Konvertert

I dag var det den store dagen med den katolske messen der jeg ble opptatt i menigheten som fullverdig katolikk.

Jeg er nå katolikk - uten forklarende tilføyelser eller forbehold!

Det ble en stor dag i alle betydninger av ordet, og jeg kommer til å huske denne messen og alle de overstrømmende hilsenene for resten av livet. Det ble en opplevelse som langt overgikk alle mine forventninger.

Dagen startet ganske nervøst her i boligen på Nedre Henstad; valg av riktig skjorte, slips og sko var ingen lett prosess, men min elskede skar igjennom og valgte farger som matchet hennes eget antrekk. Å lytte til hennes råd var - som alltid! - så vellykket at det ble kommentert av folk i kirken.

Det virket som om pateren markerte fra messens begynnelse at dette var en spesiell dag; ikke nok med at konversjonshandlingen har vært særdeles grundig forberedt av ham og meg i fellesskap, men jeg er også den femte voksne som slutter seg til Sancta Maria menighet i 2010. Ingen dårlig statistikk i den store sammenhengen!

I prekenen la han vekt på søndagstekstens framheving av den ene spedalske som kom tilbake etter å ha blitt helbredet mens de øvrige ni bare forsvant. Budskapet fra Jesus til den ene var: "Din tro har frelst deg." (Luk. 17,19)

Da jeg under navnet Mattias ble kalt fram på kirkegulvet etter prekenen, kjente jeg at knærne skalv, men takket være en liten jukselapp som jeg gradvis gjorde meg uavhengig av, gikk jeg klar av jernteppe og usikkerhet og gjennomførte min del av liturgien på en grei måte med min uunnværelige fadders hånd på skulderen.

Under kommunionen fikk jeg slippe fram før alle andre og mottok kommunionen i begge skikkelser ved at brødet ble dyppet i vinen før jeg mottok det. Dermed var min lykke fullkommen - dette er hva jeg har ventet på og jobbet for gjennom hele denne lange vandringen. At dette øyeblikket skulle bety så uendelig mye, hadde jeg ikke evnen til å se da jeg sjenert og usikker begynte å overvære katolske messer for et par år siden. Ventingen har blitt et aspekt ved prosessen først underveis, lenge etter at målet for vandringen var klart.

Da messen var over, strømmet gratulasjonene til på en måte jeg ikke var forberedt på. Noen hadde med seg blomsterbuketter eller små gaver, og en person var kommet ens ærend fra Oslo for å delta i feiringen med gratulasjon og gaveoverrekkelse. Polakker og kroater som jeg knapt har snakket med, kom hengivent og omfavnet meg, og jeg ble nesten forvirret over den hjertelige mottakelsen hos alle menighetslemmene. Å bli gratulert i så sterk grad er noe jeg for all ettertid vil sette enorm pris på.

Så nå er vandringen fullført. Bloggen i sin nåværende form blir liggende her uendret som et vitnesbyrd og en skildring over hvordan jeg for min del, helt privat og subjektivt, har opplevd oppdagelsen av Kirken og dragningen som fulgte.

Jeg vil rette en varm takk til alle som har vært innom denne bloggen en gang iblant eller regelmessig gjennom en kortere eller lengre del av dens vekst. En spesiell takk til de mange som har kommet med gode, vennlige, veiledende og opplysende kommentarer underveis - ingen nevnt, ingen glemt. I mange tilfeller hadde jeg ikke kommet videre i riktig retning uten det dere har bidratt med.

Gårsdagens bloggtekst hadde et foto fra Glommas ferd langs Askim som illustrasjon. Dagens bilde viser Lågen og Lillehammer sett fra Lysgårdsbakkene. Et sted nede i bebyggelsen ligger en katolsk kirke som jeg ennå ikke har besøkt, og i byens hovedkirke noen kvartaler lenger nord skal jeg i februar delta i min sønns bryllup. Overblikket over Lillehammer symboliserer på sett og vis hvordan jeg fra i dag ser fortid og framtid ovenfra - eller utenfra om man vil - med et endret perspektiv som er belønningen etter å ha tatt seg bryet med å vandre opp i høyden.

Kjære leser: Jeg ønsker deg alt godt og Guds velsignelse på all din ferd!

Med vennlig hilsen Inventus

Det annet Vatikankonsil og jeg

En bokpakke kom i posten i dag. Hadde bøkene vært større, hadde de utgjort en hel liten haug på bordet, og de ville vært en bør å få med hjem. Bøkene i pakka var imidlertid små og tynne, og de fleste hadde myk perm. Felles for bøkene var at de stammer fra eller handler om Det annet Vatikankonsil.
Mange ganger har jeg tenkt over dette at mens jeg var en smågutt i førskolealder, dog gammel nok til å bli fulgt til søndagsskolen på et luthersk bedehus, var verdens viktigste og dyktigste katolske teologer samlet i Roma i år etter år. Det som kom ut av samlingen, var en universell fornyelse av Den katolske kirke.
I løpet av disse snart to årene som jeg har vært opptatt av å tilegne meg Kirkens lære, er det arven etter Det annet Vatikankonsil - VatikanII - jeg har lært å kjenne. Jeg har samtidig oppfattet at denne arven har sine kritikere og motstandere, men jeg hører ikke med blant disse. Tvert imot; den Kirken jeg har lært å kjenne og som har tiltalt meg så ettertrykkelig, kan takke nettopp VatikanII for sin nåværende form og utførelse.
På bildet over denne teksten er det to bøker jeg har eid en god stund. Den ene har tittelen "Kirken" og kalles oftest "Lumen gentium" etter de to første ordene i den latinske teksten. Den andre heter på norsk "Om Guds åpenbaring" og går i katolsk sjargong under navnet "Dei verbum". Jeg har hatt stort utbytte av å lese disse to skriftene. De er ført i et vakkert, opphøyd språk og er både oppbyggelige, fromme og dogmatiske. Dette er grunnen til at jeg ville eie alt som ennå kan oppdrives av norskspråklige publikasjoner fra VatikanII.
Disse heftene er kortfattede og små og derfor overkommelige å lese. Jeg har i samme slengen skaffet biskop John Willem Grans egen beretning fra VatikanII, "Oppbrudd og fornyelse". På denne måten håper jeg å kunne lese meg til en bredest mulig forståelse av de vedtak og erkjennelser som konsilet jobbet seg fram til.
Kanskje er de mer eller mindre berømte teologene og kirkeledernes drøftelser gjennom første halvdel av 1960-årene litt fjerne når det kommer til stykket, men den katolske messen ville ikke hatt sin nåværende form hvis det ikke var for konsilets beslutninger. Det er derfor dette enorme og langvarige kirkemøtets behandling av saker fascinerer og opptar meg.
Jeg hadde faktisk dette i tankene i en aktuell situasjon så seint som i går kveld, under messen i min hjemlige, katolske kirke. Jeg satt og lyttet til ordene under offertoriet og opplevde som så mange ganger før at et lys ble tent og en sannhet falt på plass. Denne gangen var det Kirkens respektfylte omtale av vinen som gikk til hjertet i meg:
"Av din rikdom har vi mottatt den vin som vi bærer frem for deg, en frukt av vintreet og av menneskers arbeid, som for oss blir frelsens kalk."
Det virkelig ingen ubetydelighet av et næringsmiddel som pateren håndterer der oppe ved alteret. Under konsekrasjonen sier han videre:
"Helliggjør disse gaver ved din Ånds livgivende kraft så de må bli for oss vår Herre Jesu Kristi legeme og blod."
Vinens posisjon falt endelig på plass, og min samvittighet overfor vinelskeren i meg ble lettere - ja, den ble nesten vektløs i løpet av den eukaristiske liturgi.
Om en uke skal jeg møte til den siste samtalen med pater Piotr før konversjonen gjennomføres. Han inviterte vennlig til dato og klokkeslett og ga tilbud om både oppsummering, repetisjon av konversjonsritualet og mulighet til skriftemål. Pateren er en moderne menighetsprest, helt etter intensjonene i VatikanII såvidt jeg kan forstå. Derfor ser jeg fram til enhver mulighet til å prate med denne mannen, min mentor innenfor Kirken.
Dagene framover synes allerede stappfulle av begivenheter. Jeg vet ikke når jeg får tid til å lese de mange små heftene fra VatikanII og biskop Grans bok, men bøkene finnes nå i hylla og jeg har resten av livet på å fortsette vandringen innover i Kirken. Også tiden etter konversjonen skal gi mulighet til utvikling og vekst. Jeg har så mye å se fram til!

