Hos Oscar Wilde

Her ligger forfatteren, de spisse formuleringenes mester, sjarlatanen, den tvilsomme festløven og bohemen Oscar Wilde, "like a lizzard on his rock", som en turistguide uttalte det da min kone og jeg besøkte Dublin sommeren 2004.
Oscar Wilde fascinerer fortsatt og vil trolig aldri slutte å gjøre nettopp det. Hans livsførsel på slutten av 1800-tallet kvalifiserte for flere dommer og fengselsstraffer. Han døde bare 46 år gammel i november 1900, men han etterlot seg et antall bøker som er mer berømt for de skarpsindige og hyppig siterte formuleringene enn for selve innholdet og budskapet.
Flere engelskspråklige forlag har hatt gode inntekter på salg av egne sitatbøker basert utelukkende på Oscar Wildes diktning. Selv eier jeg en slik bok, av det mer fyldige slaget, og fra den har jeg hentet utsagn som har gjort betydelig lykke i mange festlige lag. (Boka heter The Wicked Wit of Oscar Wilde; redigert av Maria Leach og utgitt av Michael O'Mara Books Ltd, London 2000.)
Her finner vi denne dypsindigheten omkring hva det er mulig å tro på:

"Man can believe the impossible, but man can never believe the improbable."

Det ligger en fantastisk erkjennelse i dette, nemlig at det usannsynlige er ikke nok. Skal det være troverdig må det være umulig - og jeg tenker: Som en jomfrufødsel eller en oppstandelse fra de døde. Det ligger atskillig menneskelig innsikt i Wildes formulering her, og jeg anser setningen for å være sann og allmenngyldig.
Vi tar med et sitat til, denne gangen om syndere og hellige:

"The only difference between the saint and the sinner is that every saint has a past, and every sinner has a future."

Når begrepet "saint" først er blitt innført, passer det å nevne at Oscar Wilde ble født i Dublin av protestantiske (anglikanske) foreldre, men ifølge Wikipedia konverterte han til katolisismen da han lå på dødsleiet. Dette hendte altså i Paris for 110 år siden og er en leksikalsk opplysninge det er verdt å merke seg ved siden av alle de ovennevnte og mer kjente karakteristikkene av personen Oscar Wilde. Opplysningen om hans konversjon var ny for meg da jeg leste den for et par dager siden, og dermed var inngangen til dagens bloggtema gitt.
Saken er nemlig at vi skal til Dublin i morgen, min kone og jeg og et par gode venner. Helt i tråd med hva jeg nylig kunne rapportere fra våre tidligere reiser til Lisboa og Budapest, var også vår forrige Dublin-tur helt fri for kirkebesøk. Slik blir det definitivt ikke denne gangen.
Om oppholdet i de katolske irenes hovedstad vil inneholde et messebesøk, er vanskelig å si nå, men de kirkene vi passerer, vil jeg i hvert fall gå inn i, om jeg så må stikke inn alene.
Bloggens trofaste lesere vil dermed forstå at et kort reisebrev fra Dublin vil foreligge på denne bloggen i løpet av onsdag eller torsdag i uke 40, og i mellomtiden skjer det ikke noe nytt her.

På pilegrimsferd

Det er lørdag 28. august 2010. Det regner tett i Indre Østfold, men like fullt har 200 polakker fra Oslo-området ankommet messe i Sancta Maria kirke i Askim for å feire messe før de legger av sted på pilegrimsferd. Messen foregår på polsk og blir ledet av p Gerard Filak SSCC og stedets egen p Piotr Pisarek OMI. Menighetens tilsvar under hele liturgien gis høyrøstet og kontant fra stemmer som vet hvilke ord som skal sies og som ikke skammer seg over å si dem.
Rett etter messen vanker det en matbit i underetasjen før alle gjør seg klare til å vandre av sted. Målet for dagen ligger 2 mil unna.

Moderne pilegrimer må regne med å møte harde utfordringer underveis. Her ser vi baktroppen av pilegrimstoget passere Krosbykrysset, der Statens Veivesen bygger ny E18 for harde livet. Veitraseen langs oversiden av bildet forsvinner inn i en dobbel veitunnel som skal føre trafikantene direkte ut på den nybygde Smaalenene Bru over Glomma. Pilegrimene følger så godt det lar seg gjøre gangveien langs eksisterende Europaveitrasé.

Etter en pause omkring halvannen time etter avmarsj fortsetter pilegrimene over Fossum Bru. Den syngende flokken på dette bildet er et sjeldent syn i Indre Østfold, det kan jeg forsikre om. Uansett hva folk omkring må ha trodd, viser korset av bjørkegrener at det er en kristelig forsamling som her kommer vandrende. Brua på bildet er bare for myke trafikanter og hviler på søylene etter den opprinnelige Fossum Bru, som ble sprengt under krigen.

Jeg ble imponert over organiseringen av pilegrimsvandringen. De unge mennene i gule vester dirigerte trafikken hver gang toget var i kontakt med biltrafikk. De kommuniserte seg imellom ved hjelp av walkie talkie. To andre menn bar portable høyttaleranlegg i et stativ på ryggen, og med trådløse mikrofoner ble det gitt informasjoner, talt, sunget og bedt under absolutt hele vandringen, uansett motbakke. Så snart hele pilegrimsflokken hadde kommet seg over Fossum Bru og var trygt inne i Spydeberg, begynte man å be rosenkransen under ledelse av en av kvinnene. Vennlige polakker som gikk like ved meg, forklarte meg hovedtrekkene i hva som ble sagt underveis, men rosenkransen ville jeg ha gjenkjent uansett. 50 ganger ble det innledet i høyttalerne "Zdrowaś Marja, łaskiś pełna, Pan z tobą..."

Det var intet mindre enn gripende.
Ved Hovin kirke skulle det være servering, men først og fremst vandret alle ned den bratte og sleipe skråningen bak kirken for å ha en andaktsstund ved Mariakilden. En hevert lå klar fra vannhullet under den skinnende hvite Maria-figuren, og mange benyttet sjansen til å fylle drikkeflaskene sine. Den alltid åndsnærværende og varmt talende p Marek Szewcynski OFM, lett å oppdage i sitt mørkebrune fransiskanerantrekk, sto for tekstlesning og bønn. Hans rolle under pilegrimsvandringen kan knapt overvurderes. Han ledet salmesang, introduserte andre forsangere, ledet forbønn, ga opplysninger og talte om Den salige Moder Teresa, trolig i anledning 100 årsjubileet for hennes fødsel.
Dette siste bildet er overfylt av symboler, alle sterkt talende for hva lørdagen med pilegrimsferd inneholdt. Jomfru Maria, korset, Polen og Vatikanet er alle nødvendige og sentrale instanser i tradisjonene rundt denne pilegrimsferden, som i år foregikk for 26. gang. Det var en litt uvirkelig opplevelse som innbygger i Indre Østfold å være én av nesten 200 som deltok i denne vandringen. Folk flest i lokalsamfunnet aner ikke at denne tradisjonen eksisterer. Jeg vet det derimot, og har visst det i over et år, men betydningen av å delta var en intern sak, en personlig, indre opplevelse som ble delt med de andre pilegrimene, men som ikke skaper noen som helst aktelse blant folk som bor i området.

Likevel ville jeg ikke unnvært de 5 timene jeg tilbrakte sammen med pilegrimene denne regntunge lørdagen. Jeg hoppet av etter seremonien ved Mariakilden og lot polakkene gjennomføre de siste 8 kilometerne fram til Mariaholm uten meg. De klarte det sikkert utmerket, for arrangement av denne typen viste de seg å være eksperter på.

Nå har jeg fått en aldri så liten smak av hva det vil si å gå en pilegrimsferd. Les også min korte og umiddelbare lettelse over å ha kunnet delta i innlegget fra samme kveld.

Bernadette Soubirous

Den siste boka jeg har lest, heter "Bernadette" og er skrevet av pater Kjell Arild Pollestad (Cappelen 2005). Boka inneholder livshistorien til Bernadette Soubirous, den fattige ungjenta som i 1858 hadde visjoner av Jomfru Maria ved en grotte nær Lourdes i Frankrike.
Bernadettes visjoner og kilden som hun en dag avdekket inne i grotten, er i dag et av de viktigste valfartssteder i Europa. Vår Frue av Lourdes feires den 11. februar i hele Den katolske kirke hvert år, på årsdagen for Bernadettes første møte med Den hellige Jomfru, og dette er én av fem årlige Maria-feiringer innen Kirken.
På denne bloggen skrev jeg om Lourdes og Bernadette Soubirous den 11. februar 2009, da bloggen var 1 uke gammel. I begynnelsen av januar i år omtalte jeg filmen "Mirakelet i Lourdes", en ny, fransk film som viser at Lourdes har sin aktualitet den dag i dag.
Pater Pollestad har skrevet sin bok på grunnlag av inngående gransking av de hundreder av kilder som finnes om hendelsene i Lourdes i 1858. Den fattige og ikke lesekyndige Bernadette ble knapt 14 år gammel forhørt strengt og grundig av lokale myndighetspersoner innen både politi og kirke, men hennes standhaftighet i forhold til det hun hevdet å ha sett, var ukuelig.
Selv om hun aldri var alene på stedet, var det bare hun som hørte og så den lille kvinneskikkelsen som åpenbarte seg. En gang spurte Bernadette, etter sterkt press fra skeptikere og kritikere i omgivelsene, om kvinnen kunne fortelle henne sitt navn. Svaret hun fikk, var: "Jeg er Den Uplettede Unnfangelse." Man mener at disse ordene var fullstendig fraværende i Bernadettes ordforråd. Hun strevde med å memorere uttalelsen til hun kunne avlegge rapport for sognepresten. Dette skjedde, minner Pollestad om, bare tre år og tre måneder etter at Den salige Pave Pius IX hadde erklært Maria som Den Uplettede Unnfangelse.
Bernadettes budskap fra Den Uplettede Unnfangelse var at det måtte bygges en kirke på stedet. Da Bernadette senere lå for døden, ble det ganske riktig bygd en kirke ved grotten, en veldig basilika som skulle ta imot de millioner av pilegrimer som i de siste 150 år strømmer til kilden i Lourdes for å be og for å søke helbredelse.
Historien om Bernadette er like fascinerende som den er tragisk. Hun døde bare 35 år gammel etter et svært langvarig og smertefullt sykeleie, malende beskrevet i Pollestads bok. Da hadde hun allerede vært døden nær ved flere ganger i årene før. Ved ett av disse tilfellene ga hun denne hilsenen til den som stelte henne under sykdommen:
"Gi aldri etter for motløsheten. Elsk inderlig den hellige Jomfru."
Historien om Lourdes og Bernadette Soubirous er så spesiell at jeg vil komme tilbake til den også i neste innlegg. Der vil jeg forsøke å forklare hvordan jeg oppfatter kjennetegnene til den Maria-skikkelsen som Bernadette møtte ved grotten.

