten straks jeg så at et nytt nummer var blitt utgitt. Da jeg fant bladet her, med mitt eget navn påtrykt i mottakerfeltet, visste jeg at jeg er skikkelig innrullert i Den katolske kirkes medlemsregister. Nå er tiden kommet da bladet kan ligge framme for at både jeg selv, andre familiemedlemmer og husets gjester skal kunne bla i det når som helst. "Katolsk kirkeblad", står det som undertittel. Nå ligger det særdeles tilgjengelig på bordet mellom sofaen og den beste lenestolen, mellom en reisehåndbok for Italia og lærebok i polsk. Bladet pynter opp hele stua - det syns nå i hvert fall jeg!
Postkassa inneholdt imidlertid mer enn bare Broen i dag! Det er derfor dagens post her i huset ville vært en byrde for tidligere tiders postbud. En pakke med 4 bøker fra St. Olav Forlag var også blant posten. Pakka inneholdt 4 bøker som jeg bestilte på mandag, og som jeg med stor forventning vil lese i sommer - med mindre pater Piotr har bedre forslag når jeg møter ham til samtale på onsdag.
De fire bøkene er:
- "Om Guds åpenbaring" fra Det annet Vatikankonsil.
- "Kirken" fra Det annet Vatikankonsil.
- "Dagsorden for det tredje årtusen" av Pave Johannes Paul II.
- "Å leve med Kirken" av kardinal Christoph Schönborn.
Det er mange grunner til at jeg ønsker å lese nettopp disse bøkene. I stedet for å fortelle om forventningene på forhånd, vil jeg heller kommentere bøkene slik jeg faktisk oppfatter dem etter at jeg har lest dem. Det betyr nok at det kan gå noen uker før alle bøkene er lest; jeg har jo også annen og atskillig lødigere litteratur jeg vil tilegne meg innimellom.
Nå er en ny helg på vei inn over oss. Fra en god venn i Uddevalla fikk jeg en tekstmelding i formiddag: "Glad midsommar från Bästkusten!" Sånn har svenskene det. Knapt en halv arbeidsdag i dag, og en nesten helt stengt forretningsstand i morgen. Det skal feires for alle penga der øst, men her hos oss tar vi det litt mer ro. St. Hans er ikke før på tirsdag. Det skulle bety at jeg rekker både litt vedlikehold på hytta, litt familieliv og litt lesing i løpet av helgen. Når har jeg sannelig mye godt å boltre meg i, både av lesestoff og aktiviteter!
God helg - og glad midsommar til svenske blogglesere!
tirsdag 16. juni 2009
Likt og ulikt
For noen dager siden traff jeg på en ansatt i skolesystemet her i byen, en tospråklig lærer. Jeg har kjent ham lenge, og jeg treffer ham stadig på messe i den katolske kirken. Denne gangen møttes vi ute i et friminutt på skolen hvor jeg jobber.
Vi pratet hyggelig om løst og fast, men snart tok han et skritt nærmere, senket stemmen litt og ble alvorlig i ansiktet. Så sa han:
"Jeg så at du ikke tok imot kommunionen i kirken forrige søndag men hadde armen slik over brystet. Det er sånn det er i den katolske kirken; du vet, man må først konvertere og det der...."
Han forsøkte faktisk å unnskylde Kirken for dens alvor i forhold til sakramentene. Jeg så initiativet som meget vennlig og respektfullt overfor meg; jeg har en mellomlederstilling i skolen og er i min tospråklige kollegas øyne kanskje ikke en person som er vant til å være i en læregutt-posisjon. I forhold til Kirken derimot, finner jeg det i skjønneste orden - det er jo så utrolig mye å lære!
Rolig forklarte jeg ham at jeg forsto at det er slik det må være; jeg har som mål å konvertere, og da vil jeg tidsnok få adgang til sakramentene.
Min gode samtalepartner smilte og nikket fornøyd over at jeg hadde forstand på å være ydmyk overfor Kirken. Med sin asiatiske bakgrunn ville han så gjerne glatte over ytterligere, så han sa at katolsk eller luthersk - det er nesten det samme fordi begge parter tror på Gud og Jesus.
Da var det at jeg måtte tone flagg og vise min norske evne til å ha en avvikende mening. Jeg ristet kraftig på hodet og sa:
"Nei, for meg er det ikke samme sak! Katolsk og luthersk er veldig forskjellig, ellers hadde jeg ikke kommet til kirken som du tilhører. Den norske kirke er jo ikke stort annerledes enn Arbeiderpartiet!"
Jeg aner ikke hvor jeg tok dette utsagnet fra, men jeg er sikker på at jeg ikke har lest det noe sted. Plutselig, i denne svært hyggelige og kollegiale praten dukket sammenligningen opp, og jeg avleverte den. Min medarbeider lo høyt og slo seg på lårene i begeistring. Han har god kjennskap til norsk politikk og vet bedre enn mange andre hva Arbeiderpartiet står for. Han forsto nok også at den som kom uheldigst ut i sammenligningen, ikke var partiet, men Den norske kirke.
Så sto vi der på skolegården med lekende barn rundt oss og gliste i en varm, felles forståelse: Vi er begge katolikker og kan ikke tenke oss noe annet. Han har vært det siden fødselen av; jeg har knapt blitt det, men vi deler likevel noe verdifullt.
Blir det pent og varmt vær en dag, vil han invitere fruen og meg på grilling i hagen sin. Det ser jeg fram til!
Vi pratet hyggelig om løst og fast, men snart tok han et skritt nærmere, senket stemmen litt og ble alvorlig i ansiktet. Så sa han:
"Jeg så at du ikke tok imot kommunionen i kirken forrige søndag men hadde armen slik over brystet. Det er sånn det er i den katolske kirken; du vet, man må først konvertere og det der...."
Han forsøkte faktisk å unnskylde Kirken for dens alvor i forhold til sakramentene. Jeg så initiativet som meget vennlig og respektfullt overfor meg; jeg har en mellomlederstilling i skolen og er i min tospråklige kollegas øyne kanskje ikke en person som er vant til å være i en læregutt-posisjon. I forhold til Kirken derimot, finner jeg det i skjønneste orden - det er jo så utrolig mye å lære!
Rolig forklarte jeg ham at jeg forsto at det er slik det må være; jeg har som mål å konvertere, og da vil jeg tidsnok få adgang til sakramentene.
Min gode samtalepartner smilte og nikket fornøyd over at jeg hadde forstand på å være ydmyk overfor Kirken. Med sin asiatiske bakgrunn ville han så gjerne glatte over ytterligere, så han sa at katolsk eller luthersk - det er nesten det samme fordi begge parter tror på Gud og Jesus.
Da var det at jeg måtte tone flagg og vise min norske evne til å ha en avvikende mening. Jeg ristet kraftig på hodet og sa:
"Nei, for meg er det ikke samme sak! Katolsk og luthersk er veldig forskjellig, ellers hadde jeg ikke kommet til kirken som du tilhører. Den norske kirke er jo ikke stort annerledes enn Arbeiderpartiet!"
Jeg aner ikke hvor jeg tok dette utsagnet fra, men jeg er sikker på at jeg ikke har lest det noe sted. Plutselig, i denne svært hyggelige og kollegiale praten dukket sammenligningen opp, og jeg avleverte den. Min medarbeider lo høyt og slo seg på lårene i begeistring. Han har god kjennskap til norsk politikk og vet bedre enn mange andre hva Arbeiderpartiet står for. Han forsto nok også at den som kom uheldigst ut i sammenligningen, ikke var partiet, men Den norske kirke.
