Mirakelet i Lourdes

Rett før jul nevnte jeg filmen «Mirakelet i Lourdes» i et innlegg. Nå kan jeg med rette anbefale filmen!
Min kjære og jeg dro inn til hovedstaden i går, 1. januar, og benket oss i sal 4 på Vika kino. Her ble vi tatt med inn i pilegrimenes ganske trange verden ved et av de største valfartsstedene i Europa.
Filmen har fått til dels svært gode kritikker i Norge enda den i utgangspunktet skildrer et miljø og en tenkemåte som er de fleste nordmenn fremmed. Helbredelse i religiøs forstand er et begrep som benyttes av bare visse grupperinger i vårt land. Desto smalere blir det når helbredelsen forventes å foregå i en katolsk setting, med hellig vann, rosenkransbønn og helgenbilder som virkemidler.
Omgitt av dette miljøet reiser rullestolbrukeren Christine med en stor gruppe syke og trengende, tett ledsaget av mannlige og kvinnelige hjelpere fra en katolsk orden, til valfartsstedet Lourdes ved foten av Pyreneene. Gjennom filmen blir vi nesten bedre kjent med de øvrige karakterene i miljøet enn med Christine selv.
Det viser seg at alle har sitt eget, lille motiv for å dra til Lourdes, og alle blir like skuffet da det er Christine og ikke de selv eller en annen som opplever mirakelet. Christine selv derimot, er ikke uberørt, men hun er opptatt av sin framtids lykke, ikke først og fremst av sin sjels frelse.
Det var mange ulike tanker som fylte min kloke ektefelle og meg under filmen og samtalen i bilen på veien hjem. Filmens dvelende observasjon av de ulike pilegrimene og deres spontane dialoger viser på en slående måte hvor små vi mennesker i bunn og grunn er.
Uten å røpe mer vil jeg bare henlede oppmerksomheten mot de siste 2 minuttene av filmen. Den skildrer avskjedsfesten for pilegrimenes tur til Lourdes, og det spilles italiensk popmusikk live til dans. Refrenget i den siste sangen består av ett ord, gjentatt om og om igjen i en huggende 6/8-takt: Felicità – «lykke». Legg merke til hva som vises parallelt med dette refrenget. Her ser vi hvordan det som hvert enkelt menneske dypest sett søker, er like enkelt som fundamentalt.
Som sagt: «Mirakelet i Lourdes» anbefales på det varmeste, spesielt for personer som forstår den katolske tankegangen hos pilegrimene, og kanskje er filmen spesielt severdig for dem som selv har besøkt minnestedet i Lourdes.
- - -
Linker til mer stoff om filmen og Vår Frue i Lourdes:
Første innlegg om Lourdes på denne bloggen.
Offisiell hjemmeside for filmen.
Andreas Dingstads blogginnlegg om filmen på Verdidebatt.no.
Presentasjon av filmen samt billettbestilling på Filmweb.no.

Fra nyhetsbildet

Det er alltid gledelig når de store mediene bringer positivt nytt om kirkelige og kristelige saker. Spesielt oppmuntrende er det når sakene har klar sammenheng med Den katolske kirke.
I dagens aviser er det især 2 nyhetssaker som fanget min interesse. Den første er ikke spesifikt katolsk, men handler om arkeologiske utgravinger ved Nasaret i Israel. Her har arkeologene funnet et boligområde som stammer fra Jesu tid. Avisene skriver at Jesus kan ha lekt i og rundt disse husene som barn. Dette er jo godt stoff, men også svært interessant fra ethvert synspunkt. Aftenposten skriver om saken i dag, mens nettmagasinet AbcNyheter brakte nyheten allerede i går, 22. desember.
Dagens Aftenposten bringer også en filmanmeldelse som er definintivt verd å merke seg, spesielt for katolikker. Med overskriften "Gud gjør som han vil" omtaler avisen en ny, fransk film, Miraklet i Lourdes. Anmelderen, Erlend Loe, gir filmen terningkast 5, noe som i seg selv pirrer nysgjerrigheten ettertrykkelig. Filmen har premiere 2. juledag, så her trenger vi ikke vente lenge på en god kinoopplevelse.
Traileren til filmen ligger allerede på Youtube. God fornøyelse!

Undere og mirakler

I de mange årene da jeg levde som om Gud ikke fantes, var jeg opptatt av forklaringer. Alt hadde en forklaring, en årsakssammenheng, et fysisk bevis, mente jeg. De aller fleste moderne mennesker ville trolig være enig i et slikt grunnsyn.
Problemet med å skulle vise til praktiske og konkrete forklaringer på ethvert problem er at man må ha enorme kunnskaper innenfor de naturvitenskapelige disipliner. Alt fra astronomi til molekylærbiologi er nødvendig for å forklare de mange fenomenene rundt oss. Det er en i overkant drøy forventning å stille dersom én person skal besitte tilstrekkelige kunnskaper innen hele dette fagspekteret.
Med min nyfunne tro har jeg fått fred fra mitt eget forventningspress overfor meg selv. Når jeg hører om uforklarlige ting, kan jeg klare å se dem som nettopp uforklarlige. Jeg er på den annen side ikke nødt til å verbalisere henvisning til religiøse forklaringer, som at ”Gud grep inn” eller ”forbønnen må ha virket” eller ”helgenene bidro med beskyttelse”. Det er tilstrekklig å konstatere at en hendelse var uforklarlig og at en religiøs forklaring er like sannsynlig som en ukjent forklaring av fysisk art.