"Ad te clamamus exules filii Hevae, ad te suspiramus gementes et flentes in hac lacrimarum valle."

"Til deg roper vi, Evas landflyktige barn; til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal."

Bøker til mismot og bøker til glede

I det 300. innlegget på denne bloggen, "Romertall CCC", fortalte jeg at jeg hadde gjort meg til eier av 2 klassiske helgenbøker. Den ene var en redigert utgave av skriftene etter St. Johannes av Korset (1542-91), den andre en tilsvarende utgave av St. Teresa av Ávila (1515-82). Begge disse spanjolene viet sine liv til karmelittordenen og var spirituelle og opptatt av det indre liv i hva de talte og skrev.
Jeg har nå nærmet meg disse to bøkene, som jeg i slutten av mai var uforsiktig nok til å fortelle at jeg hadde kjøpt i det nevnte blogginnlegget. Jeg må dessverre medgi at det ikke ga meg stort å lese dem, og jeg ga opp etter ca 30 sider.
Begge de to skriver om sjelens kjærlighet til Gud. Johannes av Korset var opptatt av lengselen etter evig salighet og skrev dikt som han selv kommenterer i boka til venstre på bildet øverst. Teresa av Ávila skriver i sin bok om bønn og om hvordan selve bønnehandlingen ideelt sett tar over bevisstheten og utløser en strøm av kjærlighet mellom Gud og den bedende. Boka på bildet er en redigert utgave av hennes åndelige lærebok "Den indre borg" fra 1577.
Jeg innser i dyp respekt for de to helgenene at deres bøker er skrevet ikke bare i en annen tid, men framfor alt i en ganske annen situasjon enn jeg befinner meg i. Bøkene er derfor også skrevet for et annet publikum enn verdslige og blaserte personer som meg. Oppgitt erkjenner jeg at jeg kommer til kort i åndelig drivkraft og lengsel; derfor evner jeg ikke å ta inn over meg de poetiske og inderlige anvisningene som Johannes og Teresa har nedskrevet. Dette ble i tøffeste laget for meg - i hvert fall på det nåværende stadium i min utvikling.
Nå fylles jeg ikke av noen dyp sorg over å ha måttet oppgi Johannes av Korset og Teresa av Ávila - bare et mildt mismot. Det finnes mengder av bøker som er mer tilgjengelige åndelig sett. Det er kanskje en del av himmelens ledelse at jeg i samme uke som jeg satte de to avbildede bøkene tilbake i bokhylla, ble presentert for en både underholdende og lærerik roman fra katolsk miljø. Det var min kone som i sommer lånte en spenningsroman av Aage Hauken på biblioteket, "Den dypfryste pateren", utgitt i 1987.
Professor Aage Hauken er godt kjent både innenfor og utenfor det katolske miljøet i Norge. Som forfatter og intellektuell dekker han et vidt spekter innen både teologi, historie, reiser og musikk. På sitt stilfulle nettsted presenterer han sine verker, også de skjønnlitterære utgivelsene.
"Den dypfryste pateren" har en klassisk kriminalhandling lagt til et munkekloster i Gamlebyen i Oslo. I romanen gir den kunnskapsrike forfatteren en levende beskrivelse av selve miljøet i klosteret, dagliglivet, ritualene og dynamikken mellom brødrene.
Det er framfor alt det siste aspektet som gjør romanen så umåtelig leseverdig og lærerik for min del. Her finner alt jeg har mottatt som nytt innhold i det personlige gudsforholdet, sin naturlige sammenheng i et genuint miljø. Jeg leser og fryder meg, opplever spenningen i romanens handling og finner boka midt i blinken nå som jeg har oppgitt de nevnte helgenbøkene. Aller mest gleder det meg å vite at min kone allerede har lest den og besitter de samme kunnskapene som jeg nå tilegner meg!
Mange vil sikkert mene at "Den dypfryste pateren" ikke representerer noe litterært høydepunkt, verken i generell forstand eller i Aage Haukens samlede produksjon. Det betyr ikke at den ikke har noe å gi. For meg har denne boka blitt en sammenhengende leksjon i anvendt katolisisme - i tillegg til at den underholder hele veien!

Kraftsenteret Częstochowa

Częstochowa er både et senter for polsk nasjonalfølelse og gudsdyrkelse og en alminnelig, grå industriby. Etter polsk målestokk er den med sine snaut 250.000 innbyggere ingen storby. Jeg har lyst til å bringe noen flere inntrykk fra denne byen, der min kone og jeg tilbrakte sist søndag under konstant mottakelse av nye og sterke inntrykk.

Det første bildet viser et helt ordinært gatebilde. Det kunne vært tatt hvor som helst i Øst-Europa: Eldre, slitte fasader med billig reklame vender ut mot gata, og her og der ses dekorasjoner i stilarter som knapt er gangbare vest for Szczecin - se f.eks. gatebelysningen på dette bildet.
I motsatt ende av denne gaten - Aleja Najświętszej Maryi Panny (Den allerhelligste Jomfru Marias Allé) - ligger Jasna Góra-høyden med det berømte klosteret, som var åsted for forrige innlegg på denne bloggen. Nederst til høyre på bildet aner vi en samling med noe hvitt. Dette er et hav av hvite plaststoler som er sirlig utplassert innunder friluftsalteret ved klosterets østvendte mur. Her kan det holdes messe og arrangement for flere titalls tusen mennesker. Når de hvite stolene på dette bildet tar så liten plass, sier det litt om dimensjonene forøvrig.
I det nordvestre hjørnet av den festningslignende ringmuren rundt klosteret er det innredet et historisk museum som viser klosterhelligdommens betydning gjennom Polens dramatiske historie. Her er framstillinger av slag mot tartarer, tyrkere, svensker og tyskere, her er uniformer og utmerkelser fra de forskjelligste epoker, og her er framfor alt historien om fagbevegelsen Solidaritet og frihetskampen på 1980-tallet. Lech Wałęsa og pave Johannes Paul II spiller en framtredende rolle i denne historien, og i en monter nede i museets underetasje fikk vi se medaljen og diplomet fra det norske Nobelinstituttet da Wałęsa fikk Nobels Fredspris. Det var strengt forbudt å fotografere i museet, og fordi jeg respekterte dette, har jeg dessverre ikke noen fotodokumentasjon derfra.
Tilbake i alleen som fører opp til klosteret. Den siste kilometeren er konstruert som en bilfri paradegate der man som pilegrim eller bare alminnelig fotgjenger hele tiden har klosterkirken foran seg som et høyere mål. På begge sider av alleen finnes rikelig med enkle og rimelige serveringssteder for sultne og tørste pilegrimer. På bildet ser vi forøvrig en gruppe på over 50 polske pilegrimer på vandring opp mot Jasna Góra. De sang optimistisk og fortrøstningsfullt, vinket blidt mot oss som sto langs kanten og smilte tilbake, og de skrittet lettet ut mot målet for den siste etappen på vandringen. Bakerst i gruppen ser vi en ung fransiskanermunk som hadde slått følge med de ellers alminnelig antrukne pilegrimene. Enda vi ikke visste hvor langt de hadde vandret, var det et gripende syn.
Gripende var det også å se det stille og tankevekkende minnesmerket over presten og martyren Jerzy Popiełuszko langs alleen. 37 år gammel ble den modige pateren likvidert av politifolk i oktober 1984. Popiełuszko er et sterkt symbol for det katolske Polens frihetskamp mot fiender av vekslende art opp gjennom historien. Den 6. juni i år ble Popiełuszko saligkåret og inngår dermed til evig tid i Den katolske kirkes flokk av hellige. Vår søndag i Częstochowa ble et møte med Jerzy Popiełuszko ettersom hans portrett og bilder fra hans aktiviteter tidlig på 1980-tallet inngikk i alle deler av utstillingene i Jasna Góra. Selv husker jeg meget godt navnet hans fra stridighetene i Polen på den tiden, og det gjorde et så dypt inntrykk på meg da han ble funnet død og henslengt i veikanten, at jeg aldri har glemt navnet hans. Derfor gir det meg underlige følelser av å ha gått en stor runde når jeg nå møter ham som et av navnene på minnedagskalenderen i denne Kirken som jeg snart skal være en del av.