Så sto vi der på skolegården med lekende barn rundt oss og gliste i en varm, felles forståelse: Vi er begge katolikker og kan ikke tenke oss noe annet. Han har vært det siden fødselen av; jeg har knapt blitt det, men vi deler likevel noe verdifullt.
Blir det pent og varmt vær en dag, vil han invitere fruen og meg på grilling i hagen sin. Det ser jeg fram til!
søndag 14. juni 2009
Fermingens sakrament
Som jeg har nevnt i et par innlegg i de siste ukene, var det i dag tid for konfirmasjon (ferming) i min lokale, katolske kirke. Biskop Bernt Eidsvig sto for messen og fermingens sakramentale handlinger. Det var 8 ungdommer som ble konfirmert, og messen var preget av fest og høytid.
For meg representerte denne søndagsmessen to nye erfaringer, og det var nettopp dette som gjorde at jeg har sett fram til denne dagen med stor forventning. Den ene nyheten for meg var selve konfirmasjonen på katolsk vis. Den foregår vitterlig annerledes enn i Den norske kirke. Den andre nyheten var naturligvis å delta i en messe ledet av biskopen, med mitra og bispestav, flott drakt og betydelig, klerikal verdighet.
Navnene på de 8 ungdommene sto skrevet i "Søndagsbladet", som vi kaller arket med særlige opplysninger for den enkelte søndagsmessen her i min menighet. Ved siden av konfirmantenes vanlige navn sto det også et helgennavn, noe de enten har valgt selv eller blitt tildelt. Allerede her må jeg innrømme at mine kunnskaper kommer til kort; hvordan helgennavnet plukkes ut, har jeg ikke kjennskap til. Jeg har imidlertid fått vite av pateren at en av oppgavene under konfirmasjonsforberedelsene har vært å skaffe informasjon om helgenen som hver av de unge har fått navnet fra.
Det vil føre for langt å beskrive hele messen og de ulike handlingene for og med konfirmantene, men jeg må få nevne sakramentets mest overraskende innslag: Mens konfirmantene én etter én knelte foran biskopen, tegnet han korsets tegn på konfirmantens panne, og deretter ga han hver at dem et lett klapp på kinnet. Dette forklarte biskopen på forhånd i sin preken. Klappet er en symbolhandling fra den romerske hæren, der soldater fikk et klapp på kinnet da de ble sendt ut for å bevare Romerrikets fred. Med en del overføringer og paralleller gjøres det samme med unge katolikker under fermingen. Det var uventet, men konkret og symbolsk.
Biskop Bernt Eidsvig fyller rollen som biskop til punkt og prikke. Han snakker et rent og tydelig, konservativt bokmål, og han har en stemme som klinger vakkert både når han synger og når han taler. Å se denne frontfiguren innen Den katolske kirke i Norge stå og incensere alteret i St. Maria kirke i Askim ga meg en opplevelse av tilhørighet og trygghet på Kirken og Kirkens vesen. Biskopen sto fjellstøtt i dagens oppgave, og ved innledningen til messen ga han uttrykk for at det å reise rundt og forestå ferming i de ulike menighetene i Sør-Norge er noe av det fineste ved hele bispeoppgaven. Det var tydelig at biskopen trivdes, og han lot menigheten og de ikke-katolske konfirmasjonsgjestene få feire en formfullendt og stemningsfull messe.
Ettersom denne søndagen også markerte festen for Kristi Legeme og Blod, ble det gjort en liten endring etter preken og konfirmasjonshandlingen. Det store påskelyset, som sto i sentrum under påskevigilien (se innlegget om påskens messer), ble tent, og hele menigheten fikk stående bekrefte sine dåpsløfter. Denne handlingen erstattet Credo i dagens messe. I dagens blogginnlegg hos INRI 365 beskrives festen for Kristi Legeme og Blod utførlig med bilder og video fra en annen katolsk kirke her i landet. Fermingens sakrament, med prosesjon både inn i og ut av kirken, bød på tilstrekkelig med festivitas her i Askim i dag, antar jeg.
I et av de første innleggene på denne bloggen, i februar måned må det ha vært, skrev jeg at hver eneste messe byr på nye opplevelser og ny lærdom. Slik er det fortsatt for mitt vedkommende, og dagens messe ble enda finere og mer lærerik enn vanlig. Langsomt vokser jeg som katolikk, og jeg ser fram til møtet med pateren den 24. juni, da jeg håper på veiledning om hvordan veien videre kan se ut. Aldri før har jeg vært så motivert overfor en livsutviklingsprosess.
lørdag 13. juni 2009
Broen
Den katolske kirkes norske nettsider er noe jeg har undersøkt grundig i de mange månedene da Kirken har interessert meg. Her fins noe nyhetsstoff fra Den katolske kirke både nasjonalt og internasjonalt, her fins daglige, liturgiske bibeltekster og her fins historisk bakgrunnsstoff om alle helgener som feires og minnes i løpet av kirkeåret.
På egen hovedside i portalen katolsk.no presenteres Kirkens eget medlemsblad, Broen. Herfra kan de siste fem og en halv årgangene leses på nettet eller lastes ned i pdf-format. I går oppdaget jeg at nyeste nummer (nr 3-2009) av Broen er lagt ut på dette nettstedet. Med rette kan jeg si "allerede", for i et av nyhetsoppslagene i bladet (side 7) framgår det at nyheten som beskrives, kom til redaksjonen fra Den hellige stol "samme dag som Broen går i trykken, 8. juni 2009".
Artikkelen handler om at biskopen i Trondheim stift har søkt om avskjed og fått dette innvilget samme dag. Da jeg oppdaget dette i Broens nettutgave i går, fredag 12. juni, hadde jeg for lengst lest nyheten både på katolsk.no og i en del andre nyhetsmedier på nettet. Avisen Vårt Land fristet i sin nettutgave med at papirutgaven onsdag den 10. juni hadde en presentasjon av aktuelle kandidater til å overta bispesetet i Trondheim. Denne artikkelen skulle jeg svært gjerne ha lest, men Vårt Land var ikke tilgjengelig noe sted (ikke til salgs hos Narvesen her i byen, og biblioteket har stengt i sommer pga. flytting...).
At en biskop forlater sitt embede til de grader hurtig, vitner om dramatikk - uansett hvilken kirke han er biskop i. Hva som har foregått i Trondheim i så måte, interesserer meg overhodet ikke. Det interessante er at Den katolske kirke er blitt nevnt og omtalt i flere norske medier denne uka, og at biskop Eidsvigs milde åsyn har vært vist i flere aviser fordi det er han som etter forespørsel fra Vatikanet påtar seg bispefunksjonen i Trondheim til en ny biskop er utnevnt.
Broen nr. 3-2009 rakk derimot ikke å få med i bladet at "Hamar-saken" fikk sin endelige avgjørelse i Lagmannsretten den 10. juni. Her har Kirken, representert ved OKB og igjen biskop Eidsvig, fått medhold i at en pater kunne beordres mot sin vilje til et annet tjenestested.
Igjen er saken komplett likegyldig for mitt vedkommende, men jeg har lest om saken i Vårt Land på nettet. Det fascinerer meg virkelig å være en del av dette kirkesamfunnet her i landet, et kirkesamfunn som vanligvis holder en lav medieprofil. Plutselig faller 2 personalsaker sammen i tid, og Kirken er i avisene flere ganger i samme uke.