Tilhørighet

I disse dager er pateren i min lokale, katolske kirke ikke å treffe. Han skulle på retrett i 12 dager fra 13. september, lød beskjeden som ble gitt under kunngjøringene ved messen dagen før.
Jeg unner den gode pater Piotr all mulig tid til å hente seg inn, samle styrke til sin gjerning og bygge opp fornyet godhet og velvilje overfor rufsete menighetslemmer som f.eks. meg.
Samtidig kjenner jeg et intenst savn etter pateren. Jeg innser at han representerer Kirken i mitt liv. Han er dens forlengede arm med den hånden som jeg billedlig talt har vært avhengig av å kunne holde i gjennom min stadig sterkere tilhørighet i denne minoritetskirken i norsk sammenheng.
Det har gått 13 måneder siden jeg skrev et blogginnlegg med tittelen "I påvente av pateren". Innlegget ble lastet opp i den tiden jeg var ferdig med fjorårets sommerferie, mens pateren startet ferien seint og var derfor stadig bortreist på den tiden. Helt siden den første samtalen i februar 2009 har han vært min mentor, min støtte, min skriftefar, mitt katolske forbilde, min veileder - ja, selve midtpunktet i min tilhørighet til Den katolske kirke. Derfor savner jeg ham nå som han er bortreist på retrett, og jeg ser fram til å møte ham igjen ved messen førstkommende søndag.
I mange faser av denne lange vandringen har jeg vært sterkt fascinert av Kirken som institusjon og som åndelig hjem. I dette hjemmet er det pater Piotr som er selve vertskapet i min lille verden; det er ham jeg kjenner best av alle katolikker jeg har møtt. Samtidig kjenner jeg ham kanskje ikke når det gjelder hans personlighet og hans private interesser. Det eksisterer et skille mellom hva jeg forstår intuitivt og hva jeg ikke forsøker å finne ut når det gjelder paterens person. Han må uansett forholde seg til mange skjulte deler av meg, så han får selv velge hvor åpenhjertige våre samtaler skal være fra hans side.
Sannheten er at min beundring for ham, som jeg ga uttrykk for allerede 14. februar i fjor, ti dager etter bloggens oppstart, har vokst for hver eneste gang jeg har hatt direkte eller indirekte kontakt med denne Kirkens mann i Askim. Ved å være pater på sin egen måte har han fått meg til å kjenne tilhørighet til den lokale menigheten og til Kirken i videste forstand. Jeg tror også at hans milde måte å være på har påvirket menigheten forøvrig slik at min kone og jeg blir mottatt og hilset på de mest vennlige og respektfylte måter når vi kommer ruslende til messe. Min kone treffer alle slags folk i sitt arbeid og opplever rett som det er hyggelige tilleggskommentarer fra polske pensjonister eller vietnamesiske småbarnsmødre som har observert henne i kirken. Jeg er stolt på hennes vegne.
Det er her jeg hører til nå. Dette er min kirke, og pater Piotr er min prest. Jeg ønsker ham Guds rikeste velsignelse under den sannsynligvis sårt tiltrengte retretten. Med folk som meg på vei inn i Kirkens fellesskap trenger han all den åndelige styrke han kan få, men fra min side har han også all mulig støtte og beundring. Hans seriøse og på samme tid joviale stil gjør Kirken troverdig og tiltalende - et sted å vite seg hjemme.

Asperges me

Sist søndag våknet jeg i Fredrikstad og konstaterte at jeg hadde sinn og øyne åpne tidlig nok til å dra på messe i St. Birgitta kirke. I likhet med hva jeg har erfart fra tidligere besøk i andre kirker enn den lokale her hvor jeg bor, ble dette en litt annerledes opplevelse av messen enn jeg er vant til.
Selv om en katolsk messe i seg selv er rik på inntrykk og oppbyggelse, er det ofte avvikene fra det vante som bidrar til størst refleksjon.
Den vietnamesiskættede pateren hadde med seg en aldrende kollega som gjest denne søndagen, en prest jeg dessverre ikke oppfattet navnet på, men som visstnok hadde vært pater i St. Birgitta for en del år tilbake. Han hørtes nederlandsk ut i sin måte å snakke norsk på.
Messen hadde ikke syndsbekjennelsen i starten slik jeg er vant til. I stedet fikk jeg for første gang bli kjent med antifonen "Asperges me, Domine", nr. 23 i Lov Herren - katolsk salmebok. Mens salmen ble sunget vekselvis av menigheten og en kvinnelig forsanger på galleriet, gikk prestene gjennom kirken og stenket vievann over forsamlingen. Denne symbolhandlingen, vannstenking kombinert med "Asperges me", representerte faktisk en syndsbekjennelse nesten like sterk som den vanlige.
Teksten i antifonen er den latinske utgaven av Salme 51,9: "Rens meg for synd med isop, vask meg så jeg blir hvitere enn snø."
Orgelakkompagnementet var praktfullt, feilfritt og pålitelig. Den vakre kvinnestemmen som sang versdelen i "Asperges me" og i gradualsalmen, fungerte godt oppe fra galleriet, bølgende ut fra det høye. Jeg satte stor pris på musikken i denne messen.
Frammøtet var godt; det må ha vært over 150 mennesker i kirken. En overraskende andel lot til å være av helnorsk herkomst. Polakker fylte flere av de bakerste benkeradene, og det var også her jeg satt, blant kvinner og menn i sin beste alder, som avslørte sin språkbakgrunn med en hviskende strøm av lett hørbare konsonantlyder, så som szcz og ść. Rett foran meg stirret jeg inn i nakken på en mann med en slags allværsjakke med HH på trykknappene og et merke med HellyTech på kragen, sikkert en patent for mossevarianten av GoreTex.
Det er vel typisk at det er de aller mest uvesentlige detaljene i en situasjon som i størst grad legger beslag på oppmerksomheten. Forresten er det ikke helt utypisk å være nødt til å beholde yttertøyet på under en katolsk messe, for kirkene er slett ikke alltid tilstrekkelig oppvarmet.
Da vi kom til fredshilsenen rett før kommunionen, var det en særdeles gledelig opplevelse å se hvor ivrige de polske messedeltakerne rundt meg var etter å hilse på alle de rakk fram til - lille meg inkludert. Fredshilsenen er en personlig manifestasjon av ønsket om fred og forsoning mellom alle mennesker, og jeg merker den indre gleden ved å være den som får fremmede hender strakt mot seg.
Etter messen skulle det være kirkekaffe, men dette tok jeg meg ikke tid til. Det får bli en annen gang i St. Birgitta kirke.
Her kommer en YouTube-video med "Asperges me" der man kan følge tekst og melodi på et noteark som flyttes oppover mens antifonen skrider fram. Jeg er takknemlig over messen sist søndag, som gjorde at jeg ble kjent med enda en slik godt innarbeidet, gregoriansk salme.

Intriger eller overgrep?

Foto: Aftenposten.no

Det planlagte innlegget i dag skulle handle om ytringsfrihet. Det ble ikke akkurat slik, for da Aftenposten ble brettet ut over frokostbordet, stilte en nyhet seg i veien:
Pater Kjell Aril Pollestad, kjent både som katolsk prest, forfatter og gourmet, skriver i et langt og åpenhjertig leserinnlegg at det er han som er anklaget for å ha forgrepet seg på en tidligere prestestudent. Pollestad beskriver en ganske annen historie enn vi hittil har hørt om saken, og han hevder til og med at det er folk sentralt ved bispekontoret i Oslo som ønsker ham fjernet og har satt i gang en prosess for å få dette til.
Pater Pollestad avslutter med å si at han på 30-årsdagen for sin prestevielse den 12. april nedlegger sitt embede og går av som prest.
Dette er uendelig trist og beklagelig. Jeg er ikke i stand til å ta stilling til Pollestads versjon av historien, men med tanke på alle navn han benytter i innlegget, må det inneholde en ganske høy grad av sannhet. Uansett er det beklagelig at han har opplevd hendelser både nå i det siste og gjennom store deler av de siste 20 årene som en eneste lang heksejakt.
Det vi nå har fått, er en situasjon der to norske, katolske prester i full offentlighet forteller hver sin versjon av en på alle måter dødsens alvorlig historie. Jeg oppfatter situasjonen som tragisk og opprørende fra ethvert synspunkt.
Kanskje handler dette blogginnlegget likevel om ytringsfrihet; hva vet jeg? Sikkert er det at den norske, katolske prestestanden har mistet noe så uvanlig som et profilert, berømt og populært medlem. Derfor måtte denne bloggen handle om Kjell Arild Pollestad i dag; mer generelle temaer får vente.