Poenget med dette er ikke at alt uforklarlig gis en religiøs forklaring. Poenget er derimot at jeg ikke lenger trenger å pålegge meg selv å finne forklaringer i konkrete og vitenskapelige årsakssammenhenger. Dette gir meg en slags hvile fra mine egne forventninger, en harmonisk aksept av det uforklarliges vesen.

Jeg er en ivrig leser av helgenbiografiene på katolsk.no. På den enkelte dag i året dukker det opp linker til den helgen som den enkelte dag er minnedag for. Presentasjonene er oftest imponerende i sitt omfang og grundighet, selv for helgener som levde sitt jordiske liv for mange hundre år siden.
Hendelsene og opplevelsene som omgir kulten rundt den enkelte helgen, kan være preget av både skjønnhet, barnesinn, troskyldighet og enfold. Felles for alle disse beretningene er at de er gode historier. Det er f.eks. ikke nødvendig å forklare hva som gjorde at Bernadette Soubirous hadde syner av Jomfru Maria (Vår Frue av Lourdes) for 150 år siden, heller ikke hvordan folk i omtrent all ettertid er blitt helbredet ved kilden på samme sted.
Mange ville nok hevde at det er utilbørlig blåøyd å ville tro på slike historier; andre ville ile til med fysiologiske, psykologiske og medisinske forklaringer. Som alternativ til de mulige forklaringene på en så flott historie virker det befriende å vite at for Kirken er mirakler en realitet. Dette faktum har gjort noe med min egen mentalitet og min holdning til det uforklarlige. Mirakler kan meget vel ha forekommet.
Bare selve ordet ”mirakel” er utdatert og for stort og sterkt for nåtidens språkbruk. Hvis vi ikke regner med mirakler, tror jeg vi går glipp av en underfull, poetisk dimensjon i tilværelsen.

Vår Frue av Lourdes

Det er den 11. februar og årsdagen for Vår Frue av Lourdes. Det passer bra å la dette fenomenet være tema for dagens katolske bloggtekst.

I noen av de tidligere tekstene har jeg nevnt at Den katolske kirke alltid har vist evne til å fornye seg og å utvide kirkens innhold gjennom å ta opp i seg folkelige beretninger om fantastiske hendelser omkring hellige personer. Historien om Vår Frue av Lourdes er et godt eksempel på slike tilskudd til kirkehistorien.

Beretningen utspant seg i løpet av 5 måneder av året 1858. Hendelsene fant altså sted for bare litt over 150 år siden; det var ikke lenge før det vi kan kalle moderne tid.

Det er den 14 år gamle ungjenta Bernadette Soubirous fra byen Lourdes i det sørvestlige Frankrike som står sentralt i beretningen. Den 11. februar 1858 hadde hun for første gang en åpenbaring i en grotte utenfor byen. En kvinneskikkelse i flagrende, hvite og blå klær viste seg for henne mens hun var ute for å sanke ved.

Hun fortalte om opplevelsen hjemme, og hun gikk til samme sted flere ganger i dagene som fulgte. Oftest opplevde hun å møte kvinneskikkelsen igjen. Etterhvert ble det flere og flere som fulgte henne, men ifølge historien var det kun Bernadette som i en tilstand av trance så åpenbaringen.

Ved det niende tilfellet, 25. februar 1858, ba kvinnen Bernadette om å drikke av kilden og vaske seg i den. Hun pekte ut et sted på bakken hvor kilden skulle være, men der var ingenting før Bernadette begynte å skrape med hendene. Da fosset vannet fram, og det har det fortsatt med til dags dato.

16. juli samme år så Bernadette kvinnen for siste gang. Da hadde myndighetene sperret av stedet for å hindre de massive folkevandringene dit, men Bernadette så skikkelsen gjennom gjerdet.

Senere ble stedet gjenåpnet, og folk har siden valfartet til stedet for å vaske seg i kilden. Både kirken og legevitenskapen har vært på banen i flere omganger, og man har konkudert med at den gåtefulle, vennlige kvinneskikkelsen må ha vært Jomfru Maria. En rekke uforklarlige helbredelser skal ha funnet sted ved kilden. Hele 67 mirakler er dokumentert av legevitenskapen som fullstendig tilfriskning av en uhelbredelig tilstand. Årlig blir stedet besøkt av opptil 6 millioner pilegrimer.

Historien er grundig og spennende fortalt på Den katolske kirkes norske nettsider: http://www.katolsk.no/biografi/feb11.htm

Det er merkedag i kirken i dag, én av fem minnedager for Maria. Dessverre var min lokale kirke stengt fordi pateren er på reise. Jeg fant et verdig alternativ til messen i å skrive på bloggen om Vår Frue av Lourdes, uten at jeg klarer å anbefale andre å slutte seg til troen på Bernadette Soubirous' åpenbaringer eller miraklene i tiden som har fulgt åpenbaringene. Jeg vil lage i stand en liten fest for de opptil 6 millioner menneskene som i løpet av året skal få gleden av å besøke det hellige stedet ved Lourdes. I all oppriktighet håper jeg at jeg selv en gang skal få besøke et slikt berømt valfartssted for å dele opplevelsen av å være der, på hellig mark, med de tallrike pilegrimene som har hatt sitt livs opplevelse nettopp der.