I begge tilfellene kom Kirken heldig fra det, også i medieomtalene. At sakene overhodet har oppstått, viser meg, som jo er mindre enn en lærling i katolsk sammenheng, at det fins særegne mennesker over alt, også innen Kirkens ledelse. Det er gledelig når Kirken som organisasjon håndterer interne problemer på en måte som tar seg godt ut når mediene tar tak i sakene.
Tilbake til Broen og nummer 3-2009. Bladet gikk altså i trykken 8. juni, men ble lagt ut på nettet kort tid etterpå. Jeg går her og forsøker å telle hvor mange dager som behøves for å trykke opplaget, få det ut fra trykkeriet til en distributør som påfører navn og adresse til alle Den katolske kirkes medlemmer i Norge og sender bladene ut med Posten (sannsynligvis). Deretter må en beregne noen dager til postgang for en sending av type B eller C. Det kan vel tenkes at bladet når fram til medlemmenes postkasser rundt 20. juni, men hva vet vel jeg? Jeg for min del går bare rundt og er spent på om mitt navn og adresse, påført et skjema hos pateren i min lokale, katolske kirke i slutten av april i år, stemplet og videresendt til et sentralt kontor for videre registrering av enda et norsk medlem i Kirken, - om mitt navn og min adresse etter alle ukjente krokveier har nådd fram til adresseregisteret hos distributøren av Broen slik at jeg er blant mottakerne av bladet. Det ligger en barnslig stolthet og forventning hos meg overfor det å få Broen i min egen postkasse.
I dag har jeg brukt formiddagen til å klippe den frodige granhekken som omgir vår designpostkasse i rustfritt stål slik at den er lett synlig og enda mer innbydende å putte post i - se foto nederst! Jeg gleder meg virkelig til å få Broen i posten med mitt eget navn og adresse på. Bladet skal ligge framme i stua i lang tid slik at besøkende kan ta i det, se hva jeg/vi driver og leser og kanskje himle undrende med øynene og spørre "er'e no' relliøst dette her, eller?" Ja, det skal selvsagt bli lest av oss selv også, slik at det ikke bare ligger på utstilling.
Når jeg får Broen i posten, har jeg fått det håndfaste beviset på at jeg tilhører Den katolske kirke i Norge, biskop Eidsvigs kirke, de østeuropeiske gjestearbeidernes kirke, Pavens kirke og denne kirken som tidlig i juni 2009 taklet personalproblemer på forbilledlig vis.
Så barnslig og underutviklet er mitt forhold til mitt katolske medlemskap, og så verdifullt og stort er det i mitt lille liv.
onsdag 10. juni 2009
En messe i miniatyr
Onsdag kveld og tid for messe igjen. Jeg dro av gårde til den katolske kirken nede ved riksveien. Tross gangavstand valgte jeg å kjøre bil; ettermiddagen ble litt for kort i dag. På kirkens P-plass sto allerede forbausende mange biler til onsdag å være.
Snart viste det seg at forberedelsene til søndagens konfirmasjon var i full gang. Konfirmantforeldre med bøtter, kost og vaskemidler var i sving høyt og lavt. Det ble gitt ordrer på polsk på tvers av kirken, og det skrapte uavbrutt av møbler som ble skubbet til side.
Jeg nikket vennlig til dem jeg kjente og gikk bort til Maria-statuen og tente et lys. Det var fem minutter til messen skulle begynne.
Jeg fant meg en plass i benkeradene, kikket meg omkring og ble vàr at det faktisk var bare én annen person som satt stille inne i kirken, en eldre mann, etnisk norsk, som jeg har hilst på ved noen av messene denne våren og vinteren.
Minuttene gikk, og jeg benyttet tiden til å lese igjennom tekstene til Gloria og Den nikenske trosbekjennelse lengst framme i Norsk Katolsk Salmebok. Disse to tekstene er så omfattende og rike på høyverdige utsagn at jeg finner dem vanskelige å lære utenat, men samtidig svært berikende lese, om og om igjen. En gang i vinter hadde jeg som mål å lære denne varianten av trosbekjennelsen utenat; jeg til og med skrev om det her på bloggen den 20. februar. Jeg begynner ærlig talt å bli litt usikker i så måte. Teksten er lang, og jeg er en gammel mann. Å lære hele greia utenat er kanskje ikke tvingende nødvendig når den står i salmeboka - både i ren tekst og med musikalsk notasjon.
Mens jeg satt og vurderte tekstmassens visuelle omfang mot min egen minnekapasitet, kom pateren fra et rom bakerst i kirken og tok kontakt med den eldre mannen og meg. Han ville at vi skulle legge messen til et rom han kalte "kapellet", som også tjener som skrifterom.
Dermed samlet vi oss i et rom på ca 3x4 meter, tre menn i ulik alder, for å feire messe bak lukket dør mens et knippe foreldre jobbet med rengjøring av kirken på dugnad.
Vi spilte hver vår rolle i denne messen: Pateren gjorde som han pleide og utførte alle de hellige handlingene ved alteret. Den eldre mannen er forbausende stø i alle liturgiske svar og sto for 1. lesning samt gradualsalmen. Jeg for min del var bare allmuen i menigheten og kunne motta velsignelsen, men ikke selve eukaristien.
Det er den absolutt snodigste opplevelsen jeg har hatt i noen kirke. Vi kom tett på hverandre, men fellesskapet under det realistiske krusifikset over alteret ble likevel ikke påtrengende. Vår konsentrasjon og vårt fokus lå høyt over den fysiske nærheten i det trange rommet, og gjennomføringen av den forenklede liturgien var alvorlig og oppriktig hos alle tre. Aldri har jeg kjent slik nærhet til Gud i de hellige handlingene under messen, og aldri har jeg kjent det så riktig å gjøre Den salige Maria til mottaker av våre forbønnsønsker. Det var en messe i miniatyr, men samtidig en messe like tungtveiende i vårt gudsforhold som enhver annen messe.
Da messen ble avsluttet med "Messen er til ende. Gå med fred." - "Gud være lovet!" - ble vi stående og prate litt inne i det lille rommet. Pateren fortalte da om alterbordet, som han visstnok skal ha fått fra et forhenværende nonnekloster på Hamar. Han løftet på duken og lot oss se steinblokken som var innfelt i bordplaten av tre. Steinen hadde fem kors etter de fem sårene på den korsfestedes kropp, og innfelt i et lukket kammer i steinen ligger en liten beinbit etter St. Olav, velvilligst utlevert fra Vatikanet. Ifølge pateren finnes en relikvie innfelt i ethvert alterbord i katolske kirker.
Jeg ble stum av undring og ærefrykt. Tenk, en rest av Olav den Hellige under vigslet bevaring her i min lille by - og med Vatikanets høye godkjenning!
Denne kveldens opplevelse i kirken ble avsluttet med et utsagn av aller mest presise art da jeg vekslet noen ord med min aldrende trosfelle rett utenfor kirken etterpå. Han fortalte at han konverterte til Den katolske kirke allerede under krigen. Det skjedde i Stockholm, og han var en ung mann. Jeg fortalte at jeg er fersk i Kirken og er underveis til å konvertere. Da sa denne min nye venn: "Du vet, katolisismen - det er en saftig religion, det!"