- - -

For foreløpig å avslutte de spredte glimtene fra vår korte tur til Polen nylig kan jeg turistmessig opplyse av min kone og jeg fløy til og fra Kraków, hvor vi også hadde hotellrom i 3 døgn. For å komme til Częstochowa tok vi tog. Det hadde vært mulig å ta rutebuss, og hadde vi hatt andre ukedager til rådighet, kunne vi også ha deltatt i en guidet tur med hotel pick up fra Kraków. Toget tok to timer og et kvarter den ene veien og to timer og femti minutter tilbake. Det eksisterte verken luftkjøling eller salg av forfriskninger på toget, så dette ble i seg selv en opplevelse av samvær med den jevne polakk under til dels ekstreme omstendigheter, men dette er en annen historie.

Den svarte madonna

Dette bildet, som jeg uten videre har hentet fra katolsk.no, viser Den svarte madonna i klosteret Jasna Góra i Częstochowa i Polen. Den første gangen jeg hørte om dette bildet, som representerer en helligdom med uendelig symbolkraft for det polske folk, var i 1983. Dette året var det Lech Wałęsa som mottok Nobels Fredspris for sitt arbeid for frihet og demokrati i Polen. Det gjorde inntrykk på meg da jeg leste i avisene at han ga fredsprispengene til utviklingsformål i Polen, og medaljen skjenket han til klosteret med Den svarte madonna.
I den tiden jeg har beveget meg innen Den katolske kirke, har historien om Lech Wałęsas fredspris dukket opp i minnet, og jeg har begynt å erfare et fjernt slektskap med den polske fredsprisvinneren. En artikkel i Wikipedia bekrefter at jeg husker rett; medaljen befinner seg blant de såkalte votivgavene i Jazna Góra.
Nettstedet katolsk.no har en lang artikkel om Den svarte madonna og den fantastiske rollen det eldgamle bildet har spilt i Polens dramatiske historie. Ifølge artikkelen finnes det til og med en myte som sier at bildet er malt av evangelisten Lukas, og at selveste Jomfru Maria satt modell mens han malte. Det skal ha vært i denne situasjonen at Maria fortalte evangelisten de mange familiære historiene som kun Lukas-evangeliet bringer oss.
Denne myten er besnærende, vakker og ikke direkte usannsynlig. Ekspertanalyser har fastslått at bildet kan stamme fra 500-tallet. Dette utelukker ikke muligheten for at det er enda eldre. Jeg liker godt den bakenforliggende tanken i myten om at Lukas ikke bare skrev et evangelium, men også malte bilder - eller i hvert fall dette bildet. Det gir en god forklaring på hvordan han og ikke de andre evangelistene kunne fortelle om engelens budskap til Jomfru Maria, Marias besøk hos Elisabeth, frambæringen av Jesus i tempelet og Jesus' forsvinning og gjenfinning som 12-åring i tempelet.
Halve rosenkransen har sin opprinnelse i nettopp de beretningene som Lukas er alene om! Å anse ham som opphavet til dette bildet er kanskje naivistisk, men ikke desto mindre et fromt konsept.
Min interesse for Den svarte madonna har nå, nesten 27 år etter at jeg hørte om den for første gang, nådd et nytt stadium: Jeg er så godt som på vei til henne! I morgen drar min kone og jeg til Kraków, og derfra håper vi å ta oss de ca 14 milene videre til Częstochowa for å avlegge madonnabildets helligdom et besøk. Det blir en slags ekspresspilegrimsreise nesten uten vandring, men opplevelsen kan likevel bli stor og uforglemmelig.
Det er ikke lenge siden reisen ble bestemt og bestilt. Det ville vært naturlig å kontakte den gode pater Piotr for å få råd og tips fra en kjentmann med lokalkunnskaper, men han har sin velfortjente sommerferie for tiden. Vi har derfor hatt kontakt med den alltid like vennlige pan J., som har kunnet gi oss de forslagene vi trenger for å komme oss til Częstochowa på den tiden vi har til rådighet.
Dermed er planene for kommende helg behørig avslørt. Det gjenstår å se om alt som trengs, klaffer for oss slik at vi får oppleve å se det hellige bildet i virkeligheten, men forhåpningen er stor. De som besøker denne bloggen jevnlig, vet nok nå at neste innlegg vil omhandle langhelgen i Kraków - som i seg selv inneholder mange muligheter til store opplevelser - og den eventuelle avstikkeren til Jasna Góra-klosteret.
Les mer om klosteret og helligdommen på http://www.jasnagora.pl/.

Tidløst

Jeg nærmer meg slutten på Thomas Aquinas' katekisme. Det går litt smått med slik litteratur; skal en slappe av i sola, er det liksom ikke middelalderteologi man aller først rasker med seg på veien til terrassen.

Samtidig opplever jeg hver eneste gang jeg leser i denne boka at den fascinerer meg. Tanken på at teksten ble forfattet for nesten 740 år siden, gjør boka til et spennende møte med en stor foreleser på hver eneste side.

Det slår meg stadig at St. Thomas evnet å gi stoffet et tidløst preg. Det han foreleste om og dikterte i Napoli på 1270-tallet, er formulert så fritt for dagsaktuelle referanser og konkretiseringer at det meste er gjenkjennelig og anvendbart i dag som den gangen.

Det er en stor kunst å kunne tenke og skrive slik. Nå var Thomas Aquinas åpenbart en både klok og meget belest mann. Han siterer filosofer og tenkere like lett og elegant han siterer Bibelen.

En historisk detalj som det er interessant å merke seg, er at bønnen Hill deg, Maria var atskillig kortere på St. Thomas' tid. Den lød kun slik:

Hill deg, Maria, full av nåde. Velsignet er du blant kvinnene, og velsignet er ditt livs frukt.

Når vi i våre dager kjenner bønnen i en lenger utgave, ser vi at vi deltar i en utvikling av tradisjonen når vi benytter en nyere form enn den vi finner i eldre litteratur.

Det er ellers interessant å se hvordan Thomas Aquinas framholder sinne og harme i forbindelse med gjennomgangen av det 5. bud, Du skal ikke drepe. Etter en saklig utdyping og avgrensing av budets fysiske gyldighet setter han begrepe sinne inn i en større, sosial og moralsk sammenheng der nedlatende behandling og tiltale overfor medmennesker representerer et like betydelig brudd på budet som en rent bokstavelig morderhandling.

Thomas Aquinas mestrer det å skrive grundig og på samme tid kortfattet. Derfor er The Aquinas Catechism god lesning også om sommeren.

- - -

Min kone og jeg ser nå fram til ei uke ved Adriaterhavet. Bloggen kommer til å stå dørgende stille i denne korte perioden, men når den er over, kommer jeg til å bruke en tekst eller to til å forberede neste sommerutflukt, som dypest sett vil være en pilegrimsreise.

Den hellige Thérèse av Lisieux

Det er gått lang tid siden jeg fortalte at jeg hadde kjøpt denne boka med tekster av St. Thérèse av Lisieux. For bare et par dager siden leste jeg den siste teksten i boka, og jeg sitter undrende tilbake og innser at denne boka er blant de få som med fordel kan leses flere ganger, og at det er klokt å bruke lang tid på å lese den.
Tittelen på boka er velvalgt. "Med kjærlighet alene" forteller alt om hva den lille Thérèse sto for. Boka er en samling utvalgte tekster fra ulike publikasjoner av Den hellige Thérèse, og disse utdragene har dette til felles:


"Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre!" (Rom. 13,8)


Thérèses utvalgte tekster har preg av dagboknotater mens hun ligger dødssyk i tuberkulose i 1897, bare 24 år gammel. At hun skal og må dø innen nærmeste framtid, bekymrer henne overhodet ikke. Det eneste hun er opptatt av, er kjærligheten og dens materialisering i forholdet til alle medmennesker og til Jesus.
Jeg blir grepet av både beundring og vantro mens jeg leser. Er det mulig for et menneske å elske alle andre på en slik selvutslettende måte? Den hellige Thérèse, en stor helgen innen Kirken, viser en vilje til å vise kjærlighet som ligger tett opp til det vi finner hos Kristus.
Hadde dette vært mulig hvis hun var frisk og kunne se fram til et langt liv?
Ville hennes selvoppofrende holdning ha kunnet praktiseres like sterkt dersom hun hadde levd til hun ble 80 år?
Det er nesten godt å slippe å vite svaret på slike verdslige og skeptiske spørsmål. Jo mer jeg leste i denne tekstsamlingen av Thérèse, jo mer likte jeg det jeg leste. Jeg lærte en masse om hennes holdning til livets mening, og jeg oppdaget gradvis hvordan tekstene var notater om innfall og små hendelser som dukket opp i hennes bevissthet og som hun behandlet teoretisk og analytisk i lys av den guddommelige kjærligheten som hun så inderlig ønsket å vise omverdenen.
Den 1. september i fjor nevnte jeg den lille Thérèse i innlegget "Ny samtale". Nå har nesten 10 måneder passert, og jeg har inntrykk av at jeg kjenner den eiegode Thérèse atskillig bedre. Hun har bidratt til noe og har fått betydning i mitt liv.
Minnedagen for den hellig Thérèse er 1. oktober. Dette blir en dag for feiring og markering her i huset.