Sølibatet

Etter nøye overveielse har jeg kommet til at jeg nå vil skrive to innlegg med karakter av rene meningsytringer om aktuelle temaer fra Den katolske kirke. Mine meninger spiller liten rolle for helhetsbildet, men jeg har behov for å forsøke å ytre noe som er teoretisk begrunnet.
I dag er sølibatet valgt som tema; det neste innlegget av denne typen vil handle om ytringsfrihet.
Det er kanskje dagens tema som er det vanskeligste av de to. Spørsmålet om sølibatets berettigelse er igjen blitt reist i forbindelse med overgrepssakene som har rystet Kirken de siste ukene. Enkelte har hevdet at overgrepene viser at det er på tide å oppheve sølibatskravet overfor katolske prester.
Denne slutningen er basert på et sneversynt blikk mot utelukkende de nylig rapporterte overgrepene innen Den katolske kirke. Går vi noen måneder eller år tilbake i tid, husker vi tilsvarende skandaler fra både protestantiske kirkesamfunn og fra organisasjoner uten religiøs tilknytning - i tillegg til alle enkeltsakene uten røtter i noen organisasjon. Å oppheve sølibatet er med andre ingen som helst garanti mot nye overgrep. Jeg finner det derfor unødvendig å argumentere for eller mot sølibatet på det grunnlaget.
Forøvrig har jeg ikke til hensikt å argumentere verken for eller mot sølibat på noe annet grunnlag heller. Jeg har gått inn i Den katolske kirke vel vitende om at hver eneste prest jeg kommer til å møte - med bare ett og annet begrunnet unntak - vil være en enslig mann, singel, ungkar, ugift.
I et innlegg jeg skrev i denne bloggens tidligste fase, ga jeg klart uttrykk for den ærbødighet og respekt jeg har for pateren i min lokale menighet nettopp på grunn av at han lever i sølibat for på den måten å tjene Gud og Kirken på best mulig måte.
I bøker jeg har lest, bl.a. pave Johannes Paul IIs "Dagsorden for det tredje årtusen", står det klart og tydelig hvor viktig det er at presten må kunne bruke all sin tid og energi på sin menighet og sine oppgaver i Kirken. Den forrige paven var nok ikke innstilt på å lempe på kravene her, og det er neppe den nåværende heller.
Jeg har sett på nært hold hvor grenseløst engasjerende jobben som pater i en menighet er. Pateren som jeg kjenner best, betjener helt alene 2 menigheter der kirkene ligger 45 kilometer fra hverandre og omfatter i alt 14 kommuner og 1200 medlemmer. Han gjør alt, og det han ikke gjør på egen hånd, er det han selv som har bedt andre om å gjøre. Etter hva jeg forsto i en samtale vi hadde for en tid siden, har menighetsrådet i katolske menigheter ikke så stort ansvar eller så bredt mandat som i statskirkelige menigheter. Stort sett er det pateren som har de absolutt fleste oppgavene og det aller meste av ansvaret.
Å betrakte menighetslivet i lys av paterens liv og hans løfte om å leve i sølibat, minner meg litt om en opplevelse jeg hadde med min eldste sønn for mange år siden - selv om denne hendelsen handler om noe helt annet. Sønnen var 12 år gammel og var på en stor, internasjonal speiderleir på Ingelsrud sør i Hedmark. Omtrent midtveis i leiruka tok jeg med hans yngre bror og dro på besøk. Vi tråkka omkring i de sumpete "gatene"mellom teltene, fant troppen hans og tilbrakte noen timer på stedet. Da yngstemann og jeg begynte å gjøre oss klare for den nesten 10 mil lange hjemturen, ble speideren så stille, og han begynte å kaste lange, megetsigende og etterhvert ganske blanke blikk mot meg. Jeg forsto hva som skjedde: Han ble grepet av hjemlengsel. Vennlig og saklig ga jeg ham valget mellom å bli med hjem eller å få hjelp til å komme over hjemlengselen og gjennomføre resten av leiroppholdet. Han innså straks at det siste alternativet var det mest ærerike, og jeg tok ham med til et par av de yngre lederne og bad dem innstendig om å sette ham i sving med noe. Det gjaldt å komme i aktivitet, være opptatt, stimulert og fokusert på en ansvarsoppgave.
Lederne skjønte straks budskapet og fikk ham i gang med å gjøre klar til kveldsmaten. Grillved måtte klargjøres, bord ryddes og dekkes med uknuselig servise, brød og pålegg skulle fram - og snart var tolvåringen så opptatt at han bare vinket oss av gårde da vi skulle dra.
Parallellen til katolsk prestetjeneste og sølibat er til stede: Når prestene ikke har familie, kan de bruke all sin tid på Kirken. Og når de kan og må bruke all sin tid på Kirken, blir det lettere å leve alene. Sølibatet danner en slags årsak-virkningsforhold med prestetjenestens innhold og ansvar.
Jeg ser derfor hvilke fordeler sølibatet har, men jeg ser framfor alt at det synes mer og mer umenneskelig. For meg hadde det vært utenkelig. Derfor kommer jeg ikke til å protestere det aller minste hvis jeg lever lenge nok til å oppleve at Kirken en gang i framtiden fraviker kravet om sølibat for sine prester. Det kan tenkes at dersom en pater eller et ordensmedlem leser dette, velter aggresjonen opp fordi jeg viser så liten innsikt i sølibatets personlige problematikk.
Jeg ser også at livsstilen som enslig kan få mening gjennom paterens altoppslukende ansvar. Derfor vil tariffgyldige arbeidsvilkår og regulering i henhold til norsk Arbeidsmiljølov gjøre sølibatet ikke bare overflødig, men nesten umulig å leve med. Det er vi som har bare 37,5 timers arbeidsuke som har tid og krefter til å ha familie.
Jeg har grenseløs respekt for alle som velger sølibat som livsstil, enten det er for å gå inn i prestetjeneste eller for å slutte seg til en orden. Jeg understreker at jeg respekterer personene mer enn selve ordningen. I innlegget "Ny identitet" som jeg skrev den 19. april i fjor, refererte jeg en diskusjon jeg hadde deltatt i rundt et hyggelig middagsbord. Jeg avsluttet beretningen om diskusjonen på en måte som også i dag, et år senere, uttrykker min respekt for dem som velger å leve i sølibat. Disse avsnittene egner seg som avslutning i dag også:
"Samtalen kulminerte mens sølibatet var tema og jeg kunne beskrive den grad av aktelse og ydmykhet jeg opplever i møte med den lokale pateren. Han er 10 år yngre enn meg, men kjennskapen til de evige løfter han har avgitt, og som kvalifiserer ham til å kunne yte tjenester som jeg, gamle ulv, kan nyttiggjøre meg, fyller meg med en slik respekt at jeg vegrer meg for å møte blikket hans.
Da dette var sagt, var det ikke mer å si, ikke mer å innvende, ingen flere spørsmål, ikke mer tvil på noen side av bordet. Jeg oppdaget at våre gjester hadde akseptert fullt ut hvor riktig det er av meg å innta en identitet som katolikk."
- - -
Bildet: Utvendig detalj fra Chiesa dell'Immacolata Concezione, Via V. Veneto, Roma.

Hektiske tider for biskopen

For mange, mange uker siden tipset pater Piotr meg om at jeg måtte skrive et brev til biskop Bernt Eidsvig og be om lov til å bli opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Pateren sa også også at brevet burde sendes like etter påske, for med ett er mai måned her, og da skal biskopen reise rundt til alle menighetene i Sør-Norge og Trøndelag for å ferme ungdommene.
Med andre ord: Biskopen bør ha min anmodning i posten før sommeren, og skal det ha noe for seg, må han få brevet før serien med konfirmasjoner starter.
Så i dag bega jeg meg i vei. Tok meg fri fra kontoret i 20 minutter og dro inn til Posten i Askim sentrum. Jeg kjøpte frimerker til brevet til biskop Bernt og til brevet med kopien som jeg samtidig sendte til pater Piotr. Som om det var en høytidelighet slapp jeg brevene omhyggelig ned i kassen for A-post. Klokka var ett minutt på ti.
I bilen tilbake til jobben hørte jeg nyhetene på radioen, og da var det sannelig skjedd en del siden sist her i kongedømmet. Nå har også Trondheim fått sin katolske overgrepssak, en gammel men ganske grov affære, og biskop Bernt ble sitert sammen med henvisninger til Adresseavisen.
Vel tilbake på kontoret, ikke lenger så sikker på om min tur til Posten hadde vært betimelig eller ikke, fant jeg fram adressa.no og leste alt som til da hadde framkommet om saken. Nettsiden ble stående åpen på skjermen min resten av dagen, og oppdateringer veltet inn mange ganger.
Det har ikke vært noen lett dag for noen, og minst av alt for biskop Bernt, antar jeg.
Selvbebreidelsen tok tak i meg ved lunsjtider, og jeg lurte fælt på om jeg burde ile tilbake til Posten og få stanset brevet slik at den sindige biskopen kunne få ro til å besvare henvendelsene fra media i stedet for å få brevet med min fattige anmodning i posten i løpet av morgendagen. Jeg var fortvilt og skamfull.
Gradvis grydde imidlertid en annen tanke hos meg, en alternativ måte å se det hele på: Jeg for min del har i lang tid gledet meg til å sende anmodningen om å bli opptatt i Kirken. Kanskje biskopen på sin side blir ørlite grann glad over å få et brev fra en vaskeekte Catholic wannabe i denne tiden da alle vil Kirken til livs og later til bare å vente på at Vatikanet faller. Min henvendelse danner en maksimal kontrast til alt som sies og skrives på norsk om Den katolske kirke nettopp i dag; mon tro om ikke biskopen aner en viss fryd over det uvirkelige i brevet som er stemplet i Askim og har hans navn og adresse skrevet med en ultrarapid og kaotisk håndskrift på konvolutten.
Gledelig eller ikke: Jeg har sendt min anmodning, og den inneholder ikke ett eneste ord om overgrepssakene. Jeg ber for biskop Bernts kontakt med pressen i disse dager, langt mer enn for reaksjonen på min anmodning.