Jeg humret fornøyd og hadde nesten lyst til å omfavne den gamle - han viste seg å være på samme alder som min far. En saftig religion - det er nettopp hva det er! Altomfattende, spennende og umulig å lære å kjenne fullt ut selv om man er så heldig å ha et helt liv til rådighet. Jeg for min del har levd langt mer enn et halvt liv allerede og må virkelig skynde meg for å tilegne meg mest mulig av all den mystiske rikdommen som Kirken rommer.
Med denne lille historien fra 2 timer tilbake ønsker jeg en velsignet junikveld til alle som har opplevd fellesskapet i den katolske messen.
mandag 8. juni 2009
"...från ett litet kapell"
I kveld har jeg ikke tid eller overskudd til det store innlegget jeg går svanger med, en faglig studie av kristne referanser i svenske rocktekster. Innlegget blir nok skrevet ganske snart, men ikke i dag, og sikkert ikke i morgen heller.
Jeg er blitt så utrolig opptatt av at gudstroen faktisk lever i best velgående i vår del av verden, og der hvor selve troen ikke er framtredende, finner vi ofte henvisninger og symboler som viser respekt og aktelse for gudsforestillinger og ting som gudsbegrepet er omgitt av.
De som har vært innom denne bloggen mer enn én gang, har forstått at musikk - spesielt svenskspråklig rock - er umåtelig viktig i mitt liv. At jeg nå er blitt troende og er på full fart mot å bli fullverdig katolikk, har ikke ført til noen endring i den posisjonen som de viktigste, svenske artistene har i min hverdag. Tvert imot - tekstene de skriver, er blitt enda mer levende nå som jeg har et forhold til de kristne referansene som mange av låtskriverne strør om seg med.
Ja, det er faktisk slik. Ulf Lundell, Eldkvarn, Peter LeMarc og Tomas Andersson Wij skriver tekster som er overraskende rike på bibelske bilder.
I innlegget som er under planlegging, vil jeg komme med en rekke eksempler på dette.
Det som overrasker, er at den største artisten innen svensk rock akkurat nå, er Lars Winnerbäck, som skriver tekster nesten helt blottet for religiøs symbolikk. Det er overraskende, og jeg ser klarere og klarere hvorfor jeg har latt meg fascinere av Winnerbäck mer på tross av enn på grunn av dybden i tekstene han skriver.
Eldkvarns Plura Jonsson skrev i "En regnmetares sång" fra albumet "Karusellkvällar" (1989) en enkel, kirkelig henvisning:
"Och sångerna vi växt upp med,
hörs från ett litet kapell."
Lars Winnerbäck derimot, skrev i 2003 den innholdsrike balladen "Söndermarken", uten et eneste ord om Gud eller kirker. Sangen handler ifølge ham selv om hele hans liv. Han var bare 28 år i 2003, men trengte likevel 12 vers på å skrive livshistorien. Her hører vi om skolan, nyponbuskar og brudarna från Berga, men altså ingenting om noe religiøst.
Årsakene til dette, og hva det forteller både om tekstene og låtskriverne, vil bli tema for et innlegg på denne bloggen i nær framtid. La oss huske uansett at Den katolske kirke og dens symboler ikke er det mest dagligdagse i det protestantiske Skandinavia. Likevel, når Ulf Lundell leverer en låt med tittelen "S:t Kristofer" på CDen "Lazarus", ser vi at referansene like godt kan være av det ene som det andre slaget.
I påvente av et mer strukturert innlegg om dette temaet, vil jeg gi til beste de berømte 12 versene med Lars Winnerbäcks livshistorie fra et grått Linköping på 1980-tallet, innspilt live med bandet Hovet:
Jeg er blitt så utrolig opptatt av at gudstroen faktisk lever i best velgående i vår del av verden, og der hvor selve troen ikke er framtredende, finner vi ofte henvisninger og symboler som viser respekt og aktelse for gudsforestillinger og ting som gudsbegrepet er omgitt av.
De som har vært innom denne bloggen mer enn én gang, har forstått at musikk - spesielt svenskspråklig rock - er umåtelig viktig i mitt liv. At jeg nå er blitt troende og er på full fart mot å bli fullverdig katolikk, har ikke ført til noen endring i den posisjonen som de viktigste, svenske artistene har i min hverdag. Tvert imot - tekstene de skriver, er blitt enda mer levende nå som jeg har et forhold til de kristne referansene som mange av låtskriverne strør om seg med.
Ja, det er faktisk slik. Ulf Lundell, Eldkvarn, Peter LeMarc og Tomas Andersson Wij skriver tekster som er overraskende rike på bibelske bilder.
I innlegget som er under planlegging, vil jeg komme med en rekke eksempler på dette.
Det som overrasker, er at den største artisten innen svensk rock akkurat nå, er Lars Winnerbäck, som skriver tekster nesten helt blottet for religiøs symbolikk. Det er overraskende, og jeg ser klarere og klarere hvorfor jeg har latt meg fascinere av Winnerbäck mer på tross av enn på grunn av dybden i tekstene han skriver.
Eldkvarns Plura Jonsson skrev i "En regnmetares sång" fra albumet "Karusellkvällar" (1989) en enkel, kirkelig henvisning:
"Och sångerna vi växt upp med,
hörs från ett litet kapell."
Lars Winnerbäck derimot, skrev i 2003 den innholdsrike balladen "Söndermarken", uten et eneste ord om Gud eller kirker. Sangen handler ifølge ham selv om hele hans liv. Han var bare 28 år i 2003, men trengte likevel 12 vers på å skrive livshistorien. Her hører vi om skolan, nyponbuskar og brudarna från Berga, men altså ingenting om noe religiøst.
Årsakene til dette, og hva det forteller både om tekstene og låtskriverne, vil bli tema for et innlegg på denne bloggen i nær framtid. La oss huske uansett at Den katolske kirke og dens symboler ikke er det mest dagligdagse i det protestantiske Skandinavia. Likevel, når Ulf Lundell leverer en låt med tittelen "S:t Kristofer" på CDen "Lazarus", ser vi at referansene like godt kan være av det ene som det andre slaget.
I påvente av et mer strukturert innlegg om dette temaet, vil jeg gi til beste de berømte 12 versene med Lars Winnerbäcks livshistorie fra et grått Linköping på 1980-tallet, innspilt live med bandet Hovet:
fredag 5. juni 2009
"Så långt västerut det går"
"Solen går ner över ön. Från horisonten kommer regnet närmre.
Jag åt lite fisk till lunch, det var rester som jag värmde.
Det är den 19:e oktober 2006 och snön faller längre uppåt landet.
Jag är så långt västerut det går,
jag är på fingertoppen av handen."
Det var på Sydkoster utenfor Strömstad at Plura Jonsson satt og skrev denne fantastiske låten fra Eldkvarns CD "Svart blogg" mens han så ut over havet idet forfatteren Bodil Malmsten var på svensk TV. "Blues för Bodil Malmsten" ble tittelen på låten.
Det var der, på en øy i havgapet, at ideen kom til den gode mester Plura, ideen om en sang til alle venner og bekjentskaper som bare var kommet på avstand eller helt forsvunnet i årenes løp. Omgangskrets og kontakter forandrer seg gjennom tiden, men hvor ble det av dem som var der før? Hvorfor ble de borte?