Forøvrig er jeg inne i en meget god og givende fase som ble innledet med innlegget 9. juni, der jeg bebudet en noe lavere oppdateringstakt her på bloggen. Den lett reduserte frekvensen av nye innlegg har hatt en effekt langt over hva jeg hadde trodd skulle være mulig! Jeg har også fått bedre helsetilstand, kanskje ikke først og fremst fordi jeg ikke skriver blogginnlegg like ofte som før, men fordi jeg vender konsentrasjonen innover, fordyper meg i helgenlitteratur og Salmenes bok og søker etter hva som faktisk skjer i mitt indre når jeg stiller meg åpen for å motta påvirkning fra de hellige.
Jeg har tatt mange nye og overraskende valg de siste 2 årene. Virkningen av valgene er omfattende og sterk, og jeg blir bare mer og mer fascinert over hva livet faktisk - og jeg mener de facto! - kan inneholde når man gjør det valget å stille seg åpen overfor de hellige og hva de har å si oss som ennå lever som troende på jorden.
Jeg vet ikke hvor mange dager det vil gå til neste innlegg kommer, men jeg vet at det vil inneholde flere tanker om dette valget.

Sjefsapostelen

I gårsdagens innlegg på denne bloggen nevnte jeg at jeg har fått hengt opp en plakat med bilde av samtlige paver fra apostelen Peter og fram til Benedict XVI. Jeg nevnte at det var 266 i alt; det stemmer ikke helt - det er 265.
Bildet slik det ser ut over denne teksten, ser i første omgang ut som en betydelig myntsamling. Det er det altså ikke; samtlige av pontiffene er avbildet i et lite, sirkelformet, kulørt kobberstikk. Det får alle sammen til å se historiske ut, også den nåværende og de andre som har levd etter at fotografiet ble oppfunnet.
Den enhetlige stilen på bildene forsterker inntrykket av et anegalleri, og dette forsterkes av den ytterst sparsomme teksten ved hvert bilde. Der står kune den enkelte paves navn samt hans tiltredelses- og fratredelsesår.
Den flotte og lærerike plakaten inngikk i en bok om alle pavene som jeg kjøpte i souvenir-shopen i Santa Maria Maggiore i Roma i fjor høst. Boka har blitt så integrert i mitt hjems boksamling at den ikke umiddelbart lar seg lokalisere.
For meg som er mer opptatt av årstall enn av historien bak tallene, er plakaten uendelig spennende. Her ser jeg for eksempel at da Olav den Hellige falt under slaget ved Stiklestad i 1030, var Johannes XIX pave i Roma. Under Svartedauden, en vanskelig tid for hele Nord-Europa, het paven Clement VI. Alexander VI avløste Innocent VIII i samme år som Columbus oppdaget Amerika, og kirkemøtet i Nikea fant sted mens St. Sylvester I var pave.
På denne måten faller Kirken og dens ledere på plass i verdenshistorien, synliggjort i den enkle plansjen på veggen foran meg. Noen av pavene er helligkåret og har derfor fått "St." foran navnet sitt, slik som den nevnte St. Sylvester I. Enkelte andre er saligkåret og har derfor en "B." foran navnet. Dette gjelder bl.a. pave Johannes XXIII, som var den paven som sammenkalte til Det annet Vatikankonsil.
Komponisten Giovanni P. da Palestrina regnes som den som klarte å redde flerstemtheten i kirkemusikken fordi han komponerte "Missa Papae Marcelli" - "Marcellusmessen". Den pave Marcellus som messen var skrevet for, het Marcellus II og var pave i bare 3 uker i 1555. Han er foreløpig den siste som het Marcellus.
Dette med navnevalget er umåtelig interessant. Om vi teller oss bakover i tid fra den nåværende pave Benedict XVI, greier vi oss med bare 10 ulike navn helt tilbake til 1689. Dette viser ikke først og fremst mangel på nyskaping i navneskikken, men snarere et sterkere og sterkere bånd til historien og den apostoliske linjen helt tilbake til St. Peter, øverst til venstre på plakaten.
De 265 bildene representerer en uendelighet av makt og fromhet, vilje og tro, dårskap og visdom, uhygge og salighet. Kirkens historie er broket og sammensatt, og den er representert ved den som til enhver tid har sittet i Den hellige stol. Det er forunderlig å tenke på hvordan plakaten foran meg er en gedigen oppsummering av troens forvaltning gjennom 2 årtusener, og dette enorme fellesskapet er jeg i ferd med å bli en del av i mikroskopisk eller snarere kvantefysisk format. Ja, det er forunderlig!

Overraskelser

I dag er det akkurat ei uke siden jeg bebudet mer stillstand enn bevegelse på denne bloggen for at jeg skulle kunne bruke mer tid til åndelig fordypning. Resultatene har ikke latt vente på seg. Hittil har dette skjedd:

Dagen etter forrige blogginnlegg, torsdag 10. juni, kom en nyhet om
personalendringer på min arbeidsplass, en utvikling så gunstig i mine øyne
rent personlig at jeg knapt har våget be Gud om den. Likevel inntraff
dette på et tidspunkt da jeg trengte det mest. Jeg ble minnet om Salme
37,8-9:

"Jeg vil juble og glede meg
over din trofasthet,
for du har sett
min nød
og tatt deg av meg i min trengsel.
Du gav meg ikke i fiendens
hånd,
men lot meg ferdes i åpent land."

Neste dag fikk jeg, like uventet som den nevnte nyheten, en gave i form av en vakker Maria-figur i massiv keramikk. Figuren fikk straks en framskutt plass i
stua og bidrar til å heve inntrykket av at jeg bebor et katolsk hjem. Et bilde
av Maria-figuren står øverst i dette innlegget. Legg merke til at figuren har en
rosenkrans hengende fra høyre underarm, noe som viser at dette er en unorsk,
katolsk Maria og ingen generell, nordisk kvinneskikkelse.

Jeg har oppdaget nye situasjoner for rosenkransbønn. Det virker; min
evne til å samle konsentrasjonen om bønnen og kransen i stedet for
omgivelsene blir bedre og bedre.

Thomas Aquinas katekisme viser seg å være innledet med en lettlest og meget
interessant gjennomgang av den apostoliske trosbekjennelse. Avsnitt for avsnitt
viser Aquinas til ulike "vranglærere" - "heretics" - som presenterte og
argumenterte for avvikende og til dels ubibelske oppfatninger om sentrale dogmer
i historien om Jesus. Hver av "vranglærerne" nevnes ved navn, og det viser seg
at alle var toneangivende personer i Romerriket eller Midt-Østen på 200- og
300-tallet (Photinus, Sabellius, Arius, Ebion m.fl.). På grunnlag av hva
hver av disse lærerne sto for, ble den nikenske trosbekjennelse utformet for å tilbakevise de ulike, avvikende oppfatningene, hevder Thomas Aquinas. Hvorvidt han har rett i at denne trosbekjennelsen, som benyttes i den katolske messen hver søndag, ble utformet som en avslutning på en polemikk mellom den apostoliske Kirken og ulike filosofiske retninger, tør jeg ikke ha noen formening om. Derimot må
jeg innrømme at nettopp dette historiske argumentasjonsaspektet i Aquinas' katekisme er fascinerende, lærerik og uendelig oppbyggelig lesning.

Lørdag fikk jeg endelig samlet handlekraft nok i meg selv til å ramme inn og
henge opp en plakat med bilde av samtlige paver fra St. Peter og fram til
Benedict XVI. I alt 266 paver. Bildet henger godt plassert og lett synlig
ved arbeidsplassen min her hjemme; i et innlegg som kommer om kort tid, vil
jeg omtale nærmere hva bildet allerede har gitt meg av visdom og
innsikt.

Jeg har samlet tid og ro til å lese boka "Med kjærlighet alene" av
Den hellige Thérèse av Lisieux. Det er umåtelig fascinerende å følge "den lille Thereses" dagboksnotater under ferden mot en svært tidlig død. Til tross for enorme plager i sin sykdom slutter hun ikke å beskrive sin kjærlighet til Gud og til
medmenneskene, og mot slutten antar kjærligheten en nesten fysisk form. Jeg
klarer ikke å lese mye av gangen i denne boka; den hensetter meg i en tilstand
av undring, lengsel og dårlig samvittighet. Mer og mer framstår St. Thérèse for
meg som en helgen av kolossalt format.

Jeg ser at min nye disponering av tid og krefter, der jeg tar imot mer enn å
gi ut, har gitt gagnlige resultater. Jeg fortsetter slik jeg skrev for en
uke siden. Dette tenkte jeg intenst på sist søndag kveld, da jeg sto ved
Glomma i Østfolds eneste turistmagnet, Gamlebyen i Fredrikstad, og kikket
over mot Kråkerøy og tok dette bildet, der huset hvor min mor vokste opp, ligger
som en gulbrun prikk som bare jeg kan se. Elva strømmet stri som aldri før mot
havet, og en plastsnekke stampet iltert motstrøms for å nå småbathavna på
Nabbetorp eller Sellebakk før kvelden ble til natt. Selv sto jeg stille der på
de 400 år gamle murene og kjente det rett bare å stå der, ubevegelig i kontakt med fortiden. Min åndelige reise fortsetter.

Advocata nostra

Flere ganger har jeg skrevet at denne bloggen handler dypest sett om det den ikke forteller om. Det finnes irrganger og hulrom i mitt indre som aldri har kommet på trykk og som heller ikke vil bli brakt til offentlighetens kjenne.
De mest ivrige bloggerperiodene mine har vært de mest intense når det gjaldt aktiviteter avklaring og oppgjør på mine skjulte arenaer. Nå kommer en ny fase, en periode der det gjelder å stadfeste og konsolidere den helheten jeg så ville komme da jeg ble meg bevisst at jeg var en troende katolikk.
I stillhet og tillit vil jeg hente fram de katolske bøkene jeg eier, men ennå ikke har lest. Det er fromme og godt kjente betraktninger skrevet av personer som forlengst er helgenkåret: Teresa av Àvila, Johannes av Korset, Thérèse av Lisieux og Thomas Aquinas. Alle disse bøkene har jeg omtalt her på bloggen, men har jeg lest dem? Ikke ennå, men i tiden som nå kommer. Disse og Salmenes bok vil bli gjenstand for min fordyping, min kontemplasjon og mitt fokus.
Samtidig vil jeg på ny hente fram mine CDer med sakral musikk for enten å øke den åndelige atmosfæren i min umiddelbare nærhet eller for å bruke musikken som avveksling for å trenge ned i de gamle, åndelige tekstene: Te Deum, Hildegard von Bingens "Celestial Harmonies" og bønnene fra Den hellige Far Benedict XVIs CD "Alma Mater". Også rosenkransen vil bli tatt fram regelmessig. Jeg går en svært seriøs tid i møte.