Palmesøndag i Santa Maria Maggiore

Via Panisperna heter en gate som skjærer tvers gjennom det eldgamle og tradisjonsrike boligområdet Monti sentralt i Roma. Ved enden av Via Panisperna, i midten på bildet ovenfor, ligger Romas kanskje nest viktigste kirke, Santa Maria Maggiore. Å gå Via Panisperna fra ende til ende er en vandring gjennom urbanitetens vugge. Her får man gå usett i vrimmelen, om man vil, og går man i samme retning som dette bildet ble tatt for 2 dager siden, har man Maggiore-katedralen som siktemål hele vandringen gjennom den snorrette gata.
Forrige gang jeg skrev om dette området, var i slutten av september i fjor, og innlegget fikk en kommentar fra en blogger som har bodd i området og sikkert stadig kan bekrefte alt man fornemmer når man oppholder seg nettopp her.
Ett kvartal nedenfor plassen bak Santa Maria Maggiore hadde vi vårt lille hotell denne gangen, min kjære og jeg. Palmesøndag kunne vi derfor begi oss rundt hjørnet til Via Panisperna og opp den siste bakken for å komme på messe i den store katedralen kl. 12.00. Folk på vei til kirken bar kvister av oliventre i anledning søndagens tema. Utenfor kirken lå det små hauger av olivengrener som folk kunne bryte kvister av dersom man ikke selv hadde skaffet noen.
Å oppleve høytidelig messe i Santa Maria Maggiore er en helt unik opplevelse, noe som mange før meg har skrevet viktige tekster om. Man blir slått av skjønnheten og den gjennomført heldekkende dekoreringen av kirkerommet, mosaikker og fresker med bibelske motiv, og som nordmann blir man også grepet av den inderlige språkføringen i messens liturgi. Vi fikk delta i den nesten etterlengtede syndsbekjennelsen på italiensk: "...mia colpa, mia colpa, mia massima colpa..."
Da messen var kommet fram til kommunionsutdelingen, hadde jeg forlengst bestemt meg: Denne gangen skulle jeg gå fram i flokken med kommunionsgjester, holde høyrearmen over brystkassen og motta velsignelsen her, i selveste Santa Maria Maggiore. Vanligvis blir jeg sittende i benken under kommunionen; bare på kveldsmesse på onsdager i kirken hjemme pleier jeg å ta turen fram til pateren, for han kjenner meg, og på onsdager er jeg ikke i veien for noen.
Palmesøndag i Santa Maria Maggiore derimot, ønsket jeg å stå foran den stramme pateren og kjenne hånden hans på hodet mitt under velsignelsen. Jeg tok sjansen på at han var kjent med den spesielle måten som ikke-konverterte troende kan holde høyrearmen som tegn, men for sikkerhets skyld, for å forebygge en pinlig situasjon, forberedte jeg meg på å forklare hviskende at "non sono cattolico vero". Jeg gikk ut fra at dette likevel ikke ville bli nødvendig.
Det ble det. Helt framme ved pateren, bare centimetere fra den røde kappen hans, så jeg øverst i mitt nedslåtte blikk at han tok fram en oblat og skulle til å skyve den inn mellom leppene mine. Lett panisk ristet jeg på hodet og begynte "non sono....", og i siste liten skjønte han budskapet, la fra seg oblaten og tegnet korstegnet i pannen på meg med to fingre.
Så gjorde jeg ingen formell feil denne gangen heller, men oppnådde i stedet å motta Guds velsignelse i den vakreste og mest legendariske kirken jeg vet om. Jeg våget å gå fram, som den uferdige novise jeg er i den katolske verden, og dette alene var nok til å gjøre årets andre Roma-reise til en gledesfylt og oppbyggelig opplevelse.
Jeg kommer ikke til å gå i detalj om alle andre små og store hendelser under denne ukas opphold i Roma, men jeg regner med at ytterligere to innlegg vil basere seg på mine tanker herfra.
Nå har sola gått ned over Askim på skjærtorsdag, og jeg lar bloggen hvile hele langfredagen i høytidelig aktelse for dagens innhold og betydning.

På jobb for Kirken

I dag, lørdag ettermiddag, ligger det to tykke ringpermer på bordet foran meg. De inneholder årsregnskapet 2009 for St. Maria Menighet med alle bilag og månedsoversikter. Denne store samlingen med papirer blir min fordypning i de neste timene.
Da jeg var på Katolsk Orientering sist onsdag, spurte nemlig pateren om jeg kunne tenke meg å fungere som menighetens interne revisor. Den som ble valgt til revisor ved forrige menighetsrådsvalg, flyttet fra byen og landet i vinter. Noen må se over regnskapene før permene med originaldokumenter sendes til Oslo Katolske Bispedømme, eller hvor de nå sendes for offentlig kontroll.
Så jeg ringte på hos pateren fredag ettermiddag, etter at jeg som vanlig hadde vært inne i kirken og tent lys, og jeg fikk utlevert en bærepose med de blytunge permene. Iblant tenker jeg at det må stå dårlig til i St. Maria Menighet når det er en synder som jeg som blir utpekt til den betrodde oppgaven med å gjennomgå regnskapet.
På den annen side er det kanskje slik at jeg er oftere i kirken enn mange andre, rent bortsett fra medlemmene i menighetsrådet, og de er ikke valgbare til revisorvervet. Eller kanskje det rett og slett er slik at alle de andre aktuelle personene i menigheten har hatt denne og lignende oppgaver både én og flere ganger tidligere og må skånes fra mer jobb.
Det er min tur nå, og jeg har fått oppgaven på et tidlig stadium, bokstavelig talt før jeg har rukket å bli konfirmert. Det er ingen liten ære og tillitserklæring, og jeg ser fram til å gå i gang straks denne bloggteksten er lastet opp.
Det har faktisk skjedd betydelige ting med min rolle i menigheten bare denne siste uka. På søndag var jeg som nevnt vikar for organisten, og i dag er jeg altså konstituert internrevisor. En egen uvirkelig opplevelse av ydmykhet og innsatsglede fyller meg, en undring over at jeg har blitt funnet verdig. I løpet av denne uka har jeg så å si rykket ett hakk opp i menigheten; jeg er ikke lenger en fersking og en nobody.
Jeg tenker på helgenen jeg har valgt meg for min konversjon, St. Mattias, og kommer i tanker om bønnen til ham som jeg fant på et helgennettsted og har bedt mang en slik fredag etter jobb. Igjen får jeg dette merkelige inntrykket av at noe eller noen virker for meg der ute:

"Etter Guds plan falt det i din lodd å ta plassen etter den ulykksalige Judas, som forrådte sin Mester. Med to tegn viste du deg skikket til oppgaven: Rettskaffenheten i ditt liv og kallet fra Den hellige Ånd.
Berik oss med nåde til å utøve den samme rettskaffenhet i vårt liv og til å bli kalt av den samme Ånd til helhjertet tjeneste for Kirken."

Midtfaste

Midtfaste - når er det? Jeg innbiller meg at de fleste nordmenn vil finne en slik tidsfastsettelse ganske påfallende. Ifølge Wikipedia knyttes begrepet til torsdag før 4. søndag i fastetiden.
På den dagen er mer enn halvparten av de 40 dagene i fastetiden tilbakelagt, men det rent matematiske midtpunktet spiller liten rolle; i dag er vi svært nær midten av fastetiden. Jeg gjør klar for noen små betraktninger.
Først og fremst må jeg kunne si at organistoppgaven i kirken i går, søndag, gikk greit nok. Ikke strålende, men OK til debut å være; tilstrekkelig ustøtt til at jeg ikke ble blasert ved første forsøk, men vil være like nervøs dersom spørsmålet fra pateren dukker opp på nytt. (Det er jo ikke sikkert han har lyst til å spørre igjen når han får høre hva menigheten syntes.)
Den kjære pater Piotr var nemlig ikke i "min" kirke i går. Han hadde mer enn nok med å holde messe på norsk og polsk samt retrett i St. Mikael kirke i Moss. Som vikar hadde han skaffet sin ordensbror, Teodor Famula O.M.I. Pater Famula viste seg som en faderlig og godmodig prest, en stor predikant med personlig stil og en rolig liturg.
Egentlig var det godt for meg å prøve ut organistrollen for første gang samtidig med at messen ble ledet av en gjest. Nå er ikke pater Famula fremmed i menigheten - tvert imot! Han er i seg selv en institusjon innen alle de katolske menighetene i Østfold. Han har betjent dem alle fire opp gjennom 1980- og 90-tallet helt fram til 2005. Innimellom har han hatt tjeneste i Ystad i Sverige, og som pensjonist bor han nå i Malmö. Det var derfor en interssant blanding av norsk-svensk, skånsk-svensk og skandinavisk-polsk vi fikk høre i Mariakirken i går.
Jeg trivdes riktig bra i de delene av messen der pater Famula klarte seg uten musikk. Han sa på forhånd at han ønsket alle delene av liturgien som bønn, ikke sang. Min jobb var dermed bare å spille de fire salmene, og jeg var lettet.
Pateren bladde rolig og uten hastverk fram og tilbake i den store messeboka framme på alteret, og enda han ønsket å avslutte messen innen en time, gikk det nesten fem kvarter før vi var i havn.
Jeg så på den livsfriske pensjonisten og på meg selv og tenkte at i dag er det to gamle hunder som fører messen fremad, den ene med ord og den andre med musikk, og ingen av de to kan lenger læres opp til å sitte. Det var godt for både pateren og meg å ha de 75 minuttene til rådighet.

Søndagen ble ellers god og innholdsrik. I løpet av kvelden rakk min kone og jeg å treffe begge våre voksne sønner på hvert sitt sted i Oslo. Det ble sein middag på Egon, og jeg rakk å reflektere litt over fastens status så langt.
I mitt blogginnlegg om "Askeonsdag" skrev jeg sånn passelig entusiastisk om at jeg ville gjøre fastetiden merkbar for meg selv ved å unnlate å ha salt over maten på tallerkenen, og jeg ville holde meg til kald lunsj på jobben. Begge deler har jeg gjennomført til punkt og prikke hittil. Ingen er nok særlig imponert over dette, og når jeg tilføyer at det egentlig ikke har ført til mer bønn heller, så framstår nok min innsats for fasten som ganske puslete. Men tro meg: Ved to måltider hver eneste dag har jeg selv kunnet minne meg om at tiden er litt utenom det vanlige.
En pappbøsse fra Caritas står på en hylle over kjøkkenbordet, og den er i hvert fall ikke helt tom lenger. Fasten har dermed ikke vært forgjeves likevel, og ennå er det tre uker igjen til palmesøndag.
Og det er her jeg nå for alvor kan begynne å se framover med forventning og glede: Palmesøndag 2010 kommer jeg til å tilbringe i Roma sammen med min kjære, vår andre reise til Roma på 6 måneder. Det å ha noe å se fram til hele tiden er det viktigste for å holde oppe mot, optimisme, livsglede og håp.
Status ved midtfaste er at livet er svært tilfredsstillende!