Det er et dypsindig og melankolsk tilbakeblikk hos en godt og vel middelaldrende mann vi hører her. Det er nå snart lørdag her i Østfold, og når nattens søvn er unnagjort, skal jeg selv dra til "fingertoppen av handen", til Koster, Sveriges vestligste punkt, for å feire Sveriges nasjonaldag og gå turer i den ville skjærgårdsnaturen.
Det er mange gode og tankevekkende koblinger til Eldkvarn som dukker opp foran den forestående reisen. Først og fremst denne filosoferingen om alle venner som forsvant. Jeg lurer iblant på om mitt ønske om å bli katolikk vil føre til endringer i sammensetningen av nære kontakter. Finnes det noen rundt meg som vil oppleve seg bortstøtt av min nye målsetting? Vil det å bli katolikk føre til en endret stil som ikke passer for alle jeg kjenner og setter pris på?
Det er vanskelig å svare på slikt på vegne av andre. Jeg er overbevist om at jeg er i gang med en indre metamorfose. Jeg banner mye sjeldnere (i andres nærvær, hrm-hrm), jeg tror jeg er blitt bedre til å lytte enn til å mene, jeg ber til Gud og Jomfru Maria, jeg tenner lys på bordet i takknemlighet når jeg spiser. Kanskje vil noen skygge unna etterhvert, og kanskje vil jeg på min side velge å takke nei til enkelte invitasjoner og forslag. Jeg vet virkelig ikke hva for endringer min katolske identitet vil påføre mine omgivelser, men jeg vet at endringene ikke vil bli til hinder for min målsetting.
Jeg skal stirre mot vest ut over havet fra Sydkoster i morgen, fra "fingertoppen av handen", og skjenke en tanke til Plura Jonsson og hans mange erfaringer. Han har levd både mer og annerledes enn jeg, men ett har vi felles: Vi ville ikke vært her vi er nå uten alt og alle vi har mistet på veien.
"Och solen sjunker snabbt nu och färgar hela havet rött.
Helt plötsligt är alla borta, folk jag träffat, folk jag mött.
Vin och kyckling under ett äppelträd. Otrohet och den jag hade kär.
För varje brustet hjärta lyser en stjärna i natt.
Vart tog ni vägen, jag undrar vart.
Jeg vet inte om det är viktigt, men jag tänker på det ibland."
Jag åt lite fisk till lunch, det var rester som jag värmde.
Det är den 19:e oktober 2006 och snön faller längre uppåt landet.
Jag är så långt västerut det går,
jag är på fingertoppen av handen."
Det var på Sydkoster utenfor Strömstad at Plura Jonsson satt og skrev denne fantastiske låten fra Eldkvarns CD "Svart blogg" mens han så ut over havet idet forfatteren Bodil Malmsten var på svensk TV. "Blues för Bodil Malmsten" ble tittelen på låten.
Det var der, på en øy i havgapet, at ideen kom til den gode mester Plura, ideen om en sang til alle venner og bekjentskaper som bare var kommet på avstand eller helt forsvunnet i årenes løp. Omgangskrets og kontakter forandrer seg gjennom tiden, men hvor ble det av dem som var der før? Hvorfor ble de borte?
Det er et dypsindig og melankolsk tilbakeblikk hos en godt og vel middelaldrende mann vi hører her. Det er nå snart lørdag her i Østfold, og når nattens søvn er unnagjort, skal jeg selv dra til "fingertoppen av handen", til Koster, Sveriges vestligste punkt, for å feire Sveriges nasjonaldag og gå turer i den ville skjærgårdsnaturen.
Det er mange gode og tankevekkende koblinger til Eldkvarn som dukker opp foran den forestående reisen. Først og fremst denne filosoferingen om alle venner som forsvant. Jeg lurer iblant på om mitt ønske om å bli katolikk vil føre til endringer i sammensetningen av nære kontakter. Finnes det noen rundt meg som vil oppleve seg bortstøtt av min nye målsetting? Vil det å bli katolikk føre til en endret stil som ikke passer for alle jeg kjenner og setter pris på?
Det er vanskelig å svare på slikt på vegne av andre. Jeg er overbevist om at jeg er i gang med en indre metamorfose. Jeg banner mye sjeldnere (i andres nærvær, hrm-hrm), jeg tror jeg er blitt bedre til å lytte enn til å mene, jeg ber til Gud og Jomfru Maria, jeg tenner lys på bordet i takknemlighet når jeg spiser. Kanskje vil noen skygge unna etterhvert, og kanskje vil jeg på min side velge å takke nei til enkelte invitasjoner og forslag. Jeg vet virkelig ikke hva for endringer min katolske identitet vil påføre mine omgivelser, men jeg vet at endringene ikke vil bli til hinder for min målsetting.
Jeg skal stirre mot vest ut over havet fra Sydkoster i morgen, fra "fingertoppen av handen", og skjenke en tanke til Plura Jonsson og hans mange erfaringer. Han har levd både mer og annerledes enn jeg, men ett har vi felles: Vi ville ikke vært her vi er nå uten alt og alle vi har mistet på veien.
"Och solen sjunker snabbt nu och färgar hela havet rött.
Helt plötsligt är alla borta, folk jag träffat, folk jag mött.
Vin och kyckling under ett äppelträd. Otrohet och den jag hade kär.
För varje brustet hjärta lyser en stjärna i natt.
Vart tog ni vägen, jag undrar vart.
Jeg vet inte om det är viktigt, men jag tänker på det ibland."
torsdag 4. juni 2009
Romertall C
Det lysner mot nord, lysner mot nord
Over alt vi ikke må se før vi tror
(Henning Kvitnes: ”Det lysner mot nord”, fra albumet ”Tid for latskap”, mai 2009)
Over alt vi ikke må se før vi tror
(Henning Kvitnes: ”Det lysner mot nord”, fra albumet ”Tid for latskap”, mai 2009)
Det er i dag eksakt 4 måneder siden denne bloggen ble opprettet. Dette innlegget er nummer 100 i rekken. Det betyr at bloggen har stått urørt hver 6. dag, men er ellers blitt utvidet med ett nytt innlegg alle mellomliggende dager.
Jeg er fornøyd med egeninnsatsen og slår om til et noe bedageligere tempo i skrivearbeidet. Å skrive kortere innlegg er uaktuelt. Jeg er ingen fåmælt mann. Jeg er av den typen som skriver et brev på PC, og uansett hvor knapt og enkelt budskapet er, blir det ikke plass til underskriften på samme side som selve brevet. Navnet mitt spretter over til toppen av side 2, og jeg må sette inn kunstige linjeskift i starten for å få mer tekst på side 2, eller jeg må krympe marger og skriftstørrelse for å få med underskriften på side 1. Opplevd det selv??? Jeg gjør slik hver gang!
Nylig nevnte jeg at jeg ser fram til å være vitne til katolsk konfirmasjon for første gang når biskopen kommer til min hjemby 14. juni for å ”ferme” et lite antall unge. Men jeg har flere katolske opplevelser å se fram til i sommer: Ferieturen går til Sardinia, og jeg regner med rikelige muligheter til å oppleve messe på italiensk. Her hjemme får jeg kanskje sjanse til å overvære messe også i andre katolske kirker enn den lokale her hvor jeg bor. Helt sikkert er det at jeg kommer til å overvære høymessen i St. Pauls kirke i Bergen 9. august. (Dette kommer jeg tilbake til!) Og når jeg ser riktig langt fram, kan jeg røpe at vi ser fram til et besøk i Roma i september, fruen og jeg.