Til daglig jobber jeg med å finne smidige løsninger som ivaretar flest mulig hensyn på én gang. Iblant lykkes det, iblant er det umulig. Da gjelder det å velge den løsningen som har best virkning der hvor det trengs mest. I min private situasjon som søkende, famlende, vaklende og syndefull katolikk og privatperson har jeg nådd et punkt der det gjelder å ivareta det som nå synes mest påkrevet, nemlig å vende oppmerksomheten innover i meg selv.

Ingen annen enn jeg selv har hatt forventning om at denne bloggen skal forsynes med 4-5 innlegg hver uke. Nå legger jeg bort dette selvpålagte kravet for å kunne bruke all ledig energi til å trenge inn i den katolske mystikk og åndelighet. Bloggen kan fra nå av bli stående uendret i dager og uker framover, og de som følger den regelmessig skal vite at både bloggleserne og jeg selv i denne fasen har det bedre enn noen sinne: Bloggens besøkere slipper å lese ubehagelig utleverende tekster fra min åndelige prosess, og jeg slipper å bruke energi på å tenke ut hvordan jeg skal skriftliggjøre de tanker som dette utviklingsstadiet vekker i meg.

Mitt ønske og min bønn er å konkretisere og oppleve fem egenskaper som jeg har sett at Den katolske kirke setter høyt: Takknemlighet, ydmykhet, trygghet, skjønnhet og kjærlighet.

Jeg starter med Den hellige Far Benedicts bønn til Vår Forbederske, Advocata nostra, slik han så vakkert framfører den på sitt morsmål på CDen "Alma Mater":

"Heilige Mutter des Herrn,

Hilf uns, die Kraft des Versöhnens und das Vergeben zu finden.

Hilf uns, geduldig und demütig zu werden, aber auch frei und mutig, wie Du es in der Stunde des Kreuzes gewesen bist.

Du trägst Jesus auf Deinen Armen, das segnete Kind, das doch der Herr der Welt ist.

So bist Du, den Segneten tragend, selbst zum Segen geworden.

Segne uns und diese Stadt und dieses Land.

Zeige uns Jesus, die gebenedeite Frucht Deines Leibes.

Bitte für uns Sünder, jetzt und in der Stunde unseres Todes.

Amen."

Thomas Aquinas

I dag kom endelig ei bok jeg har ventet på, i posten! Den er avbildet her, og tittelen bør framgå tydelig: "The Aquinas Catechism". Her har vi simpelthen den store helgen Thomas Aquinas' oppsummering av Den katolske kirkes lære!

Dette er den eldste boka jeg gir meg i kast med innenfor Kirkens teologiske og historiske skrifter - bortsett fra Bibelen, naturligvis. Aquinas levde fra 1225 til 1274; det er ganske lenge siden, for å si det banalt.

Jeg leste om boka i en annonse på det katolske nettstedet Catholic Online. Utgiveren Sophia Institute reklamerer flittig og effektivt; mer enn én gang har annonsene derfra gjort meg nysgjerrig. Bokomtalen avgjorde saken: Dette er boka jeg trenger nå!

For nå å gå kommersialitetens ærend hele veien fram kan jeg fortelle at jeg valgte å bestille boka fra en skandinavisk leverandør, nemlig CDON.com. Det er, i all beskjedenhet, ikke småsummer jeg har lagt igjen hos denne forhandleren i årenes løp, og fått tilbake noe av de mest attråverdige CD-plater, DVD-filmer og nå også bøker.

Jeg bestilte samtidig de to bøkene av Teresa av Ávila og Johannes av Korset, som jeg nevnte i innlegget den 26. mai. Typisk nok var det den boka jeg så mest fram til å motta, som lot vente på seg lengst. Men i dag er den her, og alle andre bøker får hvile en stund. Nå gir jeg meg i kast med Den hellige Thomas Aquinas med det for øyet å la meg prege av hans tanker og ord.

Jeg oppfatter at denne boka, "The Aquinas Catechism", ikke er identisk med og heller ingen kortversjon av hans hovedverk "Summa Theologica". Det framgår imidlertid av forordet at dette er nedskrevne prekener og forelesninger som han holdt i Napoli på den neapolitanske dialekten i 1272-73, altså langt inn i hans siste leveår. Ifølge omtalen på katolsk.no hadde Thomas Aquinas en åpenbaring under messen den 6. desember 1273, og etter dette verken skrev eller dikterte han noe mer.

Slike konsise, biografiske opplysninger tilfører tilblivelsen av boka jeg nettopp har mottatt, et anstrøk av konkret historisitet. Kanskje ble de siste sidene i denne boka skrevet i helt begynnelsen av desember 1273. Fortiden kommer nærmere, og Den hellige Thomas Aquinas synes formelig stå der i en sal i universitetet i Napoli eller i en klosterkirke, med en klerk ved sin side som omhyggelig gjorde notater som siden kunne renskrives til hele setninger, avsnitt og kapitler i en bok. Dag etter dag utførte de sine oppdrag, foreleseren og predikanten Aquinas og hans sekretær, helt til åpenbaringen den 6. desember satte en stopper for skrivearbeidet. Det ferdige manuset, basert på prekenene og forelesningene ved Napolis teologistudium, ligger nå i moderne, amerikansk utgave på et bord i mitt hus og venter på å bli lest.

Og jeg venter på å komme i gang med å lese!

Til minne om St. Mattias

I dag er det 14. mai og minnedagen for Den hellige Mattias, apostelen som ble valgt til å etterfølge Judas Iskariot. I innlegget på denne bloggen for et par dager siden skrev jeg at jeg ønsket å lage en montasje i mitt hjem som kunne hedre St. Mattias i anledning dagen.
Seint i går kveld gjorde jeg alt i stand. På en lav hylle i stua stilte jeg opp et ark med utskrift av de to bildene som ble brukt i innlegget omg "Mattiasdagen" sist tirsdag. Til høyre for dette har jeg plassert et stearinlys som jeg kjøpte i en kirke i Slovenia i vinter. Lyset vil bli tent i kveld. Til venstre plasserte jeg en liten Maria-figur, og i midten ligger en liten haug med stein. Ganske enkelt noen eksemplarer av østfoldsk granitt, ru og kantete, og meningen er å minnes St. Mattias' martyrdød. Som nevnt i forrige innlegg om denne apostelen er få entydige fakta om hans død kjent, men flere kilder hevder at han ble steinet og deretter halshogd. Den lille steinhaugen i stua mi skal minne om dette, og mellom steinene er det stukket et krusifiks, en kopi av det lidelsesfulle krusifikset som Paven benytter.
Forrest til venstre ligger min svenske mormors gamle bibel, en bok som er meg meget kjær og som jeg har vist bilder av flere ganger her på bloggen, bl.a. i et innlegg om Salmenes Bok.
Så nå har jeg gjort hjemmet i stand for å minnes St. Mattias, min skytshelgen, som allerede har gitt meg gleder og velsignelser på veien. Om denne feiringen er sær eller skrudd eller bare from og naiv vet jeg ikke, men det spiller liten rolle. I dag, 14. mai, utgjør gjenstandene på disse to bildene et aldri så lite minnesmerke i mitt hjem, og jeg har lært en hel del om en helgen og om symbolbruk av denne minnemarkeringen.
På nettstedet prayerbook.com har jeg funnet denne bønnen til Den hellige Mattias:

"O ærede, hellige Mattias! Etter Guds plan falt det i din lodd å ta plassen etter den ulykksalige Judas, som forrådte sin Mester. Med to tegn viste du deg skikket til oppgaven: Rettskaffenheten i ditt liv og kallet fra Den hellige Ånd.
Berik oss med nåde til å utøve den samme rettskaffenhet i vårt liv og til å bli kalt av den samme Ånd til helhjertet tjeneste for Kirken. Og så, etter et liv i glød og gode gjerninger, la oss bli henvist plass ved deg i himmelen slik at vi i all evighet kan lovsynge Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Amen."