Flere bøker - mer lærdom

I går var jeg som sagt på "Katolsk orientering" for første gang. Samlingen hadde preg av et veiledningsmøte der pateren fortalte i korte trekk om Den katolske kirke og introduserte en hel del aktuelle boktitler. Vi som inngår i gruppa, sto fritt i å henge oss på med kommentarer og spørsmål til det som ble sagt, eller til å fortelle om egne erfaringer og assosiasjoner. Stemningen var avslappet og hyggelig.
Det var ikke fulltallig oppmøte denne første gangen, men gruppestørrelsen ser ut til å kunne øke fra gårsdagens 2 til forhåpentligvis 4 voksne personer. Annenhver onsdag skal vi treffes i denne settingen, og jeg tror det vil gi mye god input både fra pateren og de andre gruppemedlemmene. Framfor alt vil det gi regelmessighet og kontinuitet over opplæringen og forberedelsen til å konvertere.
Det ligger i sakens natur at jeg her på bloggen ikke avslører noe om de andre på gruppa; den dagen kan jo komme da de søker seg fram til denne bloggen på Internett, og da vil det ta seg dårlig ut om de får lese om seg selv uten å ha visst om det på forhånd!
Derimot kan jeg fortelle at pateren trakk fram 2 bøker som jeg ikke har fra før, men som åpenbart bør inngå i mitt private, katolske bibliotek. Ettersom pateren har bestilt nye eksemplarer av bøkene til bruk for gruppemedlemmene, kjøpte jeg de to bøkene av ham allerede i går.
Den ene boka er åpenbart et must, og det var faktisk overraskende for pateren at jeg ikke forlengst har fått anbefaling om den: "Katolsk tro og kristenliv" av Arne Fjeld O.P., forstander i Dominikanerklosteret i Neuberggaten i Oslo.
Det viste seg at det andre tilstedeværende gruppemedlemmene eide boka og har lest den. Denne boka ser jeg fram til å lese; den står på min leseliste etter Scott Hahns "Himlarnas drottning", som jeg omtalte i korte trekk i forrige innlegg.
Den andre boka som tok plass i samlingen min i går, heter "Om hellige tegn" og er skrevet av Romano Guardini og oversatt av Gunnar Wicklund-Hansen. Den inneholder en rekke korte kapitler som i poetiske og fromme vendinger beskriver symbolikken i alt vi ser og gjør i en katolsk kirke: Korstegnet, knelingen, vievannet, alteret og mye annet som jeg har undret meg over i tidligere blogginnlegg. Jeg tror virkelig at denne boka vil gi meg mye gledelig innsikt i Kirkens rike symbolspråk.
Alle de katolske bøkene som jeg kjøper eller låner, fører jeg systematisk inn i en liste hvor jeg også anfører at jeg har lest dem. Denne listen kan det hende jeg bruker når jeg en gang til våren skal be om biskopens tillatelse til å konvertere. Boklisten vil i det minste gi et kvantitativt bilde av hva jeg har tilegnet meg av katolsk kunnskap. Hva jeg har utviklet av katolsk tro derimot, blir det vanskeligere å beskrive, men her vil onsdagskveldene med "katolsk orientering" bli til hjelp.
Det er helt uvirkelig å se hvordan mitt privatliv året 2010 tar form på en teoretisk måte, mens jeg er fullt klar over at endringer i framtidens struktur vil kunne oppstå igjen og igjen. Ikke siden jeg var barn har jeg undret meg i den grad over tilværelsen som jeg gjør nå.

Samhørighet

Vi er inne i den siste uka i november, denne mørkets måned da ingenting i hele verden ser lyst og lovende ut, men alt er bare bedrøvelig og slitsomt. Hvis du ikke gjenkjenner denne skildringen av årets 11. måned, skal du være glad og takknemlig. For meg blir november bare verre og verre å komme igjennom - skjønt i år har jeg klart meg uten å måtte ta en dag eller to hjemme fra jobb. Nå er det bare 3 arbeidsdager igjen av årets novemberutgave, og det ser ut at jeg skal klare det. Kanskje et tegn på at det likevel ikke blir bare verre?!
I kveld klarte jeg i hvert fall å komme meg på messe slik jeg ofte gjør på onsdager. Det gjorde godt. Denne knappe halvtimen gir gode muligheter for å fundere og reflektere over messen, den vidunderlige Kirken, Gud og livet. De etterhvert så kjente formuleringene i liturgiens ulike bestanddeler blir som søyler som bærer oppe et beskyttende tak over rommet der vi feirer messe i hver vår trosverden, alt etter hva vårt sinn har evne til av tanker og betraktninger med den meningstunge liturgien som grunnlag og referanse.
Alltid går man hjem fra messen som et litt annet menneske enn da man gikk dit.
Jeg kom opp i en serie korte samtaler i våpenhuset før vi gikk hver til vårt etter messen. Det mest spesielle, uventede og gledelige budskapet kom fra pateren, som kunne fortelle meg at det har meldt seg ytterligere to konvertitter til katekese! Det var virkelig en opptur av en nyhet. Nå får jeg tilhøre en gruppe!
Jeg ble invitert til en innledende samling 9. desember der pateren vil snakke om de to trosbekjennelsene. Deretter starter regelmessig opplæring 13 januar. Er det ikke supert?!?!
Jeg aner ikke om jeg kjenner de to andre, for jeg fikk bare vite at de kommer fra hver sin nabokommune i regionen her. Det spiller ingen rolle hvem eller hvordan de er; det viktige er at vi kommer til å utgjøre en gruppe der både lærestoffet og de personlige sidene ved hver av oss kommer til å skape en dynamikk som bidrar positivt til vår utvikling både som privatpersoner og katolikker. Det blir som å tilhøre en skoleklasse, men fordi vi er voksne alle tre - regner jeg med - vil klassen være langt mer homogen enn jeg er vant til å se i barneskolen.
Det å få tilhøre en liten gruppe av konvertitter tilfører den kommende opplæringen enda et aspekt, nemlig samhørighet i en sammenlignbar situasjon.
Ja, dette var sannelig en opptur! Jeg håper også at det å undervise 3 i stedet for 1 gir ekstra inspirasjon til den eiegode pateren. Det virket faktisk som han gledet seg over å informere meg nå i kveld. Slike oppturer trenger han minst like godt som jeg!

Oppfølging og framdrift

I går hadde jeg en ny samtale med pateren i den katolske kirken her hvor jeg bor. Vi har bare hatt én samtale om min opplæring og konversjon tidligere i høst, så det var egentlig på tide.
Da han åpnet døra til den kombinerte boligen og kontoret, passerte jeg en stor bokkasse i gangen. Den viste seg å inneholde et stort antall nyinnkjøpte eksemplarer av "Adoremus", sangboka til Norges Unge Katolikker, NUK. I løpet av samtalen lot pateren meg kikke på et eksemplar, og jeg ble imponert over hva den inneholdt - ikke minst det faktum at samtlige noter var forsynt med akkorder for gitar- og pianokomp.
Denne ettermiddagen var det framdriften til min konversjon i oktober neste år som var hovedtema. Pateren mente at vi etter nyttår bør ha 1-2 samtaler pr. måned. Hver samtale kan dermed være kortere enn de hittil har blitt, men til gjengjeld blir det både kontinuitet og gjensidig forpliktelse over opplegget. Jeg er ydmykt takknemlig over at han er innstilt på å bruke så mye tid på meg alene.
Jeg fortalte at jeg driver og leser Pave Benedict XVIs bok "Jesus fra Nasaret" for tiden. Ja, jeg har holdt på med denne boka i 2-3 uker, og jeg er fremdeles ikke ferdig. Pateren forsto at den gir meg mer enn nok å lese ennå en stund; han ønsket ikke på påføre meg flere leseplikter med det første. Dette sa meg indirekte at Pavens velskrevne, kjærlighetsfulle og oppriktig talt interessante bok er viktig og sentral; det gjelder å kunne konsentrere seg om denne alene når jeg først har gitt meg i kast med den.
Samtalene med pateren går ellers veldig lett og ledig. Vi kommuniserer godt som voksne menn med hver vår fagbakgrunn og erfaring, men jeg håper at han tross den joviale tonen er klar over hvor høyt jeg respekterer ham, både for hans kunnskaper og for hans yrkesvalg.
Pateren fortalte forresten at han i OKB-kontorene har truffet personer som kjenner meg etter det givende bloggtreffet Oslo i slutten av oktober. Det ga meg et lite kick å bli minnet om at noen i det katolske miljøet i Akersveien vet hvem jeg er.


I kveld, onsdag, var det messe i den lokale kirken. Jeg var til stede som så ofte før. Det er en spesiell grunn til at jeg prioriterer de svakt besøkte onsdagsmessene: Bare med så få folk til stede føler jeg meg bekvem med å stille meg i køen under kommunionen for å få paterens velsignelse med høyre arm på skrå over brystet. På de langt mer befolkede søndagsmessene vil jeg nødig oppta plass i køen av kommunionsgjester.
Pateren fortalte i går at han holder messe i kirken omtrent hver dag. På de fleste av hverdagene er det ingen andre til stede enn han selv og de hellige. Det nesten svimlet for meg da jeg hørte ham si det. Riktignok hadde han et godmodig smil om munnen da han sa det; "jeg pleier å si at de hellige er nå alltid der..." Det har jeg aldri tenkt på før! En katolsk kirke er aldri tom -aldri! Når jeg lister meg inn den ulåste døra kommende fredag ettermiddag med rosenkransen dinglende fra venstre hånd, urtrøtt etter enda ei hektisk arbeidsuke, som alltid rett etter jobben på fredager, kommer jeg til å tenke på nettopp dette: Jeg er ikke alene der i kirken! Alle de hellige er der og ber sammen med meg!