Før alle disse spesielle opplevelsene knyttet til lengre eller kortere reiser skal jeg ha en ny prat med pateren her i den lokale menigheten. På ettermiddagen 24. juni møtes vi for tredje gang til en oppfølgingssamtale. Jeg gleder meg over alle grenser. Jeg ser fram til å komme videre, til å få kyndig og erfaren veiledning i å trenge lenger inn i Den katolske kirkes mystikk og mysterier, til å få hjelp til å nærme meg den store dagen da jeg skal ta skrittet helt inn i den ærverdige skaren av ekte katolikker i fullt sakramentalt fellesskap.
La meg også betro bloggen at jeg har opplevd at bønn virker. Bønn på katolsk vis, med innledende korstegn og ydmyk henvendelse via den salige Maria - det virker! Jeg har opplevd det, uten her å gå i detalj om saksforholdene. Nylig leste jeg flere kommentarer på en svensk, katolsk blogg at det ble anmodet om å be for en kvinnelig prest i Svenska Kyrkan som hadde uttalt seg særdeles uheldig om Den katolske kirke. En av kommentarene var skrevet av en mannlig katolikk som anbefalte å be rosenkransen for den kvinnelige presten, for ”kraften i rosenkransen är enorm…” Jeg blir imponert av slike utsagn. Det gir meg inspirasjon til å be rosenkransen oftere enn jeg har gjort hittil. Det setter meg også på siden av meg selv og min 20 år gamle forklaring på hvorfor bønn ser ut til å virke. Jeg skrev om det her på bloggen på Kong Haralds fødselsdag, den 21. februar. Dette innlegget skrev jeg 3 uker før jeg bevisst og eksplisitt fant en innfallsvinkel til min godt og grundig bortgjemte og nesten avlivede gudstro den 13. mars.
Jeg ser annerledes på tingene nå. Jeg har fått tilbake viljen til å tro at når bønn ser ut til å virke, så virker den faktisk. Ingen psykologisk eller sosialantropologisk eller symbolteoretisk forklaring er nødvendig. Jeg har opplevd at bønn virker! For 12 måneder siden ville denne erklæringen vært fullstendig utenkelig fra min side!
Er det et under? Vel, i mitt liv er det det. I den store sammenhengen betyr det kanskje ikke all verden. Det har krevd en liten milepæl av 100 relativt lange bloggtekster å bringe meg til denne blottstillende erkjennelsen. 100 innlegg på 120 dager. En første botsøvelse for mine 20 gudløse år.
Så nå har den gode Henning Kvitnes allerede for over ei uke siden sluppet enda en CD. ”Tid for latskap” er tittelen denne gangen. Underfundigheten i tekstene bare øker; Kvitnes blir bare bedre og bedre som tekstforfatter. Så sent som 27. mai skrev jeg om en mulig referanse til Pave Johannes Paul IIs død i en tidligere tekst av Kvitnes. Fra den nye plata har jeg festet meg ved en setning i den aller siste sangen, selve point final i denne lille låtsamlingen. Formuleringen ”alt vi ikke må se før vi tror” uttrykker så mye ydmykhet, så mye åpenhet, så mye fromhet. 8 énstavelsesord skrevet av en femtiåring i Halden for noen uker eller måneder siden. Med disse korte ordene beskriver han alt hva gudstroen inneholder: Adgangen til å se ting som ikke er tilgjengelige før vi har bestemt oss for å tro.
Jeg er fornøyd med egeninnsatsen og slår om til et noe bedageligere tempo i skrivearbeidet. Å skrive kortere innlegg er uaktuelt. Jeg er ingen fåmælt mann. Jeg er av den typen som skriver et brev på PC, og uansett hvor knapt og enkelt budskapet er, blir det ikke plass til underskriften på samme side som selve brevet. Navnet mitt spretter over til toppen av side 2, og jeg må sette inn kunstige linjeskift i starten for å få mer tekst på side 2, eller jeg må krympe marger og skriftstørrelse for å få med underskriften på side 1. Opplevd det selv??? Jeg gjør slik hver gang!
Nylig nevnte jeg at jeg ser fram til å være vitne til katolsk konfirmasjon for første gang når biskopen kommer til min hjemby 14. juni for å ”ferme” et lite antall unge. Men jeg har flere katolske opplevelser å se fram til i sommer: Ferieturen går til Sardinia, og jeg regner med rikelige muligheter til å oppleve messe på italiensk. Her hjemme får jeg kanskje sjanse til å overvære messe også i andre katolske kirker enn den lokale her hvor jeg bor. Helt sikkert er det at jeg kommer til å overvære høymessen i St. Pauls kirke i Bergen 9. august. (Dette kommer jeg tilbake til!) Og når jeg ser riktig langt fram, kan jeg røpe at vi ser fram til et besøk i Roma i september, fruen og jeg.
Før alle disse spesielle opplevelsene knyttet til lengre eller kortere reiser skal jeg ha en ny prat med pateren her i den lokale menigheten. På ettermiddagen 24. juni møtes vi for tredje gang til en oppfølgingssamtale. Jeg gleder meg over alle grenser. Jeg ser fram til å komme videre, til å få kyndig og erfaren veiledning i å trenge lenger inn i Den katolske kirkes mystikk og mysterier, til å få hjelp til å nærme meg den store dagen da jeg skal ta skrittet helt inn i den ærverdige skaren av ekte katolikker i fullt sakramentalt fellesskap.
La meg også betro bloggen at jeg har opplevd at bønn virker. Bønn på katolsk vis, med innledende korstegn og ydmyk henvendelse via den salige Maria - det virker! Jeg har opplevd det, uten her å gå i detalj om saksforholdene. Nylig leste jeg flere kommentarer på en svensk, katolsk blogg at det ble anmodet om å be for en kvinnelig prest i Svenska Kyrkan som hadde uttalt seg særdeles uheldig om Den katolske kirke. En av kommentarene var skrevet av en mannlig katolikk som anbefalte å be rosenkransen for den kvinnelige presten, for ”kraften i rosenkransen är enorm…” Jeg blir imponert av slike utsagn. Det gir meg inspirasjon til å be rosenkransen oftere enn jeg har gjort hittil. Det setter meg også på siden av meg selv og min 20 år gamle forklaring på hvorfor bønn ser ut til å virke. Jeg skrev om det her på bloggen på Kong Haralds fødselsdag, den 21. februar. Dette innlegget skrev jeg 3 uker før jeg bevisst og eksplisitt fant en innfallsvinkel til min godt og grundig bortgjemte og nesten avlivede gudstro den 13. mars.
Jeg ser annerledes på tingene nå. Jeg har fått tilbake viljen til å tro at når bønn ser ut til å virke, så virker den faktisk. Ingen psykologisk eller sosialantropologisk eller symbolteoretisk forklaring er nødvendig. Jeg har opplevd at bønn virker! For 12 måneder siden ville denne erklæringen vært fullstendig utenkelig fra min side!
Er det et under? Vel, i mitt liv er det det. I den store sammenhengen betyr det kanskje ikke all verden. Det har krevd en liten milepæl av 100 relativt lange bloggtekster å bringe meg til denne blottstillende erkjennelsen. 100 innlegg på 120 dager. En første botsøvelse for mine 20 gudløse år.