Mattiasdagen

Det er over 10 måneder siden jeg fant ut at Den hellige Mattias, apostelen som ble valgt til å erstatte Judas Iskariot, kunne egne seg godt som min spesielle helgen ved min konversjon. Jeg har langt på vei håndtert St. Mattias slik jeg har oppfattet at pateren ønsker at konfirmantene skal gjøre i sine forberedelser til fermingens sakrament: Satt meg inn i den helliges bakgrunn og livsførsel, grunnet på hans eksempel for mitt liv, forholdt meg til de omstendighetene han er skyttshelgen for, og henvendt meg til ham og bedt om forbønn.
I flere innlegg her på bloggen har jeg nevnt St. Mattias, og jeg opplever å ha fått et forhold til mannen, enda det er så ufattelig lenge siden han levde, og enda vi ikke har noen entydig opplysning om hans død.
Det later riktignok til at han led martyrdøden. Noen hevder at han ble steinet og deretter halshogd, andre kilder mener at han ble korsfestet og drept med lanse. Ifølge katolsk.no døde han ca år 63 e.Kr. mens helgenlistene på saints.sqpn.com fastslår hans død til år 80.
Som om ikke omstendighetene rundt Mattias' bortgang er usikre nok - skjønt de samstemt vitner om en voldsom og blodig død - er det atskillig tvil rundt restene av et apokryft skrift der Mattias sammen med apostelen Andreas skal ha fått nedskrevet en beretning om sitt opphold i en by med menneskeetere. Kilden til dette skriftet skal være høyst usikker ifølge oppslagsverket newadvent.org - heldigvis, får vi nesten si etter å ha kastet et blikk på innholdet i skriftet.
Når jeg oppsummerer litt av det jeg har funnet om St. Mattias i de ovenstående avsnittene, blir jeg ganske henrykt over å få lov til å leve i en tid og en situasjon der Internett er uinnskrenket tilgjengelig. Hva hadde jeg klart å finne ut om St. Mattias for 25 år siden? Og hvor troverdig og overprøvbart ville materialet ha vært?
Vel, denne lille omveien innom begeistringen over Internetts informasjonsrikdom viser bare at jeg er en gammel mann tross alt.
Nå i dag skriver vi 11. mai 2010, og jeg har sett av listen over minnedager på katolsk.no at det er 3 dager igjen til minnedagen for St. Mattias den 14. mai. Først og fremst konstaterer vi at Mattias ble feiret den 24. februar helt fram til 1969. Denne dagen ble kalt Mattismesse i den norske, førreformatoriske primstaven. Østkirken minnes St. Mattias den 9. august.
Det jeg nå lurer på, er hvorvidt katolikker her i Nord-Europa feirer eller minnes sine skytshelgener. Jeg kjenner ingen katolikker så nært at jeg har hørt dem snakke om markering av helgeners minnedager. Ettersom jeg har forholdt meg til St. Mattias og det han står for, helt siden starten på sommeren i fjor, kunne jeg godt tenke meg å markere den 14. mai på et vis, om ikke annet så for min egen del.
Kanskje er dette det viktigste svaret på min undring: Hvordan andre katolikker minnes og feirer sine helgener er opp til dem selv. Det er god katolsk tradisjon og praksis å utføre symbolhandlinger. Jeg tror virkelig at jeg skal forberede den 14. mai på en litt særskilt måte. Vi har flaggstang i hagen, men jeg kommer ikke til å heise flagget, det ville helt klart vært over grensen. Derimot kunne jeg tenke meg å lage en liten, særpreget, symbolsk montasje på et sentralt sted i stua og tenne noen lys til ære for Den hellige Mattias, min egen skytshelgen. Jeg har en idé om hvordan dette kan ta seg ut, og blir det vellykket, kan jeg i ettertid presentere et par bilder fra min høyst private Mattias-feiring her i Askim. Forøvrig tar jeg svært gjerne imot tips, hint, forslag og veiledning i kommentarfeltet dersom andre har meninger om hvorvidt og eventuelt hvordan helgener kan minnes på en uttrykksfull måte i et privat hjem.
- - -
Bildet nederst: Loddtrekningen om Judas' etterfølger.

Om å bli katolsk

Se nøye på dette bildet! Det viser en liten klase med hengelåser som er fastlåst dels i hverandre, dels i smijernsrekkverket på en bro. På hver hengelås er det skrevet to navn med vannfast tusj.
Bildet er tatt på broen Ponte Sant' Angelo i Roma, og det er elven Tiberen (Tevere) som skimtes i bakgrunnen.
Men altså: En samling fastlåste hengelåser med navn i sort eller blå tusj. Langs rekkverket på hele broen, som er stengt for biltrafikk, henger slike store og små samlinger av hengelåser. Enkelte klaser teller mange titalls låser.
Dette er symboler på hemmelige forlovelser, dype og inderlige kjærlighetsløfter mellom to elskende. Skikken er kanskje forholdsvis ny - hengelåsene ser i hvert fall nye ut - men den er ikke desto mindre utbredt: Et kjærestepar vandrer sammen ut på broen, skriver sine navn på en medbrakt hengelås, gir hverandre private løfter, låser fast låsen i rekkverket og kaster nøklene i Tiberen.
Kan det gjøres stort mer romantisk? Ved Fontana di Trevi finnes enkelte lignende opphopninger av hengelåser, men vannet i fontenen representerer trolig ikke et så evig gjemmested som elvebunnen i Tiberen.
Jeg kjenner ikke til at en lignende skikk foregår i Norge, eller noe annet sted enn i Roma for den saks skyld, men jeg vet slett ikke alt som folk foretar seg i verden. Poenget er at denne mer eller mindre nyskapte tradisjonen foregår i stor skala i Roma, og spørsmålet er hvorfor nettopp der? Hva er det som gir elskende par ideen til et så bokstavelig talt dyptloddende symboluttrykk for sin gjensidige kjærlighet?
- - -
Dette blogginnlegget handler om å tilegne seg mer enn Den katolske kirkes lære og historie. Det handler om å utvikle en tenkemåte, en sans for symbolikk og representative uttrykkformer som vi i vårt verdslige, blaserte, post-protestantiske Norden ikke har lært oss, et syn for handlinger med dobbel bunn, en hverdagens poesi som her hos oss aktes for intet.
La meg bringe ytterligere tre slike beretninger fra Roma, Den evige stad, Pavens bispesete. Dagens innlegg ligger an til å bli det lengste noen sinne på denne bloggen, og det sier ikke lite.