Da messen var slutt i kveld, spurte jeg pateren om å få låne et eksemplar av Lov Herren - katolsk salmebok fram til fredag. Jeg trenger å ta kopi av noen av salmene (jeg må forresten se å få kjøpt meg mitt eget eksemplar, gudbedre!). Om 4 uker er det julegudstjeneste for hele skolen, og jeg vet at nettopp det klassetrinnet som jeg underviser i musikk, forventes å framføre noe julemusikk under gudstjenesten. Tenk om jeg klarer å motivere ungene til å synge Maria var en møy så ren, nr 568, akkompagnert av blokkfløyter og xylfoner! Det vil gi et løft til skolens julegudstjeneste, en markering som kapellanen, som jeg nevnte i innlegget den 23. april, vil forstå bedre enn noe annet lærerstyrt elevinnslag i gudstjenesten hans.
Jeg kjenner denne salmen helt fra videregående skole, da musikktimene i realiteten var en korøvelse fram til julekonserten i byens kirke like før jul. Da sto denne salmen faktisk alltid på programmet. Den hadde tittelen "Gammel Maria-vise", og hele byen fant den i skjønneste orden før jul, for dette var i Sarpsborg, byen som i 1016 ble grunnlagt av kong Olav Haraldsson, senere Olav den Hellige eller St. Olav, helgenen som også har gitt navn til den videregående skolen hvor vi hadde obligatorisk skolekor for å opprettholde en lokal tradisjon med kirkelig julekonsert helt fra 1945.
Jo, jeg gjør et framstøt i musikktimen på fredag, deler ut tekst og noter til barna, lager et komp med litt rocka harmonier uten å øke verken tempo eller rytme, og deler ut instrumenter til noen få utvalgte.
- - -

Dette innlegget har slentret uhøytidelig mellom hendelser, oppgaver og tanker i min hverdag. Alt sammen er ting jeg gleder meg enormt til å ta fatt på, fra innøvingen av Maria var en møy så ren til de regelmessige samtalene med pateren utover nyåret og våren. Men jeg gleder meg også til å skrive nytt innlegg i morgen, for det skal handle om Salme 40!

Ny samtale

Bildet: Mariakirken i Askim sett fra lufta i kartfunksjonen på gulesider.no.

Det er klart for min 4. samtale med pateren i den katolske menigheten hvor jeg bor. I morgen, onsdag ettermiddag, møter jeg opp for å få veiledning og svar på mine spørsmål. Som jeg nevnte i et innlegg for ca 2 uker siden, har jeg skrevet et brev til den gode pateren som jeg leverte ham etter kveldsmessen 19. august. Brevet inneholdt enkelte saker som jeg håper å kunne gå videre med under morgendagens samtale.
Framfor alt er jeg denne gangen spent på hva pateren anbefaler som videre framdrift for min opplæring. Foran de foregående samtalene har jeg pleid å være opptatt av å få svar på spørsmål og undringstemaer som jeg har gått med en tid. Denne gangen knytter forventningene seg først og fremst til tiden som kommer og hvilke temaer jeg nå får å jobbe med.
Jeg er glad for at datoen for min konversjon ligger langt fram i tid. Det gjør det mulig å lære en hel del. Nylig leste jeg ferdig boka "Å leve med Kirken" av Christoph Schönborn. Det var en fascinerende bok, full av glimrende spissformuleringer, men også teoretisk og svært teologisk i sin språklige form. Det overrasket meg å se i hvilken grad Schönborn gjør bruk av forholdsvis gamle kilder. Han siterer f.eks. Thérèse av Lisieux (1873-97) ganske flittig, og jeg innser at dette er en helgen jeg snarest må se å lære om.
Det fins mange slike innflytelsesrike mennesker innen Kirken, folk som har sagt og skrevet ting med evig betydning. Mange av dem har, i likhet med Thérèse, bare et fornavn og et stedsnavn som kjennetegn: Katarina av Siena, Teresa av Ávila, Bernhard av Clairvaux. Hvem de var og hva de sto for, disse helgenene, er noe jeg mer enn gjerne skaffer meg innsikt i. De rikholdige nettsidene katolsk.no inneholder alt man trenger å vite om alle helgenene, men jeg tror nok jeg foretrekker å skaffe meg bøker å lese i. Det vil også være en økende trøst underveis å se at den katolske seksjonen i bokhyllene her i huset vokser og vokser.
Jeg venter til jeg får se hva pateren synes jeg bør jobbe videre med i etterkant av samtalen i morgen. Hvis han ikke har altfor mange bøker å utstyre meg med, vil jeg i nær framtid foreta en aldri så liten bokbestilling.
Samtalen i morgen vil nok også inneholde noen antydninger om mitt første skriftemål, som jeg håper å kunne gjennomføre utpå nyåret. Det blir nesten som et hørespill i flere episoder, tror jeg. Det er i aller dypeste respekt jeg møter pateren, vel vitende om at han kan og vet alt jeg trenger å lære både i tiden fram til konversjonen og for all ettertid. Det er all grunn til å forvente at neste innlegg på denne bloggen inneholder en liten oppsummering av samtalen mellom pateren og meg onsdag ettermiddag, i timen før kveldsmessen.

101010

Den sommeren som nå er over, har vært innholdsrik og fylt av opplevelser med Den katolske kirke både i Norge og utlandet. Jeg har hatt opplevelser i kirker og på kirkelige steder, og jeg har framfor alt hatt en drøss med tanker, ideer og erkjennelser på det indre plan. Alt som har vært viktig, har jeg skrevet om på denne bloggen. Sommeren har ganske sikkert gjort meg til en litt annen person enn før, litt mer orientert mot det metafysiske. Jeg har lært å sette pris på uforklarlige hendelser og tilsynelatende tilfeldigheter som mulige tegn på "styrelse", som min dypt kristelige mor pleide å kalle det. "Gudfeldigheter" er betegnelsen som jeg har fått av IHa, en av bloggens lojale kommentatorer. Allerede 25. mars i år skrev jeg et innlegg om å sette sin lit til beskyttelse fra helgenene. Jeg uttalte at "det skader ikke" å stole på helgener. I løpet av sommeren har jeg sett at livet blir uendelig mye rikere når man tar helgener og Gudfeldigheter på alvor i hverdagen som eventualiteter og mulige forklaringer på merkelige og oppsiktsvekkende erfaringer.
Som ved et merkelig sammenfall av nettopp slike kalendariske Gudfeldigheter kan jeg i dag, 25. august, med bakgrunn i det nevnte innlegget fra 25. mars, henvise til innlegget jeg skrev 25. juli. Der står følgende å lese midt beretningen om at jeg dagen før var ute og malte hytta:

"Mens tankene vekslet mellom Mattias og grammatikken, steg et tall til overflaten i min bevissthet. Det føltes som om jeg leste tallet høyt for meg selv, men jeg har ingen idé om hvor det kom fra. Jeg skjønte snart at tallet kunne leses som en dato, og de to siste sifrene var 10. Kunne dette være en brukbar dato å sette som tidspunkt for min komplette konversjon til katolisismen?
Forutsetningen måtte i så fall være at datoen angir en søndag, da det er ordinær messe i den lokale kirken slik at konversjonen og min katolske ferming kan finne sted i henhold til skikk og bruk. Dette fikk jeg sjekke senere! Da malejobben var gjort og jeg var kommet meg hjem fra hytta i går kveld, var jeg ikke sen om å sjekke kalenderen for 2010 på klokka.no. Trenger jeg å si det? Selvsagt var tallet jeg hadde fått opp i bevisstheten, datoen for en av søndagene neste år!
Ingen tvil. Dette bør være målet heretter. Jeg har nå funnet en fadder til min katolske konfirmasjon; jeg har funnet en helgen å støtte meg til, og nå har jeg også fått en dato! Jeg holder datoen for meg selv inntil videre; den første jeg vil snakke med om den, er naturligvis pateren i min katolske menighet."

Pateren er nå informert. Jeg skrev et brev til ham i forrige uke; dette ble omtalt i et eget innlegg. Sist søndag var jeg én av svært mange som ville veksle noen ord med ham etter messen. Da han så meg i rekken av folk, ba han faktisk noen av dem vente litt og gikk bort til meg. Han lovet å komme tilbake med invitasjon til en samtale om et par ukers tid, men han kunne allerede si at datoen jeg hadde fått (eller funnet eller sett eller foreslått - velg selv, men jeg velger "fått"!), var helt i skjønneste orden for å ha konversjonens liturgi i søndagsmessen.
Den ultrakorte samtalen med pateren gjorde det dermed mulig for meg å proklamere datoen 10.10.10 som tidspunkt for min konvertering til Den katolske kirke. Det er den søndagen vi kommer til å avslutte høstferien 2010 i norske skoler, og 10. oktober 2010 skal bli dagen jeg i over 13 måneder skal sikte min videre opplæring og bearbeiding fram mot.
Noen vil sikkert finne det påfallende at jeg så gjerne venter så lenge; jeg har jo allerede i lang tid drevet en iherdig og planmessig prosess for å bli klar for full opptakelse i Kirken. Vel, dette er personlig; jeg vet selv hvor lang veien føles, og de 13 månedene er ikke stort mer enn det jeg behøver.
Dette vil ikke bli noe stort tema i den nærmeste tiden. Derimot vil jeg i ro og mak ta imot det som jeg kommer over og som blir tilført meg av Den Allmektige Gud. Datoen er satt som en farget knappenål på et kart. Dit skal jeg, og dette er tiden jeg har til rådighet for å modnes tilstrekkelig som pre-konvertert katolikk. Jeg ser allerede fram til dagen, selv om ritualet hvor jeg må være aktiv, iblant gir meg kalde føtter. Det er som om jeg følger en strøm av begivenheter jeg ikke på noen måte kan forutse, og det er bare behagelig å la seg føre videre av denne strømmen. Livet blir bare større og større; det har fått en dimensjon jeg ikke ante fantes.