Så nå har den gode Henning Kvitnes allerede for over ei uke siden sluppet enda en CD. ”Tid for latskap” er tittelen denne gangen. Underfundigheten i tekstene bare øker; Kvitnes blir bare bedre og bedre som tekstforfatter. Så sent som 27. mai skrev jeg om en mulig referanse til Pave Johannes Paul IIs død i en tidligere tekst av Kvitnes. Fra den nye plata har jeg festet meg ved en setning i den aller siste sangen, selve point final i denne lille låtsamlingen. Formuleringen ”alt vi ikke må se før vi tror” uttrykker så mye ydmykhet, så mye åpenhet, så mye fromhet. 8 énstavelsesord skrevet av en femtiåring i Halden for noen uker eller måneder siden. Med disse korte ordene beskriver han alt hva gudstroen inneholder: Adgangen til å se ting som ikke er tilgjengelige før vi har bestemt oss for å tro.
Jeg, gamle hedning, sier at jeg har opplevd at bønnen virker. Det skjer et par måneder etter at jeg har bestemt meg for å se tegn på Guds eksistens i ting jeg setter pris på. Det er nå jeg ser at dette er svar på bønn. Det hadde jeg ikke kunnet se tidligere. Ikke før vi tror, kan vi se alt. Ikke alt kan vi se før vi tror. Tror vi ikke, kan vi ikke se alt.
Eller, som Henning Kvitnes synger på sin nye CD:
Det lysner mot nord, lysner mot nord
Over alt vi ikke må se før vi tror
Eller, som Henning Kvitnes synger på sin nye CD:
Det lysner mot nord, lysner mot nord
Over alt vi ikke må se før vi tror
tirsdag 2. juni 2009
Maltesisk konfrontasjon
Høsten 1992 var jeg på ferie på Malta sammen med familie og venner. Vi var i alt 6 voksne og 3 barn i følget. Uka var opplevelsesrik naturligvis, og vi trengte ikke lange tiden i dette tettbefolkede øyriket før vi skjønte at vi var i et land med et av verdens mest katolskvennlige folk.Øyas historie er lang og spennende, og den er til og med nevnt i Apostlenes Gjerninger, i forbindelse med et skipbrudd som apostelen Paulus opplevde (Apg. 28.1). Rett utenfor byen der vi bodde - Bugibba, skjønt på Malta bor folk så tett at det knapt fins noe skille der én by slutter og en annen begynner - var det en odde med en fjelltopp der en statue av apostelen sto lett synlig både fra land og vann. Det ble sagt at det fantes en grotte innunder odden der Paulus og hans følge hadde søkt tilflukt i uværet.
I de alderdommelige bussene på øya hadde hver sjåfør innredet sitt personlige bønnekammer med madonnabilder, krusifiks og rosenkrans. Oppslag ved private inngangsdører frarådet Jehovas Vitner å komme på besøk ettersom huset var bebodd av "Catholic believers". Vi fikk også informasjon om at landets lovgivning innenfor familiepolitikk og tilgang på medisinske tjenester (les: prevensjon og abort) gjenspeilte Den katolske kirkes lære på en måte som vi slett ikke var vant til fra vårt eget land. Dette var som sagt 1992, og vi fant det merkeverdig og eksotisk.
En kveld i Bugibba gikk vi til en restaurant litt utenfor sentrumsstrøket for å innta dagens middag. Vi kom inn i et lokale med hjemlig atomosfære. Et stort antall bord og stoler i solid treverk var symmetrisk fordelt i rommet - importmøbler, konkluderte vi, ettersom Malta nesten ikke har skog og trevirke på egen jord.
På en krakk borte ved veggen satt en lubben, mørkhåret guttunge på 10-11 år. Han hadde fortsatt på seg skoleuniform slik vi hadde sett andre barn bruke på dagtid. Nå var klokka 21 om kvelden, og han satt med en stabel skolebøker foran seg og strevde med leksene til neste skoledag. Han viste seg å være sønnen i familien som drev restauranten.
Som den gode småbarnsfar jeg var den gangen, og som den faglig interesserte barneskolelæreren jeg fortsatt er(?!), snakket jeg litt med gutten om hva han drev med, og jeg fikk kikke i lærebøkene hans. Han holdt på et matematikkproblem som lignet ting jeg kjente fra 5. eller 6. klassetrinns matte hjemme i Norge.
Gutten snakket godt engelsk, og han spurte hvor vi kom fra. Han visste ikke noe om Norge, men derimot var han interessert i noe langt annet. Hans oppfølgingsspørsmål lød: "Are you Christians?"
Å si at jeg ble overrasket, er ikke dekkende. Jeg føler mer for ord som forbløffet, befippet, brakt ut av fatning, overrumplet, lamslått.
Dette utspant seg i det 5. året etter mitt definitive frafall fra den pietistiske troen jeg hadde vokst opp med. Jeg var en ung mann, sterk og selvsikker, nesten brautende trygg i min gudløshet.
Derfor tok det meg knapt et sekund å få kontroll etter det uventede spørsmålet. Jeg hadde naturligvis ikke full innsikt i trosforholdene i hele mitt reisefølge, men det passet meg glimrende å vise denne katolske guttungen at jeg kunne tale på vegne av oss alle 9. Svaret mitt lød: "No, we're not Christians. I think we're atheists, mostly." Den maltesiske gutten nikket avmålt og vendte tilbake til matematikkboka. Samtalen var avsluttet.
Hvorfor har jeg aldri greid å glemme denne episoden? Var det noe som ikke var helt på plass i min tilfredshet over å ha presentert oss alle som ateister? Sløste jeg bort en mulighet til konstruktiv samtale på et barns vilkår? Følte jeg medynk med dette barnet fordi jeg behandlet hans kristne troskyldighet nedlatende?
Det har gått nesten 17 år siden min maltesiske konfrontasjon, og jeg har møtt meg selv i døra også her: Ikke nok med at jeg på ingen måte er ateist lenger - hvis jeg noen gang kan sies å ha vært det innerst inne - men jeg er også katolikk og en trosfelle av den lille restauranteiersønnen.
Slike hendelser har i årenes løp lært meg å være litt forsiktig med de sterkeste utsagnene. Jo sikrere utsagn, jo større dementi. Denne hendelsen har også fått ny aktualitet i de siste 7 månedene, da jeg har oppsøkt Den katolske kirke pga en ubendig trang inne i meg. Den unge gutten ga meg et spørsmål jeg trengte 17 år til å formulere et godt svar på. Han på sin side er snart 30 år og husker nok verken samtalen eller den norske familiefaren han snakket med. Jeg håper likevel at jeg ikke skremte ham fra å stille flere turister det samme utilslørte spørsmålet.
mandag 1. juni 2009
Første kommunion
I går, 1. pinsedag, var søndagsmessen særdeles høytidelig og innholdsrik her i min lokale, katolske kirke. Det ble holdt Første Kommunion for en gruppe barn i rett alder, og det var fem barn som deltok. Dette innslaget i messen var en vakker opplevelse, og kirken var full av folk.
Ofte får jeg små overraskelser under messens gang når jeg blir vàr at pateren har kastet om på rekkefølgen eller ganske enkelt sløyfet faste deler av liturgien. I gårsdagens messe var det ingen preken i vanlig forstand, men etter evangelielesingen stilte pateren seg midt foran menigheten og holdt en kort, innledende tale til førstekommunionsbarna. Deretter fulgte en liten seremoni der de fem barna var aktive med opplesing av bønner. Et viktig innslag fant sted da hele menigheten på én gang fikk fornye sine dåpsløfter. Dette innslaget erstattet faktisk Credo (trosbekjennelsen) i pinsemessen.