Her kommer neste beretning:
I gaten Via dei Serpenti, som strekker seg gjennom bydelen Monti fra den monumentale gaten Via Nazionale og ned til Via Cavour, ligger den lille lokalkirken Santa Maria ai Monti. Jeg skrev om denne kirken den 27. september i fjor. Den gang var den ene ytterveggen dekket av stillas og presenning i forbindelse med oppussing. Nå, i slutten av mars i år, var vedlikeholdsarbeidet ferdig, og veggen lyste med nytt mursteinsdekke og et totalrenovert bilde av Monti-områdets Madonna.
En kveld spaserte min kone og jeg oppover gata langs kirkeveggen, og mot oss på fortauet kom en dame i 40-årene. Like før hun var på høyde med Maria-figuren på veggen, gjorde hun korsets tegn opp mot Marias lysende glorie, og på vakkert, italiensk vis kysset hun etterpå fingrene som hadde laget korstegnet.
At hun på veien møtte oss, et middelaldrende par turister, spilte ingen rolle. Hennes møte med Madonna-bildet på veggen var så mye viktigere, så helt umulig å passere uten å vise denne formen for ærbødighet, tillit, takknemlighet og tro.
Slike uttrykk kikker jeg ofte etter når jeg besøker land med overveiende katolsk befolkning, og tegnene uteblir aldri. Folk som er oppvokst med Jomfru Maria og helgenene som alltid tilstedeværende støttespillere, møter ofte påminnelser om de helliges eksistens og bidrag i hverdagen. Som katolikker har de et helt register av uttrykkformer for å vise sin erkjennelse av de helliges medvirkning.
Det er dette som for meg representerer katolsk tenkemåte, katolsk atferd, katolsk mentalitet, katolsk trosutøvelse.
Jeg er på vei mot min konversjon for å bli katolikk. Samtidig ønsker jeg å bli katolsk. Dette går dypere enn katolikk-identiteten. Den katolske tenkemåten er et uttrykk for virkelighetsoppfatningen og verdensbildet. Dette utvikles ikke gjennom litteratur eller kurskvelder, men gjennom modning etter observasjon og fortolkning. Og det tar tid.
- - -
Palmesøndag i Roma bød på utallige møter med folk som bar på olivengrener. Vi så dem på vei til eller fra kirke på formiddagen, men vi observerte framfor alt at folk bar på sine olivengrener hele dagen. På T-banen, på restauranter og kafeer, på gatene og piazzaene, i parken rundt Villa Borghese og på vei hjem til hus eller hotell: En kort eller lang kvist fra et oliventre, med de smale, grågrønne bladene stikkende stivt oppover langs selve kvisten, ble båret synlig sammen med håndveske, bærepose, mobiltelefon, drikkeflaske eller uten noe annet i hånden.
Det imponerende var at kvistene ble båret av menn og kvinner i alle aldere. En gruppe unggutter på T-banen unnså seg ikke for å gå med hver sin olivenkvist synlig for alle og enhver, som en dekorasjon og et kjennetegn på linje med hettegenserne, saggebuksene og capsene som de stilmessig hadde på plass.
Det å bære en olivengren på offentlig sted er utvilsomt et tegn på at man vet og tilkjennegir at man vet at det er palmesøndag. Kun denne dagen er det rimelig å se folk dra rundt på én enkelt slik kvist, og kun i land hvor det er betydningsfullt å vise at man erkjenner dagens spesielle karakter, kan man se folk praktisere denne skikken.
At det var like utbredt blant ungdom som blant voksne og eldre, imponerte oss. Det vekket oss, simpelthen! Her var vi midt i et folkeferd som ser det som et uttrykk for god oppførsel å bære en minst halvmeterlang olivenkvist i hånda under en byturpå palmesøndag. Det er katolsk, ganske enkelt, rett og slett katolsk, og jeg er stum av beundring over Kirkens stilling hos Italias folk.
- - -
Lørdag 27. mars var dagen for den siste i en lang rekke forestillinger der operaen La Traviata av Giuseppe Verdi skulle framføres i en kirke. Vi liker opera, og vi liker å oppleve noe høyverdig når vi er på ferie, så vi skaffet oss billetter og møtte opp.
Køen for å komme inn og kapre seg en best mulig plass på de unummererte setene var lang da vi var på plass en halvtime før forestillingen. Kirken hvor operaen skulle framføres, heter San Paolo Entro Le Mura, altså Paulus-kirken innenfor murene, en relativt liten kirke som ikke må forveksles med den enorme Paulus-kirken utenfor murene.
Jeg var i utgangspunktet litt spent på hvordan kirken skulle være utsmykket, for det er ikke vanlig å bruke katolske kirker til noe så verdslig som en operaforestilling. Snart viste det seg at San Paolo Entro Le Mura er en anglikansk kirke, beliggende på Via Nazionale et par hundre meter fra Piazza Rebubblica; se bildet til venstre.
Interiøret i kirken var en god del enklere enn det vi er blitt vant til å se i katolske kirker. Noen Maria-figur med tilhørende bønnestol og lysestaker var ikke å se. Heller ikke noe tabernakel ved alteret. Vegger og tak var i hovedsak uten dekorasjoner, men hvelvingen bak alteret viste mosaikker med bibelske motiver, og en linje med tekst fra Bibelen var plassert på tvers mellom mosaikkbildene. Teksten viste begynnelsen av 1. Mosebok på hebraisk fra midten og mot venstre, mens begynnelsen av Johannesevangeliet var skrevet på gresk fra midten og mot høyre. På den måten møttes den gammeltestamentlige og den nytestamentlige skapelsesberetningen midt i hvelvingen bak alteret.
Publikum kom på plass, og ikke én gjorde korsets tegn eller knelte eller oppførte seg på andre måter som er vanlig når man stiger inn i katolske kirker. I pausene mellom aktene var det livlig prat i benkeradene, og da operaen var slutt, brøt en endeløs applaus løs.
Dette hadde ikke kunne skje i en katolsk kirke. Det er nærmest fysisk umulig fordi utsmykningen i kirken har en annen symbolsk tyngde enn den hadde i den anglikanske - og altså reformerte - kirken hvor La Traviata ble framført denne lørdagskvelden. I en katolsk kirke oppbevares dessuten konsekrert brød og vin, som dermed har inntatt skikkelsen av Jesu kjøtt og blod, men dette kan teoretisk sett være fjernet fra tabernakelet i anledning et eventuelt annet arrangement.
Men spørsmålet er: Hvordan skal vi forstå symbolvekten av bilder og figurer i katolske kirker til forskjell fra det som gjelder i de reformerte? Den katolske kirkes katekisme sier at helgenbilder ikke skal tilbes som bilder, men at de skal bidra til å hjelpe oss å konsentrere tanken om den vi henvender oss til, og de skal minne oss om hva den enkelte helgen står for av kvaliteter og egenskaper.
Katekismens avsnitt 2132: "For den ære som vises bildet, går til den som er avbildet", og "den som ærer bildet, ærer den person som er fremstilt".
De helgener som er avbildet i et kirkerom, tilkommer altså ære fra dem som betrakter bildet. Det betyr at dersom en flokk mennesker samles i et kirkerom i en annen hensikt enn å ære de hellige som er avbildet i kirken, blir helgene passivt og indirekte vanæret fordi de tilstedeværende neglisjerer helgenbildene til fordel for den målsetting de er samlet om.
Dette er katolsk syn, katolsk måte å ære avbildede personer på. Dette synet er ikke forenlig med de reformertes syn, der avbildede personer fortrinnsvis er bibelske personer avbildet i kunstnerens forestilling om en bibelsk episode. I reformerte kirker er bildene dermed en dekorasjon med bibelsk innhold. Bildene og personene på dem er dermed verken hellige eller ærbare i seg selv.
Dette er trolig grunnen til at hvem som helst kan valse inn i en reformert eller protestantisk kirke, prate og le høylydt og ikke respektere andre størrelser enn de menneskene som kommer til kirken for å tale, lese, synge eller opptre for alle de andre.
Jeg har skrevet det før: En katolsk kirke er aldri tom. En avbildet, avdød person i kirken mottar de tilstedeværendes ære. Et bilde eller en statue i kirken er derfor ingen likegyldig gjenstand, ikke bare et verk av kunst eller kitsch, men en representasjon av en ærbar person.
Forskjellen er egentlig enorm og uoverstigelig, og den forklarer hvorfor en opera - som gjerne har en aldeles latterlig, meningsløs handling - kan framføres i en reformert kirke, men ikke i en katolsk.

Dette synet på symboler og symbolbruk er blant tenkemåtene jeg ønsker å utvikle som del av en katolsk mentalitet. Dette vil gjøre meg til en katolsk mann, ikke bare til en katolikk. Begrepet "katolsk i hodet", som er et begrep fra norsk litteratur og som er forklart i et nesten 2 år gammelt innlegg i en glimrende blogg av samme navn, får dermed posisjon som en målsetting, et attråverdig utviklingsstadium. Å reise i land med hovedsakelig katolsk kirketilhørighet er derfor noe av det mest lærerike og utviklende jeg kan gjøre. I de neste månedene håper jeg mine opplevelser hittil vil vokse i meg slik at jeg til slutt ikke bare blir en fullverdig del av Kirken, men slik at også Kirkens katolske tenkemåte og forståelse blir en del av meg.

Santa Maria in Trastevere

Hvis du er i Roma og skal besøke mer enn tre kirker, har jeg en anbefaling om hvilken kirke som bør være den fjerde. (De tre obligatoriske er, såvidt jeg vil anta: Peterskirken, Santa Maria Maggiore og San Paolo Fuori Le Mura.) Det er hundrevis av kirker som kan fungere godt på fjerde plass, men rent personlig vil jeg varmt anbefale Santa Maria in Trastevere.
Dette sies å være Romas eldste kirke, bygd på et sted hvor det ble grunnlagt en kirke første gang på tidlig 300-tall; noen hevder enda tidligere. Den nåværende kirken stammer fra 1100-1200-tallet og er rikt utsmykket med mosaikk både på utsiden og innsiden.
Kirken ligger i Trastevere, "på andre siden av Tiberen", det sjarmerende området der boligene nå for tiden huser kunstnere fra mange nasjoner. Også det skandinaviske kunstnersenteret ligger i dette området. På en stor, åpen plass med fontene i midten ligger kirken diskret inne i et hjørne, slik øverste bilde viser. Santa Maria in Trastevere er en intim og innbydende kirke med rikelige former for gammel fromhet og skjønnhet.
Mosaikken i gulvet foran alteret.

Taket i kirken, heldekorert med geometriske utskjæringer og vakre malerier.

Til venstre framme i koret er det en åpning i veggen lik en bilderamme. Gjennom åpningen ser man takmaleriet fra kapellet innenfor som om maleriet hørte hjemme i den rammen som åpningen utgjør.

Dette er takmaleriet som ses gjennom åpningen i veggen inne i kirkens hovedskip (forrige bilde).

Høyt oppe på kirkens bakre endevegg er det tre helgener avbildet i glassmalerier av langt nyere dato enn selve kirken. Stillaset til venstre viser at kirken stadig er under oppussing og utbedring.

Den store Teresa

I forrige måned en gang skrev jeg at jeg hadde mottatt 3 bøker i posten, bl.a. "Levende vann", en antologi av skriftene til Teresa av Ávila (1515-1582). Enda boka er en av de minste og tynneste bøkene jeg eier, har jeg ennå ikke lest hele. Den er simpelthen så tankevekkende og intens at den skaper et umiddelbart behov for refleksjon. Leser jeg 4 små sider en kveld, har jeg mer enn nok å tenke på i 2-3 døgn framover.
Alle biografiske opplysninger om Teresa tyder på at hun aldri var gift, men levde som nonne fra hun 21 år gammel trådte inn i Karmelittordenen. Det er derfor gripende å lese med hvilken innsikt hun mange ganger bruker ekteskapet og kjærligheten mellom kvinne og mann som bilde på forholdet mellom Gud og menneskene eller mellom Kristus og de troende. Det forbauser meg hver gang jeg finner eksempler på slik billedbruk i den lille boka, både fordi det kan virke underlig at en så framstående nonne velger et slikt bilde, og fordi hun gjør det med innsikt og gjenkjennelse hos oss som har gjort samlivets erfaringer.
Jeg kommer til å ville sitere den store Teresa ved flere anledninger senere, spesielt hennes innsiktsfulle uttalelser om bønn. I dag vil jeg imidlertid bruke et sitat som er et eksempel på nettopp denne billedbruken fra ekteskapet. De biografiske opplysningene om Teresa på katolsk.no sier at "Hun likte å kle seg etter siste mote og nøt å bære smykker og parfyme." Dette skal ha preget henne i ungdommen, men måtte nok legges bort da hun ble nonne. Likevel er det kanskje nettopp et snev av denne interessen som lå til grunn da hun skrev følgende allegoriske betraktning:

"Gud har gitt oss så mye og fortsetter å overøse oss med velgjerninger. Den oppmerksomhet vi gir Gud, er forøvrig ikke uten rik belønning. Finnes det en hustru som har mottatt mange kostbare smykker av sin ektemann og som ikke vil gi ham så mye som en ring til gjengjeld? Mannen ønsker den som tegn på at hun vil være ham trofast like til døden, ikke grunn av dens verdi, da alt hun har, allerede er hans eiendom."