I påvente av pateren

Dagens innlegg var forsåvidt planlagt. Tema og struktur ble til i mitt slitne hode under plenklippingen i ettermiddag. Det er utrolig hvilke tanker og opplevelser som utspinner seg i skråningen nedenfor huset når jeg følger min selvdrevne Partner med 6,5 hk motor fra Briggs & Stratton mens motorduren overdøves av Ulf Lundell fra mp3-spilleren. Jeg bor på 1,2 mål tomt og bruker aldri mindre enn en time på å slå plenen. Det åpner for de utroligste tankesprang. I dag var det altså kveldens blogginnlegg som falt på plass.
Senere derimot, under trimturen til den kjempebratte Trøgstad Varde på 271 m.o.h. sammen med en god treningskompis, svirebror og sjelefrende, sto det klart for meg at skriveaktiviteten i kveld skal være noe helt annet. Jeg må skrive et varmt og personlig brev til den kjære pateren i min lokale, katolske kirke.
Pater Piotr skal fra i dag være tilbake fra ferie. Det betyr at det er kveldsmesse i morgen, onsdag, for første gang på 4 uker. Jeg har savnet den gode pateren og hans sikre måte å lede messene på. Han er et holdepunkt for meg, en person som vet det meste om mine tanker og min utvikling inn i og innenfor Den katolske kirke. Det er også av ham og hans opptreden i kirken jeg har lært hvordan en messe foregår. Jeg har mye å drøfte men ham nå etter en hel sommer uten direkte kontakt. Jeg håper at han i løpet av de nærmeste ukene har tid til en ny prat om min opplæring og konvertering , men først og fremst er det mye jeg vil fortelle ham, og jeg har en hel del spørsmål å stille. En del av dette stoffet har framgått av innleggene på denne bloggen i sommer.
Når pateren er tilbake og feirer messe med oss onsdag kveld, vil jeg være der - ja, jeg vil på ingen måte gå glipp av messen denne onsdagskvelden! Med meg på innerlomma vil jeg ha brevet jeg straks skal skrive, og som jeg leverer ham etter messen. Så er det bare å vente på svar via mail eller direkte i forbindelse med messen på søndag eller senere.
Etter messen i morgen kveld vil jeg skrive det innlegget som så enkelt kom til meg under plenklippingen i ettermiddag. Det skal handle om "den lange vandringen" som veldig mange konvertitter snakker og skriver om, nemlig den mer eller mindre private søkingen etter mening som førte til at de til slutt fant sjelefred i Den katolske kirke. Jeg har før gitt uttrykk for at min "vandring" varte i over 20 år. Den var alt annet enn god. Dette vil jeg ta for meg i innlegget i morgen kveld, og dette vil trolig dra med seg erkjennelser nok til ytterligere 2-3 innlegg. Vi går inn i en mørk periode på denne bloggen.....

Bloggavhengig

I 3 måneder våren 2007 skrev den svenske rockemusikeren Plura Jonsson i bandet Eldkvarn sin første blogg. Ideen om at han skulle starte med dette kom fra personer i plateselskapet EMI, som tenkte at dette kunne gi den forestående plateutgivelsen stor oppmerksomhet.
Det viste seg å stemme. Grunnen var nok først og fremst at Plura Jonsson var så bunnløst ærlig og åpenhjertig i det han skrev. Svenske artister og kjendiser som han på ett eller annet tidspunkt hadde hatt kontakt med, ble framstilt uten innpakning - nakne, fulle eller dumme. Plura sparte heller ikke sin egen person fra å figurere i ufordelaktige episoder. Avisen Expressen - Sveriges svar på VG - kastet seg over bloggen og siterte den med fett på hver eneste gang den bød på gode skandaler.
Da CDen "Svart blogg" endelig ble utgitt i april 2007, var salget garantert på forhånd, og ganske riktig: For første gang i Eldkvarns historie gikk plata rett inn på førsteplass i platebransjens salgslister!
En bieffekt av bloggskrivingen og suksessen med plateutgivelsen var at Plura Jonsson ble det han kalte "bloggberoende" - "bloggavhengig". Han nøyde seg ikke bare med å skrive lange og fyndige innlegg hver eneste dag i 3 måneder. Han leste også hver eneste kommentar som leserne la inn, og han besvarte kommentarene med nye, ofte pikante tilleggsopplysninger. Å logge seg inn på bloggen hver eneste gang han så en PC, ble en besettelse, og bloggen ble snart en av Sveriges best besøkte. Den som besøkte bloggen aller oftest, var kanskje Plura selv. Enkelte innlegg fikk over 300 kommentarer.
Bloggavhengigheten avtok muligens hos Plura etterhvert, men da ny hjemmeside ble opprettet i forkant av den siste plateutgivelsen, fikk også denne preg av en blogg, selv om han i starten benyttet videokamera til mye av innholdet. Nettsiden heter www.hungerhotell.se, og CDen, som ble utgitt i desember i fjor, het nettopp "Hunger Hotell".
Å skrive blogg er blitt en mote, en trend og en måte å gjøre seg hørt og sett på. Det fins masse moderne psykologi sagt og skrevet om blogging og bloggere. At aktiviteten uansett kan skape avhengighet, vet vi som driver med det. Akkurat nå i kveld tenker jeg at både fredag og lørdag har passert uten at jeg har skrevet noe innlegg. Jeg har planene klare for innlegget som skal komme i morgen - slik ytrer bloggavhengigheten seg i form av langsiktig tenkning omkring hva man ønsker å ytre overfor omverdenen. For dagen i dag derimot, foreligger kun en løs plan om å fortelle litt om dagens messe i den lokale, katolske kirken.
Det er nemlig slik at vår egen, kjære pater har 3 ukers ferie for tiden, og prester fra andre steder blir utkommandert for å forestå søndagsmessen i dag og de 2 neste søndagene. Derfor var det litt spennende og uvant å gå til messe uten å vite hvem som skulle lede den.
Det viste seg å være en ung og meget sympatisk pater av tamilsk opprinnelse. Han er behørig omtalt i persongalleriet på katolsk.no og heter Clement Inpanathan Amirthanathan. Det var fint å høre ham. Jeg la nok en gang merke til at alle katolske prester er gode til å synge. Kanskje inngår det i opplæringen. Pater Clement slet nok litt med den europeiske tonaliteten, men sangstemmen hans var klar og vakker og hadde en fin vibrato. Ifølge katolsk.no tiltrer han i disse dager stilling som sogneadministrator i Halden, og vi kan bare lykkønske ham selv og menigheten i Halden med det forestående samarbeidet.
Etter avslutningen av dagens messe, mens vi var på vei ut, ble både min kone og jeg prikket på skulderen av en eldre, polsk dame som hvisket til oss "dzien dobry" for på den måten å ønske oss god søndag. Det gjorde godt, det var som en anerkjennelse av oss som faste kirkegjengere og som etniske nordmenn tilhørende en minoritet i menigheten.
Så lite skal det til for å glede en fersking, og så lite skal det til for å gi en som er bloggavhengig, et nytt tema å skrive om. Jeg vurderer å starte en ny blogg for å få utløp for alle ideene. Slett ikke alle ideer jeg får, kan knyttes til min utvikling fram til å bli fullverdig katolikk, men ideene strømmer på hver eneste dag, og det er godt å ha en slik kanal for å plassere alle ord og formuleringer som dukker opp.
Men i morgen vet jeg som sagt allerede hva jeg skal skrive om. Jeg vil til og med anbefale eventuelle blogglesere i Bergen å følge godt med på morgendagens innlegg...!

Latvisk messe med norske innslag

Sentrum av Riga har en rikdom av mursteinskatedraler med ekstremt høye tårn. Den anglikanske kirken St. Peter ligger med utsikt over elven Daugava. Like bakenfor ligger den protestantiske St. Johannes (Sv Jana), og noen minutters spasertur nordover, i hjertet av gamlebyen, ligger Domkirken, også den protestantisk. Men ikke langt derfra finner vi St. Jakobs kirke, Baznica Sv. Jēkaba.

Lørdag ettermiddag kl. 18.00 var det messe i denne kirken, og mitt reisefølge og jeg hadde gledet oss i lang tid til å overvære den. Reisefølget besto av fruen og et par venner av oss. Alle var klar over min nye status som katolikk på vei til å konvertere, en status jeg ikke deler med noen av de tre andre. Det lå klart i situasjonen at min atferd under messen kanskje kunne bli noe annerledes enn deres. Jeg satte umåtelig stor pris på denne respekten hos mine nærmeste.

Vi gikk inn i kirken omtrent et kvarter før messen. Klokkene kimte utenfor, men så snart vi var kommet inn i kirkerommet, ble vi vàr at et kor var i ferd med å synge en salme på norsk! Var det ikke "Den store, hvite flokk" i et svært avansert arrangement, tro? Jovisst! Her var det åpenbart nordmenn på besøk, og de var i gang med å synge til andakt mens folk samlet seg til messe. Stemningen grep oss alle sammen, og de velkjente, norske ordene sank behagelig ned i våre sinn.

Sangen skiftet siden til "All my Troubles, Lord", også den i et meget smakfullt arrangement, og vakkert framført. Bare glimtvis hørte vi sangtekniske klisjeer som viste at det tross alt var amatører vi hørte.

Messen begynte. En ganske tilårskommen prest ledet messen, og alt sammen foregikk på latvisk. Vi skjønte ikke et eneste ord, men jeg hadde min katolske bønnebok med og fulgte liturgien uten problem. Med seg hadde den gamle pateren en middelaldrende prest og to ganske unge medhjelpere. Til messesvarene ble det spilt orgel, og en praktfull sopran sang fra galleriet og var forsanger i den latviske liturgien.

Fram til prekenen gikk alt helt som jeg er vant til fra den lokale, katolske kirken. Selve prekenen derimot, ble lenger enn jeg noensinne har opplevd det. I over et kvarter talte den gamle, engasjert og med tydelig betoning, men fremdeles uten at et ord var forståelig for oss nordmenn. Det var imponerende hvordan paterens stemme bar skjelvende ut i kirkerommet. Ikke en lyd kom fra menigheten.

Etter prekenen fulgte trosbekjennelsen som vanlig; det ble samlet inn kollekt, og samtidig gjorde prestene klar for eukaristien.