Før de fem barna mottok sin Første Kommunion, var det et høytidelig innslag som var omhyggelig innøvd med en stor gruppe vietnamesiske barn i menigheten. De kom gående inn i prosesjon, alle hvitkledde og med fargerike blomsterbuketter i hendene. En åndelig, gospellignende sang på vietnamesisk ble spilt fra en CD-spiller, og barna stilte seg i ring foran alteret og gjorde uttrykksfulle bevegelser der de etter tur hilste Tabernakelet med blomsterbukettene. Det var så vakkert og så utstudert nøyaktig framført at jeg satt med øynene fulle av tårer - i enda etørre grad enn når jeg ser barnetoget 17. mai.
Etter dette innslaget fulgte Den eukaristiske bønn, og deretter ble kommunionen utdelt aller først til de fem barna, som fra først til sist var midtpunktet i pinsedagens messe. De knelte ærbødig på ved siden av hverandre foran alteret og mottok eukaristien som tegn på syndenes forlatelse ved Jesus Kristus.
Deretter var det resten av menighetens tur, helt som vanlig, bortsett fra at folk var så fint pyntet denne dagen. Fruen og jeg var vel ikke direkte sjuskete i klesveien, men vi så at vi med fordel kunne ha pyntet oss enda mer for å gli korrekt inn i den gledesfylte høytidsstemningen denne pinsesøndagen.
Også valget av salmer var tilpasset barna i denne messen. "La oss vandre i lyset" og "Måne og sol" passet godt til en messe med Første Kommunion, og det påfallende er at jeg jo kjenner begge sangene fra Den norske kirke på 1970-tallet. Til gjengjeld var avslutningssalmen en helt klart katolsk Maria-salme.
Det var en stor opplevelse å overvære messen med disse innslagene som betyr så mye for de fem barna og familiene deres. Det neste jeg har å se fram til, er konfirmasjonen - fermingen - under ledelse av biskop Bernt Eidsvig den 14. juni.
Når jeg ser barn og unge delta i de katolske sakramentene, tenker jeg ofte på meg selv og min egen konvertering - eller konversjon, som jeg så det kalt i en bok nylig. Jeg vet ikke hvor langt fram i tid den er, men i beste fall kan den finne sted neste år. Jeg er døpt og konfirmert i Den norske kirke, og dette kan ikke gjøres 2 ganger, har jeg lest i Den katolske kirkes Katekisme.
Så hvordan vil min konvertering og min Første Kommunion finne sted? Jeg er litt usikker på hvor mye oppmerksomhet som kan bli en enkeltperson til del ved konvertering. Hvis det er utsikter til mye fokus på den konverterendes person, kommer jeg til å være rimelig usikker på rollen.
De fem kommunionsbarna i gårsdagens messe visste så godt hvordan de skulle føre seg. Kanskje har de sett eldre søsken gjennomføre den samme seremonien. En slik fordel har ikke jeg, men jeg får stole på pateren. Han har kontroll, som den Kirkens mann han er.
Det var også tydelig under messen i går. Pateren faller aldri ut av rollen. Det er denne gjennomtrygge stabiliteten som får oss alle til å trives under messen og å ta inn alle messens store og små symbolhandlinger med sansene og hjertet. Det går nok greit også når det en gang blir min tur til å motta min Første Kommunion.
Ofte får jeg små overraskelser under messens gang når jeg blir vàr at pateren har kastet om på rekkefølgen eller ganske enkelt sløyfet faste deler av liturgien. I gårsdagens messe var det ingen preken i vanlig forstand, men etter evangelielesingen stilte pateren seg midt foran menigheten og holdt en kort, innledende tale til førstekommunionsbarna. Deretter fulgte en liten seremoni der de fem barna var aktive med opplesing av bønner. Et viktig innslag fant sted da hele menigheten på én gang fikk fornye sine dåpsløfter. Dette innslaget erstattet faktisk Credo (trosbekjennelsen) i pinsemessen.
Før de fem barna mottok sin Første Kommunion, var det et høytidelig innslag som var omhyggelig innøvd med en stor gruppe vietnamesiske barn i menigheten. De kom gående inn i prosesjon, alle hvitkledde og med fargerike blomsterbuketter i hendene. En åndelig, gospellignende sang på vietnamesisk ble spilt fra en CD-spiller, og barna stilte seg i ring foran alteret og gjorde uttrykksfulle bevegelser der de etter tur hilste Tabernakelet med blomsterbukettene. Det var så vakkert og så utstudert nøyaktig framført at jeg satt med øynene fulle av tårer - i enda etørre grad enn når jeg ser barnetoget 17. mai.
Etter dette innslaget fulgte Den eukaristiske bønn, og deretter ble kommunionen utdelt aller først til de fem barna, som fra først til sist var midtpunktet i pinsedagens messe. De knelte ærbødig på ved siden av hverandre foran alteret og mottok eukaristien som tegn på syndenes forlatelse ved Jesus Kristus.
Deretter var det resten av menighetens tur, helt som vanlig, bortsett fra at folk var så fint pyntet denne dagen. Fruen og jeg var vel ikke direkte sjuskete i klesveien, men vi så at vi med fordel kunne ha pyntet oss enda mer for å gli korrekt inn i den gledesfylte høytidsstemningen denne pinsesøndagen.
Også valget av salmer var tilpasset barna i denne messen. "La oss vandre i lyset" og "Måne og sol" passet godt til en messe med Første Kommunion, og det påfallende er at jeg jo kjenner begge sangene fra Den norske kirke på 1970-tallet. Til gjengjeld var avslutningssalmen en helt klart katolsk Maria-salme.
Det var en stor opplevelse å overvære messen med disse innslagene som betyr så mye for de fem barna og familiene deres. Det neste jeg har å se fram til, er konfirmasjonen - fermingen - under ledelse av biskop Bernt Eidsvig den 14. juni.
Når jeg ser barn og unge delta i de katolske sakramentene, tenker jeg ofte på meg selv og min egen konvertering - eller konversjon, som jeg så det kalt i en bok nylig. Jeg vet ikke hvor langt fram i tid den er, men i beste fall kan den finne sted neste år. Jeg er døpt og konfirmert i Den norske kirke, og dette kan ikke gjøres 2 ganger, har jeg lest i Den katolske kirkes Katekisme.
Så hvordan vil min konvertering og min Første Kommunion finne sted? Jeg er litt usikker på hvor mye oppmerksomhet som kan bli en enkeltperson til del ved konvertering. Hvis det er utsikter til mye fokus på den konverterendes person, kommer jeg til å være rimelig usikker på rollen.
De fem kommunionsbarna i gårsdagens messe visste så godt hvordan de skulle føre seg. Kanskje har de sett eldre søsken gjennomføre den samme seremonien. En slik fordel har ikke jeg, men jeg får stole på pateren. Han har kontroll, som den Kirkens mann han er.
Det var også tydelig under messen i går. Pateren faller aldri ut av rollen. Det er denne gjennomtrygge stabiliteten som får oss alle til å trives under messen og å ta inn alle messens store og små symbolhandlinger med sansene og hjertet. Det går nok greit også når det en gang blir min tur til å motta min Første Kommunion.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