Det er to forskjellige sett av verdisystemer Teresa behandler her, og som moderne mennesker forstyrres vi kanskje av den fullstendig alderdommelige tanken om at "alt hun har, allerede er hans eiendom." Teresas bilde handler imidlertid om noe annet, om gaver på menneskelig nivå og om uttrykk for tidløs tilhørighet. Det som gjør teksten så interessant, er at den med sitt tilsynelatende anakronistiske syn på kvinners avhengighet av sin mann vil opprøre mange moderne mennesker. Denne historieløse opprørtheten vil kunne være til hinder for å se skjønnheten i Teresas billedbruk og dermed parallellen som den helhjertede kjærligheten mellom ektefeller danner med Guds kjærlighet til menneskene.
Nesten 500 år etter sin fødsel har Teresa av Ávila noe å fortelle! Jeg vil lese mer, og jeg kommer tilbake til saken.
- - -
Til bloggens velvillige skare av faste besøkere vil jeg avslutningsvis gjøre oppmerksom på at jeg nå reiser bort i noen dager i jobbsammenheng. Bloggen vil derfor stå urørt fram til enten 21. eller 22. mars, et tidsrom som ikke represensterer lang passivitet i forhold til mange andre blogger, men som i forhold til frekvensen her på Banker på Pavens port kan se ut som forfall. I motsetning til forrige gang jeg hadde noen dagers sammenhengende opphold, vil passiviteten denne gang ikke bli etterfulgt av et halvt dusin innlegg fra et sært, katolsk land på Balkan. Kanskje kommer det en enkeltstående tekst fra S:ta Anna församling, og kanskje ikke.

Hildegard von Bingen

Det er ganske mange år siden første gang jeg hørte om Hildegard von Bingen. Det skjedde under en sommertur med et musikkorps til Rhindalen. En dag førte ferden oss med ferge over Rhinen, og plutselig befant vi oss i en småby ved navn Bingen. Da var det et lyst hode i bussen som bemerket at det vel måtte være her Hildegard von Bingen kom fra.
Lite visste jeg den gangen om den hellige Hildegard, og enda mindre ante jeg om at jeg en gang i framtida - ca 15 år senere - skulle dele hennes tro.
I dag var jeg innom en platebutikk i min egen lille by og fant en Naxos-CD med sanger av Hildegard von Bingen. Den kjøpte jeg, billig som den var, og nå har jeg begynt å nye den vakre, melismatiske sangen med latinsk tekst.
Hildegard levde fra 1098 til 1179. Det er riktig lenge siden! Ifølge omtalen av henne på katolsk.no var hun usedvanlig begavet og fikk både paver og keisere til å lytte til hennes synspunkter. Det var ingen liten respekt hun oppnådde som kvinne i middelalderen.
Hun hadde visjoner og åndelige opplevelser med profetisk innhold, og disse skrev hun ned i vakre og poetiske vendinger. Hun opprettet et kloster ved Bingen, og her fortsatte hun å skrive og å komponere melodier til sine dikt. Hun fikk Pavens tillatelse til å utgi det hun skrev. Hele den vakre og fantastiske historien kan med varmeste anbefaling leses på Den katolske kirkes norske hjemmesider.
Det mest forbausende er at Hildegard von Bingen ennå ikke er helligkåret. Arbeidet med dette startet på 1200-tallet, og i prinsippet pågår det ennå. Katolsk.no beskriver situasjonen slik at "det katolske folk i Tyskland har i århundrer ansett Hildegard som hellig." Likevel har de avgjørende bevisene for hennes helgenstatus uteblitt, og på nettstedet saints.sqpn.com kan vi lese en anmodning fra benediktinerklosteret i Rüdesheim om å melde ifra når noen har opplysninger som kan bidra til hennes helgenkåring.
Dette er det fantastiske ved Den katolske kirke: Gode og dyktige og innsiktsfulle mennesker kan kåres til helgener, men ikke for enhver pris. Bevisene skal være ugjendrivelige; prosessen foregår like seriøst og grundig hver gang, om den så må vare i mange århundrer.
For dem som uansett regner Hildegard for en helgen, har hun skytshelgen status for naturvitenskapsmenn, språkforskere og esperantister.
Tenk det, selveste Hildegard, den tyske middelalderens produktive dikterske og komponistinne, er esperantistenes egen helgen. Det førte meg igjen til et møte med meg selv og min egen fortid; se f.eks. mitt innlegg fra 9. september i fjor eller besøk nettstedet for katolske esperantister.
Jeg har levd et langt liv, føler jeg iblant, og på mange måter er det jo en sannhet. Å møte igjen Hildegard von Bingen på så mange måter som jeg har oppsummert her, viser at en fyr som jeg ikke kan forholde meg likegyldig til en person som levde for 1000 år siden. Hildegard von Bingen var stor i sin tid, og er fremdeles en størrelse det står respekt av. Bare musikken hennes er bevis på dette.

Mer litteratur

I forrige innlegg fortalte jeg at ytterligere tre katolske bøker nylig var blitt innkjøpt, og at jeg ville fortelle om dem i dag. Det er foreløpig en enkel sak; jeg har ikke hatt mulighet til å lese noe i de tre bøkene ennå, men jeg vil si hvorfor jeg har kjøpt nettopp disse titlene.
Den første heter "Maria i Bibelen og i vårt liv" og er skrevet av Wilfrid Stinissen OCD. Etter at jeg har skrevet tallrike blogginnlegg om Maria og henvist til ulike bokkilder i den forbindelse, virker det kanskje underlig at jeg nå har gått til anskaffelse av enda en bok som beskriver Maria og hennes posisjon innen Den katolske kirke. Kanskje er dette et tema jeg ikke blir trett av.
Marias stilling historisk og mytisk innen Kirken fascinerer meg bare mer og mer. Før jeg i det hele tatt startet med å gjøre meg kjent med Den katolske kirke, visste jeg bare at Maria hadde en helt annen stilling hos katolikkene enn hos protestantene. Hvordan denne stillingen arter seg og hvor omfattende den er, har jeg forstått og erfart i løpet av mine hittil 15 måneder med selvvalgt, katolsk påvirkning. Maria er enda viktigere enn jeg var forberedt på. Selv setter jeg umåtelig stor pris på å kunne henvende meg til Maria i bønn, som en person mellom Gud og meg selv. Derfor leser så gjerne enda en beretning om Maria.
- - -
For mange måneder siden nevnte jeg i et innlegg at jeg ved 50-årsalderen bestemte meg for å slutte å lese bøker av kvinnelige forfattere. Altfor mange ganger har jeg opplevd at slike bøker ikke fungerer for min del; de gir meg ingen god leseopplevelse, for forfatteren er gjerne opptatt av å bruke tid og plass på beskrivelser som ikke interesserer meg. Jeg har opplevd at kvinner i min bekjentskapskrets har blitt provosert, hissige og harme på sitt kjønns vegne over min tilsynelatende sjåvinistiske innstilling til kvinnelige forfattere. Derimot har hissigheten dempet seg en del når jeg med navngitte eksempler forklarer hva jeg som mannlig leser søker å unngå.
Det er ikke sikkert at de som har latt seg opphisse over at jeg har valgt bort kvinnelige forfattere, blir blidgjort i nevneverdig grad når jeg nå forteller at jeg akter å fravike mitt prinispp med 2 bøker av, skal vi si håndplukkede, kvinnelige forfattere. Begge forfatterinnene det er snakk om, er nemlig katolske helgener, og ikke hvilke som helst heller: De omtales ofte som "den store Teresa" og "den lille Thérèse".
Ja, jeg har faktisk fått tak i en liten bok med utvalgte tekster av Teresa av Ávila. "Levende vann" heter den, og jeg ser fram til å ta fatt på dette lille heftet med bare 70 sider. Tekstene er utvalgt og bearbeidet av sr. Mary Eland ODC, som har forkortet avsnitt og utelatt setninger på en slik måte at tekstene skal fremstå i mest mulig konsentrert form.

Dette kan bli en god og kjapp tilnærming til denne ruvende kvinneskikkelsen i Kirkens historie. Jeg har lest at flere andre foregangsfigurer - bl.a. Edith Stein - skal ha latt seg inspirere til sin gjerning av nettopp Teresa av Ávila (1515-82) og hennes forfatterskap.
- - -

Fungerer "den store Teresa", vil jeg trolig også kunne la meg glede, inspirere og velsigne av den atskillig nyere Thérèse av Lisieux (1873-97). Jeg husker især at kardinal Schönborn gjentatte ganger henviser til hennes skrifter i boka "Å leve med Kirken". Jeg har kjøpt boka "Med kjærlighet alene" der Den hellige Thérèses tekster er utvalgt og satt sammen for daglig lesning.

Også dette er ei bok jeg ser fram til å lese. Det er bare litt over 100 år siden Thérèse døde, og hun var bare 24 år ved sin bortgang. Derfor er det ganske eventyrlig at hennes liv og forfatterskap har fått slik innflytelse innen Kirken i moderne tid. Jeg opplever det som helt nødvendig å finne ut mer om hva en slik person står for. Hennes eksempel kan vise seg å bli lærerikt også for en forstokket gubbe som jeg.

Det hører med til historien at det er gjennom nettsidene til Den katolske kirke i Norge at jeg har fått et visst inntrykk av biografien til "den lille Thérèse" og "den store Teresa". Begge har minnedag i oktober - hhv. den 1. og den 15. Det er i dyp takknemlighet over nettstedet www.katolsk.no jeg konstaterere at jeg har festet meg navnene til disse to kvinnene. De biografiske artiklene om disse to helgenene kombinert med referanser i bøker jeg har lest, har gjort det mulig å se at vi her har størrelser som gjør det bryet verdt å fravike mitt prinsipp om ikke å lese bøker av kvinnelige forfattere. I løpet av de nærmeste ukene skjer altså dette, og jeg har faktisk stor tro på at jeg kommer til å ha glede av lesingen.