Koret som sto på galleriet, kom nå til sin rett. De medvirket under deler av liturgien med Sanctus og Agnus Dei. Dessuten sang koret en salme under selve kommunionen.

Men før vi kom så langt, var det fredshilsen. Jeg hadde forberedt mitt kjære reisefølge på dette innslaget, og vi håndhilste mens jeg sa "Guds fred" slik skikken er. Jeg hilste også på noen av latvierne rundt oss, og en dame lot til å bli ganske paff over min fromme henvendelse. Senere skulle det vise seg at denne damen var norsk og tilhørte følget til koret på galleriet. Tipper hun har med seg et særskilt inntrykk fra messen i Sv. Jēkaba.

Under utdelingen av hostien stilte folk seg på kne i en rekke langs trappetrinnet opp til alteret. Så snart de hadde mottatt hostien, reiste de seg og overlot plassen til nestemann. Jeg deltok med høyre arm skrått over brystet og kjente paterens fingre forsiktig på hodet mitt. Da visste jeg at jeg hadde mottatt velsignelsen på latvisk - og den virket like godt som på norsk eller latin!

Messen gikk mot sin avslutning. En av de yngre prestene sa noen ord på engelsk for å takke det norske koret. En kort applaus brøt løs. Så ringte de små klokkene inne i kirken, og prestene forlot kirkerommet mens koret sang en salme til slutt.

Messeopplevelsen var uendelig vakker. Når korsangen steg til det høye taket i den gamle kirken, skjønte både mitt reisefølge og jeg at dette var en sjelden stund. Vi snakket senere ikke om de eventuelle religiøse opplevelsene hver av oss hadde, men vi var likevel overveldet av skjønnhet, stemning, alvor og ydmykhet.

I det rommet som kalles våpenhuset i norske kirker, traff vi på noen av korsangerne. Det viste seg at de var kirkekoret fra Tingvoll på Nordmøre. Dette var ikke katolikker, og de var rimelig uvante med det de hadde overvært. Det var turoperatøren som hadde koordinert opptredenen i St. Jakobskirken, og det slo meg at her var det nok ingen som på forhånd hadde sjekket hva slags kirke de havnet i. Likevel, med dyktig manøvrering fra dirigentens side og trolig en viss forhåndskontakt med den katolske katedralen i Riga ble dette en formfullendt framføring - kanskje enda mer funksjonelt vellykket enn den pleier å være hjemme for de dyktige korsangerne.

Innmeldt!

Fra i dag, 27. april 2009, er jeg medlem av Den katolske kirke i Norge! Jeg kan kalle meg katolikk, jeg er innenfor, og veien videre er klar, om enn noe lang.
Som jeg tenkte, var det ikke noe big deal å bli innmeldt i Kirken. Det var bare å fylle ut et skjema men de aller mest grunnleggende opplysningene, få paterens underskrift og stempel, og det var det.
Ikke rart at Kirken forventer en langt mer dyptgripende prosess før det enkelte medlem er verdig fullt fellesskap og deltakelse i sakramentene.
Men likevel er jeg innenfor, på riktig side, i troen en bror i det verdensomspennende fellesskapet som Kirken omfatter.
Bildet øverst i dette innlegget viser attesten med mine personalia nedskrevet symbolsk i skyggen av rosenkransen, men med paterens underskrift og Kirkens stempel godt synlig i nederste del.
Tenk at dette enkle og temmelig byråkratiske skjemaet gjelder meg og mitt liv! Dette er jo egentlig ingen begynnelse ettersom jeg har rukket å skaffe meg en viss fartstid innenfor Kirken. Det er heller ingen ny fase på veien til å bli fullverdig katolikk gjennom konvertering; det er bare en liten opptrapping. Men for mitt livsløp er dette stort - en festdag og et uttrykk for at jeg i vår har vendt om og funnet ro, trygghet og tilhørighet i en ny gudstro.
Det utfylte og stemplede skjemaet er simpelthen et synlig tegn på at jeg har gjort mitt første valg på denne lange veien. Gleden jeg opplever, sitter så dypt at jeg må konsentrere meg for å kjenne på den. Noe har skjedd med meg, men framfor alt har jeg vært aktiv og deltakende selv også. Derfor har jeg fått et dokument på mitt valg og min omvendelse: Jeg tilhører Den katolske kirke!
- - -
Under det relativt korte møtet med pateren på kontoret hans i formiddag, tok han opp spørsmålet om det ødelagte festet på Vatikanets flagg, som jeg nevnte i gårsdagens innlegg. Dette innlegget hadde han lest rett før jeg kom, og han humret godt. Vi gikk ut og kikket på flaggstangen sammen, og problemet kan ikke løses i forbifarten. Flagget har trolig surret seg fast, og hele flaggstangen må ned.
Pateren regnet med å be noen vietnamesere om hjelp med saekn i forbindelse med den vietnamesiske messen på lørdag. Dermed ser det ut til at dette høyst praktiske problemet kan bli løst i slutten av uka. Hvis ikke, ligger det til rette for en ganske artig føljetong her på denne bloggen!
- - -
Tilbake til min innmelding i Den katolske kirke i dag. Det er naturlig for meg å bruke musikk til å uttrykke feiringen av det som har skjedd meg. Jeg vil derfor hente fram et av de mest storslåtte og grensesprengende musikkstykkene fra Norden i vår tid: Det islandske bandet Sigur Rós sin dynamiske hyllest til sollyset med en svært overraskende og symbolsk video: "Glósóli". God fornøyelse - dette er en gledens dag!

Presterollen - innlegg 3

Den 14. og 15. februar skrev jeg to innlegg om presterollen i Den katolske kirke (se linker nedenfor denne teksten). Jeg ga i innleggene uttrykk for den enorme respekten jeg finner det riktig og uunngåelig å vise overfor dem som har valgt å vie sitt liv til oppgaven som prest i Den katolske kirke.
I dag var det som vanlig høymesse i min lokale kirke. Det var ekstra godt besøk; især barnefamilier bidro til å fylle benkeradene. Det fine vårværet fristet tydeligvis ikke mer til uteliv enn til å overvære messen.
Hver søndag får menigheten med seg et ark med opplysninger om aktivitetene i menigheten de nærmeste dagene samt oversikt over messens tekstlesinger og forbønner. Dette arket - jeg tror det pleier å bli kalt "Søndagsbrevet" - ga denne gang et oppsiktsvekkende bilde av den kjære paterens arbeidssituasjon. Se bare her:
Dagen startet tidlig med en kjøretur fra boligen i Askim til paterens menighet i Moss, 45 km unna. Der begynte messen kl. 10.00. Like etter messen var det ingen tid å miste om han skulle rekke messen hjemme i Askim kl. 12.3o. En halv time etter at dagens høymesse var avsluttet, skulle det være messe på polsk. Jeg regner med at det er den samme pateren som skulle stå for denne ettersom han selv er fra Polen. I den knappe halvtimen mellom messene inviterte han til et informasjonsmøte med foreldrene til de barna som skal ha sin første kommunion på pinsedagen, 31. mai.
Førstkommende onsdag utgår den faste kontortiden fordi pateren skal på et møte i Oslo. Av den grunn opplyste han under kunngjøringene at konfirmantene måtte være forberedt på at han kanskje kommer litt for seint til undervisningstimen kl. 17.00 onsdag ettermiddag. Like etter konfirmanttimen begynner kveldsmessen, og kl. 19.00 skal det være både menighetsrådsmøte og møte med konfirmantforeldrene - samtidig!
En slik arbeidssituasjon er et bevis på at presterollen er et livslangt offer, en total utsjalting av behovet for privatliv. Her passer ingen tariffavtale; det er kun framdriften i Guds rike som styrer. Jeg bøyer i meg i støvet av respekt og beundring.
Ved porten inn til kirkeplassen står det to flaggstenger. Den ene er forbeholdt det norske flagget på flaggdager, mens på den andre stangen henger Vatikanets gule og hvite flagg døgnet rundt. I dag så jeg at det nederste festet som forbinder flagget med linen, var røket, og flagget slang i vinden fra bare ett hjørne og liknet en klut. Det var rent ille å se.
Da begynte min virketrang å friste meg til å gripe inn og ta ansvar. Hva skjer hvis jeg møter opp med ny line og karabinkrok for å lage nytt feste for Vatikanflagget og simpelthen fikse hele greia? Vil det være til hjelp og besparelse for pateren, eller er det en eller annen menighetsarbeider jeg i så fall tar jobben fra? - Jeg vet ikke hvordan ansvaret for slike forefallende oppgaver er fordelt i menigheten, så jeg får prøve å holde meg i bakgrunnen, følge passivt med og se om noen fikser flagget og linefestene. Skjer det ikke med det første, kan jeg jo spørre litt forsiktig om jeg skal hjelpe til. Tross alt er jeg ikke engang medlem ennå....
Vi er her inne på grensesnittet mellom presten som ansvarlig for at praktiske oppgaver blir tatt hånd om, og menigheten som enten utfører oppgavene eller gleder seg over at det blir gjort. Jeg har forstått at renholdet i kirken utføres på dugnad av de ulike familiene. Med tiden vil jeg sikkert få innsikt i hvordan andre vedlikeholdsoppgaver fordeles. Sist fredag traff jeg forresten presten inne i kirken da jeg kom på mitt ukentlige bønnebesøk ved Maria-statuen. Han hadde vært bortreist og hadde det travelt med å vanne alle blomstene inne i kirken. Det sier litt om hvilke småting han må ta seg av.
Min beundring for pateren bare øker og øker.

Interne linker:
Innlegget "Presterollen" fra 14. februar
Innlegget "Presterollen - innlegg 2" fra 15. februar